Bokelskere.no

Ja, det ER vanskelig å definere egen boksmak! Leser mange forskjellige sjangre, men jeg foretrekker helt klart skjønnlitteratur foran sakprosa. Jeg liker både romaner, noveller, grafiske romaner og skuespill, og av og til setter jeg meg ned med en diktsamling. Blant mine favorittbøker befinner det seg verker fra antikkens Hellas til det moderne Norge. Alt fra krimbøker til klassikere går ned på høykant.

For meg er det nok lettere å forklare boksmaken min ut fra tematikk. Jeg liker melankolske bøker eller bøker med en sår undertone aller best. Misantropen som karakter er ofte å foretrekke, det er noe med outsideren som appellerer til meg. Kjærlighetsbøker med en, etter min smak, litt for lykkelig slutt liker jeg ofte ikke.

Når jeg får spørsmålet om hva jeg leser ender jeg ofte opp med å si: “krim” eller å nevne boka jeg holder på med akkurat da, rett og slett fordi det er mye enklere enn å komme med en lang og aldri fullgod forklaring..

Tenke seg til at jeg faktisk kunne gått glipp av denne riktig gode boka, om jeg tilfeldigvis ikke hadde dumpet borti denne tråden! Grunnen er noe så enkelt og urimelig at jeg er “allergisk” mot enkelte typer titler (som f.eks Gulldronning, perledronning) og at jeg ofte skyr bøker som blir omtalt som “fine”, “vakre” osv. Er klar over at mine antipatier fører til at jeg går glipp av en del leseopplevelser, men det er ikke så lett å bli kvitt dem likevel.. Denne gangen fant jeg derimot ut, etter å ha lest alle de gode innleggene i denne tråden, at boka likevel kunne være noe for meg. Og det var den! Jeg leste boka i ett eneste feberhett jafs. Selv ble jeg like mye grepet av bestefarens historie som av Signhilds, det er jo nettopp bestefarens egne opplevelser som gjør ham i stand til å gi alle disse fortellingene videre til henne og gjennom dem gjøre henne sterkere.

Tusen takk til dere som gjennom omtaler har fått meg til å forandre mening og gitt meg en god leseopplevelse.

Tips til dere som ennå ikke har lest boka og som er interesserte: for Ark-venner koster den nå 29 kr...

Selvsagt gjorde jeg det ;) Colin Dexters bøker om Morse, fulltallige og samlet i en boks, står nå i en av bokhyllene mine. Morse er absolutt en av mine favorittdetektiver.

Må bare påpeke at omslagsbildet kun trenger å ligge på maskinen når man laster dem opp. Etterpå kan man slette omslagsbildet fra sin egen maskin :)

:-D enig med du. Er nok litt manisk når jeg først setter igang med et prosjekt. Men jeg tar det helt med ro nå for tiden ;-)

Ja så må jeg si at å høre på lydbøker å lete etter bokomslag passer bra sammens :)))

hmmm tok en kikk på hvor mange omslag jeg har leitet fram på nettet og lastet opp til bokelskere.no å telleverket sto på litt over 16 000 ;-) (var arbeidsløs en stund da :P)

En bok som får en til å revurdere ens oppfatning av autister. Kunne godt vært mye lenger, men fin så lenge den varte.

Dette er min andre Märta Tikkanen-bok, og hun skuffer ikke! Personlige Anliggender er delt inn i tre deler; Jeg vil ikke ville mer enn du, Hvordan kom vi gjennom dette lange året og Snart ville alt være for sent. Rammefortellingen og bokas første og siste del handler om journalisten AnnaCi. Hun har et forhold til en mye eldre og gift medarbeider. Han er bortreist og for å døyve savnet i ukene og månedene de er fra hverandre, velger AnnaCi å skrive brev til elskeren, brev hun ikke vil sende. Disse brevene bærer preg av å være en slags dagbok for henne og den første delen av boka består mer eller mindre av tankerekker og små tekstfragmenter der AnnaCi prøver å utforske sine følelser, samtidig som hun sier noe om ting som skjer rundt henne. Hun er svært ambivalent i forhold til mannen hun elsker, hun vil både ha ham og støte han fra seg.

For øvrig vil jeg aldri binde deg på noe vis. Jeg skal i det minste sørge for at linen blir så lang at du ikke merker den.

Jeg lengter slik etter deg at jeg ikke vil at du skal komme.

Faren til AnnaCi, Lorentz, døde da hun var svært ung. Foreldrene hadde et anstrengt forhold og heller ikke AnnaCi er spesielt nær sin mor. Etter faren har hun arvet et hus, Norrgård, her søker hun tilflukt i blant. Under ett av oppholdene finner hun en tegning av en elg og et brev skrevet av faren til C. AnnaCi blir interessert og prøver å finne ut hvem denne C er.

Bokas midtdel handler om faren og hans opplevelser, skrevet med farens egne ord. Det er en ulykkelig mann tidlig i femtiårene vi møter, som strever med skyldfølelse etter at hans elskede døde i ung alder. Den mye yngre kona Ulla har han ikke et godt forhold til, men han elsker sin datter svært høyt. Lorentz har på mange måter skjermet seg fra kjærligheten helt siden kjæresten hans døde da han var i tjueårene. Så møter han C og livet blir aldri det samme.

Jeg synes romanen er svært godt skrevet. Spesielt ble jeg grepet av den første delen der vi møter AnnaCi. Det var rett og slett noe ærlig og ekte over hennes tanker og refleksjoner. Jeg likte også oppdelingen av boka og det at vi blir kjent med både far og datter. Noe av det mest interessante var for meg å finne likhetene mellom de to og se fellestrekkene mellom dem og deres forhold til andre. Dette blir slett ikke min siste bok av Tikkanen. Anbefales!

Jeg ser vi er omtrent like gamle. Selvsagt har jeg Violator på vinyl i heimen ;) Skulle bare mangle; jeg liker det melankolske (vel, kanskje depressive) innen både litteratur OG musikk. Setter nok Personal Jesus, World in my Eyes og Enjoy the Silence aller høyest på dette albumet, men Sweetest Perfection er absolutt minneverdig! Ett av mine favorittalbum.

Det har vært mange diskusjoner/kommentarer her inne som har tatt for seg filmatiseringer av bøker og influensen det skrevne ord har på billedgjøringen av disse litterære verkene. Andre diskusjoner har tatt for seg dikt. Det jeg savner er en diskusjon angående litterære kvaliteter innen musikken. Aller helst mener jeg singer/songwriters, men enkelte musikkverker er gjort til varemerke av sangere/band som får fram den rette stemningen i teksten, til tross for at de ikke har skrevet den selv.. Musikere som Bob Dylan og Eminem har blitt forslått som mottakere av Nobels Litteraturpris, uten at de til nå har nådd opp. Likevel: tror de fleste av oss kan finne litterære kvaliteter i sangtekster – de er jo tross alt som dikt å regne.

NB: Det gjør ingenting om du ikke kommer på sanger du forbinder med alle tre nedenfornevnte grupperinger. Kom gjerne med EN av dine favoritt-tekster, til tross for at jeg skisserer en annen vri nedenfor! Hvilken sang er DIN favoritt, og hvorfor?

For meg er det tre måter å se denne diskusjonen på:

1.Sanger som er skrevet til/blitt influert av litterære verker. For meg er Kate Bush’ Wuthering Heights den beste…

Out on the wiley, windy moors
We'd roll and fall in green
You had a temper, like my jealousy
Too hot, too greedy
How could you leave me?
When I needed to possess you?
I hated you, I loved you too

Bad dreams in the night
They told me I was going to lose the fight
Leave behind my wuthering, wuthering
Wuthering Heights

Heathcliff, its me, Cathy come home
I'm so cold, let me in-a-your window

Oh it gets dark, it gets lonely
On the other side from you
I pine alot, I find the lot
Falls through without you
I'm coming back love, cruel Heathcliff
My one dream, my only master

Too long I roam in the night
I'm coming back to his side to put it right
I'm coming home to wuthering, wuthering,
Wuthering Heights

Oh let me have it, let me grab your soul away
Oh let me have it, let me grab your soul away
You know it's me, Cathy

2.Enkeltstående sanger med litterære (eller innholdsmessige) kvaliteter en kan sette pris på. Selv om jeg er ganske gammel i forhold til målgruppen, synes jeg Eminem er en ordsmed å regne med. Jeg har alltid fått kjeft av venner fordi jeg lærer meg sangtekster alt for fort og vurderer musikkens kvaliteter ut fra hva jeg får ut av nettopp tekstene. Hvilken sang jeg liker best varierer fra dag til dag, derfor har jeg denne gangen valgt å ta med en av Eminems tekster, nærmere bestemt Lose Yourself.

Look, if you had one shot, or one opportunity
To seize everything you ever wanted in one moment
Would you capture it or just let it slip?

His palms are sweaty, knees weak, arms are heavy
There's vomit on his sweater already, mom's spaghetti
He's nervous, but on the surface he looks calm and ready to drop bombs,
but he keeps on forgettin what he wrote down,
the whole crowd goes so loud
He opens his mouth, but the words won't come out
He's choking how, everybody's joking now
The clock's run out, time's up over, bloah!
Snap back to reality, Oh there goes gravity
Oh, there goes Rabbit, he choked
He's so mad, but he won't give up that
Easy, no
He won't have it, he knows his whole back's to these >ropes
It don't matter, he's dope
He knows that, but he's broke
He's so stagnant that he knows
When he goes back to his mobile home, that's when it's
Back to the lab again yo
This whole rhapsody
He better go capture this moment and hope it don't pass >him

You better lose yourself in the music, the moment
You own it, you better never let it go
You only get one shot, do not miss your chance to blow
This opportunity comes once in a lifetime yo
(You better)

The soul's escaping, through this hole that it's gaping
This world is mine for the taking
Make me king, as we move toward a, new world order
A normal life is boring, but superstardom's close to >post mortem
It only grows harder, only grows hotter
He blows us all over these hoes is all on him
Coast to coast shows, he's know as the globetrotter
Lonely roads, God only knows
He's grown farther from home, he's no father
He goes home and barely knows his own daughter
But hold your nose 'cause here goes the cold water
His hoes don't want him no more, he's cold product
They moved on to the next schmoe who flows
He nose dove and sold nada
So the soap opera is told and unfolds
I suppose it's old partner but the beat goes on
Da da dum da dum da da

No more games, I'ma change what you call rage
Tear this motherfucking roof off like 2 dogs caged
I was playing in the beginning, the mood all changed
I've been chewed up and spit out and booed off stage
But I kept rhyming and stepwritin the next cypher
Best believe somebody's paying the pied piper
All the pain inside amplified by the fact
That I can't get by with my 9 to 5
And I can't provide the right type of life for my family
Cause man, these goddam food stamps don't buy diapers
And it's no movie, there's no Mekhi Phifer, this is my >life
And these times are so hard, and it's getting even harder
Trying to feed and water my seed, plus
Teeter totter caught up between being a father and a >prima donna
Baby mama drama's screaming on and
Too much for me to wanna
Stay in one spot, another day of monotony
Has gotten me to the point, I'm like a snail
I've got to formulate a plot or I end up in jail or shot
Success is my only motherfucking option, failure's not
Mom, I love you, but this trailer's got to go
I cannot grow old in Salem's lot
So here I go it's my shot.
Feet fail me not this may be the only opportunity that I got

You can do anything you set your mind to, man

3.Sanger som har hatt stor innvirkning på meninger eller politisk ståsted. Billie Holidays Strange Fruit er en sånn sang for meg. Spiller den for elevene mine når vi arbeider med borgerrettigheter, sangen er faktisk stemt fram som en av de “viktigste” og mest influerende i moderne tid. Selv om sangen ikke ble skrevet av Holiday selv, er den for evig forbundet med henne og kampen mot diskriminering.

Southern trees bear strange fruit
Blood on the leaves and blood at the root
Black bodies swinging in the southern breeze
Strange fruit hanging from the popular trees

Pastoral scene of the gallant south
The bulging eyes and the twisted mouth
Scent of magnolias, sweet and fresh
Then the sudden smell of burning flesh

Here is fruit for the crows to pluck
For the rain to gather, for the wind to suck
For the sun to rot, for the trees to drop
Here is a strange and bitter crop

Jeg blir ofte “forelsket” når jeg leser, enten i innholdet eller i en av karakterene. Grunnen er vel at jeg lever meg svært inn i det som skrives.. Da jeg var i tenårene, på 80-tallet, gikk Susan E. Hintons The Outsiders som føljetong i Det Nye. Jeg ble etter tur forelsket i de fleste av karakterene, spesielt siden jeg kunne se for meg skuespillerne som hadde spilt de ulike rollene i filmatiseringen av boka. Senere ble jeg opptatt av mystiske mannlige karakterer, for eksempel Heathcliff i Wuthering Heights (som Gunn Tove Flage også nevner).

I dag må jeg si at drømmemannen ligger et sted mellom Colin Dexters detektiv Morse og Benedick i Shakespeares Much ado about Nothing. Førstnevnte er en stillferdig, belest og intelligent operatilhenger og politiinspektør fra Oxford. Den andre er en munnrapp og kranglevoren, men fremdeles intelligent, herremann hentet fra Shakespeares univers. Med andre ord: tror drømmemannen min (innen litteraturen i alle fall) er britisk..

He he, poenget mitt var vel heller å få fram at det å skrive langt og fort – og for pengene, ikke nødvendigvis kunsten – ikke alltid er synonymt med dårlig kvalitet… Elsker både Dickens og Dostojevskij, men synes jo det er litt morsomt at to av den vestlige verdens mest anerkjente forfatterne (og mange flere med dem) i sin tid var kommersielle føljetongforfattere med økonomiske motiver for å skrive lange tekster.

Tidlegare i år las eg Det som ein gong var, den ferskaste boka til Magnhild Bruheim. Eg likte boka godt, blant anna på grunn av språket, og det var med ei viss forventning eg tok fatt på debutboka hennar, Varselet. Varselet er, i motsetjing til Det som.., ei krimbok. Eg elskar krim, spesielt krim med handling lagt til tida før mobiltelefonar og DNA-spor avgjorde mykje av saka. Derfor såg eg fram til å lese denne boka.

Boka tek for seg hendingar i ei bygd utan namn. Lenge har innbyggarane, med nokre års mellomrom, blitt plaga med eit vesen dei kallar "Langfyrkja”. Som oftast har vesenet blitt avslørt som ein eller anna sambygding med kjenslemessige problem. Vi lesarar kjem inn i handlinga nett når Langfyrkja på nytt er observert. Det nye no er at Langfyrkja har på seg ein plakat som varslar om at ei ulykke kjem til å hende. Vesenet skremmer både barn og vaksne og uroa spreiar seg omkring i bygda.

Sentrale i handlinga er Gunnar, Ingrid, Vigdis og Klara Viken. Dei er ein normal familie som har dei same gledene, problema og sorgene ein finn i ein kvar familie der det finns tenåringar (Vigdis). Vigdis blir forelska i Bjørn Sunde, ein ung og kjekk gut som lesaren skjøner ikkje er heilt til å stole på. Samstundes har bror til Ingrid, Nils Solbakken, sitt å stri med. Han har arva familiegarden og er ungkar med litt for mange svin på skogen.

Etter ein stund ser det ut som om Langfyrkja kan ha rett: det skjer ei ulykke.. Eller rettare sagt eit mord. Lensmann Storhaug og politibetjent Mons Strand, som blir innkalla frå Oslo, må ta tak i alt av sladder og rykte som spreiar seg rundt i bygda.

Må seie at denne boka skuffa meg. Språkleg når ho ikkje opp til forfattarens nyaste verk (kanskje litt utrettvist å samanlikne debutboka frå 1997 med boka frå 2010..) og handlinga er alt for enkel til at eg let meg fenge. Eg veit at forfattaren har skrive fleire bøker for ungdom, også krim, men denne boka er klassifisert som kriminalroman – altså for vaksne. Til trass for at eg ikkje var spesielt begeistra medan eg las, valde eg likevel å fullføre boka. Ein vil jo gjerne vete kven mordaren er og ofte kan ein få eit anna syn på ei bok ut frå det ein les på dei siste sidene. Dette var ikkje tilfelle denne gongen. Avslutninga var, for meg, like utilfredsstillande som resten av boka. Skal likevel gi Bruheim ein ny sjanse – eg veit jo at ho kan skrive godt og fengande!

En sommer jobbet jeg som reiseleder på et språkkurs i Oxford. The Shadow of the Wind hadde nettopp blitt utgitt og jeg hadde selvsagt skaffet meg et eksemplar. I lunsjpausen stakk jeg innom puben The Eagle and Child (Tolkiens stamsted) og begynte å lese. Jeg ble så grepet av fortellingen at da jeg måtte gå for å rekke et møte ble det sånn at jeg gikk nedover gata, uten å ense de gamle universitetsbygningene, mens jeg leste og leste.. Himmelen åpnet seg og det begynte å plaskregne, men jeg greide hverken slutte med lesingen eller legge boka i sekken før det ble umulig å bla om... Både jeg og boka var søkkvåte da vi endelig kom oss i hus. I dag står boka ganske skakk i bokhylla mi, sidene er krøllete og misfargede, men hva gjør vel det? Opplevelsen av å bli så grepet var definitivt verdt et noe misbrukt eksemplar av en av mine bokfavoritter.

Jeg sympatiserer med både ditt og Lillevis syn i denne diskusjonen. For det første må jeg si at skriveprogrammet du forteller om frister meg veldig. Som så mange andre her inne har jeg en forfatterdrøm og dette programmet virker å være midt i blinken for et rotehode som mitt. Så får det bare være at ambisjonene er større en talentet ;)

Likevel: det romantiske synet mange (jeg og Lillevi tydeligvis inkludert) har når det gjelder forfattere henger fortsatt ved. Jeg ser for meg en mann (alltid en mann, hvorfor?) som svettende sliter over skrivemaskinen.. Ironien i det hele består i at mange store forfattere ikke skrev, men dikterte bøkene sine til en medhjelper eller sekretær. Om de “skrev” dem selv, lot de gjerne gode hjelpere renskrive manuskriptene ved hjelp av mange overstrykninger og innskutte ark. Litt som tekstbehandlingsprogrammer fungerer nå.. Når man i tillegg tar inn over seg at blant annet Dostojevskij og Dickens var føljetongforfattere, som lot seg betale pr ord, kan man spørre seg om hvor mye som virkelig har endret seg…

Fant den på nb.no. Boka høres interessant ut, skal prioritere den i sommer.