Bokelskere.no

En fest, morsom, varm, absurd og lettlest, men med en tanke bak som er stor og viktig. Olaug Nilssen har noe å si og hun sier det med bravur

Novellen "Black and decker" åpna virkelig øynene mine for analyse av tekst. Husker at vi analyserte hvert ord, hvert symbol i denne teksten på gymnaset. Drill og hull - temmelig maskulint!

Hvis det er tilfelle - jeg sier "hvis" i og med at jeg ikke er helt fortrolig med akkurat det konseptet - så håper jeg lønningsposen blir meg utlevert av en fortsatt astmatisk og grundig pomadisert Marcel Proust. Som sikkert går der hånd i hånd med en litt ung gutt med roser i kinnene og knebukser.

Noen - kanskje ikke så fryktelig mange - kommer til å takke meg for dette. Jeg har lastet opp samtlige av originalomslagene til Proust på norsk, alle tolv i hardback. Jeg klarte ikke å stå imot.

Øverste hylle.

Vilt bra roman som i sin tid kom til meg via Karl Ove Knausgårds anbefaling. For ordens skyld: Jeg har lest den på svensk, ikke tysk, men finner ingen svensk utgave å legge ut. Har scannet inn det svenske omslaget.

Jeg er helt enig - og dette synes jeg går igjen. Mange såkalt store titler som ikke finnes omslag til.

har lagt ut originalomslaget til "naiv.super." + omslaget til "veien til flandern" av simenon + "to noveller" av balzac" + det svenske originalomslaget til stig larssons "autisterna".

Å så forelska jeg var i Ronja. Å som jeg hata Birk Borkason, aller mest da de flytta sammen i skogen. Jeg håpte villvettene tok ham hver gang, eller at han skulle falle ned i det jævla djupet. Jeg var også sterkt imot å slå de to røverklanene sammen, og mente at Ronja burde reise seg å beseire Borkas menn en gang for alle

Jeg må ærlig innrømme at akkurat den boka er en av de to eller tre solstda bøkene, absolutt alt inkludert, jeg ikke har lest. Det er nok en grunn til at jeg ikke har gjort det...

Frykter at jeg kansje vil finne lite å fryde meg over, og velger heller å la den stå stille i hylla ei stund til ...

Jeg synes det er trist at så lite av La Comedie Humaine er oversatt til norsk. Aschehoug gjorde en raptus for noen år siden, Solum har gitt ut noe, men det er en bråte sentrale titler som mangler, og blant land vi kan sammenligne oss med, ligger vi dårlig an mht Balzac. Men, denne er fin. Balzac var en rev på kortformatet, og etter hva jeg kan skjønne er to av de beste novellene hans samlet i et bind her: Sarrasine og Gobseck, begge skrevet i 1830, da franskmannen var 31 år. Sarrasine er en gotisk studie i skjønnhet og alderdom, mens Gobseck er en like gotisk studie i griskhet. Tittelen på sistnevnte henviser til hovedpersonen, som er en av de store grådige i europeisk litteratur, fullt på høyde med sånne festlige pengeglade folk som Dickens' Scrooge, Balzacs egen Grandet eller Dostojevskijs pantelånerske, kanskje også deres forfader? Et av Balzacs fremste adelstrekk er evnen hans til karaktertegning, og i begge disse novellene får han boltret seg som verst. Her er Gobseck: "Han innkrevde selv sine penger og hastet rundt i Paris på sine tynne ben som en hjort." Eller: "Han var som et slags maskin-menneske som ble trukket opp mens han sov."

Gjorde meg til forfatter, denne boken. Kanskje den har gjort andre til kriminelle, eller fengselsvoktere?

Kanskje er det ikke så mange som har lest Thomas Manns firebindsverk om Josef. Kanskje ikke. Men det har jeg gjort, og jeg tenker å fekte for dem som om de var mine barn. Og nå har jeg lagt ut omslagene fra mine egne, litt slitte eksemplar. Thomas Mann + Mosebøkene = Jækla bra.

1. september 1998 la jeg fra meg fjerde bind av Josef-serien til Thomas Mann. Fuck Ringenes Herre, sier nå jeg.

Goethe, gamle Goethe, skal ha funnet Bibelens fortelling om Josef god, men for kort. Dette kom en eller annen gang Thomas Mann for øre, og så tok han like godt Goethes ord som en oppfordring. Halve 1. Mosebok endte opp som 1500 siders roman om Josef, drømmeren av drømmer, som ikke kunne la være å fortelle om dem, Josef, den ambisiøse, den som ser en gud i seg selv. Tredje bind leste jeg 12. juli 1998.

Jeg ser av mine pedantiske notater (jeg fører alltid opp, med blyant, bakerst i bøkene jeg leser, den datoen jeg er ferdig med dem, det har jeg gjort siden starten av 90-årene), at jeg la bind to fra meg 22. april, altså tretten dager etter at jeg la fra meg bind en. Å, lykkelige dager jeg har hatt, eller hva, den gangen på våren 1998. Jeg vil gjerne tilbake dit, til månebarnet Josef, til den forstemmende skjønnheten som både Thomas Manns prosa og Josef selv besitter.

9 april (sic!) 1998 la jeg fra meg det første bindet av Thomas Manns kvartett "Josef og hans brødre", og dette er det jeg noterte bakerst i romanen: "Sjelden, om noen gang, har jeg lest en sånn bok, som har rommet så mye på en og samme tid; bibelhistorie, kritikk av den, røverroman, intrigemakeri og melodrama, kjærlighetsroman, slektskrønike, ja - hva mer? Alt, synes det som, og alt dette i Thomas Manns gjennomlyste setninger og skimrende tenkning, personene står fram, ja, STÅR, like foran en, og dør, like foran en, Rakel, og Jakob, den urolige og følelsesladde patriarken, faen så bra var denne boken, uten tvil av de beste jeg har lest, jeg må vel tilbake til da jeg leste Proust for å finne et sånt omfang, det føles som om jeg ikke kan være den samme etter dette." Det var påsken 1998, det. "Dyp er fortidens brønn. Kan den ikke kalles bunnløs?" Som Mann skriver.

Jeg er stor fan av Stig Dagerman. Problemet med å være stor fan av ham og være aktiv på bokelskere, er at man må ty til svenske utgaver, som ikke finnes i disse databasene. Jeg har løst det ved å legge inn en engelsk utgave jeg søkte fram på amazon, samt å scanne inn min egen svenske pocketutgave, som jeg leste i 97. Så langt må man i det minste gå for de bøkene man ikke kan klare seg uten.

Lester Ballard. Din syke satan. En ekstremt ubehagelig og ekstremt bra bok fra det jeg tror er vår tids største forfatter.