Bokelskere.no

"ja," svarte hun, til alles overraskelse

På veggen synes merkene fortsatt klart

Jeg tror ikke du finner noe som heter en objektiv bokanmelder, proff eller ikke, like lite som det finnes objektive lesere., Vi vil alle være preget av det livet vi har levd, hendelser vi har opplevd, følelser vi har hatt og bøker vi har lest. Og det igjen vil prege hvordan vi opplever og mottar en spesiell bok. Det finnes ikke noe som heter en objektiv leser i mine øyne, like lite som det finnes objektive anmeldere uansett hvor proffe de måtte være. Det er absolutt et fint mål å strebe etter, for da tenker man litt mer over hva man driver med, men ren objektivitet tror jeg ikke finnes.

Life of the Mayfairwitches av Anne Rice

Kelkoo.no er super. Her er et eksempel hvor jeg søkte på Dona Maria:
http://shopping.kelkoo.no/ss-dona-maria.html

(Du skriver bare inn navn på boken og trykker "finn det". Bruker denne til alle slags varer.)

Bokomtale i bloggen:
http://avenannenverden.no/?p=4217

Bokomtale i bloggen:
http://avenannenverden.no/?p=4227

Bokomtale i bloggen min:
http://avenannenverden.no/?p=4346

Bokomtale i bloggen min:
http://avenannenverden.no/?p=4348

Upps. Lenken er oppdatert.

Morsom, lettlest, klok - og med sine 187 sider altfor kort! Jeg kom over den på bokhandelen i går, og kjøpte på impuls siden jeg likte de to forrige bøkene til Fanebust så godt. Begynte så å bla i den i går, tross at jeg egentlig er midt i en biografi. Lot meg umiddelbart fenge, og en natt og en formiddag senere er boka dessverre allerede slukt!

Dette er ikke en bok om oljebransjen, men om hvordan førti år med oljen har endret det norske samfunnet. Mens forfatterens to forrige bøker var skarpe innlegg i debatten, forsøker han her å forstå det nye Norge. Det gjør han ikke ved å tre sannheten med stor "s" ned over hodet på oss. I stedet går han i dialog med svært ulike mennesker for å få ulike biter som i sum utgjør en spennende mosaikk. Helt bevisst har han valgt andre stemmer enn de vi tidligere har hørt, og kan dermed begynne med blanke ark hvor han pensler ut personligheter på en måte en sjelden god måte.

Jeg har ikke lest mye "olje" tidligere, men to bøker faller meg raskt inn. Den ene er Helge Ryggviks "Til siste dråpe". Det er en helt annerledes bok, hvor forskeren med stor kunnskap og autoritet tørt argumenterer for sin virkelighetsfortåelse. Den andre er Simen Sætres "Petromania". Den likner mer, ikke minst i at også Sætre skriver meget godt. Men der han er en østlending som drar til fjerne petrostater for å se om kan kan finne fellesstrekk, gjør "oljebarnet" Fanebust bruk av sin oppvekst i Rogaland i endringsårene, sin kompetanse som økonom og sine kontakter på innsiden til å få frem mye nærere fortellinger.

For dette er en personlig bok, hvor en sårbar forfatter bokstavelig talt slipper oss helt innpå: Boken er tvetydig dedisert til hans far, som "var der". Oljepioneren som blant annet dirigerte båttrafikken da 89 mennesker overlevde - og 123 omkom - i Kiellandulykken, er en gjennomgangsfigur som vi tidvis ler av, tidvis med. Men han lodder også store dyp. Det er et modig valg av Fanebust å gi oss dette innblikket i en komplisert manns sinn, samtidig som han verken overtolkes eller forstås ihjel. Det samme gjelder bokens rekke av intervjuobjekter; det er vanskelig å si om de fremstår som gode funn fordi de faktisk er det, eller fordi de er så godt skrevet. Uansett er det hyggelig og meningsfullt selskap både i geologen som fant den norske oljen, den ustoppelige gründeren, den plirende professoren, den syngende professoren, pubverten som har seilt i storm, den krakilske byråkraten, den reiseglade pensjonisten som likevel aldri kan reise fra savnet etter lillebroren som forsvant i Nordsjøens bølger for tretti år siden...

På minussiden? Boken er i korteste laget, ikke bare fordi jeg likte tiden det tok å lese den, men det er intervjuobjekter her som godt kunne fått mer plass. Andre ville man kanskje hatt noe mindre av, det vil nok bero på smak og behag. Dessuten gir tittelen assosiasjoner til en mer snever bok enn dette er.

Som i de tidligere bøkene er det å forstå Norge og nordmennene som er Fanebusts prosjekt (slik jeg oppfatter det), ikke at vi skal kunne så forferdelig mye om oljebransjen. Men denne gangen forteller han med humor og varme, i stedet for å dele ut spark og hogg. Selv om jeg altså likte de forrige bøkene meget godt, er det interessant å se at han også kan spille på et helt annet register - samtidig som han fortsetter å underholde oss klokere. Etter tre bøker på tre år har jeg fått meg en ny favoritt innen norsk sakprosa. Jeg håper derfor han holder seg på den smale sti, tross klare tegn på at han også kan finne på å skrive skjønnlitteratur.

Jeg likte begge, men Fanebusts bok klart best. Ryggvik skriver omstendelig og "akademisk". For eksempel gir han en god (såvidt jeg kan bedømme!) innføring i Ricardos økonomiske tankegang omkring rentebegrepet, før han langt om lenge kommer til oljerenten. Fanebust, som også er økonom, skriver noe sånt som at oljerenten er den superavkastningen som kommer av at oljen er en knapp ressurs, og bruker da en setning eller to på det som opptar Ryggvik i flere kapitler. Siden jeg ikke er økonom og heller ikke har tenkt å bli det, passet det meg ypperlig.

Fanebusts bok er i stedet mye mer nær og personlig. Særlig godt synes jeg han skriver om helikopterulykken hvor hans onkel døde og Kiellandulykken hvor hans far var en av redningslederne. Når han i tillegg kan balansere med å skrive hylende morsomt om gamle helter som Red Adair og få universitetsprofessorer til å fremstå som folkelige og forståelige, synes jeg han havner i en helt annen klasse enn Ryggvik som forfatter. Ryggvik gir derimot det grundige, sikkert nødvendige, men krevende forskerperspektivet. Når jeg, som ikke har mye ballast når det gjelder "oljelitteratur", leste "Til siste dråpe", syntes jeg den var altfor lang og omstendlig. Fanebusts bok er i stedet så kort og underholdende at jeg skulle ønske den varte litt lenger.

Men først og fremst synes jeg altså at dette er to bøker som ikke ligner hverandre noe særlig, bortsett fra at de handler om oljen. "Oljelandet" ligger svært mye nærmere den tredje (og siste?) oljeboka jeg har lest, Simen Sætres "Petromania". Der er den største forskjellen at Fanebust skriver om Norge, mens Sætre beskriver sin reise i andre petrostater.

Dette er en bok du bør kjøpe til deg selv eller en du er glad i. Det er en viktig bok å ha i bokhyllen, og hadde jeg hatt barn som var ute alene om kveldene skulle de fått et eget eksemplar.

Jeg savner at ved å gå inn på en bok, kan jeg se hvilke andre som har denne boken i sin samling. Nå står det bare at f.eks "3 bokelskere følger dette verket". Jeg har funnet veldig mange spennende lesetips ved å klikke meg inn på profiler som har de samme bøkene som meg i samlingen, og synes det er trist at den funksjonen er borte. Savner også veggen med bilde av alle bøkene som de jeg følger leser.

Jeg venner meg sikkert til dette etter hvert,. men akkurat nå synes jeg det meste er litt forvirrende og at helhetsoversikten er blitt dårligere.

Jeg savner at ved å gå inn på en bok, kan jeg se hvilke andre som har denne boken i sin samling. Nå står det bare at f.eks "3 bokelskere følger dette verket". Jeg har funnet veldig mange spennende lesetips ved å klikke meg inn på profiler som har de samme bøkene som meg i samlingen, og synes det er trist at den funksjonen er borte. Savner også veggen med bilde av alle bøkene som de jeg følger leser.

Jeg venner meg sikkert til dette etter hvert,. men akkurat nå synes jeg det meste er litt forvirrende og at helhetsoversikten er blitt dårligere.

Ei flott diktsamling!