Bokelskere.no

En flom av faktalitteratur søker å forklare hva som skiller europeere og amerikanere. En annen stor kategori handler om hvordan immigranter tilpasser seg sine nye omgivelser i Nord-Amerika. Bøkene på denne listen handler derimot om mer flyktige møter og kulturkollisjoner mellom europeere og amerikanere. Flere av romanene finnes i norsk utgave. (Skrevet 27.8.24).

Swanns kjærleik.
Vil du være med å lese og samtale om denne boka? Flott! På nynorsk finnes bare Skalds nye oversettelse utgitt 2023. På bokmål finnes derimot hele tre utgaver basert på Anne-Lisa Amadous opprinnelige oversettelse utgitt på Helge Erichsens forlag 1963. Det er åpenbart denne boka Eli har fått tak i.

Da Gyldendal overtok utgivelsen av hele verket i 1984, inngikk «Swanns kjærlighet» i bind 2. I dette bindet er det også tatt med en del som har fått tittelen «Navnet,» men som ikke handler om Swann. Seinere har Gyldendal utgitt en revidert bokmålsversjon utført av Karin Gundersen, fortsatt som bind 2 i forlagets utgave på i alt tolv bind av På sporet av den tapte tid.

Håper dette var avklarende, Kirsten!

Forfatterne av denne boken tar leseren med inn i beslutningenes verden. De skriver mer eller mindre engasjerende rundt et interessant tema om hvordan vi kan lure oss selv og alle de tankefeller vi kan gå i når vi skal ta viktige eller mindre viktige beslutninger. Forfatterne viser hvordan hjernen fungerer og hvorfor vi noen ganger rett og slett tar feil valg. Mot slutten får kommende grundere noen gode steg som kan vise seg om det de har planer om virkelig kan lønne seg eller ikke. Noe i boken kan virke noe overveldende, men bare det å bli bevisst noe av innholdet kan hjelpe en i beslutningene som tas daglig. Hesselberg og Reinholdt nevner stadig vekk Daniel Kahnemann og boken hans "Støy", som jeg også har liggende i hyllen klar for å bli lest, samtidig som jeg har lest Kahnemans navn ved flere andre anledninger også. Kanksje på tide å ta fatt på boken hans snart?
Alt i alt er "Bedre beslutninger" en helt grei bok om et tema som forhåpentligvis gjør at leserne tar bedre og riktigere beslutninger i fremtiden. Mot slutten ble boken noe mindre aktuell for meg, men allikevel, en grei bok, selvom den ikke er det helt store.

Swanns kjærleik.
De norske utgavene av denne delen av Prousts verk På sporet av den tapte tid varierer litt. Gyldendals versjon fra 1985 og seinere i tillegg har med en tredje del, «Navnet,» som ikke handler om Swann.

Lier Horst sine bøker om Wisting har jeg ikke fått helt taket på. Thomas Enger, derimot, er jeg en stor fan av. Da Blix/Ramm-serien kom, måtte jeg naturligvis lese den. De to første bøkene likte jeg godt, men Slagside, som jeg akkurat har lest, var for actionpreget for min smak (hvor mange personlige tragedier skal hovedpersoner i krim ha?). Så jeg er usikker på om jeg skal lese Arr.

Hei krira!
Jeg leser en krim fra sør-Afrika/Cape town av Deon Meyer: «13 timer», fant den i et utendørs bokskap... Den er jo spennende og har vel alt som en god krim skal ha men jeg blir så sliten og egentlig lei også, hehe,så da er det godt og ha «Jeg skal ha revansje og andre noveller» av Torborg Nedreaas å dykke ned i…den gir så mye mer!
Og nå etter å ha lest Laila sitt svar fikk jeg så lyst til å endelig få lest Mengeles zoo og om den faller i smak hele Mino-serien. Bestilt den allerede…jeg må allikevel bort på bibben for yndlingsbokmerket mitt lå igjen i en bok jeg leverte for noen dager siden, skikkelig krise! :)
God helg til alle lesehester!

Vil bare vennlig gjøre deg oppmerksom på at det er to bøker til etter Afrodites basseng (som forøvrig er min favoritt), så du har mye å glede deg til. God bedring og god helg!

Har ikke helt startet med å lese denne helgen, vært litt opptatt med andre runde av covid. Her i Østfold har været vært vilt i dag, med masse vind, regn og springflo. På planen står boka som lesesirkelen nå skal starte på, Swanns kjærleik, av Marcel Proust. Jeg har ikke lest noe av ham tidligere, så det blir interessant. Jeg har også planer om å starte på den siste boka i Mino-trilogien, Afrodites basseng, av Gert Nygårsdhaug. Den gleder jeg meg til. Den første boka, Mengele Zoo, er en av mine favoritter. Ønsker alle bokelskere en fin helg!

Skarpt blikk på hva vi mener med frihet.
«Frihet» går igjen som et slagord både hos demokratene og republikanerne i årets valgkamp. Historikeren Eric Foner tar for seg ordets skiftende betydning i amerikansk samfunnsliv siden 1700-tallet. Boka blir samtidig en glimrende, konsentrert oversikt over utviklingen i synet på folkestyre, forholdet mellom kjønnene, raseskiller og økonomiske og sosiale rettigheter fram til årtusenskiftet.

Framskritt med tilbakeslag
Foner skriver detaljert, men oversiktlig om ideologiske retninger, politiske bevegelser og enkeltpersoner som har bidratt til å forandre USA radikalt fra utgangspunktet i 1776. Men det har også vært tilbakeslag, som da raseskillepolitikken fikk befeste seg etter borgerkrigens slutt i 1865. 1950-årene avskriver han som preget av konformisme og en lammende kaldkrigstankegang. Derimot åpner 1960-tallet for en massiv bølge av frigjøringsbevegelser blant svarte og andre etniske grupper, noe som også mobiliserer studenter og stimulerer til en ny kvinnebevegelse. Alt i alt fører disse bevegelsene til omfattende sivilrettslige og sosiale reformer. Men på 1980-taller knytter president Ronald Reagan — som republikanere før ham — igjen begrepet «frihet» til markedsliberalisme med færre statsinngrep.

Kilden er en av mine favorittbøker. Det er sjelden jeg leser ei bok flere ganger, men denne har jeg lest 4-5 ganger. Jeg har også en gammel utgave.

Hilderøya er en av de mindre kjente, men dypt gripende fortellingene fra Olav Duuns forfatterskap. Romanen er en intens skildring av menneskets kamp mot både indre og ytre krefter, satt i et miljø preget av naturens harde realiteter og isolasjon.
Handlingen utspiller seg på den fiktive øya Hilderøya, et sted hvor naturens ubarmhjertighet speiles i menneskenes liv. Duun, kjent for sin evne til å skildre menneskelig psyke og samfunnsforhold, tar oss her med inn i en verden hvor kampen for overlevelse er allestedsnærværende, både i form av å overleve de harde værforholdene og i form av å takle de mellommenneskelige relasjonene som er preget av mistillit, kjærlighet, skyld og forsoning.
Duun var en mester i å skildre de mørkere sidene ved det norske bondesamfunnet, og i Hilderøya viser han på mesterlig vis hvordan menneskelig erfaring og naturens villskap kan flettes sammen til en rik og kompleks fortelling. For lesere som setter pris på litteratur som dykker dypt inn i menneskets sjeleliv og som ikke skyr unna de vanskeligere sidene ved menneskelig eksistens, er Hilderøya et godt valg.

For en bok! Kjøkkenveien handler mest om det å lage mat på restaurantkjøkken, hvor forfatteren får plass selv om han ikke er kokk. Om alt han lærer underveis, folkene han møter og fordommene om bransjen som ikke alltid stemmer (og noen ganger gjør det).

Boka er et møte mellom to verdener: Forfatteren som kommer fra ordenes verden, og kokkene som har det i hendene. Kommunikasjonen går ikke alltid glatt. Særlig første del av boka har et visst pute-preg, når forfatterens apropos-fakta får lite gehør fra kollegene. Etter hvert sosialiseres han inn i kodene som gjelder.

Spagaten mellom arbeiderklassen som lager maten, og middelklassen som spiser den, blir ekstra tydelig i bokas avslutning, som gjorde inntrykk på meg.

Anbefales alle som vil lese om hvordan andre folk jobber, skrevet av en nysgjerrig, observant forfatter.

Hello? Thank you, fellow booklover, for calling. You must be dying to know what just happened to me. Hmm. Where to begin?

Well, my first ever proper read of surrealist literature just happened! It's is this cute little book of short stories by one Leonora Carrington, who, as far as I can tell, was a major figure in the surrealist movement. A staunch feminist as well. And a painter! How cool is that 😊

The blurb calls these short stories “dreamlike, carnivalesque fables”. Oooh! They are also “masterpieces of invention and Grand Guignol humour”. What on earth is Grand Guignol? Well, I looked it up and it was some kind of theatre where they performed naturalistic horror shows.

You are intrigued. I can tell.

Me too, I’ve been intrigued by surrealism ever since I heard about it in school, and I should have explored it much, much earlier.

You know, actually, I recently discussed Carrington’s collection with my imaginary friends from the upper echelons of the void. We sat in an abandoned, poorly lit and overgrown warehouse full of alien footwear. Some of my younger friends found her short stories too silly and called them confusing and dumb. In response, two of my two-year older friends slammed their fists down on the expensive mahogany table - purchased exclusively for this meeting - and disagreed with a raging tongue and bulging eyes, shouting that Carrington’s writing style is simply whimsical and quirky, meant to simply entertain, so we would be happier and better served letting go of our arrogance! And then, in the corner of the room was seated a strong, savage sage with a withered rose on his left shoulder and flies swarming around his cheap toupee while he smoked the last cigar of our former king. He whispered how clever Carrington had been, how immaculately astute of her to write in this manner. “Shut up!” interrupted a tired, gray tree outside the banana shaped window, “she’s too eccentric”, he moans. “Too wonderful for her own good. Meeting adjourned.” And so, they all left, and I was, again, forever alone in the imaginary dark mires of time and space.

Ahem. Through these stories I’ve learned how surrealism performs (!) a life and a world which is constantly changing, where transformations happen extraordinarily and unexpectedly, and where the imagination is but a mirror-image of our soul. You bet! My mind was warped and twisted in profound ways. It was like going out one night to a place you’ve been hundreds of times before, but never once have you seen it in the dark. Can you imagine? Or it was like turning my head upside down, just so that I could see the world from a different view. Like, I’ve sometimes been struck by a fancy to lay down in the corner of some room I’m very familiar with and look up at it from a new angle. It’s like seeing the room for the first time! Like seeing a different room, even! That’s what’s called jamais vu, by the way. The opposite of déjà vu. And that’s what it’s like reading Carrington’s stories.

Unfortunately, because of the symbolism and randomness of it all, I sometimes struggled to figure out what she meant, getting many bad answers in return, or too many, or too few. And I sometimes struggled to understand what was happening. You see one thing, then another, then nothing or everything. But then I asked myself: does it even matter? I don’t think so. It’s a bit like poetry or a prose poem: Just feel the words, react to the situations, oooh and aaah and hahaha at the surreal wackiness. Just let go of your questions and have fun. That’s what I did, and it was all worth it. Promise!

White Rabbits – 6

A woman observes from her balcony the house opposite. A woman appears and scarily fascinating stuff happens.

“Do you happen to have any bad meat over there that you don’t need?
[…] Any stinking meat? Decomposed flesh meat?” (3)

Uncle Sam Carrington – 6

Opening lines say: “Whenever Uncle Sam Carrington saw the full moon he couldn’t stop laughing. A sunset had the same effect on Aunt Edgeworth. Between them they caused my poor mother a great deal of suffering, for she had a certain social reputation to keep up.” (8)

When I finished reading the story, I made an observation, which I wrote down in my notes:

I don’t understand what it all means. Snippets of wisdom. Amusing observations. Sprinkled bits of philosophy on a cupcake making a serious face. It is made of rebellious dough.

“The vegetables have to suffer for the sake of society” (13)

The Debutante – 4

A friendship between a privileged girl and a caged hyena in a zoo. The ending was unsatisfying, too simple. Dumb. Or maybe I was the dumb one here? Hah! Whatever.

“She’ll probably die if she hasn’t got a face.” (17)

The Oval Lady – 5

Someone visits an unusual family of three and a magpie.

“’Madam, do you like poetry?”’

‘No, I hate poetry,’ she answered in a voice stifled with boredom,
without turning to me.” (21)

The story made me think of domestic abuse, bad parenting and imaginary friends.

“As for me, I danced a sort of polka so as not to die of cold.” (24)

The Seventh Horse – 3

Opening line: “A strange-looking creature was hopping about in the midst of a bramble brush.” (29)

What even is the significance of the number seven? Carrington mentions it all the time here. Asking for a friend.

“Do you know that I can hate for seventy-seven million years without
stopping for rest. Tell those miserable people that they are doomed.”
(30)

My Flannel knickers – 4

Hmm. Is the narrator a metaphor for something? Or a symbol of something? An idea? A concept? Beats me, I enjoyed this nonetheless.

“There I was, sitting in the dark bloodstream like a mummified foetus
with no love at all. (41)

“The quickest way of retiring from social face-eating competition
occurred to me when I attacked a policeman with my strong steel
umbrella.” (44)

The Skeleton’s holiday – 6

This was my favorite! No wonder, though, as it is about a happy skeleton. I love undead things. And contains some rich imagery. It’s layers upon layers of positive effects:

I found it to be wonderfully whimsical when

“The skeleton knew how to give him the slip, by letting fall a young
zeppeline bone, on which the professor pounced, reciting chemical
hymns and covering the bone with hot kisses.” (45)

Super sad when I was asked:

“Have you heard the appalling moan of the dead in slaughter? It’s the
terrible disillusionment of the newly born dead, who’d hoped for and
deserved eternal sleep but find themselves tricked, caught up in an
endless machinery of pain and sorrow.” (47)

Brimming with beauty when

“He looked like a transparent monument dreaming of an electric breast,
and gazed without eyes, with a pleasant and invisible smile, into the
inexhaustible supply of silence that surrounds our star.” (46)

And curiously clever when

“In the evening, at cocktail time, he went to the café on the corner,
where he read the Necromancer’s Journal, the paper favoured by
high-toned corpses.” (47)

By the way, there’s a book written about the author called "Leonoras reise" by Susanne Christensen, which traces Carrington’s life in pursuit of her desires and her own alternative, but powerful vision of the world, of feminism and mystery and insanity. That’s what it says in the blurb, anyways, and after having read these short stories, I’m eager to explore more of her work and have added to my list both "The Complete Stories of Leonora Carrington" and the novel "The Hearing Trumpet". Next up in surrealism for me, though, is reading "Mad Love" by André Breton.

I think have it here somewhere.

Oh well, I’m hanging up now. Talk soon. Bye.

En hyllest til naturen og det enkle livet på Agderkysten.

Scotts begeistring og detaljerte beskrivelser av landskapet, sjøen og ikke minst fisket utenfor Lillesand preger hele boka. Riktignok er det meningen at vi som lesere skal se alt gjennom øynene til fiskeren Markus. Men det er nok forfatterens blikk som har størst gjennomslagskraft, akkurat som det må være Scott selv som uttrykker skepsis til hva vi idag vil kalle «the Big Bang Theory» — at verden er skapt ved en tilfeldighet uten inngripen av en høyere makt.

Min utgave er den opprinnelige førsteutgaven fra 1918. Språket er bokmål iblandet mange sørlandske dialektord. Det kan være lurt å ha en ordbok eller sørlending for hånden under lesningen. Boka var en gave fra min far og hans søster til min farfar på fødselsdagen hans 1919. Med blyant har han rettet korrekturfeil der hele linjer har forskjøvet seg i teksten.

Lest januar 2021.

Swanns kjærleik.
Jeg fikk boka til jul og gleder meg til å komme i gang. Det er mange år siden jeg leste bokmålsversjonen til Anne-Lisa Amadou, slik at det blir spennende å se hva den nye oversettelsen til Margunn Vikingstad har å by på.

Takk for deling av nyheten, den hadde jeg ikke fått med meg.
Det gleder mitt hjerte at han får den utnevnelsen, han har en helt makelaus produksjon bak seg. Han favner vidt i sjangere og han skriver for alle aldersgrupper. Bringsværd kan man lese fra vugge til grav :)
Enig med deg i at omtalen virker sparsom på superlativer.
Håper det kommer mer hyllest etterhvert, GRATULERER så mye, Tor Åge!