Bokelskere.no

Hei dere. Jeg har begynt å lese noveller nå for tiden. Det er sikkert noen her på bokelskere som har lest mye mer av det enn meg selv. Jeg har et par favoritter som jeg likte svært godt, og det er Fienden av Erich Paul Kramer som tar for seg ettervirkningene for mennesker som havner i krig. Veldig godt beskrevet i den samlingen noveller. Har selv tjenestegjort i utlandet noen ganger, så de novellene er gjenkjennbar.
De andre er av Anton P. Tsjekhov i en serie kalt Tsjekovs fortellinger. Er ikke ferdig med alle der, men "Veddemålet" bør noen og enhver få med seg. Mesterlig om moral og grådighet.
Det jeg er ute etter er samlinger som kanskje ligner på de jeg har nevnt. Håper noen kan hjelpe meg med det. På forhånd takk.

Liker du en grøsser fortalt fra fra et dyrs perspektiv, kan du prøve en godslig sanktbernhardshund i boka Cujo av Stephen King.

Fin tråd, Mads!
En av mine favorittbøker er Timbuktu av Paul Auster. En brilliant bok om livet til en hund og dens eier - opplevd fra hundens «perspektiv». Jeg leste boken da den ble utgitt i 1999, men husker godt Mr. Bones og hans eier - og den spesielle gode følelsen man sitter igjen med etter å ha lest en ekstraordinær god bok.

Denne ville jeg lese med tanke på et utsagn C.S. Lewis kom med der han sådde tvil rundt Jesu ord om Sitt komme. Jeg måtte se det med mine egne øyne, isteden for å stole blindt på de som refererte til det. Først måtte jeg selvfølgelig lese meg gjennom mye mer eller mindre uinteressante og uforstelige filosofiske utlegninger rundt forskjellige temaer, før jeg kom til siste kapitlet, nemlig "The World's Last Night", som også essaysamlingen har som tittel. Den var ikke like dyp filosofisk og mer forståelig og jeg fikk sett med egne øyne at Lewis påpekte at Jesus tok feil når han profeterte om sitt komme i løpet Jesu samtids genersajon. Kanskje et ærlig utsagn av C.S. Lewis som futurist i motsetning til mange andre som velger å gå rundt grøten og bortforklare påstanden. Jeg vil si at det finnes en logisk og god løsning på dette problemet, og det er å omfavne et preteristisk syn rundt Jesu gjenkomst som påpeker, sammen med så mye annet i Bibelen, at Han kom til dom over Jerusalem i år 70e.Kr, slik Han sa Han ville. Dette passer også utmerket til konteksten i bl.a. Matteus 23 og 24. Hadde C.S. Lewis vært klar over vanlig jødisk domsspråk som GT er full av, så hadde han ikke trengt å påpeke at Jesus tok feil.
Utenom dette så var ikke dette det helt store for meg, men jeg fikk tak i det jeg var ute etter med tanke på boken/essay samlingen. Kansje boken gir mer mening for den filosofisk anlagte.

Jeg har ingen nedre grense, en bok er en bok, og noen har mest bilder.
Jeg registrerer ikke bøkene med tanke på antall leste bøker i året, men for å holde oversikt over hva som er lest og gjerne hva som slo an, eller hva som kan brukes igjen eller til videre fordypning i undervisningen.
Jeg har ikke registrert alt, fordi jeg ikke har gjort det kontinuerlig underveis, men det jeg har lagt inn her, er i hylla for barn/ungdom eller tegneserie/billedbok.
Du kan jo lage deg en bokhylle som heter «I lærergjerningen» som du ikke tar med i beregningen når det kommer til den litterære selvangivelsen :)

Det er nesten umulig å si noe om denne romanen som ikke er sagt før, så alt om innhold og skrivestil lar jeg ligge. Som Rolf skriver - selvfølgelig er det en god bok.

Jeg leste Steppeulven etter at forfatter Maria Rubins i Russian Montparnasse, mer enn antyder at boken «Gjenferdet av Alexander Wolf» er direkte inspirert av Hesse sin bok Steppeulven.
Med dette i bakhodet, føltes det også som å lese en annen historie om Alexander Wolf (Sasja). Det er ekstremt mange likhetstrekk mellom Aleksander og Harry Haller. De er begge selvdestruktive, opplever morfinrusen, de er beleste og ensomme, og finner begge sitt kvinnelige speilbilde.
Slutten på det hele mener også Rubins er det samme, men det røper jeg ikke her. Begge bøkene er vel verd å lese, her er mange lag og stort rom for analyse.

Jeg liker Oates. Har lest mye av henne.
Har kommet til side144, og blir irritert.
Flatt og absolutt ikke bra oversatt.
Tror kanskje oversetter har hatt hastverk og/eller fått dårlig betalt?
Også PAX, da!

DeLillos styrke er romaner om en verden i ulage. I Stillheten bringer brudd i elektroniske kommunikasjoner og strømforsyningen folk ut av balanse. Hver av de fem karakterene har sin egen måte å reagere på nedstengningen — fra det filosofiske til det fornektende i denne dystopien.

Selv om Stillheten er typisk for DeLillo, er det fortsatt Underverden som står som hans leseverdige mesterverk.

Retroaktiv science fiction.
McEwans roman om den intelligente roboten Adam synes enda mer aktuell idag enn da den kom ut i 2019. Det er først nå vi har fått klart for oss hvor radikalt kunstig intelligens kan påvirke dagliglivet vårt. Dette får McEwan klokt og vittig fram i hvordan Adam forandrer livene til eieren Charlie Friend og kjæresten Miranda.

Samtidig driver forfatteren gjøn med vår forståelse av den nære fortid. Var 1982 et år da vi hadde bærbare PCer og SMS? Var Tony Benn noensinne statsminister i Storbritannia?

Det er en stund siden jeg leste den, syntes den var forvirrende og uhyggelig, klaustrofobisk men fasinerende også. Vel verd men krevende å lese.
Ha en fin søndag!

Jeg holder på å lese «Den himmelske makrell» av Tor Åge Bringsværd og morer meg kostelig. Science fiction leser jeg ytterst lite av men når det er skrevet av denne mannen fryder jeg meg…spenning er det og!
Denne uken var temaet Johan Borgen og hans forhold til Fredrikstad på biblioteket så da lånte jeg med meg «Natt og dag» noveller som jeg så vidt har fått startet, den første novellen er skrevet fra Akerøya på Hvaler…å, jeg kjenner det så godt!
En annen novellesamling jeg leser i er «Weekend i Guatemala» av nobelprisvinneren Miguel Angel Asturias, gode de og men her er det krig og overtramp på sivilbefolkningen som er tema.
Av Kafka har jeg bare lest «Prosessen».
God lesehelg!

Veldig greit å ha flere bøker tilgjengelig, men nå når våren kommer, og hagen «gauler», blir det færre timer til lesing.
Siden du spør, kom jeg på at jeg en gang for lenge siden begynte på «Brev til Milena». Strengt tatt bare delvis skrevet av Kafka. Den leste jeg aldri ferdig, uvisst av hvilken grunn. Kanskje jeg var for ung, har en erindring om at jeg kjedet meg. Gjerne jeg hadde sett annerledes på innholdet nå.

God bokhelg alla ihop!

Markant kvinneportrett.

Allerede første kapittel har preg av en novelle, fint fortalt, fra en tid hvor en kunne drive et småbyapotek med én eller to ansatte. Det gjelder iallfall i den fiktive kystbyen Crosby i delstaten Maine, hvor handlingen utspiller seg i så godt som hele boka.

I to første novellene er det unge mennesker som går gjennom livskriser; bipersonen Olive Kitteridge derimot virker (så langt) som å ha levd et godt, stabilt liv. Er det empati som er Olives sterkeste egenskap i disse to første historiene?

Først i et «Et lite piff» møter vi Olive som protagonisten, slik at vi kommer inn i hennes tankesett. Hennes «practical jokes» er ment å være urovekkende, men om de faktisk påvirker svigerdatterens skråsikkerhet får vi ikke vite noe om. Ellers får vi inntrykk av at hun har vanskelig for å gi slipp på en sønn som alt har nådd en alder på 38.

I en senere historie velger Olive en omvei for å slippe å se sønnens og svigerdatterens nylig fraflyttede hus. Heller tar hun en annen vei for å betrakte legevakten der hun og ektefellen Henry ble tatt som gisler en tid tilbake. Jeg ser disse siste turene som Olives måte å håndtere et traume som ekteparet aldri snakker om. Typisk for denne og andre noveller er at de gjerne omfatter mer enn én historie.

Tap, sorg og forsoning
Så følger to gode, intense historier om tap og sorg. Olive opplever selv at både mann og sønn nå er utenfor rekkevidde. Olive oppsøker to situasjoner - bevisst eller ubevisst - der andre kvinner nylig har opplevd tap i nær familie. Deres sorgreaksjoner viser seg annerledes enn Olive hadde forestilt seg på forhånd.

Et forsøk på å gjenforenes med sønnen i storbyen New York blir en skakende nedtur for Olive. Godt fortalt. Vil hun være i stand til å reparere skaden? I den siste historien ser vi tegn til en ny opptur.

Strout viser seg som en klok menneskekjenner i sine historier om Olive. Hun er en karakter som framstår som den mest komplekse og interessante i novellesyklusen. Samtidig er nok småbylivet i Maine mer gjennomsiktig og homogent med folk som er tettere på hverandre enn i storbyene lenger sør.

Olive Kitteridge inngikk I samlesingen i Lesesirkelen 2024. Der kan du finne andre gode kommentarer til boka.

En favoritt ♡

Jeg vet ikke hvilken bok dette er hentet fra, dette er fra min private samling :) Skrevet av med gråblyant fra tid tilbake.