Bokelskere.no

[Etter en liten intro i året 1918 fortsetter historien fra 1923. Oscar som har vært i krig i Afrika bor nå i Berlin sammen med sin kone Christa og tvillingguttene deres. Harald, den eldste sønnen til Lauritz og Ingeborg bor også hos dem. Foreldrene hans bor i Sverige og er med på å bygge opp et nytt fint samfunn i skjærgården. Sverre bor også i Berlin, og er i likhet med Oscar med på å bygge opp byen. Han er en kunstnersjel og fyller tomrommet etter sin tapte Albie med kunst, dans og musikk. Han arbeider som arkitekt og er i likhet med brødrene sine veldig suksessfull.
Coveret på boken kan antyde lyse tider, og det er det òg, men det henger mye bitterhet igjen i det tyske samfunnet, så der finnes spøkelser i alle kroker. De menneskene som har midler posisjonerer seg etter beste evne, og det politiske snakket er fremtredende.
Boken slutter i 1939, og da har vi tatt del i en fantastisk historisk reise frem til starten på
2. verdenskrig. Det er interessant å lese om hvordan det er å være ung i Berlin i disse årene, og hvordan den norsk-tysk-svenske familien i Sverige tenker og føler rundt det som skjer. Guillou har skrevet en roman, med alt som skal til for å fengsle leseren, i et spennende scenario. I mine øyne er det veldig troverdig det han skriver om politikk og historiske hendelser, så jeg stiller ikke spørsmål ved de faktiske forhold.

I 1928 gitt nazistpartiet tilbake fra 14 til 12% og de utgjorde ikke noen politisk trussel. Sosialister og kommunister var fremdeles uten arbeid og ganske fattige, så fristelsen ble stor for mange når nazistene lokket med gratis øl, små jobber, suppekjøkken og uniform på avbetaling. Jobbene besto i å delta på "straffeekspedisjoner", det vil si, stelle i stand trøbbel, på offentlige møter og i gatene.
Dette året foretok staten den første jødetellingen. Myten at jødene var mange, de viste å sno seg, de var rike og at så få unge jødiske menn deltok i den første krigen, irriterte befolkningen. Det viste seg at det bodde 560 000 jøder i Tyskland, 1 % av befolkningen! 180 000 av dem deltok i krigen, hvorav 35 000 ble dekorert for innsatsen sin. Resultatet av tellingen i 1928 be dysset ned.
Kjente navn fra historien dukker opp, som krigshelten Hermann Gøring og senere Bertolt Brecht, dette synes jeg er gøye knep for å gi liv til historien, selv om det selvfølgelig er oppdiktet.

Jeg likte denne tredje boken veldig godt. Her er litt politikk, men det er diskusjoner menigmann i mellom, som speiler tilstanden for befolkningen i landet. Boken er spennende, og driver seg frem av seg selv. Ved hvert kapittel hopper vi frem 2-3 år, dette gir fin fremdrift og gjør boken lett å lese.

Dette er tredje bok i serien "Det store århundret", som i følge forfatteren skal huse
13 bind. Har du lest disse bøkene?]1

Enig med deg, men jeg strekker meg til en 4`er :)

En veldig sterk bok!

[Romanen handler om de fire damene, om forholdene og barna deres, om karriere og leveforhold, men innimellom all denne konkrete handlingen, får en så mye mer.
Jeg syntes det var befriende å lese en bok fra Bombay som ikke var tuftet på kastesystem, fattigdom, sult, slum og fornedrelse. Her skildres en side av India jeg ikke har lest mye om.
Laleh, som er gift med barndomsvennen Adish er begge parsere, en minoritet i landet. Nishta, som var hindu giftet seg også med en venn fra universitetet. Iqubals familie var muslimer men han var ikke praktiserende. Dette skulle komme til å bli fatalt for Nishta, og det er fascinerende å lese om hvordan Nishta ender opp som fengslet i sitt eget hjem. Vi får livaktige beskrivelser av Hindu-muslim-opptøyene i Bombay i 1993, og selv om jeg ikke kan forsvare Iqbals oppførsel er det hjerteskjærende det som skjedde med muslimene disse opptøyene på 90-tallet.
Handlingen rommer mye følelser og eksistensielle tanker, og bygger opp til reisen som de tre venninnene skal ta til Amerika for å besøke dødssyke Armaiti.
Alle fire venninnene har sine utfordringer, men det er spesielt Nishta sin historie som bærer boken. Bortsett fra henne, er de andre damene karrierekvinner med gode lønninger, så historien får en helt annen kulør enn andre romaner fra India. En bok til ettertanke, som belyser problemer rundt kvinner som mot sin vilje må ikle seg burka, og holde seg innendørs. Anbefales![1]

Vi møtte Ira Torgrimsson for første gang i forfatterens debutbok, Presteskapet. Nå er hun gravid og hun vet ikke hvem faren er. Er det seriemorderen som ble satt i fengsel i Presteskapet? Eller er det den andre mannen som hun lå med den samme uken?
Hun bor alene sammen med adoptivsønnen sin, Kevin – og i vinterferien skal de får besøk av barnehjemsgutten Sondre. Men like etter at Sondre kommer, forsvinner han og Ira legger ut på leting.
Parallelt fortelles historien om den unge Peder – som under krigen i Levanger ble vitne til at folk ble skutt i Falstadskogen. Han savner Hans – og mener bestemt at han så Hans bli skutt i skogen like etter krigen. Men alle nekter, og sier at Hans reiste tilbake til Tyskland. Han blir stemplet som evneveik og tyskerunge og blir plassert på Ekne skole for evneveike gutter.

Fortid og nåtid knyttes sammen etterhvert som historien går sin gang i boka, og løsningen på dagens krimgåte kan være å finne igjen fra krigens dager…

Sonja Holterman har utviklet seg fra bok nummer en. Den var, som jeg skrev i min anmeldelse, noe treg i starten og litt vanskelig å bli fanget av historien – mens denne har spenning helt fra begynnelsen.
Dessverre havner den i en del krimromanklisjèfeller: kvinnelig journalist med et turbulent privatliv, klarer (selvfølgelig) ikke å holde seg borte fra politiets arbeid og unngår til og med å melde fra til politiet om helt vesentlige ting fordi hun tror hun vet svaret allerede… (noe som selvsagt viser seg å være feil). Dette er en bok som samler seg i mengden helt grei krim, god tidtrøyte for å slappe av med lett krim – men den gjør seg ikke spesielt bemerket i mengden krimromaner på markedet. Men det er godt å se Holtermans utviklingen innen skrivingen, og jeg ser frem til mer arbeid fra hennes side hvis utviklingen fortsetter.

Les alle mine bokanmeldelser på ritaleser.com

Jeg har hørt boken på lydbok på norsk. Denne boken var bygget opp på samme profesjonelle måte som voksenbøkene.
I begynnelsen blir vi kjent med 15 år gamle Mickey og forholdet rundt foreldrene og onkelen, Myron. Myron Bolitar kjenner jeg jo fra de andre bøkene jeg har lest om ham, og det var et kjært gjensyn med denne karen. Det fungerte veldig fint å flette inn en gammel helt i denne nye serien, og jeg frydet meg etterhvert som jeg kjente igjen noe av gode gamle Myron. I denne boken er det selvfølgelig Mickey som er hovedpersonen, og han er ikke spesielt glad i sin onkel. Han er tvunget til å bo hos ham, men de lar hverandre i fred så godt det lar seg gjøre. Gammelt grums fra Myron og brorens fortid blir nevnt, men vi får nok lære mer om dette utover i serien.
Beskytteren er en typisk første bok i en serie. Her er mye bakgrunnsinformasjon, som sikkert ikke er med i de neste bøkene, og det hele avsluttes på en særdeles spennende måte, så du bare må ha neste bok så fort som mulig. Jeg er jo ikke akkurat i målgruppen for denne serien, men selv om språket er litt tilpasset unge, så glemte jeg underveis at det ikke er en voksenbok jeg leser.
Lydbokforlaget anbefaler den fra 14 år, men jeg ville sagt 10 hvis barnet har lest litt krim før. Her er ingen banning, skitne ord, sex eller vold, bare masse spenning, og det tåler de jo. Innleseren Jan Martin Johnsen gjør en overbevisende jobb. Stemmen hans passer veldig bra til dette litt røffe miljøet, og den spennende settingen.

Siden e-postforholdet starter på første side, og det drøyer lenge før Elias stjeler mappen tilbake, så synes jeg forlaget røper vel mye av handlingen her.
Elias er 16 år, nyinnflyttet til Oslo fra en vestlandsøy og går på kunstskole. Susanne er 17 år og går på videregående. Hun skjønner seg ikke på Elias sin kunst, men liker peststøtter og andre sære installasjoner, som nedlagte fabrikker og gravstøtter. I brevvekslingen sin har de begge ungdommers litt usikre tanker om seg selv, men skråsikre tanker om verden. Det er intet mindre enn nydelig og ettertenksomt. Spesielt likte jeg det hun sier om bildet av fotspor i snøslaps på en byggeplass.
Elias snakker nynorsk og Susanne bokmål, dette fungerer fint i boken også for meg som må ta litt sats for å lese nynorsk.

Humor i bøker er egentlig ikke min sterke side og jeg har også lite sans for sånn teit "snublehumor". Så at en bok som handler om en grumpy gammel mann som stadig misslykkes i å ta livet av seg, skal fenge, var heller liten. Men fenge gjør den. I begynnelsen ble jeg oppriktig overrasket over at jeg satt og lo, og når jeg kom inn i handlingen nikoste jeg meg med boken.
Ove er virkelig ikke et elskelig vesen, men måten konen hans elsket ham på, og hvordan naboene behandler ham, gir et perspektiv som gjør at en ser at han virkelig går an å bli glad i. Han er veldig sær og utrolig ensom mann, som strever med å passe inn i alle de små hendelsene, som tilsammen utgjør livet vårt.
Boken er enkelt skrevet, med kronologisk handling med tankesprang tilbake, sånn at personligheten hans får kjøtt på beina. Språket inneholder mange finurlige gullkorn, så jeg fniser gjenkjennende til mye. Jeg blir fort glad i Ove, og håper selvfølgelig at han ikke skal lykkes i sine forsett om å ta livet av seg.

Denne boken er som en film, uvanlig gode beskrivelser av dynamikk, følelser og stemninger blant menneskene vi blir kjent med. Her er også levende beskrivelser av sulten, støyen og skitten de lever i i Leningrad denne høsten.
Romanen kan kanskje føles litt "rolig", men interessant, ettertenksom, følsom og spennende på en og samme tid. Her noen fantastiske beskrivelser av hvordan Sjostakovitsj bøyer hodet og skriver musikk mens murpussen drysser fra veggene og bøker faller ut av hyllene.
(Mye mer på bloggen)

Etter å ha lest omtalen din bestilte jeg den, så nå ligger den å venter på meg på biblioteket :)

Jeg måtte sjekke opp omtalen min å se om jeg var like missfornøyd, og det husker jeg nå at jeg var. Denne strevde jeg litt med å komme gjennom også. Synd, for disse bøkene har jo vært kjekke før. :)

Brevene fra øya er en fantastisk kjærlighetsroman. Jeg styrer helst unna "kliss", men selv om jeg kaller dette en kjærlighetsroman er den ikke klissete. Her er det mye sorg og savn og ikke minst livsvisdom. Den er også morsom og du blir fort veldig glad i Elspeth og David. Hun gir en levende beskrivelse av hverdagen til begge to, så forskjellige som de er. Historien er todelt, og begge historiene befinner seg i hver sin krig. Det hoppes mellom handlingene hele tiden, men det føles aldri forvirrende. De to krigene blir skildret fra ståsted til den som sitter hjemme og venter, og fra den som står på sidelinjen og vil være med. Det er også artig å lese om hvordan David klarer å løsrive seg fra sin far og sin kjæreste. Forfatteren er flink å få frem at Elspeth er poet, for språket i brevene hennes er en tanke mer poetisk enn i brevene fra David, eller Margaret og Paul.

Her er min anmeldelse av Når havet stilner (ekstern lenke)

[Vi treffer Sven Hope når han gjemmer seg unna for Ingrid, hun som for tiden liksom er kjæresten hans. De skal ha en "alvorsprat", men når hun ringer klikker han bort samtalen, og bestiller en ekstra kopp kaffe, av den lekre damen på kafèen. En annen kollega ringer, og han får vite at sjefen på kontoret hvor de begge jobber, er nede for telling. Jeg føler jeg blir fort kjent med Sven, og før jeg når side 50 (mitt faste sjekkpunkt) er det full fart, og spenningen stiger kraftig.

Det gjorde ingenting at jeg ikke hadde lest den første boken i serien, og det var heller ikke massevis av henvisninger til forrige bok (sånt er irriterende, enten man har lest boken eller ikke).
Flørtingen med Solveig på kafèen utvikler seg til et forhold, men før han får mobilnummeret hennes eller vite hva hun heter til etternavn, forsvinner hun for ham. Sven surrer på nattestid rundt der han tror hun bor, og når han hører på nyhetene neste morgen at et hus i nabolaget hennes brenner, kjører han rett opp dit. Her møtes han av en storbrann og politimann Sæter (gjensyn fra Agenten) står parat med spørsmålene sine. Igjen befinner Sven seg midt i en politisak med begge beina, og han har tydeligvis ikke lært, for han holder tilbake informasjon som politiet garantert burde vite. Når jeg har kommet så langt, er jeg en smule irritert på den godeste helten vår, så jeg rett og slett må ta meg en liten pause, før jeg leser videre.
Det er uhorvelig spennende dette her, med bilkjøring, hyling og skriking, og mystiske forsvinninger. Samtidig får leseren ta del i et morsomt billedlig språk med nydelig bergensk vri.

Etter noen sekunder trakk jeg pusten.
- Synes du ikke dette er jævlig beleilig? spurte jeg retorisk og slo ut med hånden mot skiltet på døren.
- Det er lov til å ta ferie? spurte den ene konstabelen, men klappet igjen som en lettsmurt garasjeport etter et knusende blikk fra Svein Sæter.

Sven er en skikkelig kløne, som ikke går til politiet med det han vet. Akkurat denne biten synes jeg er lite troverdig, spesielt med tanke på at han var gjennom noe lignende i forrige bok. Dumheten hans fører ham ut i livsfarlige situasjoner, i jakten på Solveig og sannheten. Heldigvis kommer vi ut av den delen hvor jeg irriterer meg over Sven, og fortsettelsen er som et løpsk ekspresstog.
Mot slutten blir alle tråder nøstet elegant sammen, og det hele avsluttes på en sånn måte at leseren får pusten igjen, før siste ord er sagt.

Litt om møtet mitt med forfatteren på bloggen :)]1

Etter å ha lest novellesamlingen satt jeg og klødde meg i hodet for å forfatte noen bevingede ord om boken, det var ikke lett å si hva den handler om, så jeg trengte litt hjelp. Forlaget sier heller ingenting om boken, annet enn å gi oss litt tekst fra boken som eksempel på skrivestilen hans. Jeg tar det som et tegn på at jeg ikke er den eneste som ikke klarer ordlegge meg.
Tekstene er til forveksling lik. Det vil si, han er trygg på sin egen skrivestil, og stilen er det mest fremtredende med det jeg har lest. Når boken er ferdig, og jeg tenker tilbake så kunne det vært en historie ikke tretten.
Den underfundige, tankefulle stilen minner meg om Merethe Lindstrøm, og henne liker jeg godt, så dette skulle være duket til en stor opplevelse.
Det som gjør at denne novellesamlingen ikke når de store høyder i mine øyne, er at jeg sitter å lurer på hva det er som skjer, og mot slutten blir jeg hengende litt, uten konklusjon. Språket er fullt av følelser, med spire til spenning fra tid til annen, men det veier ikke opp for mangelen på begynnelse og slutt.

[I denne boken hoppes det i tid og det er tre forskjellige fortellerstemmer. Dette er tydelig markert med navnet på den som forteller, så det er ikke forvirrende. Boken er skrevet på en måte som gjør den vanskelig å legge fra seg, plutselig hadde jeg lest halve boken. Jeg synes det er veldig interessant, og skjemmes litt over hvor lite jeg kan om hvordan det var i Chile på denne tiden. En spennende og lærerik bok, som anbefales på det varmeste.
Soledad, Sol og nyfødte Tania ble i 1974 innvilget flyktningestatus i Canada, og reiste i eksil. Kun på denne måten slapp Sol ut av torturfengselet, og kunne ta seg av babyen sin. I boken ramses det opp 6 land som tilbød seg å ta imot flyktninger, Norge er ikke med på listen, men jeg gikk selv i 1. klasse i 1974 og kan huske for første gang å se utlendinger i nabolaget. Uten at jeg lærte meg ord som innvandrer, flyktning eller asylsøker, ble disse barna inkludert i skolemiljøet vårt.

Chiles døtre er en roman som er sted- og tidfastsatt i virkeligheten. Forfatteren skriver levende og overbevisende, og får meg til å tenke tilbake og føle sterkt for de som kuppet gikk hardest ut over. Den er også aktuell, for mange av Pinochets lover og bestemmelser gjelder fremdeles. I 1981 innførte diktatoren en reform som gjorde utdannelse til handelsvare, og i disse dager sloss studentene for at staten skal ta ansvar for høyere utdannelse til befolkningen.]1

Les min anmeldelse av Kameleonene her: (ekstern lenke)

Jeg synes det er interessant å lese om alle bitene som muligens kan settes i sammenheng med 22. juli-saken. Med denne boken synes jeg forfatteren har gjort en god jobb med å tegne et portrett av den hemmelighetsfulle bloggeren som påstås å være helten til ABB. Den viser i det minste at ABB langt fra er alene om sine tanker vedrørende islam.

Jeg synes det er veldig positivt at Jensen selv har fått komme så godt til orde i denne boken, for å balansere og rette opp i inntrykket som er gitt av ham.

Likte boken generelt veldig godt, da den også viser det antiislamistiske miljøet på verdensbasis og hva som kan ligge til grunn for at slike tanker og ideer får utvikle seg.

Les alle mine anmeldelser på ritaleser.com

Her var mange spennende navn, så det var med lite skjult forventning jeg startet denne boken. Min erfaring med noveller er heller liten, men etter å ha lest både Arkitekt og Julefortellinger nå i høst, føler jeg at jeg begynner å få dreisen på formatet.
Julenoveller starter med syv korte, tradisjonelle historier før det er Jan Mehlum sin tur med novellen "Engler - finnes de?" Denne er mer moderne i språket, lagt til bynære strøk i vår tid. Historien er fornøyelig, koselig og en smule moralsk, og jeg frydet meg da jeg satt å leste.
Så er det Jørgen Jæger sin tur med "Hvit jul". Det er alltid gøy å lese historier med handling i Bergen, og her får vi det. En fornøyelig liten sak, hvor jeg satt og forventet forløp og slutt, men fikk noe helt annet. Sånn skal det være! Neste mann ut er også bergenser, nemlig Gunnar Staalesen, og hans novelle heter "Bitter mandel". Det også publisert tidligere, men jeg har ikke hatt fornøyelsen. Et riktig Agatha Christie mysterium var dette.
Forbauselsen ble stor da jeg kom til Anne B. Ragde sin novelle "Og de skotter!" - den hadde jeg da nettopp lest i Julehistorier som Aschehoug ga ut i høst. Det samme skjedde noen sider senere, der er sannelig også Merethe Lindstrøm sin novelle "Snekkeren", den også publisert i år i Julehistorier.
Går det an da? Er det fritt frem å trykke historiene sine i så mange bøker en vil? Historiene var i mine øyne de beste i Julehistorier, så jeg skjønner at også Juritzen var fristet til å ta dem med i årets samling av julenoveller.
Jeg fikk meg en god dose med julestemning, da jeg tilbragte 2. søndag i advent hjemme alene foran peisen med bok og varm sjokolade. Anbefales!

Tørk aldri tårer uten hansker er en knusende ærlig historie som sprenger åpent ditt hjerte og får deg til å føle. Anbefales på det sterkeste!
(Mye mer på bloggen :)