Bokelskere.no

Denne helgen leser jeg en bok hvor handlingen er lagt til renessansens Italia.
Denne klassikeren sies å være en medvirkende årsak til at Pär Lagerkvist fikk Nobelprisen i 1951.
Dvergen handler om makt og ondskap, så det blir interessant å se hvordan fortellingen utarter seg.
Foreløpig sitter jeg med en litt uhyggelig følelse…

Veldig hyggelig da, å lese om deres leseopplevelser. Jeg har allerede latt meg inspirere :)

Jeg holder også til i vest, i vær som gir rom for lesing i sofakroken. Må innrømme at jeg faktisk har fyrt i ovnen, men det skyldes vel mest at jeg insisterer på å gå kledt sommerlig i juli :)
God helg, godtfolk!

Takk Kristin for at du ennå en gang skriver utfyllende og inspirerende om ditt valg av litteratur.
Herved er ‘Kilder til trolldomsprosessene’ bestilt :)
God lesing og god helg!

Den høres interessant ut. Håper du deler hva du synes når du kommer i gang.

Niels Oxen har endelig fått et godt forhold til sønnen, Magnus, men som alltid kommer jakten på mordere og andre kriminelle først. Flere av de maskerte gjestene i kjelleren fra forrige bok klarte å rømme, og en av dem drepte broren til Sally Finnsen, den unge politikvinnen som samarbeider med Oxen og Margrethe Falck. Sistnevnte blir suspendert da hun nekter å legge saken død og stoppe jakten på rømlingene. Den pensjonerte PET-sjefen, Axel Mossman jobber både i kulissene og åpenlyst, men kan trekløveret stole på ham?

Ikke like spennende som forrige bok, men nysgjerrigheten driver leseren videre, og det er en fiffig tvist mot slutten med den godeste Mossman i førersetet.

Pascal Engman har noe ekstra i seg som krimforfatter. Det vil si, han skriver i sjangeren mellom krim og thriller. Handlingsmettede historier hvor han også gir hovedpersonene kjøtt på beina i form av tanker og følelser både til saken(e) og privatlivet. Bok nummer to som jeg avslutta forrige helg heter Rottekongen og handler om menn som hater kvinner, i denne boka med to ulike utgangspunkt. Mer av Engman blir blir lest inniblant fremover.

Etter en vond historie fra Stockholm kunne det sikkert vært spennende nok med Bobsy-barna eller Olav H Hauge. Men, neida, da hoppet jeg videre til Råskapens Europa av Keith Lowe. Denne forfatteren, som absolutt kan sammenlignes med Anthony Beevor, har tatt for seg historien fra og med siste år av 2. verdenskrig og årene derpå. Mye er ikke fortalt før, eller har blitt underkommunisert. Og det er kanskje ikke så rart når det kan dokumenteres hvilke hevnaksjoner (og annet) som f.eks uskyldige tyskere og andre som ble anklaget for krigens ble utsatt for på tampen av krigen og de første årene etter. Massedrap, omfattende voldtekter av både kvinner, jenter og også barn. Men dette gjelder også i Østerrike, Polen, Tsjekkoslovakia, Italia, Hellas, Romania og på Balkan. Hjerteskjærende historier blir brettet ut fra Lowe sin hånd, og jeg har bare passert 200 sider foreløpig.

Om jeg veit mitt eget beste er jeg herved i tvil om :-) Ønsker like fullt alle her inne ei ny god leseuke :-)

Jeg holder på med «Den hemmelige historien» av Donna Tartt, etter at jeg har sett den nevnt et par ganger i lesehelg-kommentarer. Tiiden før, underveis og etter et mord. Boka er tykk men velskrevet.

Ellers koser jeg meg fortsatt med «Who killed Roger Acroyd» av Pierre Bayard, noen avsnitt av gangen. Etter å ha sett på teknikker en forfatter bruker i en detektiv roman (noe jeg synes var ganske morsomt i seg selv), har han nå gått løs på selve historien i «Doktoren mister en pasient» av Agatha Christie. (Jeg tillater meg i all ydmykhet å være uenig i mange av de tingene Pierre peker på, så i hodet mitt forfatter jeg en forsvarstale for Poirot mens jeg leser :D )
Veldig underholdende!

Jeg planlegger å starte på Lucinda Riley sin roman, De syv søstre. Denne serien har jeg ikke lest før, men mange andre har tydeligvis det :) Så jeg er spent på hvordan boka er. Den passer også godt til et punkt i leseutfordringen jeg gjennomfører i THe 52 Book Club, «An author «everyone» has read, except you». Ønsker alle en god helg.

Hvor befriende å lese en bok som både er humoristisk og evner å holde på leseren.

Det er min erfaring at de fleste forsøksvis morsomme bøker holder et stykke, men går tomme i god tid før avslutningen. Annerledes da med Odd W. Suréns surrealistiske, kryssrefererende og morsomme, men på samme tid rabiate, alvorlige og vonde fortellinger.

Skulle jeg trekke frem én ting ved boka, så er det hvor herlig det er med forfattere som får en merkelig idé og kjører løpet fullt ut med den. Her er for eksempel en meditasjon over skihoppernes liv før fallgrensen ble innført, da hopperne aldri kunne være trygge på å ikke få resultater strøket hvis de ble sett sittende eller liggende i ettertid, og hvordan dette sågar påvirket etterlivet... Jeg skal ikke røpe for meget, men Surén er en blodhund, han nekter å forlate sporet når han først har fått ferten av noe.

Samtidig er det langt mer enn bare fjas. Det er siste møter som ikke blir noe av, mennesker det ikke går godt med, eller min favoritt: En fortelling (eller anti-fortelling) om våren 2020 og noen spesifikke sider ved hvordan vi håndterte koronaen, som både er morsom og dessverre treffer godt på satiren. Og slapp helt av: Det er ingen typisk korona-fortelling...

Det er sju fortellinger her. Jeg synes fem av dem treffer skikkelig godt, og de to øvrige er heller ikke å kimse av. Det får en kalle solid.

Dette var mitt første møte med Surén. Det blir flere.

Vegar og villstig, en samling korte fortellinger av Olav Duun. Duun, som er så god med store livs- og slektsskildringer. Min erfaring med Duun før dette var Ragnhild-trilogien, Juvikfolke og Menneske og maktene, og det var naturlig å tenke: Visst, Vegar og villstig er respektert i litteraturhistoria, men mannen kan umulig lykkes like godt i dette formatet som i romanene sine?

Vel, dette er jo noe annet enn romanene: Færre karakterer, mindre storslagne handlinger over kortere tidsrom. Et mindretall av fortellingene virker oppkonstruerte og allegoriske og har en litt kunstig handling (dette gjelder helst de siste fire fortellingene, etter min mening). Men la nå det være godt, for et viktigere poeng er at mange av fortellingene er knallsterke, og ikke står noe tilbake for det Duun har skrevet i større format.

Det er medrivende karakterer og skjebner, det er handlinger som får deg til å tenke over psykologien og moralen i det du har lest, og det er Duuns umiskjennelige språk- og fortellerkunst. Det er så lett og muntlig fortalt - det føles riktigere å bruke "fortalt" enn "skrevet" her - selv i de alvorstunge partiene, at en blir sittende å lese høyt for seg selv og kose seg med ordene, setningene, tonen, humoren, varmen, ... og så kulden. For det er jo sånn med Duun, vi kan få lykka en kort stund, men bringes alltid tilbake til landejorda. På noen få sider blir vi kjent med karakterer og satt inn i handlinger som fortsetter å kverne rundt i hodet etter endt lesing.

Hvis du har lurt på om du skal lese denne, men fortsatt sitter på gjerdet: Kom deg ned fra gjerdet og inn i noe av den flotteste fortellerkunsten vi har i...Norge? Norden? Verden?

PS. Jeg leste Grethe Fatima Syéds bok om Duun for noen år siden. Den bruker mange av fortellingene i Vegar og villstig, og kan helt klart anbefales å leses sammen med V&S, hvis en vil ha noen lærde perspektiver på forfatterskapet og fortellingene med på kjøpet.

Tre meget dystopiske science fiction-noveller som egentlig skulle vært utgitt i 1977, men som først ble utgitt samlet i 2020. Jeg leste denne som del av en lesesirkel i gruppen "Norsk fabelprosa" (https://www.goodreads.com/group/show/1226278-norsk-fabelprosa), og flere av oss ble enten litt sjokkerte, provoserte eller frastøtt. Det trenger ikke være negativt i seg selv, for litteraturen tilfører samfunnet noe verdifullt i kraft av å gjøre nettopp det; våre verdier, holdninger og menneskesyn blir utfordret, debatter blir startet, kulturlandskapet stimulert, innovasjon blir oppmuntret og så videre. I introduksjonen skriver forfatter og fabelprosa-ekspert Cato Pellegrini at novellene har "tålt tidens tann og stadig må sies å ha aktualitet". Deler av novellene vil jeg si har det, mens andre deler stiller jeg meg mer skeptisk til at ville vært passende eller velfungerende både stilmessig og som budskap nå for tiden. Et annet medlem i gruppen har et godt poeng når hun trekker frem at det jo har skjedd mye "i science-fiction- litteraturen, samfunnet, kjønnsroller, og verden siden den gang". Jeg kan trygt innrømme at jeg på grunn av dette har blandede følelser.

(Omslagsdesignet er forresten veldig stilig! Favorittfargen min er grønn, og jeg syns det grønne kommer så godt frem blant det gule og svarte. Og jeg blir liksom litt hypnotisert av det mønsteret, som også er med på å gi det hele et litt utenomjordisk preg!)

Til siste åndedrag - Terningkast 4

Spennende, voldelig og actionfylt om en fremtid der atmosfæren er så ødelagt at menneskene er nødt til å puste ved hjelp av oksygenpatroner. Fortelleren er en mannlig råtass som ikke skyr noen midler for å overleve, og så blir han fast bestemt på å gjøre ende på «makta» som sitter på alle oksygenpatronene. Omstendighetene er således prekære, og tittelen er derfor helt perfekt.
Det må sies at jeg syns det er litt pussig at det ikke er noen kvinner i dette samfunnet. Om de fins, blir de ikke nevnt i det hele tatt. Det er spesielt merkbart fordi slemmingen antyder at mannlige egenskaper er essensielt for å videreføre menneskeslekten. Her er det fullt fokus og tunnelsyn på skyting og slåssing, og det blir i liten grad sagt noe fra et samfunnsvitenskapelig perspektiv. Da kan jeg heller ikke unngå å lure på om novellen, med samme premiss/rammer, hadde blitt skrevet på en helt annen måte av en kvinne eller bare av en mann i nyere tid.

Det kan jo være et effektivt grep å fokusere på kun ett aspekt ved et samfunn, da, for det kan hende at verden bare er såpass farlig og til dels primitiv nettopp fordi mennesket nå er blitt tvunget tilbake i et slags tidlig stadium av sin utvikling, og her ser vi et øyeblikksbilde av denne perioden. Så får smaken være som den er. Uansett hadde det vært fint om noen eller noe hadde blitt brukt for å kommentere kvinnenes rolle eller for å skape kontrast til det maskuline. Jeg syns selv det hadde vært til det bedre, men for å være ærlig likte jeg novellen veldig godt til tross. Den var rett og slett kjempekul! De overraskende vendingene holdt meg på tå hev hele veien, og hele greia kunne jeg lett sett for meg som en god spillefilm, om ikke en hel Netflix-serie.

"Det brunbarkede ansiktet var som en storslått ramme rundt de innbitte, våkne og himmelblå øynene. Den kraftige overkroppen svulmet i morgensolen. Det glinset i fett når han beveget seg." (31-32)

"Det er merkelig hvordan enkelte mennesker kan stole fullt og helt på en bare en utfører ordre og viser lojalitet […]" (49)

Miljø 89 - Terningkast 3

I denne verden går det heldigvis an å puste fritt, men naturen har til gjengjeld blitt såpass forurenset og forkrøplet at menneskene kun får opplevd naturen i isolerte, syntetiske miljøer i et slags museum. Utenfor miljøene lever menneskene i en verden som de i grunn ikke er naturlig anlagt for å leve i, og konsekvensene får utslag i hovedpersonens handlinger, fordi det inni han er "noe opprinnelige, noe urgammelt, som levde og presset på og ville ut i det fri" (69) når han møter med naturen slik den er ment å være. Han blir altså en dag sabla lei av overindustrialiserte, helautomatiserte og fargeløse omgivelser og flykter inn i et av miljøene. Det har han selvfølgelig ikke lov til, så han blir forfulgt av lovens lange arm.

Jeg syns det var en spennende dystopisk novelle som problematiserer menneskets møte med naturløse omgivelser, og som på sett og vis poengterer at empati og medlidenhet må kastes til side i møte med instinkt og kampen for å overleve. Ikke den mest sammensatte og mest emosjonelle måten å formidle det på, men underholdende. Alt skjer veldig fort, og jeg rakk ikke å bli kjent med noen av personene, så det trakk litt ned for min del. Språket var på sin side sjarmerende gammeldags med ord som "computer", "automatikken", "elevator" og "databank". Det var jo koselig, da.

"En kunne se på øynene deres at besøket i miljø-montrene gjorde et sterkt inntrykk. Synet av fjell, skoger, elver og vann vekket til live minnene fra en svunnen tid. Minner om en verden som var grønn og frisk, med en himmel som nesten rakk opp til stjernene og en sol som varmet dem dypt inn i sjelen. Så kunne de for en billig penge gå inn i et dimensjonsanlegg, stige ned i det bevarte miljøet og gjenoppleve det store underet med den levende natur." (65)

"Han betraktet de andre menneskene som sikkert følte seg like tomme og mekaniske som han selv. Han så bare grå, triste ansikter som en livløs ramme omkring øyne som bunnløse tjern." (70)

Blu - Terningkast 2

En veldig ubehagelig novelle om sadistiske barn i en røykbelagt og overindustrialisert by der hele den voksne befolkningen neglisjerer barna sine til fordel for arbeid som skaper teknologisk og økonomisk fremgang for byen. Og da utagerer barna rett og slett ved å bedrive dyreplageri. Jeg må nesten si at jeg kunne spart meg for å lese dette her. Det var grusomme skildringer og vanskelig komme meg gjennom. Jeg som er så utrolig glad i dyr, kjente ekstra på det, og historien føltes helt meningsløs. Barnas sadistiske atferd virker å være brukt for å illustrere og diskutere konsekvensen av industriell forurensning og prioritering av teknologisk utvikling og profitt. Hensynet til neste generasjon blir neglisjert fordi det er en uskreven regel om at "Ingen storby med respekt for seg selv unngår å ha barn på skyggesiden av livet" (105). Jeg er innforstått med at kunst kan og til med bør provosere, som sagt, men for meg gikk denne novellen over en grense, og jeg syns at poenget og tankeeksperimentet kunne blitt utført på en mindre ubehagelig måte.

Noen vil kanskje argumentere for, tatt temaet i betraktning, at et slikt intenst ubehag må vekkes i leseren for å understreke alvorligheten. Jeg kan være enig i ubehaget, men jeg syns at akkurat det kan og bør komme fra en helt annen kilde enn dyreplageri. Hvis forfatteren hadde funnet en annen kilde til ubehag, brukt mer tid på å gjøre oss mer kjent med barna for å åpne et større hjerterom, og gitt oss flere beskrivelser med et større perspektiv av hvordan by og natur og mennesker forandrer seg over tid - begge deler for dertil å gi mer pusterom og lyst til refleksjon - tror jeg at jeg kunne likt novellen ganske godt. Da blir det ikke like ille og ubegripelig og plutselig, men det blir mer fordøyelig for leseren.

"Men bak kulissene kjempet livet en annen kamp. Snart ville noe nytt bryte frem på åpen scene. Som et gufs fra fortiden var de der, de genetiske misfostrene, med menneskekropper som et skall utenpå destruktivt maskineri." (106)

"Det begynte å gå rykter om at forurensningen hadde forgiftet ungdommen både fysisk og psykisk. Uhyggen grep om seg, og mørket og røyken ble stadig mer trykkende og kvelende og uutholdelig. Noen snakket om onde makter, andre om forherdede pøbler og atter andre om teknologiens fallitt." (138)

Selv om jeg likte de to første novellene, tror jeg dessverre ikke at jeg vil anbefale denne samlingen for moderne science fiction-entusiaster. De tilfører naturligvis ikke sjangeren noe nytt og uttrykker budskapet på en litt overforklarende måte. Dessuten mangler de kompleksitet, dybde og universell tiltrekningskraft, så jeg tror ikke de vil appellere til så veldig mange heller. Men hvis du liker alt det jeg nettopp beskrev (og masse hardbarka action), så kan du rope hurra og kaste deg over samlingen!

Ja, takk, det ser jeg nå, det må være en gjensidig forfølgelse :)

As a huge fan of weird fiction (and horror), I was instantly drawn to the prospect of an intellectual and/or academic investigation into what weird fiction is all about: the weird vibe, its tropes, its defining elements, themes and philosophical enquiry and the like. Fisher and I share an interest in these things, as he says he’s “been fascinated and haunted by examples of the weird and the eerie for as long as I can remember” (8). Yet already from the introduction, it seems as though his interest lies with the weird and the eerie as two distinct modes, and that, even though these modes come from “major cultural examples of the weird and the eerie” which “are to be found at the edges of genres such as horror and science fiction” - as he correctly points out - he nevertheless tries to extrapolate these modes from those so called “genre associations” (books and magazines) because he believes they have “obscured what is specific to the weird and the eerie”. (8)

Fair enough, you can do that. You can say that the weird isn’t a genre, but it’s nevertheless inextricably linked to it. You can also separate the concept of monogamy from romance novels, feeling of suspense from thrillers or the physical act of laughter from comedies, but to what end? Where does that get you? I don’t agree that core aspects of literary genres obscure those core aspects, but rather displays and enhances them. Weird fiction makes it very clear indeed that it makes use of a weird mode and weird elements and weird tropes, or else it couldn’t even be classified as weird fiction.

In any case, I still learned a lot from Fisher’s chapter on the weird. Things I hadn’t yet put into words, things I knew or felt somewhere deep inside, but never quite realized that I did. So, it was educational to me. So much so that I can see myself coming back to this book more than once in the future. Weird can be so many things, you know! For instance, he argues that the weird doesn't have to be supernatural, that it's about something stranger than our ordinary experience can comprehend, that real externality is crucial, (more specifically, encounters with the unknown), that it's about fascination, about what’s compelling. And he argues, convincingly, that neither suspense nor horror are defining features of Lovecraft's fiction. Oh, I definitely loved his discussion of the weird in Lovecraft’s writing! If you’re a fan of Lovecraft, you’ll probably love it too.

“What the weird and the eerie have in common is a preoccupation with the strange. The strange – not the horrific. The allure that the weird and the eerie possess is not captured by the idea that we ‘enjoy what scares us’. It has, rather, to do with a fascination for the outside, for that which lies beyond standard perception, cognition and experience.” (8)

Allow me to give you a brief summary of his main points: Fisher starts out by differentiating the terms from Freuds concept of unheimlich, specifying that this is about “the strange within the familiar, the strangely familiar, the familiar as strange – about the way in which the domestic world does not coincide with itself” (10). The weird and the eerie, he argues, “make the opposite move: they allow us to see the inside from the perspective of the outside”. The weird, specifically, is “that which does not belong” (10) or a conjoining of “two or more things which does not belong together” (11), while the eerie is primarily about agency (unknown entities) or lack of agency and “concerns the most fundamental metaphysical questions one could pose, questions to do with existence and non-existence: Why is there something here when there should be nothing? Why is there nothing here when there should be something?” (12) These two modes do not have to be negative, as the weird can invoke a sense of newness, and the eerie a release from the mundane.

“The outside is not ‘empirically’ exterior; it is transcendentally exterior, i.e. it is not just a matter of something being distant in space and time, but of something which is beyond our ordinary experience and conception of space and time” (22)

He initially concludes that “There is certainly something that the weird, the eerie and the unheimlich share. They are all affects, but they are also modes, modes of film and fiction, modes of perception, ultimately, you might even say, modes of being. Even so, they are not quite genres.” (9) Unfortunately, he doesn’t elaborate on this premise and initial conclusion throughout the essay and seems instead to call the weird and the eerie not only as affects and three different kinds of modes (!), but also as notions, as a charge, a dimension, an effect, an edge, a feeling and an aesthetic experience. It’s not always clear to me what he means, what the differences and nuances are here, but I did have no idea that you could distinguish unheimlich, weird and eerie from each other. Despite my initial confusion, most of the first part of the book was very fascinating.

He also discusses things like jouissance, the grotesque, time travel and the death drive. In every chapter, he introduces a cultural product (book, movie, music) and argues why they’re weird or eerie. I’m not familiar with most of the things he discusses, and I haven’t read most of the theories or authors he’s mentioning, so that made it a bit more complicated. I simply didn’t understand all of it and felt lost throughout the second half of the book.

“We could go so far as to say that it is the human condition to be grotesque, since the human animal is the one that does not fit in, the freak of nature who has no place in the natural order and is capable of re-combining nature’s products into hideous new forms” (35)

Sometimes I think his observations and arguments seem a bit random, and in the end, I'm not very convinced that all of these works are either weird or eerie. I enjoyed most of the stuff he had to say about the weird, for sure, but it got harder and harder to follow his train of thought and where he was going with his arguments, some of which are a bit far-fetched (I mean, he argues on page 121 that love is an eerie agent because it’s a mysterious, unknown force with its own occult powers and capacities!) and some of which went way over my head. Again, I think that's largely because I haven't read most of the stuff he's talking about. And he didn't always succeed in making things easier to understand for the uninitiated.

Just to be clear, this is not a genre study! If you want that, you’re most likely better off reading the way too expensive “Weird fiction: a genre study” by Michael Cisco, which I intend to one day.

So yes, you would enjoy reading the first part of this book if you’re a weird fiction fan, but I wouldn’t call it an essential read or anything.

En helt okey reise inn i musikkens verden og hva personen Jesus Kristus har betydd for musikken fra tidlig av og opp til vår egen tid, fra den klassiske og gregorianske musikken opp til moderne gospel, pop, rock og de stilarter som fulgte med. Alfsen gir oss et lite innblikk inn i disse tidene og fram til i dag, og selvom han kunne gått enda dypere til verks så duger jo dette ganske bra. Han viser oss hvordan de største artistene og musikerne gjennom tidene ble inspirert av Jesus, noe som kommer fram i mange av tekstene deres. Her finner vi spekteret fra Bach og Haydn til Elvis Presley, Bob Dylan og U2, samtidig som han også i noen grad også nevner artister som stort sett holder seg tild det kristne musikkmarkedet. Boken kan være en liten utvidelse av musikkdelene i bøker som "Person of Interest: Why Jesus Still Matters in a World That Rejects the Bible" av J. Warner Wallace og "Hva om Jesus ikke hadde blitt født?" James Kennedy.
Er du interessert i litt musikkhistorie og hva den kristne tro har bidratt til med tanke på det, så les gjerne denne.

Takk for artikkellink. Kalvinismen er nok ikke så kjent i Norge, men jeg noe til de flokkene som er spredt litt rundt i landet. Ofte går de også under "banneret" "reformerte". Selv går jeg i en menighet der ledelsen står for en kalvinistisk lære, uten at jeg selv er kalvinist :)

Romanen følger resten av livet til røveren Barabbas, etter at folket fikk ham frigitt i stedet for Jesus da Jesus ble henrettet. Forfatterens Barabbas vakler mellom tro og tvil.

Jeg gikk inn for å lese denne boken for å få en litt bedre forståelse av dette med Kunstig Intelligens(KI). Selv om det har skjedd en del på feltet siden bokens andre utgave i 2019, så var dette allikevel ganske spennende lesing, selv om algoritmeforståelsen og oppbyggingen av KI fortsatt forblir noe abstrakt for meg. Ja, Per Kristian Bjørkeng prøver å forklare hvordan det fungerer, sette ord på det abstrakte, hvordan KI kan lære ting av seg selv, og hvordan forskningen og utviklingen av dette tar utgangspunkt i hvordan visse nevroner og lignende er bygd opp i menneskehjernen slik at vi lærer.

I 2024 har jo KI i enda større grad kommet fram i offentligheten med bildegenerering og ChatGTP for å nevne noe. Dette hinter Bjørkeng også noe til i boken sin. Selv om det har vært snakk om KI og forsket på det i flere titals år så er det artig å se hvilken fremgang og utvikling det er blitt gjort bare de siste 20 årene, og det gir denne boken et lite innblikk i. I boken ”Fremtiden”, som jeg leste før denne, av Erik Newth fra 1999 får vi et lite og mer forsiktig innblikk på KI der det stod på den tiden. I Bjørkengs bok får vi innsikt i hvor langt det har kommet siden den gang. Han peker på roboten Sofia, men samtidig er ikke ”hun” uten kontroverser og mye gjenstår på robot-fronten. Bjørkeng skriver også fascinerende om selvkjørende biler, som hvis jeg husker riktig, etter spådommene skal være ganske fritt fram på veiene i 2032. Den som lever får se. Han er også inne på farene og etikken bak KI og hva det kan føre til med tanke på menneskehetens framtid, bl.a. med tanke på arbeidsledighet, hvis KI kommer til å ta over mye av arbeidet til Ola Nordmann, hva da? Videre er han inne på bl.a. dette med etikk og moral, krig og våpenutvikling osv. med tanke på KI.

Alt i alt en interessant bok, selv om jeg hadde ønsket litt mer utbytte rundt forståelsen av det abstrakte, så er dette en grei innføring i KI, slik det stod til i 2018-2019. Neste bok i rekken for meg er ”Maskiner som tenker” av Inga Strümke som er av enda litt nyere dato.

Hei Mads, jeg har lurt på det samme og fikk da til svar at man bare kan sende direktemelding til de du har valgt å følge. Trykker du ‘følg’ vil du inne på profilen til vedkommende, øverst til venstre, finne et valg der det står ‘send melding’ :)