Bokelskere.no

Denne odysseen strekker seg i likhet med Homers versjon over flere år. Vi får spesielt en levende beskrivelse av den første strekningen fra Sodankylä i Finland til Neiden i Norge. Deretter synker tempoet med flere lange opphold i Neiden og Bugøynes (Pykeijä). Som Odyssevs møter hovedpersonen Brita Caisa mange karakterer blant Finnmarks allsidige befolkning. Mange av dem blir bare navn i forbifarten, mens enkelte står fram som fullverdige, markante personligheter.

Reisen og oppholdene innebærer også en del skjellsettende vendepunkter for hovedpersonen. Selv om disse hendelsene er sentrale nok som kjærlighetshistorien mellom Brita og Mikko, så synes jeg romanen etterhvert mister mye av drivet som begeistret meg i begynnelsen.

Folkemedisin og varme hender
Alt før en har kommet midtveis i boka, opplever vi at hovedpersonen møter stor tiltro som medisinsk omsorgsperson og fødselshjelper. Arvola får fint fram den glidende overgangen mellom praktisk innsikt hentet fra folkemedisinen, overtro og religiøs overbevisning. Hun setter ikke opp noe motsetningsforhold mellom dem.

Men seinere i romanen virker det som den praktiske innsikten svinner hen og blir erstattet av egen tro på den positive virkningen av varme hender, en egenskap Brita Caisa mener hun har arvet fra sine forfedre. (Boka inngikk i Lesesirkel 2021s felleslesning).

Kniven i ilden.
Denne odysseen strekker seg i likhet med Homers versjon over flere år. Vi får spesielt en levende beskrivelse av den første strekningen fra Sodankylä i Finland til Neiden i Norge. Deretter synker tempoet med flere lange opphold i Neiden og Bugøynes (Pykeijä). Som Odyssevs møter hovedpersonen Brita Caisa mange karakterer blant Finnmarks allsidige befolkning. Mange av dem blir bare navn i forbifarten, mens enkelte står fram som fullverdige, markante personligheter.

Reisen og oppholdene innebærer også en del skjellsettende vendepunkter for hovedpersonen. Selv om disse hendelsene er sentrale nok som kjærlighetshistorien mellom Brita og Mikko, så synes jeg romanen etterhvert mister mye av drivet som begeistret meg i begynnelsen.

Det er mye å like ved denne boka: den er spennende å lese, historien er god, handlingen drives framover uten mange dødpunkter og samspillet mellom hovedpersonene er godt skildret.

Samtidig er det litt å sette fingeren på: den actionfylte avslutningen og løsningen er litt for heseblesende; noe denne boka ikke er alene om, men derimot deler med en del andre norske kriminalromaner.

Dessuten er boka merket av noen skjønnhetsfeil som gjerne skulle vært ryddet opp i. Trykkfeil er én ting. Språklig henger jeg meg opp i at ingen har luket ut feil bruk av enkelte ord, for eksempel at det er forskjell mellom arm og erme, eller hviske og viske. Det mest påtakelige er imidlertid forvekslinger av navn, og særlig at en viktig person i boka "plutselig" flere ganger skifter fram og tilbake mellom to forskjellige etternavn.

Trigger Warning er en samling med 16 krimnoveller, hvor de aller fleste handler om vold i nære relasjoner. Novellene spenner seg fra flere sider til bare èn linje.
Selv om jeg savnet litt mer spenning underveis var dette en god samling som jeg anbefaler videre!
Derfor blir det terningkast 4+ fra meg.

Hele omtalen kan leses her.

Denne praktboka tek for seg illustrasjonskunsten i bladet over eit tidsrom på sytti år. Forfattaren var sjølv i fleire år ansvarleg for valet av teikningar som er med på å gi The New Yorker eit gjennomgåande humoristisk serpreg, men som òg med tida naudsynleg har endra seg i samsvar med nye smaksretningar og skiftande hovudredaktører.

Eit hovudinntrykk eg sit igjen med etter lesinga, er den store vekten på den redaksjonelle innsatsen i utvalet og bearbeiding av idear og utkast til alle illustrasjonane. Lorenz gir godt greie for kor krevjande det var å leie dette arbeidet. Sjølve bladet er ei forunderleg blanding av lokalavis for New York og tidskrift med eit globalt perspektiv.

Nå er jeg på jakt etter «Bibelselskapets store bibelatlas» av Stephen Motyer.

Dette er boken jeg trengte å lese for å kunne komme sånn noenlunde i gang, og forberedt til min nye jobb som kontaktlærer i skolen. Heidi Granberg forteller fra sin tid som nyutdannet lærer samtidig som hun gir tips og råd for en som skal inn i læreryrket for første gang. Hun forteller om at det finnes ytterst lite litteratur på området samtidig som de fleste lærere ikke er forberedt på hva som egentlig venter dem av andre oppgaver og ekstraarbeid utover det de hadde forventet. Hun skriver at arbeidsmengde og tempoet alt skal skje i er en grunn til at mange lærere slutter når de så vidt har begynt. Granberg sier også at mangel på involvering og engasjement fra ledelsens side på skolen kan være et svakt punkt her. Videre forteller hun at det også er fravær av veiledningsordninger som fungerer på skolene, noe som da gjør det vanskelig for en lærer å få den hjelpen og veiledningen hun kan trenge. Granberg kommer også med litt trøst og sier at det er ingen som forventer at en nyutdannet lærer skal mestre det samme som en med erfaring.

Videre skriver forfatteren om faktorer som påvirker undervisningen, slik som organisering, ledelse av læring og tilpasset opplæring som en sentral punkt for å lykkes i klasserommet. Alt dette i tillegg til det å være godt forberedt. Hun sikter også til elevfokuset og sier at praksissjokket er utfordrende, men kontakten med elevene gjør det verdt det. Granberg peker på relasjoner som viktig, spesielt i den første tiden og ber leseren ha elevenes beste i sentrum. Videre påpeker hun viktigheten av å lete etter det positive hos elevene. Blir en time dårligere enn planlagt så trøster hun seg med at det alltid kommer en ny time. Det å lytte til erfarne lærere er også et nyttig råd å ha med seg.

Forfatteren kommer også med tips til hvordan man kan organisere klasserommet, som for eksempel hva man kan pryde veggene med. Det er også viktig å lese læreplanen, opplæringsloven osv. skriver hun. Forfatteren har også laget en oversiktlig liste over de viktigste arbeidsoppgavene en lærer har, kanskje noen flere en mange er klar over. Granberg fokuserer også mye på lærer-elev relasjonen som noe vesentlig for at hverdagen skal bli best mulig for både lærer og elev og at det første møtet med elevene er av stor betydning for relasjonen som skal etableres og kulturen som dermed etablerer seg i klassen. Jeg fikk også tips om å ta noen bli kjent aktiviteter den første skoledagen. Videre påpeker hun viktigheten av smil, humor, det å by på seg selv, bruke god tid på å bli kjent, å skanne elevene i den forstand at man studerer og ser elevene. Granberg påpeker også verdien av ros, men også at vi må ha nulltoleranse for kommentarer som har med kropp og utseende å gjøre.

Et annet viktig område som påpekes er å ha både start og sluttrutiner i klassen. Da kan en dagsplan være til god hjelp. Klare og tydelige beskjeder er også viktige, og helst så korte som mulig.
Senere i boken påpeker hun at det også er mye læring i en avsporing, så man kan med fordel avspore litt, bare at man er god på å spore inn igjen. Viktigheten av å gi muntlige og skriftlige tilbakemeldinger er også en viktig del av det å være lærer. Det skal gi informasjon om elevenes faglige utvikling og hva de kan gjøre for å forbedre seg. Forfatteren påpeker også at variasjon og engasjement i undervisningen er viktig. En lærer bør ikke snakke for lenge om gangen, og det må gis rom til dialog. I foreldresamarbeidet så forteller Granberg at det kan lønne seg å samle ”penger i banken” hos foreldrene, slik at hvis det skulle oppstå vanskelige situasjoner og samarbeidet settes på prøve så kan utfallet bli bedre enn ellers. Avslutningsvis tar boken opp dette med foreldremøter og gir noen god tips underveis.

Dette og mye mer kan man lese i denne, og i det store og hele er dette en god bok jeg virkelig kan anbefale for lærerstudenter og nyutdannede lærere. Den er heller ikke så veldig akademisk skrevet, så her kan man bli godt forberedt, i hvert fall teoretisk sett.

Ha-ha-ha - skjære Robin, det der var skjærs morsomt…

Takk for tipset! Lista over gode romaner om byråkratier finnes ellers her.

En gang for lenge, lenge, lenge siden
Visnet min mor opp
I tusen små perler
Som blomstret ut i friheten
Med en krystallisert fuktighet
I en glinsende isfrostaura
Og omfavnet meg med tropiske gnister
Der jeg lå omsvøpt i jordbæretårer.
Det var i går.

• Nicolai Alexander Styve

Ja, de samler seg jo gjerne der det er størst muligheter for å få tak i mat. Jeg har også en egen foringsplass til fugler, og her har jeg mat som både småfugler og skjærer kan kose seg med. Jeg har hatt ganske mange skjærer om gangen, men det er som regel de lokale skjærene som pleier å være her. De som har territorium i dette nabolaget, altså. Når det er unge skjærer, som på denne tiden, og ungene fremdeles holder seg til foreldrene, pleier de å være litt pratsomme. Gjerne på en lavmælt, nesten syngende måte. Det er hyggelig å høre på, syns jeg. Men lyden som varsler om fare, den skarpe, høye, gjentakende lyden, pleier oftest å varsle om katt i nærheten. I vårt nabolag har vi en del katter. Hos meg må kattene hoppe over et gjerde før de kan nå foringsplassen, så fuglene får god tid til å reagere, men av og til sitter katten bare og lusker bak gjerdet, og da sier skjærene ifra til hverandre. Det er for så vidt ikke skjærenes skyld at vi mennesker vil stå opp senere enn dem, men vi kan gjøre noe: Har vi katt, kan vi være påpasselige med å ta den inn om kvelden og slippe den ut først etter at vi selv har stått opp (gjerne etter litt mat og lek også, så den jakter mindre). Du kan kanskje høre med naboene om de kan prøve det? Hvis katten holder seg unna eller rett og slett er inne, trenger som regel ikke skjærene å varsle om fare tidlig på morgenen. Da pleier de bare å spise og kose seg og fly videre. Selv har jeg prøvd å bare gå ut, beveget meg rolig mot skjærene og katten, og så har skjærene fløyet vekk, og katten trukket seg unna. Da har det blitt stille igjen. Hvis man samtidig pleier å være slem mot skjæra på en eller annen måte, kan de begynne å varsle rundt deg også. De husker ansikter. I boken står det forresten at man kan lokke til seg enda flere skjærer hvis man tar livet av skjærene som har territorium ved ditt hus, fordi de gjerne holder andre unge og ikke-hekkende skjærer på avstand. Det er i tillegg ulovlig, selvfølgelig. Men det er uansett bedre å ta vekk faren/det de varsler om, enn å ta vekk selve skjæra. Hyggelig å høre at du vil lese boken. Håper du liker den!

Flott svar!
Jeg liker alle fugler, så også skjærer, men de er blitt litt vel tallrike i nabolaget vårt og støyer mye, særlig på morgenkvisten. På foringsplassen i vår talte jeg 15 stk. Har jo skjønt at den verste lyden, som vekker meg og andre før klokken, er et varsel om fare, og på den tiden av døgnet passer den bedre navnet «maskråka». Flere synes støyen er så plagsom at de vil fuglene til livs. Tror jeg skal ta anbefalingen din og lese boken i håp om at egen toleranse øker og sånn at jeg har argumentene klare for hvorfor vi bør glede oss over denne vanlig, men flotte fuglen.

Hvis det stemmer at jo mindre kjennskap man har til noe/noen, jo mer tilbøyelig er man for å være ufølsom overfor eller mislike det/dem - og motsatt - jo mer kjennskap man har til noe/noen, jo mer tilbøyelig er man for å ha empati med eller å like det/dem, så vil jeg si at boken kan gjøre nettopp det. Jeg likte jo skjærer før jeg leste boken, men jeg forstod dem ikke. Nå både liker jeg og forstår dem ennå mer. Samtidig har jeg lært at en skjære ikke bare er en skjære. Det fins ulike typer skjærer, som alle er, kan og gjør mye mer enn vi vanligvis ser, eller får muligheten til å se. Boken har i tillegg gitt meg mer forståelse for atferd i dyreriket og naturens overordnede system. Jeg har fått perspektiv, og det er nettopp derfor jeg leser bøker.

Quiet er en strålende fagbok, vel verdt å lese! Den er riktig nok noen år gammel, men omtalen min finner du her.

Tror du den kan «omvende» en som ikke liker skjærer så godt? :)

Anders de la Motte sin årstidskvartett er veldig bra (det er ikke serie med de samme personene). Det begynner med boka Sensommer.

Harry Hole er I L.A. for å drikke seg ihjel. På det lokale vannhullet møter han den tilårskomne Lucille. Hun skylder et narkotikakartell mye penger, og den eneste måten Harry kan hjelpe henne på, er å fakke nok en skurk. I Oslo.
To jenter er brutalt drept og en rik drittsekk er mistenkt. Han ansetter Harry for å løse saken. Lønnen for dette vil forhåpentlig redde Lucille fra en grusom død. Narkotikakartellet har gitt Harry ti dager.

Det hele er i kjent Nesbø-stil, men jeg liker Harry bedre i denne enn de to siste bøkene. Godt driv og selvsagt uventede vendinger.