Bokelskere.no

Etter litt grubling . . . . . Jeg tror mye kan være løst med et enkelt grep fra André. Hvis man nå trykker på en bok får man beskjed om "Si hva du mener om boka". Da er det nok naturlig at folk kommer med korte (eller skal jeg si impulsive) uttrykk for hengivenhet og frustrasjon. Joda joda, det står i liten, grå skrift under at "Dette starter en ny diskusjon", men man kan tydeligvis ikke stole på at folk leser alt! Det enkle grepet fra André kan derfor være å skifte ut "Si hva du mener om boka" med et "Start en ny diskusjon om denne boka". Eller kanskje det skal være mulighet for både omstendelige diskusjoner og kjappe synspunkter, dvs. atskilt fra hverandre?

Lesesmaken – eller i det minste en selv som leser – blir jo herdet med tiden, eller mer presist, gjennom møter med litteraturen (ikke av alder, men av . . .erfaring? refleksjon?). I det minste synes det slik ikke hvis man sluker en bok, men hvis man tar den inn over seg. Det finnes idag filmer og bøker jeg nær sagt får spasmer av å nærme meg, skjønt jeg tidligere fant glede i dem, endog stor glede. Jeg har aldri hatt like store vanskeligheter som leser som da jeg befant meg i etterdønningene etter Don Quijote, et antiklimaks eller en avgrunn etter en høy kneik, et slags paradigmeskifte for meg, hvor jeg ikke klarte å plukke opp og nyte den type bøker jeg leste før.

Jeg er . . . administrerende direktør for mitt subjekts utdannelse, nåh, dvs. student.

Bare for å komme med noen opplysninger . . . jeg har ofte sett Iago toppe lister over litteraturens mest minneverdige antagonister, bare utfordret av Miltons Satan fra tid til annen. Og filmatiseringer! vi er jo så glad i filmatiseringer, er vi ikke? Jeg setter min hengivenhet på Orson Welles sin.

I lang tid har jeg hatt lyst til å føre ned noen ord om denne boken, men hver gang går det opp for meg at jeg kommer til kort. Hvis jeg imidlertid innleder med denne innrømmelsen – at det jeg skriver her bare er en mager hyllest – vil jeg kanskje kunne gå videre. La oss gjøre det. Den unge kunstneren Werther har flyttet til et lite sted på den tyske landsbygden, og håper, synes det i sitt første brev til vennen Wilhelm, å skape seg en ny begynnelse og «aldri mer tygge drøv på de små plager skjebnen byr oss, slik som jeg hittil har gjort; jeg vil nyte øyeblikket og la fortid være fortid.» Han skriver videre at «Du har evig rett i at menneskenes sorger ville være mindre, hvis ikke deres fantasi var så oppsatt på å gjenkalle seg svunne ulykker, fremfor å slå seg til tåls med øyeblikket og hverdagen.» Dette skal imidlertid vise seg å være mer et ironisk frampek enn et forsett, for etter å ha spradet rundt omkring i landsbyen en stund får han øye på Lotte, en vakker pike, og svulmer umiddelbart og uunngåelig over av attrå til henne. Dette er hva romanen kretser rundt: Lotte, eller snarere hvordan Werther maler henne i sin overopphetede innbildning, og kjærlighetens (i det minste den ulykkelige kjærlighetens) vesen. Få verker i litteraturen gir en like levende og fullblodig skildring av forelskelsens innfall og stemninger, svermeriets illusjoner, og øyeblikkene som både martrer og unnfanger kjærligheten. Alt er fanget her. Goethe er - etter stadig å ha vendt tilbake til ham - blitt meg en slags guddom; og skjønt jeg ikke tenner røkelse til hans ære, lar jeg piperøyk røre ved denne bokens papir når jeg fra tid til annen dveler ved den i stille timer om natten. Den er uendelig kjær for meg.

Det fyller meg med håp om fremtidige lesegleder! og bekreftelse på at min skuffelse var berettiget, som er minst like viktig. ;-)

Jo, har hørt og kjenner - takk for at du minnet meg på den!

Jeg trakk en sammenligning til Lolita først og fremst fordi den konkrete handlingen i de to romanene hadde likheter (Marquez sin bok handler om en nittiåring som forelsker seg i ei seksten år gammel jente), men der Marquez roman ikke innfridde hos meg på noen punkter, står Nabokovs Lolita frem for mitt blikk som idealet på hva en roman faktisk kan bli. Sjiktet mellom dem ... nei hva er det jeg sier, avgrunnen mener jeg, avgrunnen mellom dem er for dyp til at jeg ... til at jeg ... nåh, hm, jeg har vanskelig for å kose meg med noe jeg synes er middelmådig, her er problemet, og bøker som Lolita har nok gitt meg for store krav. :-)