Bokelskere.no

Den som ikke kan smile, bør ikke åpne butikk.

Education is not the learning of facts, but the training of the mind to think.
Albert Einstein

Letting go gives us freedom, and freedom is the only condition for happiness.
Thich Nhat Hanh

Generosity: The habit of giving freely without expecting anything in return.

Les mer her.

Dette er den fjerde boka i serien om Abel Eik, tidligere soldat i spesialstyrken og journalist.
Handlingen er litt enkel og forutsigbar, Abel Eik er helten og klarer seg selvfølgelig til tross for at han får litt juling. Jeg synes likevel det var artig å lese boka, mest fordi handlingen foregår i et lite område i Spania og som jeg er svært glad i. Det er tydelig at forfatteren er godt kjent i området, og det var lett for meg å se og følge personene når de beveget seg i terrenget.

Vandrehistorier. Er de sanne eller er det bare vås?

Elisabeth flytter inn i en leilighet utenfor Bergen sammen med sin mor etter en traumatisk familietragedie. Etter å ha mistet sin bror i en husbrann har familien aldri vært den samme igjen, og hun syns det er trist å flytte fra det som en gang hadde vært og alle vennnene hennes. Dessuten er det noe rart med den nye leiligheten. Hun får en rar fornemmelse av den, men vet ikke riktig hvorfor. Ikke før hun begynner på skolen hvor hun møter sine nye klassekamerater. Hun får vite at det har skjedd et mord i leiligheten hennes for tjue år siden. En jente ble brutalt drept, men politiet fant aldri ut hvem morderen var. Hjemme i leiligheten sammen med moren føler hun seg ikke trygg. Leiligheten er alltid kald og det skjer rare ting på badet. Har det sammenheng med mordet som skjedde for tjue år siden, eller er det andre ting som skaper disse fenomenene som Elisabeth opplever hjemme? Og vil moren hennes noen gang tro henne? Dette må hun finne ut av før hun blir stemplet som sprø.

Barne og ungdomsbøker har virkelig blitt enormt populært den siste tiden og leses av alle aldre. Noe som er gledelig! Det spiller ingen rolle hva man leser, bare man leser, hva som helst, ikke sant? Jeg liker å bevege meg litt i forskjellige målgrupper når det gjelder lesing. Nysgjerrigheten min er stor når det kommer til litteratur og jeg er ganske så altetende. Og nysgjerrigheten er ekstra stor når det gjelder grøssere og spenningsbøker. Derfor bare måtte jeg lese Svarte Mathilda.

Liker godt at boka tar for seg vandrehistorier som er veldig fengslende. Vandrehistorier er en måte å fortelle hverandre historier på og som visstnok skal være sanne. Noe å skremme hverandre med. I denne boka gjelder det en bestemt vandrehistorie som går ut på å si Svarte Mathilda i speilet, sju ganger. Det er et godt utganspunkt i en grøsser for det unge publikum som gjerne vil lese litt mørk litteratur. Historien har et godt driv og det er også litt forfriskende å lese på nynorsk. Hatet nynorsk før i tiden da jeg selv var elev, men da det ble slutt på tvangslesingen innen nynorsk og heller lese det frivillig etter at jeg var ferdig med skolen, gikk det greit. Fikk et mer avslappet forhold til det og det er jeg glad for. Så vær så snill å ikke la dere avskrekke med tanke på at boka er skrevet på nynorsk.

Svarte Mathilda er en bok som byr på en overnaturlig mysterie hvor fortid møter nåtid og en vanlig jente bestemmer seg for å finne ut hvem som terroriserer leiligheten hennes. Det er spennende lesing både for unge og voksne. Det eneste jeg savnet var litt mer dybde i karakterene, men regner med at jeg blir bedre kjent med dem i de neste bøkene.

Siden det nærmer seg påske og aller fleste kanskje har startet påskeferien allerede, passer Svarte Mathilda ypperlig til høytlesing for hele familien. Hva er vel påske uten litt påskegrøss?

Det er helg igjen ... og påskeferie (for noen). Jeg jobber til og med onsdag. Men det gjør meg ingentig. Ikke skal jeg på tur, ikke har jeg hytte, har ingen barn (takk og lov for det) og ingen planer:) Så jeg har ikke noe i mot å jobbe mens mange tar ferie. Men skal i hvert fall slappe av i helga og kose meg med litt lektyre som vanlig. Denne helga skal jeg fortsette med Loop av Koji Suzuki. Og i kveld kommer jeg nok til å lese ut Svarte Mathilda av Tor Arve Røssland siden jeg har bare noen få sider igjen. Kommer muligens til å begynne å lese i Katakombens hemmelighet av Tom Egeland hvis det blir tid til overs:) Og jeg skal selvsagt styre meg langt unna sport denne helga også:)

God helg!:)

Anbefaler det på det varmeste. Ønsker selv å lese flere bøker av Bauer etter denne. Så ser ikke bort i fra at jeg kommer til å lese flere av henne.

Er det noen forskjell på å være død eller levende?

Dette er en bok som det har vært mye blæst om, spesielt blant bokelskere på youtube. Og så nysgjerrig som jeg er, måtte jeg jo lese den selv for å finne ut hvorfor denne boka er så populær. Jeg lar meg ikke rive med av en slik nysgjerrighet hele tiden når det skapes blæst om en bok, men det var noe med denne boka som skilte seg ut fra de andre ungdomsbøkene. Det er ikke ofte jeg leser zombiebøker, så jeg tenkte, hvorfor ikke? Jeg har lest litt zombiebøker for voksne, men ikke for ungdom og en gang må jo være den første ....

Uansett, Warm bodies handler om en noe forvirret tenåringsgutt. Han husker ikke navnet sitt, men tror det er noe på R, og kaller seg dermed bare R. Han husker heller ikke noe fra livet sitt. Da han var levende. Nå er han en zombie. Han føler ikke, har ikke puls og har heller ikke hukommelse. Verden er i ferd med å gå under mens de levende døde tar over (zombiene). Men da han en dag møter en høyst levende jente som fremdeles er menneske i denne dystre verden, merker han nye sider med seg selv. Han begynner å føle seg levende på en ny og sær måte. En følelse han har nesten helt glemt.

Warm bodies er på mange måter en meget spesiell bok. Innholdet er humoristisk sett mørkt og dystert (min form for humor), men likevel klarte jeg ikke helt å henge med hele tiden. Ikke bare på grunn av humoren, men hverken humoren, karakterene eller settingen klarte helt å holde på interessen min hele tiden. Det er så og si en meget tynn bok, men jeg brukte en god del dager på å fullføre lektyren fordi det ble mye av og på lesing. Grunnen var at boka fenget meg ikke på den måten jeg håpet den ville gjøre. Jeg har ikke noe i mot zombier. Jeg har lest noen zombiebøker og sett en del zombiefilmer, men aldri vært noen fan av den sjangeren. Jeg vet ikke hvorfor, men man kan ikke være begeistret for alt.

Jeg likte karakteren R svært godt. Han virket for meg sær og rar på sin sjarmerende måte. Jeg likte måten han betraktet seg selv og verden på. På sin egen lunefulle måte. Boka ville ha vært så mye bedre hvis det ikke hadde inneholdt romanse. Jeg er lei av at nesten hver eneste ungdomsbok innenfor den overnaturlige sjangeren, må inneholde romanse. Det er så jævlig oppbrukt. Dessuten oppfattet jeg jenta han blir forelsket i, Julie, som sytete og masete. Jeg ble svært lei av å lese om henne i lengden. Jeg syns heller ikke at forfatteren gjorde zombiene om til "ordentlige zombier", slik vi er vante til å se og lese om. Jeg vet poenget med R og forandringene hans, men syns også de andre zombiene var lite troverdige. Savnet at de var litt mer uberegnelige og voldelige. Ustoppelige, slik jeg er vant til å lese og se om når det gjelder zombier både i litteratur og på film.

Alt i alt var Warm bodies grei nok lesing, men ikke noe mer enn det. Den var småhumoristisk og lunefull, men likevel var det noe som manglet. Jeg savnet litt mer spenst og driv. Hadde veldig høye forventninger til denne boka, og det kan ødelegge så mye. Sånn er det med alt annet også. Boka er nok en perle når det treffer det rette publikummet.

Selv om jeg skriver lange anmeldelser så røper jeg aldri hva som skjer i en bok. I hvert fall ikke noe konkret. Vil jo ikke ødelegge gleden for andre som vil lese samme bøker som jeg:)

Jeg leste den på engelsk og syntes den var fortreffelig. Jeg likte godt at den var saktegående og syntes det var både fint og spesielt at det ble fortalt fra et barns perspektiv. Det gjorde hele historien mer sårbart. Foreslår at du leser den på engelsk hvis du ikke har gjort det. Det er en god stund siden jeg leste boka, men den sitter i meg ennå. Og det er ikke ofte at krim/psykologiske thrillere rører meg/setter sine spor.

En vakker bok.

Sms - språk = latskap:)

Sms - språk burde være bannlyst!

Les mer her.

Jeg er enig med deg i at enten hele omtalen eller deler av den med en lenke til egen side må være greit under den "nye" funksjonen bokomtaler. Lenken kan være interessant og nyttig for noen og jeg kan ikke se at det skal være til hinder eller større irritasjon da den er lett å ignorere. En løsning kunne være at ved lengre tekster kan deler av teksten vises med en les mer-knapp til slutt (som på Goodreads.com). Noen har klaget over at de lange tekstene tar lang tid å laste inn og tar oppmerksomheten vekk fra de andre kortere tekstene.

Dette er en liten bok som uttrykker sterke følelser fra en 14 år gammel jente. Selv om boken er så kort får jeg virkelig forståelse av hva Aurora går gjennom for det er gjennom henne vi får servert historien. Gaute er flink til å oppmuntre henne både på trening, men spesielt i situasjoner der de to er alene, enten etter trening eller på meldinger på telefonen. På denne måten gir han henne også et inntrykk av en spesiell fortrolighet mellom de to. Utenfra er det etterhvert lett å se at håndballtreneren Gaute helt klart utnytter sin posisjon som både trener og voksen i måten han uttrykker seg på, meldingene han sender til henne, små berøringer, selv om det ikke er før helt til slutt han virkelig går over streken på en måte som er klar og tydelig for alle andre enn Aurora. Når jeg som leser ser historien gjennom hennes unge øyne skjønner jeg likevel godt hvorfor hun får følelser for ham og hvordan hun kan tro at de er gjensidige, ekte og riktige.

Boken viser hvor vanskelig og vonde saker som dette kan være i virkeligheten, at det ikke alltid er så lett å bevise skyld, selv om den voksne så klart alltid har ansvaret. Vi har jo nylig hatt vår egen sak her hjemme med ordføreren i Vågå der bevisene etterhvert var så sterke grunnet SMS-logger og lignende, men uten dem blir det først og fremst ord mot ord. Ved å avsløre Gaute blir en familie ødelagt, for hans kone og barn blir også rammet. Det er derfor lett å da la være å si fra i en slik situasjon. Forfatteren utfordrer også leseren ved at det er lett å tenke at det er Auroras egen feil, at det er han som blir forført, og at hun er med på å ødelegge en familie både ved å knytte seg til ham og hvis hun sier det til noen.

Dette er en sterk liten bok om hvordan en voksen kan utnytte sin posisjon ovenfor barn på en verst mulig måte. Han manipulerer henne til å fatte interesse for ham uten at han egentlig har gjort noe direkte ulovlig og så gir han henne skyldfølelse for det etterpå. Hun setter alt på spill for ham for deretter å få sitt hjerte totalt knust. Han tar vekk hennes glede for håndballen som var hennes lidenskap og setter hennes forhold til egen familie og venner på spill. For ikke å snakke om hva dette må gjøre mot hans egen familie selv om dette ikke har hovedfokus i boken.

Selv om dette er en lettlest bok med målgruppe ungdom kunne jeg godt tenke meg at boken var litt mer utfyllende, da jeg synes den blir litt for strippet for informasjon enkelte steder og dybde i fremstillingen av Aurora. Språklig sett er den heller ikke veldig spennende selv om det flyter godt. Den klarer som sagt likevel å uttrykke veldig mye på de få sidene om et dessverre vanligere enn vi liker å tro, viktig, og vanskelig tema. Jeg må til slutt også kommentere at omslaget på boken hverken oser kvalitet eller gjør meg nysgjerrig på innholdet og dermed langt i fra yter innholdet rettferdighet. Det som derimot gjorde meg nysgjerrig var at boken fikk Brageprisen for beste ungdomsbok (åpen klasse) i 2012. Og jeg sier det igjen, la dette bli en egen kategori hvert år!

Omtalen i sin helhet

Jeg anbefalte denne til en kollega nylig som kom tilbake og synes dette var så banalt og kunne ikke helt forstå hvorfor jeg anbefalte den. Jeg har også forstått det slik at flere anmeldelser i aviser har påpekt noe av det samme, at den er triviell og banal. Jeg ser at denne boken ikke kommer til å bli en del av den norske kanon og ei heller blant mine absolutte favorittbøker, men jeg forstår ikke helt denne kritikken. Ingelin Røssland sier i et intervju med Dagsavisen at Kirsebærsnø er "et forsøk på dybde gjennom letthet" og jeg synes i stor grad hun lykkes med det. Cathrine har alltid stilt opp for alle og nå begynner hun å bli lei av at ingen og spesielt mannen og tenåringsdatteren ser ut til å sette pris på henne. Denne følelsen blir så klart forsterket av at noen (les:dyrelegen) plutselig gir henne en smak av noe hun har savnet. Dette kommer godt frem ved at Cathrine blir mer og mer irritert over småting ved ektemannen ettersom hun blir mer opptatt av den svenske dyrelegen. Boken forsøker ikke å gi noe svar på hva som er riktig for Cathrine eller noen i samme situasjon for dette er ikke en bok om en kvinnes selvrealisering eller noe i den duren. Boken inneholder også en arvekonflikt, vanskelige mor-datter-forhold og små familieavsløringer som kommer til overflaten og gir Cathrine et litt mer nyansert syn på noen av menneskene rundt henne. Disse bihistoriene om familien kunne med fordel vært utdypet noe mer for jeg synes de hadde fortjent mer plass når de først er med i boken. Den har litt for liten plass til bestemor-mor-datter-forholdet synes jeg. Røssland har ellers et enkelt språk som Forfatterfruen så fint kaller konkret og der er jeg helt enig. Det er kort og konsist, men levende, noe som er en liten kunst i seg selv synes nå jeg.

Jeg synes Kirsebærsnø var både underholdende, tankevekkende og lettlest. Røssland klarer å fenge leseren til tross for at det ikke skjer så forferdelig mye underveis. Det er veldig godt mulig at gjenkjennelsesfaktoren er høyere for kvinner enn menn og kanskje også i visse faser av livet. Jeg må ihvertfall si at jeg synes det var deilig å lese en norsk bok som tar opp tanker og følelser som jeg synes angår meg. Jeg må også ærlig innrømme at jeg har lest annen norsk samtidslitteratur som blir rost opp i skyene og selv om jeg kan se at det språklig sett er godt utført synes jeg det er uengasjerende. Det er også forståelig og flott at de store eksistensielle spørsmålene er viktige og får mye plass i litteraturen, men livet består tross alt av uendelig mange trivialiteter og hverdager som ofte er litt grå og triste. Å få skildret relativt trivielle problemer så godt synes jeg er befriende og forfriskende på et vis. Jeg tror mange kan kjenne seg igjen i behovet for anerkjennelse for disse små tingene man gjør for andre og hvem man er som person i det daglige. Det er kanskje noe med å bli voksen og å ikke lenger kjenne seg som en hovedperson i hverdagen. For noen ganger er det godt å drømme seg bort til en annen og mer idyllisk virkelighet, noen ganger er det fint å filosofere rundt livets store spørsmål, noen ganger er det fint å sette livet litt i perspektiv ved å lese om andre i en vanskeligere situasjon enn seg selv, og noen ganger er det også veldig fint å lese om det "priviligerte" livets kanskje små, men viktige bekymringer. Jeg synes det bør være plass til alt dette og mer til i litteraturen.

Se omtalen i sin helhet her.

Robin og kameratene hans raner en ung kvinne for lommebok og forlovelsesring. Robin kommer i skade for å si navnet til kameraten foran kvinnen og må ordne opp i etterkant ved å oppsøke henne. Hedvig, kvinnen de raner, blir først livredd og deretter forbanna. Det er tross alt 15 år gamle gutter det er snakk om, så hvorfor skal hun la seg skremme? De to forteller hver sin historie om et møte som starter ubehagelig, men utvikler seg til å bli noe helt spesielt og uventet.

Boken er delt opp i kapitler der hver av de to hovedpersonene forteller med sin stemme. Dette fungerer veldig godt og stykker ikke opp historien på noen måte, slik det av og til kan gjøre når en historie fortelles på den måten. Boken er velskrevet, flyter fint, virker naturlig og er dermed veldig lettlest og fengende. Med naturlig mener jeg at språket i Robin sine kapitler spesielt, ikke virker overdrevent ungdommelig, men akkurat passe for en 15 år gammel gutt. Jeg har lest en bok av Arne Svingen tidligere der språket i dialogene delvis ødela for meg. Begge karakterene blir fremstilt som komplekse med flere sider. Robin har en side med kameratene der han er ganske tøff, og en mildere og mer sårbar side hjemme med sin mor og to småsøstre og ikke minst når han er sammen med Hedvig. Han har vokst opp i et hjem der materielle goder ikke er en selvfølge, og der han stadig må stille opp som barnevakt og ta ansvar som eldstemann i huset. Hedvig er kanskje noe bortskjemt, og ihvertfall godt vant med ressurssterke foreldre både når det kommer til økonomi og utdanning. Nå har hun også funnet drømmemannen Gustav som hun snart skal gifte seg med. Han driver et eget vinimporteringsfirma og selv jobber hun i kunstgalleri. Jeg synes definitivt at Robin sin karakter er den mest interessante for Hedvig sin historie og karakter kan kanskje bli litt vel naiv.

Hedvig er 25 år og i tillegg forlovet, og Robin er 15 år! Under lesingen kunne jeg jo forestille meg at han er eldre, og det er godt mulig at Hedvig forestiller seg det også for å ikke tenke på hva hun egentlig holder på med. Det ene er, og det verste såklart, at hun utnytter en ung gutt og det i tillegg er ulovlig, og det andre er at hun går bak forloveden sin rygg. Boken problematiserer ikke dette så godt som den kanskje burde. For spørsmålet her er ikke hvorfor Robin innleder et forhold til Hedvig, men hvorfor i all verden hun gjør det? Hedvig har nok stort sett gjort som forventet av henne i livet, hun har en venninne som er motsatt og som pusher henne på at hun må leve livet litt mer. Forholdet mellom henne og forloveden virker å fungere veldig godt og da er det vanskeligere å forstå. Ranet gjør henne mer sårbar og åpner opp for mange nye følelser, men jeg synes ikke disse følelsene og årsakene til handlingene hennes kommer godt nok frem og karakteren blir derfor ikke like troverdig som Robin sin.

Jeg vil påstå at dette er en form for erotisk bok for ungdom og det føles litt rart i denne sammenheng. Ja, for det er altså en god del sex i boken, og dette er noe ungdommene som har nominert boken til Uprisen også påpeker, at det rett og slett blir litt for mye. Fordi Robin virker moden og reflektert mens Hedvig er usikker og naiv godtar man premissene for forholdet til en viss grad og på en annen måte en om alderen hadde vært motsatt. I kameratgjengen hans er det også sett på som et statussymbol at han har fått en eldre og så pen kjæreste. Begge disse tingene gjør at leseren håper at de to skal få hverandre til tross for at det er helt feil på alle måter. Jeg ser at denne boken kan provosere og utfordre forestillinger om hva som er rett og galt, men synes likevel det er problematisk at deler av boken blir litt som en Cupido-novelle (som en på bokelskere.no kalte det) som får det hele til å virke som noens seksuelle fantasi istedenfor en romantisk historie. Jeg tror ikke helt på kjærlighet mellom de to, men på det spennende og ulovlige i å være sammen. På den annen side så trigger det at du faktisk heier på noe som er både ulovlig og umoralsk en del tanker og spørsmål hos leseren. Jeg ser hvordan forfatterne har brukt visse grep for å få dette til, men jeg synes likevel ikke at historien er helt urealistisk, og spesielt ikke sett fra Robins ståsted. Når det gjelder Hedvig så er det mest realistisk at hun tenker tanken, men at hun faktisk lever den så til de grader ut er muligens vanskeligere for en voksen leser å tro på enn en leser i målgruppen.

Historien er som sagt velskrevet og godt fortalt og karakterene er stort sett troverdige. Jeg lar meg rive med av historien og forstår til og med til en viss grad hvorfor de to gjør som de gjør. Så jeg endte vel opp med å like boken relativt godt selv om jeg sitter igjen med litt blandede følelser etterpå. Boken er nominert til Uprisen som er en pris som handler om bøker for ungdom bestemt av ungdom, og jeg forstår godt hvorfor de liker denne. Kanskje spesielt fordi Robin sin historie er så troverdig og også fordi historien har et veldig godt driv. Jeg tror de to forfatterne har skrevet en bok som virkelig fenger målgruppen med et ungdommelig språk og spennende oppbygging. Det blir veldig spennende å se hva ungdommen bestemmer seg for når prisen deles ut 30. mai.

Først postet på bloggen Så rart