Bokelskere.no

Ved siden av Stephen King, har jeg også lest en god del av Dean Koontz oppgjennom årene. Av media før i tiden ble Stephen King kalt storebror av horror og Dean Koontz lillebror. Selv om King alltid blir min favoritt, synes jeg ikke Koontz er så verst. Han har skrevet noen perler han også, og mange av bøkene hans er avhengighetsskapende. Har ikke likt alle bøkene av ham, heller, men mange.

Devoted er en av dem. Fikk litt den samme vibben som fra de gamle og gode bøkene hans, de mystiske og de stemningsfulle variantene som man blir oppslukt av. Det er også morsomt å se godt voksne forfattere, som er svært produktive, fremdeles klarer å engasjere og skape glede for gamle og nye lesere.

Sorg og egen kommunikasjonsevne
Den er om en gutt som bor sammen med moren sin. De bærer på en sorg sammen. Hun har mistet ektemannen sin og han faren sin for noen år siden. De prater ikke for sønnen har autisme, og i sine elleve år har han ikke sagt et eneste ord, men de har sin egen måte å kommunisere på. De befinner seg i fare da da en mann fra hennes fortid oppsøker henne igjen. Milevis unna blir man kjent med en hund. Det er en golden retriever som heter Kipp. Han har en telepatisk evne, og hunder med en slik evne kaller de seg mellom the Wire. For første gang er det et menneske som havner gjennom den telepatiske linjen og Kipp er den eneste hunden som kan høre/merke ham. Selv om Woody bor langt unna, føler Kipp at Woody trenger ham, selv om de ikke har noe med hverandre å gjøre. Siden eieren hans døde nettopp av kreft, føler Kipp en trang til å reise for å hjelpe denne gutten, men kommer han tidsnok? Mye annet skjer også i bakgrunnen i boka, for dette er en bok med mange aspekter og et stort persongalleri. Likte at det ofte skiftet perspektiv og kampen mot det onde.

Baksideteksten virket kanskje noe barnslig, men det var ikke innholdet, som både var dyster, ondskapsfull og også litt humoristisk. Det var morsomt å lese deler av boka fra et hundeperspektiv. Det er ingen hemmelighet at Dean Koontz og hans kone er glad i hunder, spesielt golden retriever rasen. De bestemte seg for å ikke få barn, siden faren hans hadde en diagnose og siden Dean ikke fikk den selv, var han redd for at et av barna hans kanskje ville få den. Diagnosen fikk faren hans nesten til å drepe Dean. Derfor lever Dean Koontz og hans kone med hunder istedet for barn. Derfor dukker det ofte opp en golden retriever, eller flere i bøkene hans.

En god blanding av horror og science fiction
Selv om hunder ofte er brukt i bøkene hans, klarer han likevel å fornye seg og skape spenning. Til tross for min skeptisisme i begynnelsen av boka, var det ingen grunn til det. Boka bød på mye action, den var til tider ondskapsfull og man sitter der og frykter det verste. Det var nesten som å være med i boka. Likte også blandingen av både horror og science fiction. Science fiction er en sjanger jeg har holdt meg unna for det har ikke interessert meg, men liker noe av det i sammenheng med horror. Så syntes han hadde en fin balanse av disse sjangrene.

Intensity er fremdeles min favoritt av Koontz, som latterlig nok levde opp til tittelen. Devoted har sine mangler, men er en fullverdig horror i moderne tid. Det er en av hans bedre når det gjelder nyere utgivelser. Jeg har fremdeles troen på Koontz.

Fra min blogg: I Bokhylla

Thale hater Skymdal. Hun skriver til og med en liste over alt hun hater med det stedet, og det er ikke lite.

Hun lengter etter å komme seg vekk derfra, for hun er lei av alt det fæle som har skjedd der. På skolen er det ikke bedre da Irja er konstant ute etter og hun har vendt Thales venner mot henne. Nå har hun bare en venn igjen. Hjemme har hun moren sin og storesøster, Trine. Faren deres er død.

Marerittbygda vekkes til live igjen
Skymdal er fremdeles sterkt preget over ting som hendte for ikke lenge siden. Noe som ikke kan røpes hvis noen har tenkt å lese den flørste boka: Ingen sover trygt i natt. Hendelsene har gjort bygda kjent, og et par fra Oslo har kommet for å gi Skymdal et friskt pust, men det faller ikke i god jord hos alle innbyggerne.

Det viser seg at Skymdal ikke får være i fred nå heller. Håndballjentene får anonyme trusler, og noen unge mennesker blir utsatt for traumatiske hendelser. De ser/opplever noe som gjør til at de blir innelukket og tause, nesten som om de ikke tør å si hva som har hendt. Hva er det som skjer egentlig?

Selv om jeg er langt unna denne målgruppen serien er rettet mot, vet ikke om det er trilogi eller planlagt serie, men uansett så koste jeg meg med denne boka. Ingen slipper unna byr på mange mysterier, beskriver en alder som er lett å kjenne seg igjen i, og boka har også en dysterhet i seg. Det er godt å se at det fortsatt skrives grøssere for barn også.

En grøsserbok om mot
Boka er på bare 169 sider, så man rekker ikke å bli så godt kjent med alle, men man får visse inntrykk av de fleste. Bygda lever med en spennende og gyselig sak, og tar for seg blant annet mobbing som alltid er et viktig tema. Ingen slipper unna er kanskje en smule forutsigbar og overdreven grøsser for oss voksne, men syntes ikke det gjorde noe. For selv om jeg er for gammel til å lese denne, likte jeg den bedre enn forventet. En fin grøsserbok om å stå opp for seg selv uansett hvor mørkt ting ser ut.

Vil gjerne lese Ingen sover trygt i natt og Ingen andre enn oss, også.

Fra min blogg: I Bokhylla

Det er ikke mye jeg forbinder med Finland. Man har jo kjente band som Nightwish, H.I.M., Bomfunk MC's, Dreamtale, og Lordi, bare for å nevne noen av de mest kjente. Har lest noen få bøker av finske forfattere, men kan ikke skryte på meg å ha lest mange finske krimbøker. Så det er fint at sånne som Max Seeck baner vei.

En morbid sak
Heksejakt er første bok om Jessica Niemi. Hun har hatt et hardt liv, men likevel klart seg bra. Sammen med sine kolleger får de en veldig mørk sak i hendene. Kona til en kjendisforfatter, blir funnet myrdet i deres hjem på en morbid måte, mens forfatteren er på turne for å snakke med leserne sine. Etter en del gransking og undersøkelser, finner Jessica og andre på temaet hennes ut at det virker som om åstedet er basert på en trilogi som den kjente forfatteren har skrevet. Er noen inspirert av bøkene hans, og vil det bli flere drap på grunn av bøkene? I mellomtiden blir man med tilbake i Jessicas fortid.

Mange vil se på Heksejakt som en veldig mørk krimbok. Det er den også, men hvis man er vant til å lese horror og mørk litteratur generelt, er den kanskje ikke så mørk likevel, og det blir ikke noe sjokkerende eller overraskende over det. Men det gjorde ikke noe, for Seeck har en fin måte å dra med seg leseren på. Kapitlene er korte og avhengighetsskapende. Persongalleriet består av mange sterke og spennende personligheter, og saken tar mange vendinger. Okkultisme var også et pluss. Det er et tema som alltid har fascinert meg både i bøker og på film. Det var også engasjerende å lese om Jessicas fortid.

Spennende handling, men unødvendig lang avslutning
Har alltid hatt sansen for bøker som ofte skifter perspektiv og det gjør også denne. Man blir godt kjent med både Jessica og de andre hun jobber med. Det eneste som trakk boka ned for min del, var flørting på jobb i det skjulte, som begynner å bli oppbrukt til det kjedsommelige, men heldigvis fikk de ikke for mye plass i handlingen. Slutten ble noe lang og forklarende, selv om man har skjønt det hele for lenge siden. Likte noe av filosofien, men blir noe ødelagt på grunn av en viss teatralsk utførelse.

Likevel var Heksejakt en god og meget spiselig krimbok. Det er håp for finske krimforfattere.

Fra min blogg: I Bokhylla

Karin Slaughter har nesten den samme effekten som Stephen King. Kommer man over en bok av henne, er den nesten magnetisk, og man å bare ha den.

Hun er selvfølgelig ikke på samme nivå som Stephen King. Hvem er vel det? Men hun har blitt en nyfavoritt, og har den samme avhengighetsskapen. Hun skriver både thrillere og krim. Har lest noen gode enkeltstående thrillere av henne tidligere, og dette er min første krimbok om Will Trent.

Damen med godt språk
Knust er andre bok om Will Trent og bok nummer ti kom ut i fjor som heter The Silent Wife. Knust ble opprinnelig utgitt i 2008, og utgitt for første gang på norsk i 2017. Stephen King og noen andre forfattere må jeg helst lese på engelsk, for synes de mister den unike fortellerstemmen i oversettelsene, men med Karin Slaughter, er det ikke noen stor forskjell. Synes språket i bøkene hennes er like godt på engelsk og på norsk, egentlig.

Har ikke lest den første boka om Will Trent, og følte at det ikke gjorde noe, heller. I krimserier er jeg ikke så nøye, for det er som regel en ny sak i hver bok, og man får alltid vite bakgrunnen om hovedpersonene, og hva som har skjedd privat tidligere. Man mister ikke tråden. Det gjør man heller ikke med denne boka.

Mye å sette seg inn i for Will Trent
Will Trent er denne gang utfryst og i hardt vær. Han er syndebukk og politimiljøet lar både ham og de i nærheten få vite at han ikke er en av dem. I forrige bok gjennomskuet han nemlig en korrupsjonssak og ingen liker vel sladrehanker, mens Will gjorde bare jobben sin. Ikke nok med det. Han blir tvunget til å samarbeide med Faith Mitchell. Faith tåler ham ikke, for hennes mor var en av de skyldige i korrupsjonen, og ble tvunget til å førtidspensjonere seg. Will Trent ønsker seg en ny makker, men er det lett å bare få seg en ny makker i deres jobb? De har et nytt åsted å granske. I et luksushjem i et strøk med mye sikkerhet, har det skjedd et mord og en kidnapping. Hvem som er kidnappet og hvem som er myrdet, kan man ikke si, da det avslører en stor del av handlingen. For ingenting er som ved første øyekast i en Slaughter bok. Trent møter på et spøkelse fra fortiden. Mannen som eier luksushjemmet er en tidligere kjenning av Will. De vokste opp på samme barnehjem. Er mannen dem samme mobberen som han alltid har vært? Samme om de liker hverandre eller ikke, er det nødt til å finne personen som er kidnappet. For tiden er knapp.

Samtidig bærer Will Trent på en hemmelighet for de han jobber med. Han har dysleksi og skjuler det så godt han kan. Men hvor lenge kan han holde det skjult for andre, spesielt med tanke på hans yrke? Til tross for denne "skavanken", er han utmerket god på å granske åsted. Ofte legger han merke til detaljer ingen andre ser.

Dette er en bok om en krimsak som deles opp til flere saker og som tar mange vendinger, og mange mistenkte dukker opp underveis. Dette er en stor bok på nesten fem hundre sider, men den føltes ikke stor. Den er veldig lettlest og ofte i krimbøker kommer man til et dødparti midt i boka der alt blir seigere og man mister litt interesse for boka, men det skjer ikke med denne. Den har en veldig fin flyt, og liker skifting av perspektiv.

Selve mordsaken og kidnappingen, er ikke det mest spennende med hele boka, men det er måten Slaughter skriver på som gjør det hele interessant og man blir fort dratt inn i handlingen. Man blir også godt kjent med mange av karakterene, ikke bare Will og mange relasjoner er både fasinerende og irriterende. Det merkes godt at boka er skrevet for en god del år tilbake, spesielt når det skrives om teknologi, og mye er forandret siden da, men det har sin sjarm.

Selv om jeg har lest noen bøker av Slaughter allerede, vil jeg gjerne lese mer. Både enkeltstående thrillere og krim med Will Trent. Dette var en stødig, småbrutal og intens krim fra Atlanta.

Fra min blogg: I Bokhylla

For noen er berømmelse det viktigste ...

Vanskelig mor og sønn forhold
Moren til Sylvian Spott er dypt fortvilet. Hun vet ikke hvordan hverdagen deres skal gå rundt eller hvordan fremtiden hans blir, siden han tjener lite penger som skopusser. Det er knapt penger til nok mat. Spott virker mer opptatt med å drømme enn å se hvordan virkeligheten er. Han drømmer om å bli sett og hørt. Bli berømt. En dag bestiger han Eiffeltårnet på stylter med et stort publikum som vitne. Det gir ham mersmak. Han planlegger å gå fra Paris til Moskva på stylter siden ingen har gjort det før ham. Etter litt planlegging, legger han av sted med en blindpassasjer i sekken, nemlig rotta Estragon. Han lever av å spise mynter og sedler, og håper at Spott vil tjene noe på veien, slik at Estragon får spise litt på veien uten å bli tatt. Moren til Spott er ikke bare bekymret over Sylvians hunger for berømmelse, men også personligheten hans som er alt annet enn bra. Han er hovmodig og kan til tider være frekk. Vil han noen gang forandre seg?

Gaute Heivoll og illustratør John Kenn Mortensen, har utgitt bok to i Estragons historier. En bokserie for barn som er inspirert av de syv dødssyndene. Har sett dokumentarserie om de syv dødssyndene med Kristopher Schau for mange år siden, men første gangen jeg kommer over en bokserie, som er inspirert av de syv dødssyndene. Det er godt å se at unge lesere får mørkt lesestoff også. Selv om de er noe mørke, er de ikke altfor mørke, for bøkene inneholder en god del humor også.

En gammeldags historie
Selv om dette er bok to i Estragons historier, kan bøkene så langt leses som frittstående. Det er ikke noe problem. Handlingen i denne er ganske fantasifull og gammeldags, spesielt med bruk av stylter som nesten ingen bruker lenger. Liker også at handlingen, selv om det ikke er fra en bestemt tid, føles det noe gammeldags og man blir dratt litt tilbake i tid. Mange av karakterene lever i trange kår og som prøver å gjøre sitt beste.

Heivoll har nok en gang skrevet en fantasifull historie. Men tror kanskje ikke historien hadde vært den samme uten litt drahjelp av Mortensen. Det var mest på grunn av illustrasjonene hans jeg ville lese disse bøkene, ikke på grunn av at de var inspirert av de syv dødssyndene. Illustrasjonene dekker både dobbeltsider, enkeltsider og som små dekorasjoner. De er veldig forseggjorte. Illustrasjonene er lekre og dystre. Nesten på grensen til gotisk. Elsker også de små detaljene. Det gir bøkene mer særpreg.

En noe dyster, men humoristisk perspektiv fra Estragon.

Fra min blogg: I Bokhylla

Emma Fox drømmer om å bli manusforfatter, og hun er villig til å gå langt for å oppnå drømmen ...

Tv-bransjen kan være sprø
Vikaren er en psykologisk krim som legger vekt på Tv-bransjen. Frances selv har jobbet i Tv-bransjen som produsent og manusredaktør for blant annet BBC, så det vises godt i boka at hun kan en del om yrket. Selve boka er om Emma Fox som er lei av at foreldrene hennes stadig er skuffet over henne, drømmer om å komme seg inn i Tv-bransjen, gjerne som manusforfatter. Men det er en tøff sjanse og det eneste Emma vil, er å jobbe med Tv. Hun begynte å pynte litt på cv'n sin i håp om å å få en fot innenfor drømmejobben. Hun begynner å jobbe i et byrå sammen med Adrian Hill og Carrie Kennedy. De er gift, jobber sammen og Adrian er en ettertraktet serieskaper. I begynnelsen av førtiårene blir Carrie gravid. Barn var det ingen av dem som ønsket, men Carrie bestemmer seg for å beholde det, og når er tiden inne for å bli mamma, er byrået nødt til å ansette en vikar, som kan ta over for henne i en periode. Som arbeidsnarkoman liker ikke Carrie tanken på det, men har ingen valg. Emma Fox blir ansatt som vikar og hun er endelig et sted nærmere drømmejobben. Men hva er egentlig hensikten hennes? Å bli manusforfatter, eller er hun ute etter noe annet eller noe mer?

En ukjent og morsom bok
Jeg liker filmer og bøker som har med en karakter som er besatt av noe eller noen. Det er creepy, og dermed ville jeg lese denne uten forhåpninger. Synes også det var fascinerende å lese om Emma Fox, som kunne være både sjarmerende og kald. Synes det er fascinerende å lese om. Carrie har også en form for besettelse. Jobben sin. Er hun villig til å ta seg fri for å bli mor, eller går jobben foran alt annet? Er hun sykelig opptatt av sin egen karriere og redd for å bli erstattet? Så syntes at boka tok opp mange spennende temaer, men dessverre ble utførelsen og fortellerstemmen alt annet enn spennende. Jeg har lest en bok av Michelle Frances tidligere, og det var Den nye kjæresten. En bok som var helt ok. Ofte kjøper jeg bøker i dagligvarebutikker for der er det både kjente og også mer ukjente bøker man aldri har hørt om. Av og til blir jeg lei av å se de samme bøkene og synlige bøker hele tiden, og det er forfriskende å lese noe helt annet til en forandring. Noen ganger er disse bøkene overraskende gode, eller svært skuffende. Det er enten eller. Denne var svært skuffende. Syntes det var interessant å lese om Tv - bransjen. Det er ofte sånn man forestiller seg folk i den bransjen er. Frances gjorde en god jobb med det og syntes at karakterene var mer fascinerende å lese om enn selve handlingen. Den har en liten twist, men den er ikke sjokkerende eller uventet. Men man får en forståelse for hvorfor Emma gjør det hun gjør. Hadde tenkt meg en sterkere handling og fortellerstemme.

Må innrømme at jeg likte denne hakket bedre enn Den nye kjæresten, for denne boka hadde litt mer suspense og flere vendinger i handlingen, men samtidig er de svært like. Ikke like i handling, men måten Frances bygger opp intensiteten på. En helt grei psykologisk krim med noe drama og forskrudde karakterer.

Fra min blogg: I Bokhylla

Rorgen, eller Halvard Borge som han egentlig heter, sitter inne for ørtende gang. Han er en helt vanlig fyr, men så roter det seg til. Noen ganger byr livet på problemer, noe Rorgen er mer eller mindre vant til. Han har blitt på en måte likegyldig til alt, i hvert fall nesten alt.

En dyp, indre reise til en innsatt
Han får beskjed av sin advokat, som ser ut til å være trøtt av jobben sin, om å skrive en fri forklaring som muligens skal fremføres senere. Dermed er hele boka skrevet som en slags indre monolog. Han beskriver litt om relasjoner, fortid, yrkesliv, kjærlighetsforhold og sønnen som han har et fjernt forhold til. Denne boka er som en slags veksling mellom indre monolog, fri forklaring og en slags roman til sin egen sønn i håp om at han skal forstå når blir eldre.

Korrektur av et sorgens kapittel er kanskje trist og alvorlig, men den byr også på en hel del morsomheter. Rorgen kan tross alt se humor i det meste fremdeles. Han skriver ting som det er og går ikke rundt grøten. Han har gitt opp forsøket og håpet om at andre skal lytte og forstå ham, og føler at alle sjanser er oppbrukt. Men likevel har han humor og pågangsmot, til tross for alt det vonde han har opplevd.

Tøft og brutalt språk
Riise Hauge skriver godt, mer enn godt. Språket er tøft, brutalt, humoristisk og nakent. Begynnelsen av romanen tar litt tid å sette seg inn i, for er mest vant til å lese bøker med skifting av perspektiv, mens her får man handlingen utført som monolog, men det er lett å finne rytmen i det. Til tider kan teksten bli noe masete, som om den banker inn i skallen på deg, og det er kanskje også meningen? Man blir litt sliten underveis og det er nok det Rorgen vil utrette. At man vil bli sliten, for til tider er han også sliten. Han prøver å smitte over utmattelsen og fortvilelsen han føler på oss som leser? I så fall fungerer det. Fordi stemmen hans er tydelig.

Til tider en slitsom leseopplevelse, men det er også poenget, og en bok som er helt klart verdt å få med seg.

Fra min blogg: I Bokhylla

Å dele rom med noen man er forelsket i, er vel ikke bare, bare ...

Det skjer med Benny. Han får Ken på besøk i noen dager i jula. Egentlig skulle Ken feire jul i "Syden" sammen med familien sn, og Bennys familie være med dem, men siden Benny ville ha en norsk jul, og Ken ikke ville på ferie med bare voksne, tilbringer Ken noen dager sammen med Benny og får bo inne på rommet hans. De er ganske forskjellige. Ken er litt eldre og veldig populær, mens Benny ikke er så synlig. Men de går godt overens og snakker om både enkle og dype ting.

Vanskelige følelser
Benny er for tiden lei seg, for hans gode nabo, Magda-Rose er kastet ut av sitt eget hjem og stuet inn på gamlehjem. Årsaken er Greta Greve som var sammen med hennes sønn, Samuel. Men nå som han er død og Magda-Rose begynner å bli gammel, har Greta Greve solgt huset hennes, og nye eier kommer for å overta. Noe Benny synes er dumt for han ser på Magda-Rose som sin egen bestemor. Men han besøker henne jevnlig på gamlehjemmet. Han synes hun er for sprek til å bo der. Sammen med Ken og noen andre, planlegger de hvordan de skal hjemsøke huset og få de nye naboene til å flytte, slik at Magda-Rose kan flytte hjem igjen. Men vil det bli overbevisende?

Dette er bok nummer to om Benny, men denne boka kan godt leses som frittstående. Boka består av både alvor, hunor og skremmerier. En god blanding av alt, og ikke minst, vennskap. Det er også fint å lese om de unge hjelpe de gamle når de selv ikke blir hørt. Tom Erik Fure tar også opp tema som usikkerhet, legning og akseptere seg selv på en fin måte uten å overdrive.

En fin balanse mellom mange forskjellige temaer
Synes boka hadde en fin balanse av spenning, humor og forelskelse. I mange ungdomsbøker tar forelskelse opp mye plass for det er et spennende tema for mange i den alderen å lese om, men det var fint å lese en ungdomsbok som ikke bruker forelskelse som lokkemiddel for å gjøre boka mer spennende. Det jevnes ut med andre ting, slik at handlingen får mer utvikling.

Spøkeri oppfinnelsene deres var mer humoristiske enn skremmende, men kanskje er det mer skremmende for alderen boka er rettet mot? Men likevel underholdende også for oss voksne. Selv om man som voksen leser ser veldig lett hvordan alt ender, ødela det ikke resten av underholdningen, for de fleste karakterene var morsomme og kreative å lese om. Likte måte de kommuniserte på og støttet hverandre på.

Fure har ikke gitt ut denne boka alene, men på laget har han hatt med seg Ingvild Th. Kristiansen som illustratør. Illustrasjonene er fargeløse og fine, men synes også at boka hadde vært like god uten.

Fra min blogg: I Bokhylla

Jeg liker stort sett svensk krim, men de få svenske krimbøkene jeg har lest så langt i år, har vært noe skuffende.

Nyeste bok i serien om Sam Berger og Molly Blom. Boka kan fint leses som frittstående. Har selv ikke lest noe av Arne Dahl, som egentlig heter Jan Arnald, tidligere, og syntes ikke at det gjorde noe. Man faller ikke ut av handlingen.

En etterforskers sambrudd
I boka Friheten er Sam Berger gjennom en krise, både i yrkeslivet og privat. Det er nesten som om alt henger i en tynn tråd. Den største påkjenningen er at gravide Molly Blom er sporløst forsvunnet. Han er redd for å aldri se henne og eventuelt deres barn igjen. Han har gjort alt for å finne henne, men hun gir ingen livstegn. En god venn av ham ser at han sliter, og foreslår en god psykiater som hun selv har gått til. Etter en del nøling, oppsøker han terapeuten Rita Ohlén.

Senere får han en uventet sak. Rita ber ham om å søke etter en savnet kvinne, før det er for sent, og tiden er knapp. Hvordan skal han klare å finne noen helt alene på så kort tid, så den savnede kvinnen ikke får en mørk skjebne? Og hva er Friheten?

For mye drama
Ved siden av horror, liker jeg godt krim og psykologiske thrillere, så lenge de er mørke og dystre. Denne er noe mørk og dyster, men samtidig ikke helt. Det er mye prat, mye frem og tilbake, både når det gjelder samtaler og handling, og man blir ikke helt engasjert i saken. Man blir godt kjent med karakterene, men likevel får man ikke så stor interesse for dem. Det blir litt for mye drama, istedet for å gi selve saken større plass. Men jeg hadde sansen for stor persongalleri og skifting av perspektiv. Synes det gjør en handling mer realistisk.

Det er egentlig ikke så mye mer å si om Friheten. For det første er det ingen stor bok, og for det andre er det noen vinklinger og hendelser man ikke kan drøfte, for å ikke avsløre noe for andre som har tenkt å lese boka. Kort oppsummert var dette en noe slapp krim. Må rose fin humor som kan være svart, men det er en bok man må være noe tålmodig med, for selve spenningen tok seg ikke opp før de siste hundre sidene. Lettlest krim, men noe uengasjerende.

Det hevdes at Berger og Molly blir Tv-serie.

Fra min blogg. I Bokhylla

Ikke alle, men de fleste bruker sosiale medier, også kalt some. Noen bruker det sjeldent, mens andre bruker det ofte og til det meste.

Alt mulig blir lagt ut, også barnebilder. Noe som det ofte er mye debatt om. Eksponering av barn. Barn som har null privatliv, som Poppy. Fordi hennes mor har en av landets mest leste blogger. Flotte Lotte drives av moren Lotte og hennes ektemann, Jens Wiig. Jens hadde en tenniskarriere en gang i tiden, men nå jobber han for fullt med bloggen sammen med Lotte.

De poster ofte bilde av Poppy på bloggen og Instagram. Som mange andre, glemmer de konsekvensene av det. For ingen vet hvem for sikkert følger en blogg og eventuelt hvorfor.

Foreldres store skrekk
Poppy rekker ikke å være hos farmor og farfar lenge før hun forsvinner, mens foreldrene er på spahotell. Hvem har tatt henne? Er det noen som kjenner dem personlig, eller er det en besatt fan? Eller er det noen som vil gi dem en lærepenge av en eller annen grunn?

Emer Murphy er egentlig sykemeldt, men mens hun er innom jobben en tur, blir hun kastet inn i en ny sak med makkeren Mons Tidemand. Er hun egentlig klar for det, med tanke på det hun har gjennomgått? Hun er også usikker på hva kollegaene hennes tenker om henne etter at hun ble sykmeldt. Samtidig har hun ikke mye tid til å tenke på akkurat det, siden forsvinningen til Poppy er kravstor, og de har liten tid. Folk må intervjues og ting undersøkes. Men hva skjer hvis Emer slutter å ta pillene hun egentlig skal ta?

Boka tar opp et moderne og aktuelt tema
Poppy er en aktuell og moderne krimbok. Den tar opp et skremmende tema. Likte bruken av diverse forumprat som involverer seg i familien Wiig, og også bruken av det mørke nettet. Det gjør det hele mer realistisk. Men fikk ikke helt troen på Emer Murphy og Mons Tidemand. Jeg blir ikke helt overbevist. Man får ikke noe forhold til dem, og man blir på en måte likegyldig.

Denne knæsjfargen med de creepy fingrene, var en bok jeg gjerne ville like, for den virket litt annerledes og spennende. Boka gir et inntrykk av hvordan man forestiller seg hvordan toppbloggere er. Det er lett å forestille seg livene deres som plettfrie, men de fleste av oss vet også at mye blir redigert og luket ut, før ting blir publisert. Glansbilder blir ofte lagt ut istedet for vanlige, hverdagslige dager. Så syntes Getz gjorde en fin jobb med den beskrivelsen. At det skjer mer bak kulissene enn det som er synlig. Men opplevde dessverre boka som noe langdryg og for forutsigbar. Jeg mistet interessen for saken underveis.

Fra min blogg: I Bokhylla

Bigfoot, også kalt Sasquatch, blir ikke ofte nevnt i bøker, og det var morsomt å lese en slik bok, men var den uhyggelig?

Basert på en ganske kjent myte
Det er heller ingen avsløring at handlingen dreier seg om Bigfoot, siden det blir nevnt i baksideteksten. De fleste vet hva en Bigfoot er. Det er en amerikansk myte om en gorillalignende skapning som er større enn en vanlig gorilla, og som beveger seg som et menneske. Selvfølgelig er det ikke noe jeg tror på, men jeg synes at myter fra forskjellige land, alltid er et fascienrende tema. Det er underholdende.

The Spirit av Thomas page ble for første gang utgitt i 1977, og gitt ut på nytt i 2019, takket være Grady Hendrix. Jeg har ikke lest noe av Grady Hendrix før, men har merket meg at han er et populært navn i horrorsjangeren. Så ser ikke bort i fra at jeg kommer til å utforske forfatterskapet hans om ikke lenge. Sammen med en annen, gir han ut en serie som heter Paperbacks from Hell. Bøkene har ikke noe med hverandre å gjøre og er skrevet av forskjellige forfattere. Det er horrorbøker som ikke lenger er i trykk, men som Hendrix synes fortjener å se dagens lys igjen, og gir dem ut på nytt. Jeg visste ikke atThe Spirit var en del av Paperbacks from Hell før jeg fikk det i hus. Det var en tilfeldig bok jeg valgte til Halloween i fjor, men som jeg ikke skriver om før nå, for rakk ikke å skrive om alle bøkene jeg leste i fjor.

To menn på jakt etter Bigfoot
Forfatteren av The Spirit, Thomas Page var for meg et ukjent navn og har nok ikke vært så synlig i horrorsjangeren, for han har ikke gitt ut mange bøker. Denne er om to karer som er på jakt etter en ting, nemlig Bigfoot. De er ikke på jakt sammen og kjenner heller ikke til hverandre. De er også på jakt etter Bigfoott av ulike årsaker. Raymond Jason, er ute etter den på grunn av hevn, og John Moon, på grunn av en spirituell grunn. Kommer de til å møte hverandre underveis, og er utfordringen deres større enn først antatt? På veien etter denne berømte myten, møter de på folk som skal ha observert den og mange utfordringer.

Denne handlingen var både snodig og underlig, men ikke spesielt uhyggelig. Det var mest underholdende og komisk. Likte godt hvordan Page beskrev naturen og de kalde omgivelsene. Hvordan naturen skiftet med de forskjellige årstidene, men synes ikke at karakterene kom så godt frem. Man blir ikke så godt kjent med dem og det er noe vanskelig å se dem for seg. Fortellerstemmen ble også noe knusktørr underveis og lite fremdrift i handlingen. Kunne ha tenkt meg mer mystikk og uhygge med tanke på at denne boka er om en ganske kjent myte. Dette ble dessevverrre litt for slapt til horror å være ...

Fra min blogg: I Bokhylla

Har lest en bok av C.J. Tudor før, og det var The Chalk Man som jeg leste for tre år siden. Likte jeg De andre bedre?

Jeg likte denne to hakk bedre, så ikke akkurat den store forskjellen. Boka har en av de bedre begynnelsene jeg har lest i en psykologisk thriller på en stund. .

Et mareritt som aldri tar slutt?
De andre er om Gabe som blir kastet inn i et mareritt, og boka føles nesten som en slags roadtrip, siden store deler av handlingen foregår på veien. På vei til og fra et eller annet hele tiden. Gabe opplever det verste på veien. En bil kommer foran ham som virker rusten og gammel. Bakdelen er full av klistermerker med forskjellige utsagn. I bakvinduet dukker det opp en jente som er skremmende lik hans egen datter, Izzy. Men det er umulig. Hvorfor skulle hun sitte på i en bil hos en fremmed? For sikkerhets skyld ringer han hjemme for å bli kvitt den underlige følelsen, og får nok en ubehagelig nyhet. Tre år senere møter man en tynnere og sliten Gabe. Han kjører så ofte han kan i håp om å finne skranglekassen som kjørte foran ham. Det er hans eneste håp om å kanskje finne Izzy igjen, hvis det var henne.

Gode beskrivelser, men for mange tilfeldigheter
C.J. Tudor skriver godt. Det er det ingen tvil om. Hun skriver med stor innlevelse og det er lett å la seg bli revet med. Det er også lett å se for seg karakterene og stedene hun beskriver. Noen er mer mystiske enn andre. Man kjeder seg ikke. Men synes ikke denne skiller seg ut fra mange andre thrillere. Det blir for lett å skjønne hvem som egentlig er hvem, og om de kommer til å møte hverandre på et eller annet tidspunkt eller ikke. De andre var heller ikke så mørkt og mystisk som jeg hadde håpet på. Savnet mer bakgrunnshistorie om den delen. Hva det er og hva det består av, har jeg ikke tenkt å avsløre, men det var ikke vanskelig å tenke seg frem til. En god thriller, spesielt begynnelsen, men savnet mer mystikk og suspense. Denne thrilleren inneholdt også noen overnaturlige elementer, og det hadde vært spennende om den delen fikk mer plass, for det ville jeg gjerne lese mer om. Ikke alt trenger å være realistisk hele tiden.

Det er ikke så mye mer å si om De andre, siden boka er såpass kort og man ikke vil avsløre noe for noen. Liker ikke at det skjer selv. Grei og underholdende thriller, men ikke noe mer enn det. Det ble for mange tilfeldigheter og en slutt som ble litt for typisk.

Fra min blogg: I Bokhylla

Jacob Steven Mohr har hittil utgitt tre bøker, men har ennå ikke blitt en hit i horrorsjangeren. Han er ennå temmelig ukjent. Det er ikke mange som har snakket eller skrevet om bøkene hans.

Selv om boka består av kun ungdommer i persongalleriet, vil jeg heller stemple denne boka som bok for voksne fremfor ungdom, siden den er noe voldelig. Det er kanskje ikke alle som tåler det.

Mye turbulens på kort tid
The Unwelcome er om en liten vennegjeng som drar på en lang kjøretur til en hytte som ligger øde til, og hvor det er dårlig dekning. Selv om de er få, kjenner ikke alle hverandre like godt. De skal være på hytta i tre netter bare for å komme seg vekk fra alt, og nyte tiden. Siden kjøreturen varer i mange timer, stopper de ved en bensinstasjon for å ta en liten pause til siste stopp. Der blir Kait, forkortelse for Kaitlyn, overrasket av ekskjæresten hennes, Lutz. Det gjør henne alt annet enn glad. Hun blir bekymret over at han vet hvor hun er, men klarer å riste ham vekk. Sammen klarer de å dra videre uten ham. Men det har satt en liten demper på stemningen. På hytta blir ikke ting bedre da noen får blackouts, og de gjør ting de ikke er klar over. Kait mistenker at det er ekskjæresten, Lutz som står bak, men hvordan er det mulig, når han selv ikke en gang er der sammen med dem?

Et underlig tema, men ikke noe nytt
Dette er en bok med bodysnatcher som tema. Det er ingen avsløring da det allerede er nevnt i baksideteksten. Så det er en horror blandet med litt fantasy. For min del ble det litt for mye fantasy og for lite horror. Jeg liker fantasy av og til, men det er ingen fantasysjanger, og jeg prøver å lese horrorbøker som blir utgitt i år og eldre bøker. Denne kom ut i februar i år, og er ennå ganske fersk.

Boka hadde i grunn et godt utgangspunkt om en vennegjeng som mistenker hverandre når noe fælt skjer. Ikke spesielt originalt, men småspennende likevel. Mange av karakterene er irriterende, spesielt Ben, som er en bedreviter og oppfører seg som en slags leder for gruppa. Man får ingen connection med noen av karakterene som er noe blasse.

Ble ikke helt bergtatt av forfatterens skrivestil, heller. Boka består av korte kapitler, men oppleves likevel som langdryg, da fortellerstemmen hans er noe monoton. Det tar tid før det skjer noe, og når det først skjer noe, ante man det på forhånd. Til tross for at boka er på bare 296 sider, tok det sin tid å komme seg gjennom den, siden den var lite engasjerende og man bryr seg ikke så veldig hva som skjer med karakterene. Det er kjedelig å lese om karakterer man ikke får noe forhold til. Så The Unwelcome kunne ha passet bedre som en novelle istedet for som bok, med tanke på at handlingen er så tynn.

Fra min blogg: I Bokhylla

Hun "var" velkommen ble for første gang utgitt i 2018 og på norsk i 2020. Den tilhører serien Gossip utgitt av Cappelen Damm. Gossip er en serie som ikke er kronologisk rekkefølge. Bøkene har ikke noe med hverandre å gjøre. Det er en fritttående serie med bøker av forskjellige forfattere, og hittil er det blitt utgitt tre bøker i denne serien. Så man kan fint lese denne uten noe sammenheng med de andre bøkene.

Avhengighetsskapende lesing
Denne boka minner meg litt på onsdagsfilmene som ble sendt på TVN for mange år siden. Noen ganger var det drama andre ganger thrillere, med enkel handling, men likevel var de intense på sin måte, og man ble sittende og se på, selv om det var veldig forutsigbare filmer. Denne boka hadde den samme effekten. Uansett hvor smådum eller lett underholdning disse filmene bød på, så engasjerte de likevel på sin enkle måte. Disse filmene produseres fremdeles og kalles Lifetime-filmer. Filmer som er Tv-produserte.

Adele Parks var hittil en ukjent forfatter. Hun skriver på en underholdende måte, men selve spenningen var ikke helt til å ta på. Man blir servert overraskelsene lenge før karakterene oppdager ting. Noe som er litt komisk. Boka er om et gammelt vennskap som tar form igjen, etter å ikke ha sett hverandre på mange år.

Melanie måtte droppe utdanningen sin etter at hun fant ut at hun var gravid. Likevel har hun klart seg bra. Hun har eget hus med mann og tre barn, og lever et rolig liv. En dag blir hun overrasket over å få høre fra sin gamle og gode universitetsvenninne, Abigail, som hun ikke har snakket med siden studietiden. Gjennom e-posten får hun vite at Abigail skal skilles og trenger et sted å være en tid fremover, og Melanie inviterer henne hjem hos seg. Abigail får bli så lenge hun vil. Melanie fullførte riktignok ikke studiene, men hun har som nevnt, klart seg bra og lever et normalt hverdagsliv med sine nærmeste i England. Abigail bor i USA, var den morsomme og den populære, som er i ferd med å skille seg, er barnløs og kjenner at hun er i ferd med å miste status i nærmiljøet.

Vennskap varer evig?
Til tross for sytten års taushet, finner de to kvinnene fort tonen. Melanies ektemann, Ben, synes det er rart han ikke har hørt om henne før, og Melanies barn ser også ut til å like henne. Melanie og Abigail er sjalu på hverandre. Abigail er sjalu på Melanies familieliv, og Melanie er sjalu på at Abigail alltid har vært den pene og morsomme, som alle vil være sammen med. Men hvem er egentlig sjalu på hvem, og hvorfor tar Abigail egentlig kontakt etter alle disse årene?

Hun "var" velkommen er en lett bok å la seg bli revet med av. Ikke på grunn av at den er god eller spennende, men man er mest nysgjerrig på reaksjonene fra karakterene, og hvordan de takler de forskjellige problemene som oppstår. Overraskelsene som oppstår var ikke overraskelser for min del. Man ser gjennom det lenge før karakterene selv oppdager ting. Men likevel klarer boka å holde på interessen, for karakterene er underlige, og man lurer på hva man selv ville ha gjort hvis man hadde et slikt vennskap. Ville man ha invitert noen hjem uten å hørt noe fra dem på rundt sytten år? Jeg bare spør ...

Psykologiske thrillere er svært ujevne. Noen ganger er de svært gode, andre ganger er de fjollete og noen ganger er de ikke annet enn lett underholdning. Denne var både litt fjollete og bød på lett underholdning. Jeg kjedet meg ikke for det skjedde noe hele tiden, personlighetene var fargerike, og handlingen var svært gjennomsiktig. Denne gangen gjorde det ikke noe, for noen ganger vil man bare lese noe lett, og ikke kreve noe av en bok. En morsom bok å lese når man ikke orker noe avansert.

Fra min blogg: I Bokhylla

394 sider er ikke mange sider, men det føles tungt når boka ikke byr på annet enn kjedsomhet.

Å komme seg gjennom denne flisa, var et slit. For det første var det fortellerstemmen som var knusktørr, og det andre hvor stemningsløs den er, med tanke på at det er en "horror".

Viktig å utfordre seg selv
Ofte bestiller jeg bøker jeg ikke vet så mye om. Bestiller dem litt på måfå, og det gjorde jeg med denne. Hadde ikke hørt om den før, heller, så det var både ukjent bok og forfatter. Noen ganger er det spennende å bare ta litt tilfeldige valg. Noen ganger blir man positivt overrasket, og noen ganger ønsker man at man bestilte en annen bok. Men samtidig er det som sagt morsomt å bare prøve seg frem med bøker og ikke bare lese de kjente. Det er litt monotont i lengden. Jeg liker også å lese både gammelt og nytt, men liker de gamle horrorbøkene noe bedre, fordi de er ikke så redigerte. De var ikke så finpolerte som de er i dag. Horrorforfatterne hadde friere tøyler før i tiden.

Denne boka er på en måte "delt" i to. Den ene delen er om Emma som arver et gammelt hus, og den andre delen er om gutten Frank og "vennene" hans som utfordrer hverandre når det gjelder et gammelt hus i nabolaget, hvor det bor en gammel mann som ikke har noe å gjøre med andre. Han er en gammel mann med mange sorger, som blir plaget av disse ungene, som utfordrer hverandre som involverer huset hans.

Veldig tam hovedkarakter og handling
Selve hoveddelen i boka er om Emma som er godt voksen. Hun har fast bosted og fast jobb, men ingen å dele hverdagen med og ingen barn. Så dagene kan fort bli ensomme. Hun får et uventet brev av en ukjent slektning (typisk). Brevet handler om å arve et hus hun aldri har hørt om. Huset blir kalt Mire huset. Eieren av huset har et voksent barnebarn, men han vil ikke at han skal arve det, for han mener han ikke er rett mann. Derfor sender han brevet og spør henne om hun ikke ville være interessert. Hun bestemmer seg for i det minste å ta en kikk. Huset ligger veldig øde til og i området er det en gammel kirke. Huset er gammelt, romslig og forlokkende. Selv om Emma har sine tvil, er det noe med huset som føler at hun allerede er en del av det. Hun bestemmer seg eventuelt for å bli husets nye eier. Hun får også tilfeldigvis møte eierens barnebarn som kommer innom, som er en hyggelig, ung mann. Men kan hun stole på ham? Emma rekker ikke å være lenge i huset før hun merker rare ting. Blant annet skikkelser som plutselig er til stede, og ting hun prøver å bli kvitt, men som dukker opp igjen. Er det noen som kødder med henne? Har hun tatt et feil valg?

Samtidig som jeg leste denne, leste jeg The Ghost Hunters av Neil Spring, og må si det var litt av en kontrast. The Ghost Hunters er en bok jeg virkelig satt pris på og som hadde sine spooky øyeblikk, mens The Unquiet House var langsom og bød på lite handling. Det er enten eller når det gjelder bøker med hjemsøkt hus i fokus. Selv om det er oppbrukt i horrorsjangeren, blir det gjort på mange forskjellige måter. Det er et konsept jeg aldri blir lei av. Det er fremdeles gjort på en god måte med riktig fortellerstemme. Men denne fortellerstemmen ble temmelig platt, monoton og energien på en måte dør ut underveis. Man kommer til et punkt der man ikke lenger bryr seg om hva som skjer videre.

Jeg likte best å lese om Frank og de såkalte vennene hans som utfordrer hverandre angående huset, men delen om Emma engasjerte ikke noe særlig, og hun var virkelig en tam karakter å lese om. Relasjonen mellom henne og barnebarnets tidligere huseier, ble også noe typisk og lite troverdig.

Å bli ferdig med The Unquiet House var en stor lettelse. Det er den seigeste horrorboka jeg har lest på lenge.

Fra min blogg: I Bokhylla

Hjemsøkte hus. Det kan være et noe oppbrukt tema i horrorsjangeren, men hva gjør vel det? Hjemsøkte hus fascinerer!

Jeg liker heller ikke alle bøker om hjemsøkte hus, bare for å understreke det, men noen og denne er en av de bedre bøkene om det jeg har lest i det siste. Den har mye atmosfære, interessante samtaler og sære karaktakter. Boka er også om så mye annet enn om et hjemsøkt hus.

The Ghost Hunters av Neil Spring, ble utgitt i 2013, og den har ikke vært så veldig synlig. Noe som er synd, for den fortjener flere lesere. Boka ble filmatisert i 2015, som Tv-film. Det finnes også mange andre filmer om Borley Rectory. De er ikke basert på denne boka, men basert på huset og de forskjellige mytene knyttet til huset. Denne boka er ikke bare om hjemsøking, men også hva man eventuelt tror på eller ikke tror på og familie.

Boka er basert på en virkelig person som levde fra (1881 - 1948). Det var Harry Price. Han var ghost hunter og ble lagt merke til av den grunn, siden det ikke var et vanlig yrke på den tiden. Han ville ikke overbevise andre om at spøkelser eksisterte, men heller finne realistiske løsninger. Han var en skepiker. The Ghost Hunters er løselig basert på Harry Price og Borley Rectory. Som snadder bak i boka er det med faktaopplysninger om hva han egentlig opplevde i huset. Borley Rectory var Englands mest hjemsøkte hus, helt til det ble revet ned i 1944 etter en brann noen år tidligere. Folk i området skal fremdeles merke underlige ting. Neil Spring tok seg friheten til å skrive til alle i landsbyen hvor huset befant seg, og spurte om de kunne fortelle ham om det rare de opplever/har opplevd i området, men han fikk ikke svar av noen. Det kan bare være en myte, eller folk er redde for å stå frem om det, i frykt for hva andre kommer til å tenke om det. Ikke godt å si.

Mystisk hus og relasjoner
Som tiligere nevnt, selv om boka er basert på et hus som faktisk fantes en tid tilbake, er boka skrevet som fiksjon, men Spring bruker noen av de kjente elementene, som blant annet en nonne som dukker opp. I boka blir vi kjent med Sarah Grey som er på et event med moren sin som Harry Price arrangerer. Etter et tilfeldig møte, spør han henne om hun vil være hans assistent. Selv om han er kjent for å være kontrovrsiell i måten han prøver å avsløre det overnaturlige på, takker hun ja til jobben. De er ganske forskjellige og går stort sett overens, men de kan også ha sine sterke meninger og småkrangle. Jeg synes de er sjarmerende og morsomme. Han er gift og Sarah Grey er ikke enig med seg selv hva hun egentlig synes om ham. I boka er den berømte forfatteren Sir Arthur Conan Doyle med i en smårolle. Han og Harry Price krangler ofte om det de tror på. Harry Price er en skeptiker, mens Sir Arthur Conan Doyle mener at sjelen lever videre etter at noen dør. De har ofte diskusjoner om slike ting som fort kan gå over styr. Sarah Grey er ofte den som forteller Price hva hun mener senere. Hun er en kvinne med tæl som forsøker å få Price til å bli mer jordnær, men han virker ikke å være typen til å ta i mot slike råd. Han har sin måte å jobbe på og være på. Likevel går de overens, selv om han kan være nokså hard i væremåten. Det virker som om Sarah er på søken etter noe og at det er noe hun holder tilbake, men hva?

Hun blir begeistret en dag hun oppdager at de har fått brev fra Borley Rectory som inviterer dem til å gjøre noen undersøkelser i huset, som begynner å bli berømt for sine overnaturlige hendelser. Klarer hun å overtale Price til å dra dit, som den skeptikeren han er? Samtidig er det flere ting som skjer og andre aspekter i boka, som ikke blir nevnt her for vil ikke si for mye.

En god horrorbok uten overdrivelser
Boka er kanskje stor, men svært engasjerende og den har noen spooky øyeblikk. Liker fortellerstemmen til Neil Spring veldig godt, som er utrolig nøktern og stemningsfull uten overdramatiseringer. Det gjør boka mer troverdig. Mange av karakterene er nesten like mystiske som hendelsene, og at forfatteren bruker god og lang tid før noe skjer, er bare et pluss. Det øker spenningen i det hele. Det var også interessant å lese en handling som foregår i 1920-30 årene.

Ikke en bok med mye skremmerier, men stemningsfull som kommer med noen gufne scener.

Fra min blogg: I Bokhylla

Damen med det kuleste navnet, har skrevet nok en engasjerende thriller. Det morsomme er at navnet Karin Slaughter er hennes ekte navn. Det er nesten skreddersydd til bøkene hun skriver.

En stødig forfatter
Bruddstykker er ikke hennes nyeste bok. Originaltittelen ble utgitt i 2018 og på norsk ble den utgitt i 2020. Dette er en av hennes enkeltstående thrillere. Noe hun er svært god på. Har lest Pretty Girls og The Good Daughter av henne tidligere, og bøkene hennes er ofte svært engasjerende og har mye fart.

Det har også denne. Boka er kanskje noe stor, men den føles ikke stor mens man leser, fordi innholdet føles ikke tungt. Det er som om lesingen nesten går av seg selv, og hva er vel bedre enn det?

Kjenner du din egen mor?
Denne thrilleren er om et komplisert mor og datter forhold som blir enda mer komplisert. De er på restaurant som befinner seg i et kjøpesenter for å feire Andreas bursdag. Hun fyller 31 år og moren vil ikke at datteren skal tilbringe dagen alene. Andrea, også kalt Andy, bodde en periode i New York, men flyttet tibake til sin mo,r for hun føler seg mislykket og vet ikke helt hva hun vil. Mens de drikker kaffe oppstår det skyting, og Andrea får se en side av moren hennes hun aldri før har sett. Handlekraftig og veldig rolig i en slik type situasjon. Senere oppstår det en ny hendelse som gjør til at moren ber Andrea om å flykte i en bestemt rute, og ikke ta kontakt før moren hennes ber henne om det. Hva er det som egentlig skjer, og hvem er det Andrea må flykte fra? Boka er både om nåtiden og fortiden. Nåtiden er om Andrea på flukt og på leting etter svar om hvem moren hennes er, og hva hun har skjult for henne. Den andre er om en gruppe mennesker, en type sekt som planlegger diverse attentat. Deler av handlingen foregår i Oslo.

Personlig likte jeg best å lese om nåtiden fremfor fortiden, for syntes fortiden ble for forutsigbart og nåtiden var mer åpen. Man ble hekta på reisen til Andrea og hva som ville skje videre. Hun er heller ikke en typisk karakter som skal leke helt. Hun prøver bare å gjøre det hun får beskjed om, og håpe at alt vil gå bra med henne og moren hennes til slutt. Man blir lett lei av disse heltene som tror de vet best. Så det var forfriskende å lese om noen som er litt klønete, og som ikke alltid har tillit til seg selv. Likte også godt å lese om mor og datter forholdet. Man tror man kjenner det viktigste mennesket i livet sitt, men så gjør man ikke det likevel. Kommer Andrea til å se denne personen på samme måte som før, eller må man lære å kjenne hverandre helt på nytt? Man blir også spent på om moren hennes vil klare seg med tanke på alt som foregår.

Slaughter er svært god til å holde på interessen hele veien, utvikle en handling med mye action, og skape et bånd til karakterene, enten man liker dem eller ikke. Jeg kjeder meg ikke med denne forfatteren. Boka er også i ferd med å bli til en Tv-serie. Nesten alle bøker blir til enten film eller Tv-serie for tiden.

Fra min blogg: I Bokhylla

Ofte lønner det seg å ikke ha forventninger i det hele tatt, og det hjalp med denne!

Mye av det samme i det siste
I det siste har jeg vært lei av å lese psykologiske thrillere som har lignet mistenkelig mye på hverandre, spesielt etter at Gone Girl (Flink Pike) kom ut i 2012. En bok jeg syntes var oppsrytt. Men etter den tid, er det mange som har prøvd å etterligne den oppskriften, fordi de vet at det selger, istedet for å finne sin egen fortellerstemme. Noe som er dumt.

Romy Hausmanns debutthriller er ikke original eller sjokkerende, men hun har sin egen fortellerstemme. Handlingen i Elskede barn har en interessante vinklinger, spennende overlappinger, og skiftende perspektiv. Det er også en bok som er vrien å forklare uten å være redd for å avsløre noe, fordi den tar så mange vendinger.

En uvanlig familie
Mange husker vel leken; mor, far og barn fra barndommen? Boka er litt av det samme, bare for vokne. Mer kan jeg nesten ikke si, annet enn at en kvinne flykter fra en hytte. Etter seg har hun med en jente. Hun er Hannah og er tretten år, men hun ser yngre ut siden hun er så liten og spinkel. Kvinnen blir påkjørt under flukten. Hannah blir med til sykehuset, men hun slipper å vente alene. Mens moren hennes får behandling, blir Hannah tatt hånd om av en kvinnelig sykepleier. Mens Hannah tegner, prøver sykepleierenå fiske om situasjonen hjemme, og hvordan de kan kontakte faren hennes, eller andre pårørende. Det hun ikke vet, er at hun er i nærheten av en svært dyster sak, og Hannah forstår det ikke helt selv, hun heller.

Skjønner at dette kan virke diffust, men det bør man også være når det gjelder denne boka, for man vil jo ikke ødelegge spenningen for andre. Selv visste jeg ikke så mye om boka før jeg leste den selv. Hadde bare sett den overalt for den var svært synlig på kort tid. Ofte liker jeg ikke bestselgere, for synes ofte de har for mange overdrivelser. Så det er svært sjeldent jeg liker populære bøker, så det er overraskende at jeg likte denne.

Syntes ikke at overrasekelsene og vendingene var sjokkerende. Synes heller ikke det er det viktigste i en psykologisk thriller lenger. Det viktigste er at sjangeren kommer med handlinger som faktisk er spennenede og som øker leselysten. Det syntes jeg at denne gjorde fint. Leste ofte lenger enn det jeg hadde tenkt, fordi boka hadde så fin og jevn tempo hele veien. Det var også godt å lese en psykologisk thriller med spennende personligheter og karakterer som man faktisk brydde seg om. I det siste har jeg lest psykologiske thrillere der jeg har brydd meg nada om en person overlever eller dør. Denne thrilleren var mer menneskelig. Man blir engasjert fordi man bryr seg.

Romy Hausmann har skrevet en mørk, dyster og svært engasjerende thriller. Hun har også sin egen fortellerevne. Håper hun ikke gir seg som forfatter etter denne boka.

Fra min blogg: I Bokhylla

Mulegutten har hittil for meg vært en ukjent tegneserie. Grunnen er at jeg har ikke utforsket tegneserieverdenen noe særlig i det siste.

Denne gang er Mulegutten redd for å miste jobben sin. Han sliter med å få folk til å komme innom museet. Han trenger noe fresht og spennende.

En god, felles løsning?
Mens Mulegutten strever med å få tak i et vellykket prosjekt, sliter presidenten med å få tak i bensin for å komme seg videre på turné. For å få tak i mer bensin, får han høre fra noen andre, at han må finne den siste gjenlevende dinosaur for å produsere mer bensin. Den siste gjenlevende dinosauren befinner seg visstnok i jungelen.

Mulegutten får uventet besøk av presidenten på jobb. Han kommer med en plan som innebærer en ekspedisjon. Hvis de to legger ut på tur til jungelen sammen, lover presidenten Mulegutten en uforglemmelig attraksjon, og presidenten får skaffet bensin til ham selv og folket. Men, først må de fange dinosauren. Vil hele turen være forgjeves, og er den siste gjenlevende dinosaur bare oppspinn?

Underlig kjemi
Øyvind Torseter er en av de få som både skriver og lager illustrasjonene selv. Han er både illustratør og billedskaper. En kreativ sjel. Historien er kanskje mer spennende for unge lesere, men inneholder noe politisk humor for voksne. Illustrasjonene er både fine, merkelige og fascinerende. Synes at historien er småoriginal og har sine interessante øyeblikk. Man føler mer sympati for Mulegutten enn presidenten. Man vil at Mulegutten skal lykkes, men presidenten virker noe streng, og er kanskje en liten unnasluntrer? Kjemien deres er underlig, men også underholdende. Underveis i ekspedisjonen møter de all slags farer og skapninger.

Denne boka og tegneserien er kanskje ikke noe for alle, fordi den kan være noe sær, og det spørs jo litt hva slags humor man har. Syntes den hadde en fin og aktuell humor, hadde noen spennende høydepunkt, og det en lett bok å komme seg gjennom, både for store og unge lesere.

Mulanosaurus Rex byr i hvert fall på en uvanlig ekspedisjon.

Fra min blogg: I Bokhylla

B.A. Paris er mest kjent for sin debutbok Bak lukkede dører som ble utgitt i 2016, og er en av bøkene som var med i voldelig thrillere bølgen, som ble mer og mer populært med årene. Jeg liker noen av dem, men føler de blir for åpenbare og synes at Bak lukkede dører ble for platt og gjennomsiktig.

B.A. Paris er for meg som Ruth Ware. De er ingen favoritter, men noen ganger trenger man lett underholding.

Ta meg tilbake er B.A. Paris tredje bok som ble utgitt på norsk i fjor, og bøkene hennes er stort sett godt synlige. De får også svært blandede tilbakemeldinger.

Å leve i uvisshet
Denne thrilleren er om Finn og Layla som er på vei hjem til England etter en liten kjøretur i Frankrike. Men på vei hjem må Finn ta et lite stopp for å gjøre et ærend. På baksideteksten står det at de svinger innom en bensinstasjon, og når Finn kommer tilbake til bilen, er Layla borte. Men i innholdet stopper de innom en rasteplass når Layla forsvinner, og Finn kjører innom nærmeste bensinstasjon for å be om hjelp. Ikke meningen å være pirkete, altså ...

Tolv år senere er Layla fremdeles ikke funnet, og Finn har blitt sammen med søsteren hennes. De er to helt forskjellige personer, men sorg binder folk sammen. Finn blir mer reservert og holder hemmeligheter for hans daværende partner, Ellen, søsteren, når han får hint og spekulasjoner om at Layla muligens er i live. Er det noen som leker med ham, eller er hun virkelig i live? Og har han fremdeles mer følelser for henne enn Ellen?

Er mannen alltid den skyldige?
Ofte i forsvinningssaker og drapssaker, er det gjerne kjæresten/partneren/ektemannen som gjerne får skylden til det motsatte er bevisst. Er det sånn i denne thrilleren også? I denne boka blir Finn grillet, men slipper han unna? Og hvis han blir frikjent, er det lett for andre å dømme fremdeles. Folk som husker. Til tross for at det er trist når noen forsvinner, fikk jeg ingen medfølelse for Finn. Han virker egoistisk og noe småslu. Han virker også noe småkald mot Ellen av og til. Godt mulig fordi han må leve i uvisshet til hva som skjedde med Layla den natten hun forsvant.

Ta meg tilbake var ingen medrivende psykologisk thriller for min del. Snarere tungtrødd og på grensen til det kjedelige. Boka var heller ikke sjokkerende eller overraskende på noen måte. Det ble som man tenkte det ble. Likte skiftingen av perspektiv, men likevel manglet det dybde i karakterene. De ble ikke helt levende. Syntes heller ikke at selve saken var spesielt original eller avhengighetsskapende. En helt grei tidsfordriv, men ikke noe mer enn det.

Fra min blogg: I Bokhylla