Men når vi leser litt motstrøms tenkere:

Hold fast at sivilisasjons-skepsis innebærer ikke noen ekstremisme.
Ikke annet enn avhold fra keiserdyrkelse -- hvor ekstremt er det?

Forveksling kan kanskje oppstå i sterk krisefrykt, der besinnelsen lammes.
I primitiv panikkstemning, der det bare blir plass til en eneste mening -
rasjonell analyse lamslås.

Nøkterne tenkere kan bli nødt til å påvise blindgater i tidsstemningen.
De lager dem ikke!

Bemerkes for overflødig ryddighets skyld..

'Skarp analyse av hva velferdsstaten gjør med oss',
varedeklarerer forlaget:
Gjør oss uselvstendige, enda til ofre.

Jeg kan gå med på at det er treffende omtale
(enda Nina kan virke litt emosjonell iblant),
det er nok hva forfatter og forlag har ønsket å lage.

Men publikum vil nok tro at dette i grunnen bare er
klovneri og underholdning?
Tragiske eksempler til tross?
Siden de offentlige tilsyn er den nye allmektigheten,
blir det grammatisk feil, så å si, å anklage den.
Det kan da bare gjøres på gyldig vis av en klovn..

Klienter som vi er, da spørs det om vi skal ha klagerett.
/

To enda skarpere kritikere av offentlig ekspedisjon
møtte vi her>
--de kalte spaden en spade, men det var farlig våpen
og måtte inndras av politi.
Ja, myndige ord regnes for krigsvåpen, når de ikke ytres
av myndighetene -
bare av oss klienter og protest-tanter, ukyndige.

Overlegene vitner gjerne om hvor farlig det er å ha oss
løse... som også her>

'Skolens ansvar, tenkeevnenes forfall'.

("gørre greier", mumles det fra bakre benkerader?)

eller verd å utvikle nærmere.
Hva går det an å tenke om å tenke holdbart?

Et folk som blir motivert til å skygge unna å tenke i
egen regi, av egen overbevisning og drivkraft --
er ikke det noe av det skumleste vi kan ha løs?

Lønner det seg å mene annet enn hva vi får terpet inn,
i drypp fra et høyere, kanskje Autorisert apparat?
Om vi da vet hva 'autoritet' skal være for noe, hvem
skulle ha lært oss det?
I det hele tatt, hvorfor risikere å si noe som kan bli
upopulært, med eller uten vrangtolkning på torget.

Ganske presis dilemmaet Dorothy L Sayers så og fryktet,
fra forrige verdenskrigs etterspill av.

For å kunne tenke og forstå, trenger vi visse elementære
redskaper. Forstå språkets lovmessighet, hva som er
objektivt gyldige skjemaer i logikk og argumentasjon.
Dorothy utvikler dette Her, med god metode
(fulltekst Her)

Et helt universitetsfag egentlig, men ikke noe svakt essay
av henne.

Har føleri erstattet hele tenkningen?

En kan rettfrem møte mistenksom holdning til at det skal
kunne eksistere 'riktig' logikk --
fagriktige, til og med objektive prinsipper og skjemaer
i 'tenkefag':

Kan det eksistere slikt i det hele tatt, når skolen knapt
nevner noe av det fagområdet?
Komme her i Jante og mene en har forstått noe, hva?

Får en ikke lært grunnlaget i rimelig alder, hvordan skal vi
da kunne stole på oss selv -- mer enn på velsmurte politikere,
viktige fagfolk eller privatsynsere -- kan da forskjellen på
diverse slike være mer enn hva vanemakt og vilkårlige
følenyanser måtte diktére? Gateparlament og 'kjeftokrati'..
hvor kjøper vi gull som står for slitasjen?

Men skoleverket ble åsted for hodeverk. Om det hadde fylt sin
oppgave, var her vel ikke noen mangel på kyndige kandidater
til lederoppgavene i administrasjon og politikk.

Finner vi forvirring, oppgitthet, normløshet på det planet?
Direkte importert fra det impotente skolesystem, stadig
siden fru Sayers sluttet å bite i gresset?
Ble tillitsoppdrag noe de fleste lærte å ligge unna, avstå
til syntetiske, kampanjesponsede helter med mediatekke -
nærmest retningsløse produkter av samme kaosverk?

Går det an å kritisere fru Sayers, forresten?
Pådytter hun private kjepphester og vil smyge dem inn
under Kanonisk lære?
Hun kommer med et gammelt klassisk rammeverk, et 'fagverk' -
virker det for oppvarmet og ferdigservert? Eller er det vi
som er lettskremte og uvante med norm og tradisjon, og tror på
formløst vakuum som helt normal frokostservering.

Klassisk betyr nærmest 'gjenvalgt mange ganger', kanskje da
verd å se nærmere på, nok en gang. Ideen er at det virkelige
har en bestemt struktur, og kan granskes ut.
En vei ut av dilemmaet. Farligere var det ikke.

Visst finnes det propaganda, men har den forlengst bekvemligst
inntatt autoritetenes plass?
Etter å ha bedøvet skoleungdom gjennom en bedrøvelig årrekke?

"An Englishman's way of speaking absolutely classifies him."

Det er godt undret, vil jeg tro --
hvordan "ikke-lekere" kan se et kall til barnehagen ?
Kanskje nettopp da en mer påfallende trang til å Endre folk,
de små er kanskje aller festligst å få gjøre inngrep på,
tvangsgrep eller subtile mentale overgrep...

"Eksperimentere, regulere, manipulere ...."
som disse rustne reparatører (bilde her) ..
Noen i barnehagen, andre divisjoner tar universitet
og voksenhage - dette sanglærer Bjørkvold måtte etterforske, ('nedenfor')

De små vil helst gjøre som de store,
så når tidsklimaet er mobbete, fanger de det opp.

en får grave litt i det ny-nye faget, det er gjerne flott om
du får presentert litt nærmere her hvordan du har møtt det?

Edit 19/10, innbydelsen til å forståeliggjøre det
litt nyoppdukkede faget, går naturligvis til alle
som har peilinger / meninger.
Det skal finnes fag man ikke får innvielse i uten å
bli avkrevd strenge tieløfter, men dette faget skal vel
være ment å være alminnelig, seriøst i god akademisk tradisjon?
Nytter å håpe på sånt?

Enzensberger er der ennå gitt,
Norgevenn og støntpoet 'uberegnelig, ubetalelig'
samt kritiker av keiserdømmet EU og mye av dets vesen -
hvorunder tenkeforbudet "No Alternative",
'vi Ledelsen har gjort all tenkingen for dere'.

Til og med artikkelen i folkets Dagblad er der ennå.
Presentasjon her

Ligner plottet nifst?

"...the story of France’s election of a Muslim president.
The manner in which he comes to power is eerily reminiscent of
what is happening in France now.

...The only ingredient lacking from Houellebecq’s scenario is
a Muslim political party.
That has now been supplied

...dette ifølge kort oppsummering ved Theodore Dalrymple

Grubleren Singer har mye lesverdig, og unikt innblikk i sine biter
av Jiddisch-kulturen, ledetråder til perspektiv
for oss hardt homogeniserte industrislaver.

Singer kan ha banerekord i utbrodert tvil blant de romandiktere som
har gått i nærkamp med tro... vil en tro.
Dette Shosha-sitatet ligger vel ikke så nær til forfatterens hjerte,
på egne eller jødefolkets vegne,
snarere et referat av en munnhell-strømning der evighet karikeres
såpass hardt at en kan undres litt, i 'Hvem er imot'- tankebanen.
Når det da innledes med "Vi jøder" kan det bli en stor munnfull,
ikke så treffende Singerisme etter mitt enkle skjønn, Singer er nok
ikke alltid enkel å dekode, forsiktig meldt..
Litt dunkel diktning er dog ingen katastrofe, sett under evigheten.

Shosha er rimelig lettlest og fin strandlitteratur actually

-om vi bare får samlet nok underskrifter:
skulle vi ikke så kunne stifte,
Folkepartiet for Avskaffelse av Naivitet ?

Prøver meg igjen, og denne gangen ønsker jeg meg denne boka Identitetens geografi av Per Thomas Andersen
I denne boken diskuterer Per Thomas Andersen hvordan forfattere bruker steder, territorier og reiser til å skape litterær betydning i tekster, og hvordan litterære personer påvirkes og styres av stedene de lever i eller lengter mot. Han drøfter også hvordan vår plasstilhørighet har endret seg: Fra ?stedsmonogami? på begynnelsen av 1900-tallet til ?plasspolygami? i globaliseringens tidsalder. Hvordan navigerer mennesket mellom det lokale, det nasjonale og det globale når det søker sin identitet

Den er grei Kjell, jeg har slettet forslaget.

Relatert, et tidlig alarmsignal mot 'Utvoterings-samfunnet' :

Et evig akselererende mas om at nå må vi teite legsauer
lære å tilpasse oss den Ny-nye Tids krav, tempo og taktart,
kvalifisere oss for å få fortsette abonnementet.

Bjørkvolds intuitive rabalder, >
blir vi "Slitne og servile mennesker"..
"låst av en toppstyrt og snever økonomitenkning som binder
opp menneskelig entusiasme og kreavititet" ?

Skribenten ellers kjent som musikkpedagog og gransker av
kreativiteten og dens betingelser.

samt av spøkelsene som trekker i en helt annen retning?
Om de ligner mest på Mao-soldater eller blåruss, vil kanskje
vise seg antikvert problemikk..

..og der oppdager leseren et nylansert slags blårussfag,
av farskap ukjent? ['Endringsledelse']
Men hva plass gir nå dette fag til medskapninger som
har utviklet skeptiske fornemmelser til å bli endret
stadigvekk ---
enn si endringsledet og endringsledelse-planlagt?
Værhårsfornemmelse, hvem underviser i slikt ?
eller, hvor kan vi få st.poeng for 'Undringsledelse' ?

Att.: Alle innbys til å undre seg.

NRK følte, med lovrev Matningsdal, at deler av den nye
Stafferoven har fått noen betente eller bevissthetsnedsatte
oppgraveringer.
Eksempel, adgangen til å verge seg mot desperado knivbøller
oppfattes kraftig nedskåret.
En ny plikt til kyndig vurdering av faregrad, som om publikum
alle måtte være erfarne og kamptrente politifolk, om de ville
prøve å avverge et voldsangrep?
Vi lette etter differansen i Lovdatas tekster, vet ikke om vi fant
det helt avgjørende..
enda pgf.18 bokstavmaksimert krever atskillig kompetent
skjønn utøvd i farens millisekund ?

Noen som finner spor i saken?
så kan det meldes hit, eller til nærmeste statlige krigkastings-
myndighet.

2005 -- 1902

En klassiker innenfor slavefortellings-sjangeren første gang oversatt til norsk!

Frederick Douglass (f. 1818 d. 1895) ble født i slaveri i Maryland i Sørstatene i USA. Hans opprinnelige navn var Frederick Augustus Washington Bailey. Hans bemerkelsesverdige liv, med flukt fra slaveriet, førte til at han i dag anses som en av USAs landsfedre. På den norske Wikipedia-siden om ham kan vi lese følgende:

"Han er den kanskje fremste pioneren og grunnleggeren av afroamerikaneres borgerrettsarbeid, og allierte seg i samtiden også med forkjempere for kvinners og indianeres rettigheter."

Jeg anbefaler spesielt interesserte å lese den engelske Wikipedia-siden, fordi den er mye mer innholdsrik enn den norske. Her finner vi også en oversikt over bøkene han utga etter at han ble en fri mann. "A Narrative of the Life of Frederick Douglass, an American Slave" utkom i 1845. Det er altså 170 år siden boka ble skrevet, og den ble skrevet 16 år før den amerikanske borgerkrigen brøt ut. Foranledningen til krigen var at Abraham Lincoln, som hadde gått til valg mot utvidelse av slaveriet på partiprogrammet, ble valgt til landets nye president. Dermed ønsket Sørstatene å gå ut av konføderasjonen, og borgerkrigen var et faktum. Da krigen tok slutt fire år senere - i 1865 - ble slaveri forbudt i alle stater i USA. Bøker som "En amerikansk slaves liv" av Frederick Douglass bidro til bevisstgjøringen i folket, som var nødvendig for at folk flest for alvor skulle skjønne hva det hele dreide seg om. Boka, som regnes som en av de aller beste på grunn av de litterære kvalitetene, førte til økt samfunnsdebatt, og Douglass reiste rundt og holdt foredrag om slaveriet og dets konsekvenser. Han var rett og slett datidens Martin Luther King!

Før jeg sier noe om innholdet i boka, ønsker jeg å knytte noen kommentarer til konteksten boka kom ut i, med referanser til oversetter F.J. Riopelles etterord i bok (det er her jeg henter faktum fra). "En amerikansk slaves liv" utkom syv år før "Onkel Toms hytte" av Harriet Beecher Stowe. Hvem har ikke i barndommen grått seg gjennom denne boka? Men mens "En amerikansk slaves liv" er skrevet av en som faktisk hadde vært slave selv, er "Onkel Toms hytte" skrevet av en hvit amerikansk kvinne. Der "Onkel Toms hytte" fremstår som den reneste "tåreperse", der den appellerer til hele spennet av følelser, der er "En amerikansk slaves liv" mer nøktern i stilen.

Kanskje kan man kritisere Douglass for å fremstille den hvite mann - særlig slavedriveren - svært stereotypt, nesten uten et eneste forsonende trekk? Jeg vet ikke, jeg. Jeg heller vel mer i retning av å tenke at hans fremstilling viser hvor demoraliserende det er for menneskeheten i det hele tatt å holde seg med slaver. Det handlet om å holde slavene nede, hindre dem i å tilegne seg kunnskap som kunne gi dem evne til å reflektere over egen situasjon. Frederick Douglass var så heldig at han lærte seg å lese, og sånn sett ble han et levende bevis på hva som kunne skje når evnen til egenrefleksjon ble stimulert. Han måtte bort. Han flyktet, og han lyktes - mot alle odds. Dersom det ikke hadde vært for en voksende abolisjonisme (linken går til Wikipedia, der du finner en side som forklarer begrepet) i Nordstatene i USA, ville han neppe ha lyktes heller. Hudfargen ville jo ha røpet ham uansett hvor han hadde befunnet seg. For øvrig var frikjøp av slaver en gryende tendens i samfunnet, samtidig som mange risikerte å bli kidnappet og solgt til nye plantasjeeiere (en reell fare for de fleste fargede som befant seg i Nordstatene). Akkurat dette var jo temaet i "Twelve Years a Slave", filmen som fikk Oscar i 2014 (linken går til min omtale av filmen).

Slavefortellinger hadde lenge eksistert som en litterær sjanger før Douglass´ bok. På midten av 1800-tallet skjedde det imidlertid et skifte, der man i stedet for å fokusere på eventyr- og spenningsfortellinger med sjøslag, fangenskap og flukt, fokuserte på politisk betente temaer. Så som mishandlingen som fant sted av slavene. Den handlet både om pisking, voldtekter og drap som aldri fikk noen konsekvenser så lenge offeret var afro-amerikansk, mens overgriperen var hvit. (At det heller ikke hjalp å bli fri fra slaveriet mtp. rettigheter, kan vi bl.a. lese om i Lee Harpers roman "Drep ikke en sangfugl" som beskriver forholdene i USA på 1930-tallet. Og bøker om USAs segregeringspolitikk finnes det et utall av - men her er det langt mellom perlene, for å si det sånn.)

Oversetteren sier også noe om vanskelighetene med å oversette en bok som denne. Ordet "negro" som på norsk betyr "neger", er i dag et ord som oppfattes som nedsettende og som derfor er blitt erstattet med mer politisk korrekte ord som "farget". Den gangen boka ble skrevet var imidlertid "negro" en respektabel betegnelse, som Douglass brukte selv. Oversetteren har forholdt seg til ordene slik de en gang ble skrevet. Det er prisverdig, synes jeg. Noe som stadig irriterer meg hver gang jeg leser en bok om slaveri, segresjon mellom fargede og hvite og rasisme, er bruk av a-endinger når fargede uttaler seg. I Riopelles oversettelse finnes heldigvis ikke slike tendenser. Om dette har med at Frederick Douglass var en sjeldent veltalende mann, så veltalende og lærd at mange av dem han møtte hadde vanskeligheter med fullt ut å forstå at han faktisk hadde vært slave, vet ikke jeg. Men kanskje er det noe der.

Nettopp det forhold at Frederick Douglass er så velartikulert og veltalende og skriver så godt som han gjør, forsterker budskapet i boka. Vi må huske på at da den utkom på midten av 1800-tallet, var rase-fordommene mange ganger sterkere og mer dyptpløyende enn de er i dag. At han fremsto som et tenkende og meget reflektert menneske, bidro til å ødelegge myten om at fargede mennesker sto under den hvite rase rent intelligensmessig. Man trodde jo faktisk det den gangen.

"En amerikansk slaves liv" er beretningen om Fredrick Douglass´liv, så langt tilbake som han kan huske og med en fin detaljrikdom rundt skjellsettende hendelser i hans liv. Hendelser som til slutt førte til at han fikk mot til å rømme fra det hele. Midt i alt det triste er det også en rekke fornøyelige hendelser. Som at slaver på forskjellige plantasjer havnet i slosskamp med hverandre når de kranglet om hvem som hadde den rikeste, smarteste og mandigste husherren. Det fantes nemlig ikke noe verre for en slave enn å være en stakkarslig manns slave! Det var en skam.

På plantasjen hvor Douglass vokste opp, tilbrakte han sine første barneår i ussel fattigdom. Ikke fikk han klær, og det var nesten bare tilfeldigheter som førte til at han ikke frøs ihjel på de kaldeste nettene. Maten sto det også dårlig til med.

"Vi fikk ikke proviant til faste tider. Kosten vår besto av grovt kokt maismel. Dette ble kalt grøt. Den ble hellet i en stor trebakke eller et trau og anbrakt på marken. Det ble ropt på barna som var de griser, og akkurat som griser kom de og slukte grøten; noen tok østersskall til hjelp; andre brukte biter av shingel, atter andre bare nevene; ingen hadde skje. Den som spiste fortest fikk mest; den sterkeste tok den beste plassen; få gikk mette fra trauet." (side 36)

Vi får også innblikk i hvordan de fleste barna var husherrens egne. Det var han som besvangret kvinnene, og Douglass var selv mulatt. Dette førte ofte til at husfruene hatet dem - både kvinnene og barna - og kunne være enda mer brutal enn mennene. Mor og barn ble skilt for at det ikke skulle oppstå familiære bånd mellom slavene. Alt som gjorde dem menneskelige, ble brutt ned. Gjennom Douglass´ øyne får vi også innblikk i hvor nedbrytende det var for de hvite å ha slaver, som de kunne behandle som de ville. Når det kom en ny husfrue til en plantasje, var hun gjerne mild og snill - før hun ble den grusomste av dem alle (som tidligere nevnt kanskje nettopp fordi ektemannen "hadde seg med" de kvinnelige slavene).

"En amerikansk slaves liv" av Frederick Douglass regnes som en klassiker innenfor sjangeren "slave-litteratur", og jeg anbefaler den sterkt! Selv om mye av det som står i boka er kjent fra før av, er det et viktig poeng med akkurat denne boka: Den var en av de tidligste bøkene innenfor sjangeren som faktisk bidro til opphevelsen av slaveriet. Boka er svært godt skrevet og nydelig oversatt og den hører med når man er interessert i denne type tematikk! Boka er et levende bevis på hvilken kraft som ligger i litteraturen!

"Den amerikanske historikeren Marion Wilson Starling har estimert at en tidel av de til sammen 60 000 slavene som antas å ha rømt fra sør til nord i årene før borgerkrigen har bidratt til å etablere slavefortellingen som sjanger - i form av intervjuer, foredrag og essays. Over hundre slavefortellinger skal ha blitt utgitt i bokform. Frederick Douglass´ "En amerikansk slaves liv er det mest berømte, og mange vil si også det beste, eksempelet på sjangeren. Her finner vi mange av slavefortellingens faste ingredienser: fra den innledende bekjentgjørelsen av forfatterens usikkerhet med hensyn til sin fødselsdag og herkomst, via beskrivelsen av atskillelsen fra familiemedlemmer og den gradvise utviklingen av lese- og skriveferdigheter, portretteringen av brutale oppsynsmenn og husherrer, og til slutt, naturligvis, flukten til Nordstatene. I tillegg var bokas "svarte budskap" opprinnelig lagt i en "hvit konvolutt", for å bruke John Sekoras treffende bilde - en vanlig praksis all den tid slavefortelliger som regel var bestillingsverk fra antislaveribevegelsen stilet til den hvite middelklassen: To prominente hvite menn - den ene av dem New England-abolisjonistenes spydspiss William Lloyd Garrison - måtte gå god for Douglass i blomstrende vendinger før han selv fikk komme til orde. (Forordene er utelukkende av historisk interesse og utelatt fra den herværende oversettelsen.) Men bokas litterære kvaliteter var høyst uvanlig for sjangeren, og Douglass ble rikelig belønnet. I løpet av årene før borgerkrigen solgte boka høyst anstendige 30 000 eksemplarer, ble et uvurderlig verktøy for abolisjonister, og en sentral inspirasjons- og informasjonskilde for Harriet Beecher Stowes tidobbelt så populære roman (som ifølge anekdoten altså "startet den store krigen"). En amerikansk slaves liv ble grunnsteinen i en litterær og politisk karriere som på den tida aldri hadde sett sin like blant svarte i Vesten." (fra etterordet på side 152-153)

Annerledes krim: av en kjent fagforfatter, 'docent i juridik' Westerlund.
Til hobby kriminaliserer han sitt fagfelt, her lar han en miljøkatastrofe
utløse nifse konflikter idet offentlig forvaltning får utfordringen i fanget.
Bykser statskrise opp av gamle skyttergraver?

bokblogg: "En kärnkraftsthriller"