Bokelskere.no

Det eneste jeg har lest av Fosse er en diktsamling, og den var så vanskelig at jeg var i tvil om jeg orket å lese noe annet av ham. At den ble valgt i lesesirkelen ga meg et spark bak og jeg hoppet i det, og det er jeg takknemlig for. For dette er godt. Det er (noe) mer lettlest enn fryktet. Skrivestilen hans er spennende, og det er noe nesten musikalsk over det. Rytmisk.

Så morsomt, det er et kult navn. Ser veldig fram til å høre dine innspill, særlig spennende siden du kan sammenligne originalspråket med den norske oversettelsen.
Kanskje du kan si litt om hvorfor man, i russisk litteratur, ofte ser mer enn ett navn bli brukt om en og samme person?

En Shakespeare-tragedie for vår tid.
St Aubyn synes å kombinere kongen i Kong Lear med rikmannen Logan Roy i TV-serien Succession i denne intrigefylte romanen. Vil den gamle mediemagnaten Dunbar gjenvinne kontroll over sin milliardbedrift fra de to intrigemakerne, døtrene Abby and Megan? Som hos Shakespeare er det nok av andre skurker i dette dramaet, men med unntak av Dunbars tredje datter, Florence. Hun er den reddende engelen når faren er i ferd med å omkomme under en strevsom flukt fra en psykiatrisk klinikk i Cumbria.

Alt i alt en spennende og underholdende satire over atferden til de mektige og rike blant oss.

Det er den Gazdanov har tatt seg av :)

Takk for innspillet, det var nettopp en slik enklere og «tørrere» formulering jeg var ute etter. Du klarer å si det samme, på en veldig enkel måte.

Dette var definitivt en enklere måte å si dette på. Takk for innspillet.

Jeg forsto setningen akkurat som deg. Dette med splittelsen har jeg ikke funnet ut av. Leser sakte og har bare kommer til side 111 av 168.

Simen Sætre og Kjetil Østli skriver her en bok om den kontroversielle laksenæringen. De har lest det meste de har kommet over og prøvd å legge fram et bilde av næringen med et utenfra blikk, uten forutinntatte meninger, selvom det nok er vanskelig å unngå det helt 100%. Boken gir et helhetlig bilde på laksenæringen på både godt og vondt. Den tar for seg drømmer som oppstod i oppstarten av en optimistisk laksenæring og om drømmer som ved jevne mellomrom gikk i grus, om juks og bedrag, massedød av laks, ikke så vellykket lusebekjempelse, sykdommer, deformaliteter, korrupsjon, hemmeligholdelse, fôrproblematikk, hormronforstyrrende midler, miljøproblematikk og mye mer som har med lakseoppdrett å gjøre.

Det ser ut som forfatterne prøver å få fram et positivt bilde også. De henger aldri ut noen som direkte syndebukker enten det er oppdrettskritikere, pionerer eller ansatte i næringen som de prater med. Det er heller det som er verdt kritikk i næringen, selve saken som kan få gjennomgå endel. Det ser også ut som næringen har en såpasse negativ historie at det blir vanskelig å få frem et positivt nok bilde av den.

Gjennom intervjuer, besøk på relevante steder og pløying gjennom lakseforskning og litteratur så er resultatet denne boken. Den er til tider fengende å lese, til tider kan den virke noe usammenhengende, og noen av formuleringene i boken kunne vært jobbet noe mer med. I det store og hele gir den allikevel et viktig innblikk i næringen og gir den nødvendig informasjon som laksekundene har rett til å få innblikk i og så avgjøre selv hva de velger å gjøre med den nye fisken de til syvende og sist ser død og fryst ned i frysedisken etter en, mest sannsynlig, pinefull oppvekst i en laksemerd et sted langs den norske kyst.

Anne Perriers diktbok om Ophelia tilhører serien "Stemmens kontinent" -som består av 24 internasjonale kvinnelige poeter, plukket ut av Hanne Bramness.

Ophelias bok anbefales!

Les gjerne omtalen her.

Formidabel fortellerkunst. Anbefales på det aller sterkeste!

Hallo POP-UP lesere!
Da kan jeg i likhet med 5 andre bekrefte meg ferdig med boken, og jeg filosoferer over innholdet.

Det ble ikke satt en sluttdato for lesingen, men siden boken er tynn antar jeg likevel at flere er ferdig eller nærmer seg slutten. Så, da lurer jeg på om det kan passe å sette en sluttstrek for lesingen onsdag 24. januar?

Om ingen har innvendinger, går startskuddet for synsing, opplevelser, tolkning og hva annet du ønsker å dele av tanker om innholdet, førstkommende torsdag.

Selv sitter jeg igjen med ulike inntrykk og undres over flere ting, og det er jeg sikkert ikke alene om.
Jeg oppfordrer alle til å delta i den kommende samtalen. For å få et utbytte av å lese sammen er det kjekkest om alle bidrar. Da får vi en bredere forståelse, vi lærer av hverandre og får gjerne nye vinklinger og tanker om innholdet.

Kom med egne, eller følg med på innspill og meningsutvekslinger og kommenter gjerne.

Ha en finfin dag :)

I have finally read the very first gothic novel. Yes! I have read a classic! Go me!

Because this novel is said to mark the beginning of horror as a literary genre, I chose to buy the Oxford World’s Classics edition. I specifically wanted to read an edition that explained and contextualized the novel. I mean, it’s written in the middle of the 18th century, for goodness’ sake. That means engaging with the work of an author whose heart and mind was from a completely different time, place and culture. So, I needed someone knowledgeable and intelligent to teach me what I needed to know to fully appreciate this classic.

Before I opened the book, though, I asked myself what I expected from it. And based on everything I had read about it and gothic horror in general, I had high expectations. Naturally, I expected a scary story, you know, with scary supernatural stuff. Even with some macabre and violent stuff. I looked forward to ghosts haunting an eerie, moonlit, labyrinthine castle filled with hidden and subterraneous passages. I wanted to get to know a dysfunctional family with characters haunted not only by vengeful ghosts, but by their own madness, and tragic victims of their own cruel vices and dark secrets. All drama, all mystery. All elegantly described in retro chic, poetic prose.

But I got basically none of that, none of what I was expecting, and I’m sad to say I did not enjoy reading it. I know I shouldn’t have expected modern horror, and I knew I had to accept a few cliches. But this is a bit ridiculous. Sure, there are ghosts in here, though just a haunted helmet and a haunted painting. There are also some secret passages to be found and a tragedy or two. Fine. Other than that, I’m disappointed to say, it’s just a whole bunch of romantic squabbling and bickering with messy dialogue, performed in a very melodramatic and theatrical manner. Which does makes sense, given the overuse of Shakespearean references, but everyone is so childish with their crying and yelling , and they are overly concerned with marriage, God and status that everything else just fades into the background.

Should I have seen that coming? Some of it probably shouldn't come as a surprise. It’s just so much of it. Constantly. I generally don’t mind a bit of melodramatic shock and awe every now and then. Intense, direct, over-the-top expressions can feel genuine and appropriate too, in the right moment, or they can be used to great comedic effect. So, I didn’t cringe when I for instance read “every suggestion that horror could inspire rushed into her mind” or “words cannot paint the horror of the princess’ situation. Alone in so dismal a place, her mind imprinted with all the terrible events of the day, hopeless of escaping”. I actually liked that. It made me invested. I can also appreciate the more atmospheric sentences like “arriving there [a forest], he sought the gloomiest shades, as best suited to the pleasing melancholy that reigned in his mind. In this mood he roved insensibly to the caves which had formerly served as a retreat to hermits, and where now reported round the country to be haunted by evil spirits”. Oooh! Sweet!

But I do start to cringe when I read “She told me, replied Theodore, that she was on the brink of destruction; and that, if she could not escape from the castle, she was in danger in a few moments of being made miserable for ever” or “he started and said hastily, Take away that light, and begone. Then shutting the door impetuously, he flung himself upon a bench against a wall, and bade Isabella sit by him. She obeyed trembling.” There’s much more where that came from, I can promise you that. And when you come across that same exaggerated tone of voice, it feels awkwardly forced, it loses its effect and gets tiresome.

In the introduction (which I enjoyed more than the story itself!), Professor Nick Groom rightfully points out that here “sensibility is taken to an extreme, and the combination of supernatural event and mental anguish is magnified to create a stunning melodrama”. Apart from the word stunning, I agree. He also explains that “the characters speak as if in translation (…) there are no similes – this is a world in which language is rooted in direct experiences, and furthermore that Walpole’s aim was to ‘place his characters in extreme conditions: ‘in short, to make them think, speak and act, as it might be supposed men and women would do in extraordinary positions’. And the result was ‘a new species of romance’”. Indeed, this is romance, ladies and gentlemen, not horror, not at all. Nor is it entertaining, thrilling or anything else that’s worth your time.

But that’s just me. Let’s hear what Lovecraft has to say. In “Supernatural Horror in Literature”, Lovecraft calls Castle of Otranto “thoroughly unconvincing and mediocre” and “tedious, artificial and melodramatic”. Interesting. Even Nick Groom says that “The Castle of Otranto is a striking example of a book that by inaugurating a new style within a few years made itself obsolete”. Thank you for your insightful comments.

But what should you expect from a classic then? What should you expect from something that’s the first of its kind? What is fair judgement? How should I understand it? What lessons do I take with me? I’m not sure I have all the answers to that, but Groom makes another fair, relevant point when he argues that “to judge Walpole’s novel by his successors is to do Otranto a serious critical injustice”. I get that, I get that, but I can’t for the life of me rate it any higher than two stars, nonetheless.

Ah! Shock! Anguish! A two stared death! Devil! Cruel world!

I’ll probably appreciate it more as I read more gothic fiction, though, as I trace the lines and see how it develops over time. I can at least say that Walpole inspired other writers with his Gothic castle, his ghosts, his cruel villain, his hero and heroine and other literary techniques and themes. He truly inspired and started something magnificent, and I applaud him for that.

And now I have my classic reading achievement unlocked. The next stop in my gothic fiction literary adventure is [book:The Mysteries of Udolpho|93134], and I have the audacity to have even higher hopes for that one. I dare to believe, to plunge into the depths of high risk, high reward!

Swoon!

En kort, velskrevet bok, med en god beskrivelse av hvordan det er å ikke være som alle andre. Dette faller på plass da hovedpersonen, Keiko, begynner å jobbe på en døgnkiosk.

"Innenfor disse dørene lå en beholder av lys som alltid ventet på meg. En uforanderlig og regelbundet verden, der ting bestandig gikk sin vante gang. I denne lysets verden hadde jeg funnet min helligdom."