Bokelskere.no

Jeg har i det siste lest mye etter innfallsmetoden og ofte finner jeg det jeg har lyst til å lese akkurat nå! på nettsidene til nasjonalbiblioteket (nb.no). Kirsebærhaven finner du her.

Jeg befinner meg også i en "russisk-litteratur-lese-raptus". Leste Kirsebærhaven av Tsjekhov i går og skal sannelig gi meg i kast med Kappen til uka. Takk for tipset ;)

Ja, du må verkeleg ta turen til Sylan! Det er som du seier eit flott turområde, men historien har eg diverre ikkje satt meg inn i enno...

Sitter og leser akkurat nå og klippet fikk meg virkelig i rett stemning. Takk ;)

Synes som mange andre at Knausgård er knakende kjekk. Men jeg antar at han må være ganske så selvopptatt så jeg velger heller å ha et stevnemøte med Jostein Gaarder :)

Tror enhver bokelsker praktiserer dette med ”følgere” på forskjellig måte. Enkelte følger dem som har samme boksmak som dem selv, andre er mer opptatt av å følge dem som skriver innlegg de synes er interessante eller som de er enige i.

Selv har jeg valgt å følge bokelskere jeg synes er interessante for meg, som oftest på grunn av hva de skriver. I tillegg følger jeg gjerne dem som har valgt å følge meg; synes det er stas at noen mener det jeg skriver eller det jeg har lest er verdt å følge med på (her ble det jammen meg mange ”følger”!). Likevel; jeg synes ikke det er grunn til å bli fornærmet om noen velger en annen variant, det er opp til hver enkelt bokelsker å benytte dette systemet på sin egen måte..

Ja, King John er jo mer kjent som Robin Hoods fiende enn som en karakter i et Shakespeare-stykke for de fleste av oss… I Shakespeares versjon er han heller ikke så veldig sympatisk, i alle fall ikke i starten av skuespillet. Koste hva det koste vil, han vil seire! Mot slutten er det på mange måter en annen John vi møter. Han er sviktet av sine adelsmenn og innser at hans drap (eller ordre om drap) på Arthur har vært feil. Denne feilen prøver han å rette opp…

Selv om jeg leste originalversjonen av stykket, leste jeg også etterordet i den norske oversettelsen. Jeg er enig i at ”Bastard” på mange måter er den som publikum sympatiserer med. Han er den som snakker direkte til oss tilhørere og lenge virker det som om han konspirerer om å vinne tronen etter John. Til tross for at jeg hadde satt meg inn i kong Johns liv og virke før jeg leste stykket, var likevel Henrys inntreden overraskende.. Synes det var litt irriterende at Shakespeare introduserte en så viktig historisk karakter først helt mot slutten…

Må si jeg er litt usikker på Elinors motiver. Antagelig er båndene sterkere til sønnen enn til barnebarnet, spesielt siden forholdet til svigerdatteren er alt annet enn hjertelig. En hver kvinne på den tiden var prisgitt mennene i familien og deres makt; jeg er enig i at det trolig var lettest for Elinor å støtte den eldste og trolig sterkeste av rivalene.. Historiske kilder forteller at Arthur (eller kanskje hans følgesvenner?) prøvde å kidnappe Elinor; en slik handling kan vel få enhver til å støtte motparten?

Stykkets Hubert fikk min medynk.. Han vil så gjerne lyde kongens ord, men ettet å ha snakket med den unge Arthur greier han rett og slett ikke å fullføre ugjerningen. Arthur stagger Huberts besluttsomhet når han snakker om tidligere tider:

Have you the heart? When your head did but ache,
I knit my handercher about your brows,
(…)
But you at your sick service had a prince.
Nay, you may think my love was crafty love
And call it cunning: do, an if you will:
If heaven be pleased that you must use me ill,
Why then you must. Will you put out mine eyes?
These eyes that never did nor never shall
So much as frown on you.

Hubert går med på å forråde kongen og la den unge nevøen få leve.. Dette viser Huberts menneskelige side; han er slett ikke bare et instrument for kongen og en “villain”. Han følger sin egen overbevisning, til tross for konsekvensene denne overbevisningen kan få for han selv.

Jeg samstemmer: Shakespeares historiske skuespill er virkelig flotte! Samtidig som en som leser synes det er morsomt å lære mer om Englands historie, er det også viktig å huske på at Shakespeare tok seg en god del dikteriske friheter. Min favorittkarakter – Bastard (selvsagt!) – er oppdiktet av mesteren fra Stratford. Bastarden er den som i mine øyne leverer de saftigste kommentarene; slik var han antageligvis viktig for den godeste Williams dramatisering av King Johns herskerperiode.

Satte selvsagt også pris på de saftige kvinnerollene; Hell hath no fury like a woman scorned (ikke Shakespeare, men William Congreve…). Sønner var, og er, viktige. Hvordan skulle ellers en kvinne få hevet sin rett?

Den historiske King John var kjent som ”Lackland” fordi han mistet store landområder til Frankrike, både på grunn av arv og krigføring, og som ”Softsword” fordi han ikke var den beste av krigerske konger. Begge kallenavnene gjør han seg fortjent til i dette stykket. ”Lackland” fordi han ikke greide å erobre de tapte områdene i Frankrike fra sine slektninger, ”Softsword” blant annet fordi han angrer på sin beslutning om å drepe den unge prins Arthur…

Når det gjelder Arthur, vet historiske kilder lite. Hubert innrømmet først å ha drept den unge prinsen, men gikk senere bort fra denne tilståelsen. Det som i alle fall er sikkert er at Arthur ikke kom levende fra fangenskapet hos King John. Shakespeare får oss som lesere til å få nyvunnen sympati med kongen da prinsen ved et uhell dør.. Men, selvsagt: kongen hadde gitt ordren om å drepe sin rival og til tross for etterpåklokskap var han vel moralsk skyldig?

Karamella: synes linken til kong Sverre er interessant. Trodde Henrik 8 var den første engelske kongen som virkelig våget tale Roma midt imot! Vel... det hadde vel mer med egeninteresse å gjøre enn religiøs overbevisning!

Johan: nå har jeg bare lest den engelske versjonen, men her er det også lite rim. Stykket drives derimot framover av flotte enetaler og herlig språk; noen ganger nobelt, andre ganger så nedrig som bare Shakespeare kan gjøre det!

Kunne ikke vært mer enig! Jeg er selv et "barn av kvalitetsreformen", og skulle gjerne hatt denne boka da jeg var student.

Utrolig bra bokanmeldelse, Rose-Marie. Jeg stiller meg hundre prosent bak absolutt alt du skriver! Fikk nesten lyst til å lese boka på nytt allerede...