Denne helga leser jeg Det blir aldri lyst her av Tina Åmodt. Tipper jeg blir ferdig med den i morgen. Ved siden av leser jeg: Fossefall(55) Hånd i hånd av Jorunn Johansen (som er den siste boka i fossefallserien). Og jeg leser litt av og på i Good omens av Terry Pratchett og Neil Gaiman.. Når jeg blir ferdig med en av disse skal jeg begynne på Undis Brekke av Gunnhild Øyehaug. Kommer selvfølgelig ikke til å bli ferdig med alle bøkene i helga, men liker å ha "mye" å lese i.
Her er det fremdeles forbudt med VM i og med at jeg er allergisk mot sport. Sådan er det godt å bo alene og får bestemme selv over fjernkontrollen;)
Ps: Hvordan likte du Du forsvinner av Jungersen? Regner med du er ferdig med den nå.
God helg.
(Sjokkerende kjedelig av en sjokkrocker).
Bandet Marilyn Manson har klart å sjokkere verden med det ene og det andre, men selve boka er langt fra sjokkerende. Det er mer eller mindre som forventet ...
Marilyn Manson er ikke en artist, men et band (bare for å gjøre det oppklart, blir alltid "irritert" når noen tror at det er artist). Frontfiguren Brian Warner, som er hans egentlige navn (gammelt nytt), har satt sammen navnene Marilyn Monroe og Charles Manson (gammelt nytt det også) som en inspirasjon til bandnavnet. Brian Warner forteller i boka om hans oppvekst, om at han aldri passet inn noe sted og som alltid har en trang til å gå sin egen vei. Han forteller om familien, oppveksten i Ohio og at han gikk på kristen skole mot sin vilje. Videre forteller han om voksenlivet, hvor han en tid jobbet i en platebutikk og en periode som musikkjournalist før han fulgte drømmen om å starte et band. Noe som ikke var bare, bare siden han aldri har hatt tillit til folk og folk kom og gikk i livet hans, og mange ville ta ulike retninger. Og vi får også innblikk i den harde livsstilen deres gjennom dop og alkohol, pluss mange andre indre demoner som tok plass i hans og bandmedlemmenes liv. Boka er en slags hyllest til den lange, harde veien det tok for Brian Warner og bandet å oppfylle drømmen deres; som var å starte et band som ville skremme livskiten ut av USA og resten av verden med deres egen livsfilosofi.
Jeg har vært fan av bandet siden de kom ut med albumet Mechanical Animals i 1998 (samme år som denne boka ble utgitt) og jeg mener fremdeles at det er deres beste album den dag i dag. Et annet album jeg liker veldig godt av dem er også; Holy Wood. Med de albumene var de på det mest provoserende og sjokkerende i musikkarrieren deres. De gir ut fremdeles musikk, og jeg liker også den nyeste plata deres som kom ut i januar i år; The Pale Emperor. Det er et av de bedre albumene de har gitt ut de siste årene, men ikke på samme høyde som med Mechanical Animals og Holy Wood. De er ikke like provoserende som de en gang var, og det er et savn. Men nok musikksnakk og tilbake til boka ...
Marilyn Manson skrev denne boka sammen med Neil Strauss (musikkjournalist og forfatter). Neil Strauss har blant annet vært med og skrevet rockbiografien The Dirt som han skrev med bandet Mõtley Crüe (som jeg leste for noen år siden). Selv om de var to om å skrive boka The long hard road out of hell, og jeg vet at Marilyn Manson skriver gode sangtekster, så var bokas innhold skuffende kjedelig. For det første var det ikke så mye nytt og for det andre så var de sjokkerende episodene ikke fullt så sjokkerende likevel, fordi det var forventet på en måte. Jeg savnet mer gnist i selve skrivingen og noe mer opprivende.
The long hard road out of hell består av oppvekstskildringer, bandskildringer, fotografier, dikt og tekster som Marilyn Manson skrev da han var yngre, et gammelt intervju av ham som ikke ble publisert, vitneutsagn av personer som har vært på Marilyn Manson konsert og diverse utdrag fra en turneringsdagbok. The long hard road out of hell er en informativ bok både for fans og for andre som er fascinert av bandet, men skrivemåten og hvordan innholdet er satt opp er litt kjedelig, dessverre.
Den siste boka jeg kjøpte var en jeg bestilte på bokklubben.no som jeg venter å få i posten når som helst. Boka var: The Gift of Fear av Gavin De Becker. Det er en bok basert på instinkt. Der sanne historier fortelles om mennesker som har unngått å havne i farlige situasjoner kun fordi de hørte på insinktet sitt. Jeg er ikke spesielt interesert i instinkt generelt, men elsker å lese ekle/forferdelige historier fra virkeligheten. Så tror det blir spennende lesestoff.
Kjenner til den problemstillingen, men har blitt litt flinkere til å lese både moderne litteratur og ta frem bøker som jeg ikke har lest som har stått ulest lenge i hyllene. Prøver å veksle litt:)
Fin bok, men dessverre skuffet den meg litt:/
Skap ikke bekymringer, sa hun. Ikke minn folk om sorgen. "Forstår du, Cady? Taushet legger seg som et beskyttende lag over smerten."
Nei, dette er ikke en faktabok om hunder ...
Men ren fiksjon om en liten guttekvalp som går seg vill i skogen ved et uhell. Vi følger hans reise gjennom utfordrende dager i ukjent terreng og i tøffe værforandringer. Vil han finne veien hjem igjen eller kommer han til å forville seg i naturen for bestandig?
Jeg kjøpte denne boka på mammutsalg for flere år siden, men uansett hvor mange år som går er det bøker man skaffer seg som man aldri glemmer. Den henger over deg som en sky som forteller deg at den må leses. Og på et eller annet tidspunkt føles det rett å lese den og den boka. Flere som har det sånn? At av og til glemmer man aldri en bok man har skaffet seg, venter på rett anledning og på et eller annet tidspunkt så må man bare lese den. Flere som har det sånn eller er det bare jeg som er helt fjern? Antagelig det sistnevnte ...
Uansett, det er ikke ofte jeg leser dyreromaner selv om jeg er en ordentlig dyrevenn, så tenkte det var på tide å lese Hunden. Og det er tross alt bedre sent enn aldri. Jeg har alltid vært en dyrevenn og har alltid likt dyr bedre enn mennesker. Syns det er alltid verre at det skjer noe med dyr på film og i bøker enn når det skjer noe med mennesker, og det virker som om dyr liker meg bedre enn mennesker generelt. Det er bare noe jeg har lagt merke til. Jeg går bedre overens med dyr og dyr er ekte.
Svenske Kerstin Ekman beskriver godt fra et hundeperspektiv. Hvordan hunden oppfatter naturen, hvordan den føler usikkerhet, rådvillhet, redsel, kulde og sult. Man føler det hunden går gjennom, og man vil bare hunden vel fordi det er ikke vanskelig å synes synd på den. Vi blir også med på dens møte med andre dyr i skogen og farer. Ekman skriver så troverdig og beskriver naturen så godt at det er nesten som å gå ved siden av hunden.
Hunden er en fin og vemodig dyreroman om hundens mot og innsikt. Har aldri før lest en dyreroman fra et dyreperspektiv og det var interessant. Selv om boka består av troverdighet, følelser og spenning, savnet jeg likevel noe mer. Jeg savnet noe mer under huden. Noe som sitter i en lenge etterpå. Lenge siden jeg har lest en bok som hjemsøker lenge etterpå, men for all del en fin og vemodig bok dette på mange måter som er verd å få med seg.
Takk for forståelsen:) Setter pris på det.
Er ikke så flink i sjakk selv og har ikke spilt det på flere år, ikke siden ungdomstiden, men kjenner til grunnreglene/hva brikkene har lov til å gjøre, så da krever jeg ikke å vite mer:) Syns det er interessant å følge med og er alltid fascinert over konsentrasjonen til sjakkspillerne. Så har ikke så mye greie på sjakk selv annet enn at jeg vet reglene på brikkene, men som sagt så er det interessant å følge med på det og det er heller ingen masete sport. Synd det ikke er sjakkturneringer på tv på lenge nå. Men det kommer vel på tv-skjermen en dag igjen får vi håpe:)
Ikke all humor treffer ...
Disiplin, alle har vi vel et forhold til disiplin. Noe vi kunne ha vært bedre på. Det jeg ikke har disiplin i er at jeg er veldig flink til å utsette ting jeg ikke vil gjøre så lenge som mulig og når jeg først gjør det så utsetter jeg det til siste liten. Sånn var jeg ekstrem til da jeg var elev og student. Ventet til å studere til prøver til kvelden før prøven/eksamenen skulle tas og det samme gjaldt det når jeg skulle skrive oppgaver som skulle leveres inn. Da satt jeg oppe hele natta og skrev før dagen det skulle leveres inn. Så sånn sett savner jeg ikke å være hverken elev og heller ikke å være student. Nå bare utsetter jeg generelle ting jeg ikke vil gjøre så lenge som mulig. Men jeg antar at alle har noe vi gjerne skulle ha forandret på. Få en sterkere viljestyrke på et eller annet område ...
Men hvordan få bedre selvdisiplin/selvkontroll? Det tar boka seg for med stor sarkasme, og sarkasme er en form for humor som jeg liker. Desto mørkere sarkasmen er, desto bedre og denne selvhjelpsboka er full av sarkasme, som også er meningen, men likevel syntes jeg ikke boka var morsom ... på noen som helst måte. Mange beskriver denne boka som hylende morsom, men jeg trakk ikke på smilebåndet engang mens jeg leste. Syns egentlig både innholdet og humoren var slitsom lesing. Jeg tror kanskje ikke jeg liker humorbøker generelt.
Agnes Ravatn skriver godt, det er ikke det og noen av poengene hennes er gode, men jeg er vel ikke like desperat til å sjekke nettet og sånt som henne og mange andre. Hun skrev denne boka fordi hun var avhengig av å sjekke facebook, nettaviser, e -poster og leke med mobilen. Hun ville gjøre et prosjekt av dette ved å skrive en bok for å se om hun merket noe forskjell på om hun klarte å begrense disse behovene. Men selv har jeg ikke dette problemet. Jeg har prøvd å leve i flere dager uten å sjekke facebook osv uten å savne det og den verste oppfinnelsen av alt er mobilen. Jeg hater virkelig mobiler (det er bare en irriterende sak) og bruker den kun når jeg må. Så jeg kjente meg ikke igjen i problemene hennes og da ble vel boka enda mindre interessant å lese av den grunn. Og jeg er vel ikke fan av selvhjelpsbøker generelt. Har lest noen på grunn av temaer jeg er interessert i, men har ingen overbevisning på at selvhjelpsbøker virker. Leser bare noen av og til på grunn av forskjellig tematikk og av interesse, ikke på grunn av "forandring". Men prøver egentlig å holde meg unna selvhjelpsbøker generelt. Foretrekker å lese noe annet i stedet. Jeg ville bare se om denne humoristiske boka var noe for meg eller ikke som gjør narr av denne sjangeren, så jeg tror hverken humorbøker eller selvhjelpsbøker er noe for meg, haha. Som tidligere nevnt; Ravatn skriver godt, og hun har noen gode poeng her og der, men jeg ble bare ikke fascinert eller underholdt. Det var et stort savn. Jeg ble dessverre ingen tilhenger av boka som mange andre.
Operasjon sjølvdisiplin er en humoristisk bok om hvordan man kan bli en bedre utgave av seg selv, hvor Ravatn beskriver sine egne eksperimenter og noen amerikanske eksperimenter som eksempler. På slutten har hun med 30 tips til å få bedre selvkontroll innenfor forskjellige områder. Boka var ment for å underholde, men dessverre kjedet den meg.
Takk, har vært litt fraværende i det siste pga dårlig energi osv, men skal prøve å få til å være med når jeg kan:) Være mer delaktig:)
Har selv vært stor fan av Marilyn Manson i flere år. Syns han og bandet er fascinerende. Kommer nok til å bli ferdig med boka i helga og få til en anmeldelse av den forhåpentligvis i neste uke:)
Boka Du forsvinner er meget interessant for man vet ikke helt hvem av dem som egentlig "forsvinner". Du kommer til å skjønne hva jeg mener når du leser boka:)
Og jeg leser masse og gjør andre ting enn å se sport. Den eneste "sporten" jeg ser er sjakk, men det er det ikke noe av for tiden. Annen type sport blir for masete og lite interessant:)
Her blir VM avlyst fordi jeg er allergisk mot sport. Da leser jeg heller og gjør hva som helst annet enn å se VM. Sport er bare mas og kjedelig:)
I helga leser jeg Hunden av Kerstin Ekman. Blir kanskje ferdig med den i kveld fordi jeg har ikke mange sidene igjen og jeg leser også i The long hard road out of hell av Marilyn Manson.
Ved siden av leser jeg Good omens av Terry Prachett & Neil Gaiman og Too good to be true: The colossal book of urban legends av Jan Harold Brunvand.
Er spent på hvordan du vil like Du forsvinner. Den leste jeg i fjor og ble en av mine få fjorårets favoritter. God lesing:) Og god helg:)
Ellinor var som et husdyr.
Noen skaffet seg hund, han fikk seg Ellinor Bergkvist.
Leste den i fjor og den var meget bra. Likte Jakthundene hakket bedre, men Hulemannen var ikke langt unna. God kvalitet:)
Det er jo noe som heter kosekrim, så hvorfor ikke kosefantasy, også?
Det er sommerferie og 16 år gamle Minja husker ikke noe fra de siste ukene. Hun befinner seg alene i leiligheten i en blokk på Stovner med stygge blåmerker. Noe har hendt, men hun husker ikke hva. Og hennes bestekamerat gjennom hele livet er forsvunnet. Det er opp til henne å finne ut hva som har hendt med henne selv og finne bestekompisen, forhåpentligvis i live. Men hvor skal hun begynne? Et tilfeldig hint forteller henne at hun må spore opp hennes ukjente bestemor som bor bare noen timer unna Oslo, og det er rene bondestedet. Helt annerledes enn Oslo, og Minja er usikker på hvordan hun vil bli tatt i mot av bestemoren. Hun har dratt dit uten å fortelle det til moren hennes som også er bortreist. Hvordan kan dette bondestedet bidra med å finne bestekompisen Josef, og hvorfor er innbyggerne så mystiske og hemmelighetsfulle? Og hvorfor snakker de så mye om gamle sagn?
Fantasybøker har kommet for å bli, virker det som, spesielt for ungdom. Ungdommer er og blir umettelige når det gjelder fantasy. Jeg liker den sjangeren jeg også, men kanskje ikke like mye som mange andre. Det går an en gang i blant og jeg liker å lese litt variert. Greit å holde seg litt oppdatert på hva andre leser, også. Er jo en nysgjerrig leser.
Boka bygger på varmt vennskap mellom Minja og Josef, og hva de er villige til å gjøre for hverandre ettter å ha kjent hverandre et helt liv. Og vi får også reptetert god, norsk gammeldags folketro. Gamle sagn og myter som folk ikke tror på nå til dags. Det er spennende og jeg syns alltid at folketro, myter og sagn er interessant. Og det norske skog er en perfekt arena for nettopp det! Vi møter også mange rare og overtroiske karakterer i boka, som påstår at det er mer mellom himmel og jord, men vil vår Minja tro på det? Eller blir det for mye for henne? Å snakke om overtroiske ting er ikke akkurat hverdagskost...
Selv om fantasydelen ikke er spesielt originalt, som ikke stikker seg ut, likte jeg humoren i boka. Minja er svært så sarkastisk (sarkasme er vel den eneste humoren generelt jeg liker) og hun er kjapp i replikkene. Hun er heller ikke redd for å bli avvist når noe går henne i mot. Dette er en bok om stor pågangsmot og viljestyrke om å finne sin venn og løse andre gåter.
Som sagt, Kaoshjerte er ingen original fantasybok, men heller en koselig fantasybok om vennskap, mysterier, folketro og det om å ta vare på det man har. Sette pris på det. Selv savnet jeg enda mer spenning og det var lite intensitet. Ville ha noe mørkere. Fin og koselig bok med spesielle karakterer, men det ble ingen minnverdig lesing.
Stoler du på dine medarbeidere eller på noen i det hele tatt?
Jahn; yrkessoldat og sjåfør av viktige hjelpemidler opplever noe traumatisk som tvinger ham til å reise fra Afghanistan og tilbake til Norge for å komme til seg selv. Han tar en pause fra jobben og går i terapi i mellomtiden. Men noe gnager ham. Han har nettopp mistet sin barndoms og bestevenn som også var yrkessoldat og Jahn ble vitne til at han ble drept i ulykken. Etter hvert går det rykter og Jahn får se bilder av det som var i transporten deres ikke var det de forestilte seg, og Jahn sverger hevn over sin venns død, koste hva det koste vil.
Jeg har lest en bok av Tom Kristensen før og det var hans første ungdomsbok; World of spycraft: mientologene. Den likte jeg ikke noe særllig, for å være helt ærlig. Da jeg mottok Dødspakten som er beregnet for voksent publikum og selv om Kristensen har skuffet meg før, valgte jeg å gi ham en sjanse til og det er jeg glad for at jeg gjorde. For jeg husker ikke sist gang jeg ga en bok en femmer. Det er i hvert fall flere måneder siden (med årene har jeg blitt en meget kresen leser), Det er ikke for å være slem, altså. Men en mening er en mening, og dette er en av de beste krimbøkene jeg har lest på lenge. Jeg påstår ikke at det er den beste, men i hvert fall en av de bedre. Det jeg likte best med boka er at ofte opplever jeg i en krimbok at handlingen står litt stille de 150 sidene midt i boka, men det opplevde jeg ikke i denne. Her skjer det noe hele tiden, og jeg ble bare mer og mer fascinert over hovedpersonen Jahn som trosser alt og alle for sin egen vilje. Dette er hardbarket krim med spennende karakterer og troverdig plot. Man er oppslukt fra første side og det er ekstremt sjeldent jeg blir i en bok. Så det ble mange våkenetter på meg for å si det sånn siden jeg hadde denne som nattlektyre. Men det er ikke så farlig siden jeg lider av søvnmangel fra før av.
Som sagt ble jeg lite imponert over Kristensens ungdomsbok og håper han holder seg vekk fra å skrive for ungdom fra nå av og heller holder seg til å skrive krim for voksent publikum, som han kan best. For jeg fikk mersmak av hans krimbøker, så jeg tviler på at Dødspakten blir den siste boka jeg leser av ham. Jeg liker det troverdige språket hans, og det er lett å se for seg karakterene. Og hvem liker vel ikke å lese om hevn? Det er saker det!
Dødspakten kan godt anbefales som god påskekrim for dere som er på utkikk etter det (aldri for tidlig til det) eller er ute etter en god krimbok generelt. Har du ikke lest noen bøker av Kristensen tidligere, gjør det heller ikke noe for denne boka er enkeltstående. En hevngjerrig bok med mange spenningskurver og interessant plot. Jeg likte den mye bedre enn forventet. Årets første femmer! Og den første femmeren på flere måneder. Det var jaggu på tide og boka har virkelig fortjent den.
Hei og tusen takk for raskt boktips. Skal sjekke ut boka. Tusen takk igjen:)
En bok som er vanskelig å sette ord på ...
Tirpitz ble sjøsatt 1. april 1939 og var Hitlers store stolthet. Krigsskipet var 256 meter lang og 36 meter bred. Og mannskapet besto av 2608 menn. 12. november 1944 ble krigsskipet heftig angrepet og senket av opptil flere bombefly ved Håkøya.
Forfatter Ingrid Storholmen har forsøkt å skape et bilde av mannskapet om bord. Karakterene er ikke basert på virkelige personer, men det blir heller forestilt hvordan det ville ha vært å være om bord gjennom fiktive karakterer. Hun skriver fra forskjellige perspektiver, både de som befinner seg i krigsskipet og deres kjære som venter på dem hjemme, som håper å få se sine kjære i live igjen. Og både tankene og følelsene virker realistiske og det er ikke vanskelig å sette seg selv i situasjonene vi leser om.
Det jeg både satte pris på i boka, og som irriterte meg samtidig (merkelig nok) var oppsettet på teksten. Den var på mange måter både nyskapende og veldig annerledes. Det var nesten satt opp som et filmmanus, men samtidig ikke. Det sto navnet på den personen i begynnelsen av hvert avsnitt som en tolkning på hvem det gjaldt, istedet for å bruke mange replikker og dialoger. Det var en litt artig måte å oppleve en bok på, men samtidig så fortrekker jeg nok "hele" tekster best. Fylte sider. Jeg er vel litt gammeldags og sær av meg. Jeg kan ikke noe for det. Og skulle ønske at forfatteren konsentrerte seg om noen få personer istedet for veldig mange slik at man kunne få et tettere forhold til de man leste om istedet for at det ble veldig mange forskjellige å lese om. Skjønner hensikten med dette, men for meg ble det litt rotete med alle navnene. Det gikk greit, det er ikke det, men skulle ønske at persongalleriet besto av mindre roller som man kunne få et nærmere forhold til. Det var et stort savn. Føltes ut som om jeg leste alt på avstand på en måte. Vanskelig å forklare ...
Her lå Tirpitz er en fin og innholdsrik bok om tanker og følelser som mannskapet om bord Tirpitz kunne ha hatt og det er lett å forestille seg mørkheten og dysterheten de måtte leve i. Både tema og tiden Storholmen skrev om er interessant og jeg vil gjerne vite mer om skipet og selve 2.verdenskrig, men dessverre falt jeg ikke helt for skrivestilen hennes. Den er nyskapende og annerledes, men jeg liker nok å lese "hele" tekster best. Det blir for "opphakket" for meg. Ingen tvil om at hun kan å skrive, men dessverre falt jeg ikke helt for forfatterens skrivekreativitet.
Dette ble en kort og en noe smårotete anmeldelse fra min side, men dette er en bok som er vanskelig å forklare og samtidig vil jeg jo ikke røpe noe. Dette er en bok som man heller må oppleve og dømme selv for å forstå hvordan den er. Jeg likte boka og tankegangen, men hadde nok forventet meg noe mer, men vet ikke hva. Men jeg ble interessert i å lese mer om Tirpitz og 2.verdenskrig generelt, så om noen har noen gode boktips innenfor disse områdene, så gjerne kom med dem. Gjerne virkelighetsnært/faktabok lesetips. Det hadde vært interessant å lese. Jeg var ikke så interessert i 2.verdenskrig da jeg selv gikk på skolen, men har blitt mer interessert med årene. Utrolig hvordan ting forandrer seg ... Så gjerne kom med noen boktips.
Takk for tips. Skal sjekke det ut og se om det er noe for meg:)
Hei og beklager for sent svar. Jeg kan jo ikke nevne bøker jeg ikke har lest og har heller ikke sett filmene du har nevnt (bare hørt om dem ... ikke helt min sjanger, foretrekker grøss:) og man kan ikke få med alt i en bokanmeldelse. Av og til kan man glemme å nevne noe mens man skriver og det er fort gjort. Jeg vet av erfaring. Man må luke ut hva som er viktig å ha med og ikke osv ... Men takk for ditt perspektiv. Det er lov å være kritisk,men nevnte jo blant annet The Walking Dead og Night of the living dead i anmeldelsen og da tenkte jeg at man trengte ikke å nevne flere eksempler for at folk skulle skjønne hvilken kategori/gate dette gjaldt.
Ser du likte boka bedre enn det jeg gjorde og det er bra. Men for min del ble den uansett for forutisgbar:/
Leste den for mange år siden, men husker den godt den dag i dag. Vemodig og hjemsøkende bok.