Bokelskere.no

Saa dannede Guderne hende fiin og ætherisk som af Sommernattens Taage og dog fyldig som den modne Frugt, let som Fuglen, skjøndt hun bærer en Verdens Attraa i sig, let fordi Kræfternes Spil er enet i et negativt Forholds usynlige Centrum, i hvilket hun forholder sig til sig selv, slank i Skuddet, bestemt tegnet og dog for Øiet svulmende i Skjønhedens Bølgelinier, fuldendt og dog som blev hun bestandig nu først færdig, kølig, liflig, forfriskende som den nyfaldne Snee og dog rødmende i stille Gjennemsigtighed, lykkelig som en Spøg, der lader En glemme Alt, beroligende som det Maal, hvortil Begjeringen er, tilfredsstillende ved selv at være Begjeringens Incitament. Og saaledes havde Guderne beregnet Situationen, at Manden, naar han fik hende at see, skulde forundres som Den, der seer sig selv, og dog igjen som var han fortrolig med dette Syn, forundres som Den, der seer sig selv i Fuldkommenhedens Afglands, forundres som Den, der seer hvad han aldrig havde anet, og dog seer, hvad der, saa synes det, nødvendig maatte være faldet ham ind, seer, hvad der er nødvendigt i Tilværelsen, og dog seer dette som Tilværelsens Gaade.

There is no way of more surely avoiding the world than by art, and it is by art that you form the surest link with it.

Woman! experience might have told me,
That all must love thee who behold thee:
Surely experience might have taught
Thy firmest promises are naught:
But, placed in all thy charms before me,
All I forget, but to adore thee.
Oh memory! Thou choicest blessing
When join’d with hope, when still possessing;
But how much cursed by every lover
When hope is fled and passion’s over.
Woman, that fair and fond deceiver,
How throbs the pulse when first we view
The eye that rolls in glossy blue,
Or sparkles black, or mildly throws
A beam from under hazel brows!
How quick we credit every oath,
And hear her plight the willing troth!
Fondly we hope’t will last for aye,
When, lo! she changes in a day.
This record will for ever stand,
“Woman, thy vows are traced in sand.”

Though in visions, sweet lady, perhaps you may smile,
Oh! think not my penance deficient!
When dreams of your presence my slumbers beguile,
To awake will be torture sufficient.

Blomstene som den gang lekte på gresset, vannet som gled forbi i solen, hele det landskap som omga disse sannheter da de første gang kom til syne, ledsager dem stadig i vår erindring med sitt ubevisste eller adspredte ansikt; og visselig, dette stykke natur, denne bit av en have som ble betraktet så inngående av den beskjedne og drømmende unge vandrer - slik en konge blir iakttatt av en memoarforfatter som er skjult i folkemengden - hadde aldri kunne tenke seg at de takket være ham var kallet til å leve videre i sine aller flyktigste særtrekk; og dog - en duft av hagtorn som streifer langs hekken der nyperosene snart vil ta dens plass, en lyd av skritt uten ekko på singelen i en havegang, en boble som elven har presset mot en vannplante og som straks brister - alt dette har min begeistring båret og klart å bringe med seg gjennom så mange år, mens veiene rundt omkring og de som vandret på dem og endog erindringen om dem som vandret på veiene for lenge siden er utvisket og døde.

They had met, and included in their meeting the thrust of the manifold grass stems, the cry of the peewit, the wheel of the stars.

Oh! did those eyes, instead of fire,
With bright but mild affection shine,
Though they might kindle less desire,
Love, more than mortal, would be thine.

Slik er livet, falle syv ganger, reise seg åtte.

He, who grown aged in this world of woe,
In deeds, not years, piercing the depths of life,
So that no wonder waits him; nor below
Can love or sorrow, fame, ambition, strife,
Cut to his heart again with the keen knife
Of silent, sharp endurance: he can tell
Why thought seeks refuge in lone caves, yet rife
With airy images, and shapes which dwell
Still unimpair'd, though old, in the soul's haunted cell.

In my youth's summer I did sing of One,
The wandering outlaw of his own dark mind;
Again I seize the theme, then but begun,
And bear it with me, as the rushing wind
Bears the cloud onwards: in that Tale I find
The furrows of long thought, and dried-up tears,
Which, ebbing, leave a sterile track behind,
O'er which all heavily the journeying years
Plod the last sands of life--where not a flower appears.

I'm sorry for people who make a great to-do about the transitory nature of things and get lost in meditations on earthly nothingness. Surely we are here precisely so as to turn what passes into something that endures; but this is only possible if you can appreciate both.

[...] og jeg forlangte i disse øyeblikk intet annet av livet enn at det bestandig måtte bestå av en lang rekke deilige eftermiddager.

Men, i Guds navn, leser, spør du meg hvor de skulle?... Men, i Guds navn, leser, svarer jeg, vet man hvor man skal hen? Hvor skal du hen selv? Må jeg minne deg om Æsops historie? Hans herre Xantippos sa til ham en sommerkveld eller vinterkveld, for grekerne badet året rundt: «Æsop, gå til badene; hvis det er lite folk der, skal vi bade.» Æsop gikk. På veien traff han en athensk vaktpatrulje. «Hvor skal du?» «Hvor jeg skal?» svarte Æsop. «Det vet jeg ikke.» «Vet du ikke? Gå rett i fengsel.» «Nå,» svarte Æsop, «sa jeg ikke at jeg ikke visste hvor jeg skulle? Jeg ville gå til badene, og nå går jeg i fengsel.»

Hindus in the desert vow never to eat fish.

Pour ce que rire est le propre de l'homme.

Could I embody and unbosom now
That which is most within me,--could I wreak
My thoughts upon expression, and thus throw
Soul, heart, mind, passions, feelings, strong or weak
All that I would have sought, and all I seek,
Bear, know, feel, and yet breathe – into one word,
And that one word were Lightning, I would speak;
But as it is, I live and die unheard,
With a most voiceless thought, sheathing it as a sword.