Bokelskere.no

Hei Tralte. Jeg kjenner deg jo ikke, men jeg oppfatter det slik at du sliter med å finne fram her på siden? Hvis jeg tar feil, får du ha meg unnskyldt og se bort fra denne posten, men jeg prøver meg på en litt mer detaljert forklaring for å tydeliggjøre det TanteMamie sier.

Øverst på siden har du flere valg, når du trykker på fanen «diskusjoner-se hva vi snakker om» får du opp en såkalt «rullgardintekst»
Trykk på «oversikt»
På siden som da kommer opp må du skrolle/gå så langt ned på siden som det er mulig å komme, der finner du et søkefelt hvor du kan skrive inn: C S Lewis.
Når du så trykker søk, får du opp en side som viser 156 treff på hva som er skrevet om forfatteren i diskusjoner, kanskje finner du noe interessant.

Jeg tror ikke du har gjort noe feil, det kan være flere grunner til at folk ikke svarer. For egen del, har jeg ikke lest noe av denne forfatteren, så lite jeg kan bidra med.

Andre gang jeg leser denne boka, Ulvetid. Noen år siden jeg leste den første gang. Grunnen til at jeg har lest Ulvetid på nytt er det tredje og siste bind i trilogien om Thomas Cromwell, Speilet og lyset. Den har jeg nemlig IKKE lest så derfor leser jeg nå, i år, om igjen de to første bindene i romantrilogien om Tudor-kongen Henrik 8 og Thomas Cromwell. Så… er jeg klar som et egg for, Speilet og lyset.

Og for et herlig gjensyn dette er! Jeg koser meg glugg. Selv om jeg husker mye, ikke alt, er andre gangs lesing bare en fest! Uansett, de fleste av oss vet jo hvordan det går, historien er velkjent stoff for alle med litt skolegang, for alle med noenlunde kunnskaper om historie og med litt vett i skallen, men det er ikke poenget! Greia her er Hillary Mantels tilnærming og presentasjon, hennes geniale skrivekunst og mesterlige hånd om genren, dokumentarromanen! Suverent, rett og slett.

It’s a must read!

Vet du eller noen andre om alle bøkene hans planlegges å bli oversatt til norsk?

Mye mulig noen synes jeg deler ut for mange seksere til bøker jeg har lest. Samme det, for jeg leser kun gode bøker - med noen veldig få unntak :-) Boka Kniven I Ilden er en ny sekser. Ingeborg Arvola har skrevet ei strålende bok om arbeid, slit, reiser, konflikter, ulykker og døden - og Øvrigheta. Vi snakker om samene i siste halvdel av 1850-tallet, fra Neiden til Bugøynes. Arvola har en sånn nerve i historien, og har skrevet med et tydelig snitt av poesi. Dette skal ifølge forlaget ende i en trilogi - som jeg gleder meg!

Ferie er lik lesetid, ikke minst når været er "lugubert". Det som skulle bli mange timer inne på heiene i Setesdal, har foreløpig endt med to kortere turer - og altså godt med lesetid. Men også noen kulturelle gjøremål så som utstillinger rundt omkring i Telemark. Hvem vet hva helga og neste uke bringer. Ikke yr.no, de bare bommer...

Nyt helg og uke og bøkene dere leser :-)

The Zombie Autopsies er (åpenbart nok) en zombiebok om medisinsk forskning på zombier. Jeg er usikker på hva jeg egentlig forventet å lese, men jeg sitter igjen med litt blandede følelser. Dette er ikke en spenningsbok, men en mer vitenskapelig utforskning av et zombievirus, dets påvirkning på menneskekroppen og zombienes biologiske maskineri (det diskuteres faktisk når man slutter å være et menneske og begynner å være en zombie). Man får lese notatene til en nå død forsker, og disse notatene er viktige, for de inneholder informasjon som skal brukes i videre forskning for å redde menneskeheten.

Det er minimalt med action her, men den er fremdeles litt spennende allikevel. Klarer de å kartlegge sykdomsforløpet og hvilke biologiske mekanismer som finner sted? Finner de ut av hvordan de kan beseire viruset? Klarer de å forstå alt sammen tidsnok? Boken får ikke full pott fra meg fordi den kan være noe repeterende innimellom, og det kan bli litt for teknisk. Selv om de medisinske beskrivelsene ikke nødvendigvis er for avanserte (man får forklart det meste), så kan det være litt vanskelig å lese allikevel. Dette gir jo mening, for forfatteren har studert biologi og underviser i psykologi, så han er jo kvalifisert til å skrive en sånn bok. Samtidig blir handlingen enda skumlere og mer troverdig av det vitenskapelige aspektet. Man får inntrykk av at noe sånt faktisk kan skje i virkeligheten.

Boken inneholder tegninger av zombiene også. Disse er utrolig godt laget og svært horrible. Tegningene i seg selv gir boken et ekstra løft.

Min konklusjon er at The Zombie Autopsies er for de som er spesielt interessert i enten det medisinske grunnlaget for zombier eller bare zombier. Ikke for de som vil lese noe kult med mye fart og spenning. Her må man tenke og konsentrere seg litt ekstra. For meg var den fascinerende nok til at jeg likte den, men nå er jeg over gjennomsnittet interessert i zombier, da :)

Nok et hefte om klasseledelse og viktighetene rundt å være en god, varm og tydelig klasseleder. Forfatteren starter i forordet med å si at ferdigheter i klasseldelse er den viktigste forutsetningen for at vi skal lykkes som lærere.
Jeg fant det interessant at undervisningsadferden hos læreren er viktigere i forhold til læring enn elevens sosiale bakgrunn, antall elever i klassen eller det faglige spredningsnivået hos elevene. Heftet beskriver videre forskjellige lærertyper, der en ettergivende lærer fort kan resultere i manglende interesse for læring og at elevene både kan bli umotiverte og usikre. Læreren må ta vare på sin autoritet, være tydelig og klar men på en varm og anerkjennende måte.

Klasselederens ansvar er også å skape mestring hos barna, for mestring ifølge Bergkastet og Andersen skaper trygghet og forebygger utvikling av negativ adferd. Inn i dette fletter de nødvendigheten av god kontakt med elevene og elevsamtalen som en sentral arena for å bygge tillit og skape en mestringsfølelse hos elevene. Videre gir de leseren gode tips i forberedelse til elevsamtaler og utviklingssamtaler, og gode skjemaer å ta utgangspunkt i, selvom jeg savnet skjemaer som tar for seg utviklingssamtalene, men man kan jo ikke få alt servert på sølvfat, og jeg ser ikke bort ifra at man kan bruke noen av punktene fra elevsamtaleskjemaet inn i utviklingssamtalen.

Jeg fikk også en bekreftelse på at man ikke skal kreve øyekontakt av eleven, det er noe som kommer når eleven blir trygg og tillitsfull overfor deg som lærer. Regler og rutiner er også essensielle ting i en skolehverdag for at elevenes læring og utvikling skal gå i riktig retning. Desto større elevgruppen er, desto viktigere er dette. Dette spiller også inn hvis man ønsker å fremme arbeidsro, sammen med gode beskjeder og riktig bruk av oppmerksomhet.

I boken "Ditt smarte barn" leste jeg om hvor viktig det var å formidle til et barn at det er lov å gjøre feil, det er gjennom feil man lærer, og selv de smarteste og mest suksessrike mennesker har gjort mye prøving og feiling for å komme dit de er i dag. Dette kan være et lettelsens budskap for mange. Ifølge Bergkastet og Andersen må det eksistere en aksept for å gjøre feil. Veiene til suksess er ikke alltid enkle, men krever både anstrengelser og utholdenhet i følge forfatterne.

Forfatterne påpeker også viktigheten av at lærere bør kunne faget sitt godt. Dette vil medføre at elevene også kan oppnå gode faglige resultater. Alt dette og mer, får jeg ta med meg videre inn i den kommende hverdagen min som kontaktlærer og satse på at den nye tilværelsen vil bli en suksess. Alt i alt er dette heftet en kort og fin innføring i klasseledelse med varme og tydelighet i ryggsekken.

Don K. Preston kommer her med en inngående og detaljert studie av Paulus første brev til Tessalonikerne 4:13-18. En hel bok på 450 sider rundt disse seks versene! Da går man temmelig nøye til verks. Når det er sagt så beveger han seg nok litt utenom de nevnte skriftstedene, men vender stadig tilbake for å utdype, påpeke, reflektere, sammenligne, tolke og utbrodere det meste rundt de nevnte vers.

De populære versene Preston tar fram handler om den såkalte bortrykkelsen ved Jesu gjenkomst. Preston forklarer i det dype og brede hvorfor det ikke er snakk om en bokstavelig bortrykkelse opp i en bokstavelig sky med Jesus. Her bruker han bl.a. Bibelen selv, grunnteksten, leksikon og historiske kilder for å få frem poengene sine. Han viser bl.a. til hvordan Paulus brukte mye av det profetiske språket og domsspråket fra GT i sine brev, samt Jesu egne ord og forklaringer rundt Jesu gjenkomst og enden av den jødiske tidsalder, som han sterkt understreker at skjedde i år 70e.Kr. ved Jerusalems og templets ødeleggelse.

Don K. Preston er en dyktig ekseget og kan faget sitt ytterst godt, kanskje en grunn til at så få sier seg villig til å stille opp i debatt med ham rundt det som har med eskatologi å gjøre. Preston tar også et oppgjør med eskatoligi som hevder at Jesu gjenkomst ligger foran oss, og spesielt er det personer som Thomas Ice, Keith Mathison og Kenneth Gentry som får gjennomgå bl.a. for svak og motsigende bibeltolkning rundt temaet. Selvom dette er på sin plass, så synes jeg det kansje blir litt mye henvisning til hva andre mener og hva de tar feil på, enn å heller presentere det full preteristiske synet rund de nevnte vers. Preston er allikevel også god på å ta frem noen positive sider ved dem han er uenig i og henviser bl.a. til Gentry og noe av det arbeidet og de studiene han har lagt inn i sitt delpreteristiske syn.

Videre så kan Preston være noe ustrukturert og gjentakende, selvom det ser ut som han prøver å holde en viss struktur. Kanskje temaet bare er litt for innviklet og teknisk for å få alt til å klaffe i struktur og orden, eller kanskje det bare er noe Preston selv må jobbe med i eventuelt kommende bøker? Gjentakelsene kan være noe irriterende, men samtidig kan man trenge det, men det virker som om Preston ikke er klar over at leseren kan få med seg poengene etter et par gjentakelser, og da hadde det kanskje vært på sin plass å omformulert noe for å slippe å gjenta seg selv. Jeg med andre ord kan ha godt av gjentakelse på visse områder som kanskje ikke fester seg så godt i hjernen. Uansett så synes jeg dette var en godbit, selvom jeg ikke hang med på 100% av innholdet, så gav det meg noe å tygge på, bedre innsikt i det full preteristiske synet og nok en grunn til å kunne stole på Bibelen i det den har å komme med.

Jeg har endelig fått avsluttet lesingen av den italiensk-norske versjonen av Pier Paolo Pasolino, Poesia in forma di rosa. Det har tatt et par måneder, og jeg har lest litt av gangen. I helgen skal jeg fortsatt lese Å vanne blomster om kvelden, av Valerie Perrin. Den går også litt trått. Den er fin, men ingen pageturner, og jeg synes den også må leses litt av gangen :) I helgen har jeg også tenkt å starte på Den norske drømmen, av Kadafi Zaman. Ser fram til den! Ønsker alle bokelskere en fin helg.

Herlig sommerlesing!
Jeg har vært en liten snartur tilbake til den fiktive øyen Mure som ligger midt mellom Skottland og Norge, og denne gangen skal Flora og Joel gifte seg. Men det skjer ikke helt uten noen form for dramatikk.
Jeg lar meg fremdeles sjarmere og begeistre av disse herlige folkene på øyen, og siden denne sluttet med en aldri så liten plottvist og cliffhanger så ser jeg veldig frem til kommende bøker fra Mure.

Tusen takk, Øystein Stene, for at du en gang skrev en norsk zombieroman for voksne. Det finnes altfor få av dem. Det meste av norsk zombielitteratur er enten tegneserier eller skrevet for barn/ungdom. Denne boken var derfor en stor fornøyelse for meg å lese. Ikke bare fordi jeg i utgangspunktet er stor fan av zombier spesielt, men fordi boken er en frisk og eksotisk skapning innen norsk litteratur generelt, og fordi konseptet – slik jeg forstår det, og basert på min egen oversikt - er originalt i zombielitteraturen internasjonalt. De fleste zombiebøker (samt filmer og serier) er i første omgang actionpregede og apokalyptiske. I andre omgang fokuserer de på menneskelige forhold og menneskelig samhandling, tematiserer menneskelig samfunn og dernest dets reaksjoner på zombieutbrudd i flere av samfunnets nivåer. Med zombien følger gjerne et virus, altså en sykdom, og zombien anses med ett som en antimenneskelig, brutal, primitiv og farlig trussel for alle mennesker og menneskeheten for øvrig. Man kan paradoksalt nok argumentere for at de fleste zombiebøker ikke handler om zombier, men om mennesker og menneskelig overlevelse. Jeg skal ikke foreta en komparativ analyse av zombielitteraturen for øvrig og Zombie Nation her, men det er verdt å merke seg det som gjør Zombie Nation unik i sin sjanger: Zombie Nation handler først og fremst om zombier og et zombiesamfunn fra et zombieperspektiv. Språket er også nærmest spesialtilpasset et zombiesinn: stilen flyter som i et skjæringspunkt mellom det bokstavelige og abstrakte, det tekniske og det filosofiske. Resultatet blir som en opplevelse av å eksistere i et undrende limbo. Er det ikke der zombiene befinner seg, da: mellom det levende og det døde?

Mennesker er nødvendigvis en del av denne verdenen (uten sammenligning får man jo ikke noe perspektiv), men her både utforskes og utvikles forholdet mellom mennesker og zombier. For min del ga dette perspektivet meg en filosofisk oppvekker; Ved å lese om zombiene på denne måten, ved å observere deres samfunn og lese meg inn i et liv som zombie lærte jeg faktisk mer om det menneskelige samfunn og meg selv som menneske. Boken har i tillegg en struktur som gjør den interessant og spennende å lese, fordi den veksler mellom å informere om den historiske bakgrunnen til zombiesamfunnet og om livet til hovedkarakteren.

I mine øyne lykkes Øystein Stene med sin modne tilnærming til zombiene, som kan appellere både til de som liker zombier, og til de som egentlig ikke liker zombier. Han presenterer en ny type zombie: den seriøse, tenkende og siviliserte zombien. Han viser oss altså at zombier ikke bare er zombier. Han viser oss at vi kan forestille oss dem som noe annet enn et primitiv og brutalt vesen: som noe mer nyansert og selvstendig - noe som lar oss se oss selv i et nytt lys.

Konklusjon: Anbefales!

Urinnvånere i Nordamerika:
Det som finnes av litteratur om amerikanske urinnvånere - nord og sør - før Columbus er gjerne skrevet av arkeologer. Men er du villig til å la Nordamerika omfatte Mellomamerika finnes det en interessant liten diktbok opprinnelig skrevet på mayaspråket: The Destruction of the Jaguar utgitt på engelsk så sent som i 1987.

Hvor er musikken i Kniver i ilden?
Arvola oppgir i et etterord kilden til sangene som nevnes i romanen. Selv har jeg funnet bare én av melodiene hun nevner, nemlig Maailman Kulkija nevnt på side 367. Den finnes med en eldre (parodisk?) innspilling fra 1985 både på YouTube og Spotify. Har andre lesere av boka funnet innspilte versjoner av de andre sangene som nevnes?

Et kort og greit hefte om klasseledelse og relasjoner og forslag til forskjellige former for bl.a. bli-kjent leker og leker som øver opp konsentrasjonen. Dette er leker man kan gjøre sammen med elevene. Heftet har også noen smådrypp rundt klasseledelse, klassemiljø, det sosiale osv. Fikk notert meg noen av lekene som jeg ikke ser bort ifra at jeg vil teste ut.

William Faulkner (1897-1962), Nobelprisen i litteratur 1949, Pulitzerprisen 1955 og innlemmet i Verdensbiblioteket i 2002.

Absalom, Absalom (1936) er en bok utenom det vanlige. Den er krevende å lese, men jeg fant en flyt og en måte å forstå den på da den plutselig minnet meg om rap. Boken består av muntlige fortellinger hvor fire fortellerstemmer belyser omtrent de samme nøkkelscenene i boken. 

Rosa Coldfield (1845-1910) forteller sin versjon i 1909 som en gammel, forbitret og hatefull kvinne til den unge Quentin Compson (1891-1910). Han lytter til hennes fortelling og gjenforteller senere sin versjon. Quentin Compson hører fortellinger fra sin far som også igjen hørte fortellinger fra sin far, altså Bestefaren til Quentin. Til slutt er det Shreve (romkameraten til Quentin på Harvard) som spør for å forstå historien han hører fra Quentin.

Denne muntlige fortellerstilen for å belyse en innfløkt, tragisk og hjerteskjærende historie er virkningsfull og gir mening langt utover selve nøkkelscenene. Dette er en bok om viljestyrke, sorg, tap, hevn, slaveri, overgrep og til slutt kollaps og utslettelse. 

Boken handler om sørstatene før, under og etter borgerkrigen, om sørstatenes mørke arv, om tap av krigen og eksistensberettigelsen for sørstatene slik den hadde vært. 

Hovedpersonen i boken er Thomas Sutpen (demonen) som plutselig en sommerdag i 1833 dukker opp i Mississippi, i det dype sør. Tante Rosa forteller på s. 11: Han kom hit med en hest og to pistoler og et navn som ingen noensinne hadde hørt før, som ingen visste for sikkert om det var hans eget like lite som de visste om hesten eller til og med pistolene var hans egne, søkte et sted å skjule seg (...)
Den unge Quentin som snart skal reise til Harvard for å studere hører på Tante Rosa, og han er vokst opp i dette samfunnet, og han reflekterer på s. 11: Hans barndom var fylt av dem; selve kroppen hans var en tom hall som runget av klangfulle beseirede navn; han var ikke et vesen, en væren, han var et samfunn. Han var en kaserne fylt med gjenstridige tilbakeskuende spøkelser som fremdeles var på bedringens vei, selv førtitre år etterpå, fra feberen som hadde kurert sykdommen, men våknet etter feberen uten engang å vite at det var selve feberen de hadde kjempet mot og ikke sykdommen.

Thomas Sutpen (bokens hovedperson) har et vennskap med Quentins Bestefar, og på s. 211 fortelles det fra et møte mellom dem: Jeg gjorde alt det jeg satte meg fore å gjøre og jeg kan stoppe her hvis jeg vil og ingen mann kan klandre meg for latskap, ikke engang jeg selv - og kanskje er det dette øyeblikket som Skjebnen velger seg for å ramme deg, det er bare det at dette høydepunktet føles så sterkt og stabilt at begynnelsen på fallet er skjult en stund (...)

Jeg har aldri lest en tilsvarende bok om menneskers kamp med seg selv og omgivelsene. Den er unik i selve fortellerteknikken og i innhold. Hvis du er på jakt etter en bok som "har alt" (bare ikke glede) så er det denne.