Skjønner deg godt. Jeg måtte ta et valg, og det endte med at alle bøkene av Nobelprisvinnerne kom i en hylle. Det er ikke helt optimalt i forhold til de andre hyllene men slik ble det nå.

Her er en eldre tråd om Nobelvinnere

Jeg har laga meg ei egen Bokhylle som heter Nobelprisvinnere. Der prøver jeg å samle bøkene av de prisvinnerne jeg har lest.. Det har blitt noen gjennom årene...

En helt ok reiselektyre, med mange artige beskrivelser av noen menns desperate handlinger og tanker.

Krigen og forstanden.

"forstå terrorister" -- Tja?
Krigen utsletter sine krigere, forstanden bukker under først.

Galskap?
Psykisk ødelagte mennesker skal fortsatt kunne handle konsekvent
etter en lærestruktur som er konsistent med sine gitte prinsipper,
en 'filosofi'. Trolig mye flinkere enn den postmoderne, logikk-
ruinerte, men nominelt forstandsbevarte typ. europeer --

som dog kan ha meldt seg ut av plikten til å forstå historiens gang
gjennom avhumanisering, kaosfaser, apokalyptiske dominobrikker utløst..

Når den absolutte forstand er gravlagt, står vel bare kjekling tilbake
om hvem som var galest. Krig er dog en høy potens av galskap..

Krigens logikk sjalter den enkelte krigers forstand, etikk, standpunkt
og grunnleggende motivasjon ut av bildet - han blir automatvåpen,
kontrollert gjennom primitiv frykt.
Det spørs om annen effektiv motivasjon da lar seg finne.

Slik stemmer det med tidl. sitat av M.A.Gabriel: muslimen er selv
et offer.

At terrorkrigen dog lar seg konsistent utledes fra islams kilder,
er vel ferdig konstatert, og demonstrert fra tidlig middelalder av.

Kun i tidlig vervingsfase kan en finne 'motivasjon' å drøfte, den vil
vel da variere sterkt med hva sosiologisk / kulturell situasjon
rekrutten kom fra -- men uansett generelt innebære kraftig villfarelse
om krigen og dens prinsipp: en filial av helvete.

For noen er krigen spennende eventyr og utagering, for andre en pålagt
plikt fra det kultiske bondefangst-miljøet en migrant sitter uløselig
viklet inn i. Og det kan utvikle seg til nær-suicidal logikk..
uten at noen gjennomtenkt ideologi trenger å ha vært å skue, i noen fase.

Kultgranskning har jobben, men Kult hører under 'sosiologi' -
og et fenomen forbløffende uavhengig av religiøs / teologisk tankebygning --
om sistnevnte faktor skal tåle dagslys.

Med mindre dreping er religion, det ville jeg ikke forfremme det til.
Kain og Abel hadde akkurat samme religion.

Kult er erobrende, infiltrerende galskap i sosiale miljøer, hva de nå
føler de tror og tviler på. Den herjer hardest der logikken har fått
uferdspermisjon, forstanden dessverre invalidisert eller lagt i grav.

Forveksler vi kult med fromhetsliv, trenger vi time hos optiker?

Memento Milgram : sterkt anvendt metode i krigen

Tungvektig om oppussing av 'islam'

Første bind i Knausgårds encyklopedi

Karl Ove Knausgård (f. 1968) er i gang med et nytt bokprosjekt; en personlig encyklopedi om den nære virkeligheten i fire bind - med navn etter de fire årstidene. "Om høsten" er den første boka i serien. Den andre heter "Om vinteren". De to neste - "Om våren" og "Om sommeren" kommer ut senere i år. Selv begynte jeg med "Om vinteren" først, og denne har jeg omtalt her på bloggen for kort tid siden (linken går til bloggomtalen min). Hver av bøkene er illustrert av spesielt utvalgte kunstnere. Mens "Om vinteren" er illustrert med vinterbilder av Lars Lerin, er "Om høsten" illustrert med høstmotiver av Vanessa Baird.

Siden hver av bøkene dekker en fjerdedel av et år, er det naturlig at hver av dem er delt inn i tre - en del for hver måned. Hver av delene i "Om høsten" har i tillegg overskriften "Brev til en ufødt datter". Det er til denne ufødte datteren fortelleren henvender seg - i den grad han henvender seg til andre enn oss lesere. Etter å ha lest halvparten av bøkene som inngår i encyklopedien, har jeg dannet meg et inntrykk av at hele kroppen skal beskrives. Mens nesen, ørene og hjernen blir utførlig beskrevet i "Om vinteren", er det munn, fingre, kjønnslepper, ansikter og øyne - i tillegg til kroppsvæsker som piss og blod - som beskrives i "Om høsten". Og når det gjelder dyrene, får vi her høre om frosker, veps, niser, huggormer, maneter, grevlinger, lus, fluer og rovfugl. Det aner meg at disse temaene vil bli ytterligere supplert i de kommende bøkene i serien.

Jeg har sagt det før og jeg sier det igjen: få kan som Knausgård beskrive hva det skulle være, og ikke bare få dette til å høres interessant ut. I tillegg blir det stor litteratur av det. Og så er det atter slik at det er når han beskriver det universelt menneskelige at han er aller best. Eller når han skriver om litteratur.

I kapittelet om ensomhet skriver han om sin far, og for alle oss som har lest Min kamp-bøkene, gir dette sterk gjenkjennelse. Faren som ikke hadde venner, bare kollegaer. Faren som skydde det sosialt intime ...Var han noen gang ensom?

"Dette la jeg ikke merke til den gangen. Først da han døde og vi fant dagboken hans, kunne jeg se livet hans i det lyset. Han var opptatt av ensomhet, han hadde tenkt mye på det. "Jeg har bestandig kunnet gjenkjenne de ensomme", skrev han i dagboken. "De går ikke på samme måte som andre. Det er som om de ikke bærer noen glede, noen gnist i seg, enten de nå er kvinner eller menn." Et annet sted skrev han: "Jeg leter etter et ord for det motsatte av ensomhet. Jeg skulle gjerne finne et annet ord enn kjærlighet som er altfor utskjemt og utilstrekkelig. Ømhet, fred i sjel og sinn, felleskap?" Fellesskap var et godt ord for det. Det er det motsatte av ensomhet. Hvorfor han ikke kjente det, vet jeg ikke. Det er en av de gode følelsene i livet, kanskje den beste. Likevel gjør jeg ofte som ham, lukker døren bak meg og er alene. Jeg vet hvorfor jeg gjør det, det er godt å være alene, for noen timer å stå helt utenfor alle de kompliserte båndene, alle de små og store konfliktene, alle krav og forventninger, alle viljer og ønsker som bygger seg opp mellom mennesker, og som allerede etter kort tid blir så tett sammenvevd at både handlings- og refleksrommet innskrenkes." (side 142)

Og så skriver han sterkt og engasjert om Flaubert.

"Madame Bovary er verdens beste roman, om det er jeg ikke i tvil; det finnes en skarphet i den, en krystallklar følelse av rom og materialitet, som ingen annen roman hverken før eller siden har vært i nærheten av. Flauberts setninger er som en klut som dras over et vindu gjengrodd av eksos og skit, som du lenge har vent deg til å se verden gjennom. Følelsen du får da, når verden for første gang på lenge igjen lyser klart." (side 191)

Kan det vakrere sies? Er ikke dette i grunnen essensen i all god litteratur, der det graves dypere og bak fine fasader, og hvor ingenting er slik det tilsynelatende fremstår som? De fleste ønsker nemlig å fremstille seg i et bedre lys enn de kanskje strengt tatt fortjener, og må kompromisse for å få kart og terreng til å stemme. Men når en skarp observatør begynner å gå de vedtatte sannheter etter i sømmene, kan det dukke opp svært mye ubehagelig som mange kvier seg for å bli konfrontert med ... Dette gjør vel også noe med lesernes opplevelse av hva som er god og dårlig litteratur. Det som gjør vondt å lese, kjennes mer ekte enn det som er overfladisk og morsomt.

Det er utrolig mye nostalgisk gjenkjennelse i en del av tekstene i denne boka. Som når Knausgård skriver om morens knappeskrin. Alle mammaer på den tiden hadde et knappeskrin som barna opplevde som det reneste eventyr å få leke med. Det hadde i alle fall min mamma. Han skriver om telefoner, om oppkast, om termosen i ulike kontekster og på måter som jeg egentlig aldri har tenkt på før, om det skamfulle ved å være en lusebefengt familie og om tilgivelse ... Det er ikke et eneste aspekt som unngår forfatterens oppmerksomhet, og jeg kan ikke annet enn å beundre hans prosjekt. Dette er og blir spennende lesning!

"Det kan hende at du fester deg ved det, det kan hende du ikke gjør det, i løpet av et liv ser vi inn i tusenvis av øyne, de fleste glir ubemerket forbi, men så er det plutselig noe der, i akkurat disse øynene, som du vil ha, og som du vil gjøre nesten hva som helst for å være i nærheten av. Hva er det? Ja, ikke er det pupillene du ser da, ikke er det irisene eller de hvite legemene. Det er sjelen, det er dens arkaiske lys øynene fylles av, og det, å se inn i øynene til den du elsker, når kjærligheten er på sitt sterkeste, tilhører den høyeste lykken." (side 236)

Det er en fest når det kommer ut en ny bok av Karl Ove Knausgård - verken mer eller mindre! Denne boka er - sammen med "Om vinteren" - blant de beste norske bøkene som ble utgitt i 2015!

Da får jeg glede deg med etpar nyttige boklinker
til bearbeidelse av problemet ditt -

Her er vi alvorlig Seriøse,
Og oppøver Holdninger

Montasjekunst:

Litt kreativ remiksing bare hever nivået på en Partilederdebatt...

assistert av 'Barnkanalen', lenge en stilnorm for ærlighet og saklighet -
den kan alltids ha noe å tilføre den politiske visjon.

Hva kommunikologi er?
"Tja det hørtes godt ut, så vi kjøpte det"

cheferna på unionen .. fått krypa runt på golvet på alla fyra
i tron att det skulle förbättra deras beslutsfattande.

En av de beste norske romanene i 2015!

Edvard Hoem (f. 1949) har skrevet mange bøker om egen slekt. Basert på en del kilder har han forholdt seg til de ytre hendelsene, men ellers diktet seg inn i deres liv.

Nesje fra romanen "Slåttekar i himmelen", er Edvard Hoems oldefar (linken går til min omtale av boka). Han fikk fire sønner, og endte opp med å miste dem alle. Handlingen i denne boka startet i 1874, på landsbygda utenfor Molde.

Nesjes første kone døde, og senere giftet han seg med Serianna. Siden fulgte vi Nesjes svigerinne Gjertine, som var svært frimodig av seg, og som slekta av den grunn fryktet for ikke skulle bli gift. Men gift ble hun, og hun gikk etter dette inn for at hun og ektemannen skulle reise til Amerika.

De som satt hjemme ble i brevs form fortalt hvor fantastisk det var "over there", og mange ble derfor fristet til å reise etter. En av dem er Eilert Knutsen, sønn av Nesje og Serianna. I romanen "Bror din på prærien", som er en fortsettelse av "Slåttekar i himmelen", følger vi Eilert på hans ferd over til Amerika. Han er kun seksten og et halvt år gammel, og han reiser mutters alene. Han er en høyreist og flott ung mann, noe vi merker fordi damene åpenbart svermer rundt ham. Selv er han livredd for å binde seg til noen, slik at han ikke skal få fullført drømmen sin om et bedre liv. Han jobber iherdig med ikke å la seg rive med, verken av følelser eller øyeblikkets lyster.

Til slutt kommer han omsider frem til Roslyn utenfor byen Webster, der tanta Gjertine og mannen Ole Aas bor.

"Synet som møtte han da ho snudde seg, var uventa. Gjertine reiste seg seint og tok han i handa, men ho smilte ikkje og omfamna han ikkje. Ho mumla at han fekk vera velkomen. Kva var det som gjekk føre seg her?" (side 24)

Livet på prærien er ikke bare mye hardt arbeid, men det er i tillegg ensomt. De fleste bor langt fra folk, og den eneste dagen de i grunnen treffer andre er når de reiser til kirken på søndager. Gjertine, den en gang så levende tanta til Eilert, er deprimert. Livet ble ikke slik hun trodde at det skulle bli, og for det meste sitter hun igjen på gården mens mannen stort sett er på farten. Det skal vise seg at Eilert kommer med de forløsende ordene, som gjør at Gjertine ikke går fullstendig i stykker der ute på prærien. Hvorfor tar ikke Ole Aas med seg sin kone på jakt? Dette har Ole aldri tenkt på. Men hvem skal passe barna? Eilert tilbyr seg med det samme. Etter dette dukker livsgnisten atter opp i Gjertine.

Gjertine og Ole har en vakker datter, 14 årige Olava. Det er ikke fritt for at Eilert og Olava får et godt øye til hverandre. Eilert er imidlertid fremdeles så redd for å binde seg opp i noe han ikke kan komme seg ut av at de fleste mulighetene forsvinner lenge før han får snudd seg. Gjertine drømmer om at Eilert skal bli prest, men Eilert lar også denne muligheten gå fra seg fordi han risikerer å bli bundet til Roslyn i all sin dag. Det vil han ikke.

På prærien er det alltid bruk for en arbeidskar. Betalingen er det derimot verre med. Eilert bestemmer seg tidlig for å holde seg på den smale sti, og planen er å legge seg opp penger slik at han kan få sitt eget en gang. Før han klarer dette, kan han ikke se at han har noe å tilby en kvinne - som f.eks. Olava.

"Eilert og Olava gjekk til potetåkeren på farmen til Hans Aas, og ein kunne sjå kor fortrulege dei var. Dei hadde noko saman som ikkje andre visste om. Kva var det dei dreiv på med? Var dei ikkje altfor unge til å ha løyndommar?

Eilert hadde venta at Hans Aas skulle vera etter han og klandre innsatsen hans, men no var det Karina som snudde vrangsida til og ikkje var fornøgd med nokon ting, enda det ikkje var første gong Eilert plukka poteter. Ho sette Olava i gang med å køyre potetkasser til vinterkjellaren, der det stod ein gammal mann og tok imot, og han tippa kassene mot ei skrå renne som potetene ramle ned i kjellaren på. Olava hadde ingen vanskar med å manøvrere ein hest, det hadde ho gjort mange gonger før, men kvifor var det ikkje Eilert som skulle køyre?

Nei, han skulle plukke, sa Karina." (side 71)

Mens Eilert strever med å komme seg opp og frem i det nye landet, der det meste av jordbrukseiendom er tatt, og hvor det nå lokkes med billige jordeiendommer i Canada, strever Nesje og Serianna med sitt hjemme i Norge. Får de noen gang se sønnen igjen? Så rammes de av enda en ulykke. Sønnen Bastian Georg innkalles til Setnesmoen for å tjene som soldat i 1898, men blir plutselig borte. Lenge vet de ikke om han lever eller er død, og håpet om at han lever er forbundet med stor skam. Hele bygda vet at deres sønn ikke møtte opp, og alle antar at han har stukket av.

Man er aldri i tvil om at det er en Hoem-bok man har foran seg, dersom man har lest noen bøker av ham fra før av. Hoems fortellerstil har fulgt ham gjennom mange bøker, og jeg tror at disse bøkene om Nesje og hans etterkommere, vil vekke opp lysten hos mange lesere til å finne frem til flere av hans tidlige bøker. Jeg sier det rett ut: dere blir ikke skuffet!

Hoem har et fortellertalent av de sjeldne, og magien ligger i det litt gammelmodige, poetiske språket, der nynorsken hans medvirker til å gjøre fortellingene hans så vakre. Dessuten er det noe med måten han skildrer menneskene. Det er så nært og menneskelig alt sammen. Mellom linjene er det også mye humor, noe jeg ikke minst merket svært godt fordi det er forfatteren selv som leser på lydboka. Jeg kunne nesten høre at han smilte mens han leste. Noen ganger stopper han opp og stiller spørsmål, og da på en slik måte at i alle fall jeg skjønte at dette måtte han ha hatt moro av å skrive om. Særlig gjaldt det da Eilert, som jo var så sikker på at det var den smale vei som var tingen for ham, faller for fristelsen og ikke bare drikker seg full, men også innlater seg på damebekjentskaper. Angsten etterpå - at han skal binde seg til noen han vil angre på senere ... Alt er så vart og nærmest kjærlig fortalt. Den unge mannen som har reist over Atlanteren for å finne seg selv, og som ikke ønsker å kaste seg bort på den første og den beste ... Han skjønner heldigvis når han må handle for ikke å risikere at livet bare passerer forbi ham.

I sluttordet til boka skriver forfatteren blant annet:

"Både Slåttekar i himmelen (2014) og Bror din på prærien er fiksjonsromanar, som rett nok baserer seg på sanne historier og som diktar om personar som har levd. Eg fekk først kjennskap til desse slektningane da far min fortalte om dei i min barndom. Han snakka om oldefar Knut Nesje som ein mann som hadde fire søner, men miste dei på ulikt vis. To av dei, Eilert og Bastian Georg, såg han ikkje etter at dei reiste frå landet, Eilert da han var seksten og eit halvt år gammal, Bastian Georg da han var tre og tjue." (side 465)

Det måtte gå svært mange år før han klarte å skrive om dette, og mange av hans tidligere forsøk strandet. Siden reiste han selv til Sør-Dakota, og dette hjalp ham et stykke på vei. Nå har årene jobbet for ham, og han har etter mitt skjønn virkelig fått det til! Jeg ble fra meg av begeistring over den første boka, og selv om det tok litt lenger tid før denne andre boka "tok av" for meg (ble det en stund litt vel mye oppramsing?), synes jeg fortsettelsen er flott.

Jeg storkoste meg med denne boka, og kjedet meg ikke et øyeblikk! Jeg er også veldig glad for at jeg valgte lydbokutgaven denne gangen, fordi forfatterens egen høytlesing tilførte boka mer enn hva ordene i seg selv gjorde.

"Bror din på prærien" er rett og slett en av de beste bøkene som ble utgitt i Norge i 2015! Jeg kan nesten ikke vente på fortsettelsen!

Verdensmakten, diktaturet 'Krigførende Islam' har null åpenhet for debatt.

Så spørs det hvem Vi vil ligne? Intolerant av prinsipp mot all kritikk har
det vært siden starten på 600-tallet. Hvem støtter den fanatismen?

Når den makten brer seg i verden, trenger vi ikke noe norsk emo-diktatur
til å bekjempe våken kritikk og bruk av nyheter -- [presis hva nazismen
forfulgte].

Her har rådet slående ubalanse etter bokmeldingene av fru Heges 'Islam':
Noen få har satt inn stor flid i å hente inn kilder og forklare argumenter
på forståelig saklig språk. Disse få blir møtt med forakt og ukvemsord,
motivsvertende personangrep, med presis slik medmenneske-forakt som de
trodde seg å bekjempe... og med rop på sensur. Det ligner jo totalitær
islamisme.
I lange lengder gjentas det at dette vil vi ikke lese, vi tar ikke i noe
de spedalske har berørt?

Noen debatt har ikke foregått, for det har ikke vært mulig å oppdage hva
for tankegang som faktisk rører seg i den sensuristiske leir.
Oppklaring og overblikk over deres synspunkter har vært etterlyst, men
aldri oppnådd.
En underlig stilling å kreve lokk på den fredstemte, tålmodige utvekslingen
i... særlig da av en hvis eneste bidrag, har vært ærekrenkelser av motpart,
argumentløs tilslutning til skjellsord-partiet som bare gjentar at vi vet
hva disse her står for, vi tar ikke i slike.

Ganske kvasi suprematistisk, av de som føler seg så medlidende med de
'utstøtte'?
Hvem vil Vi ligne, ayatollah-partiet som barbarisk undertrykker motsigelse?

For tiden leser jeg Huset ved bredden av Jurij Trifonov. En bok om det enorme boligkomplekset der Kominterns medarbeidere bodde på 30-tallet. Romanen skildrer ofrene for terroren gjennom øynene til barna av utrenskningenes ofre.
Samtidig er jeg godt i gang med Levi Henriksens bok Harpesang nok ei god bok fra forfatteren. Roy Jacobsens bok Hvitt hav er neste bok ut.

Hva slags solidaritet med den menige muslim, skal det være å la dem alle
være overlatt til tidenes mest brutale krigsmakt -
som dertil innsetter seg til religiøs autoritet, eier dem [/oss] alle, og straffer
barbarisk det minste tegn til 'uorden':
Tusen og en smell med bambuskjepp for å ha skrevet blogg.
Kritiser makten, og høst jordskjelv.
Forunderlige tider.

Jeg hater ingen -- den bitende emosjonelle responsen heromkring er forbløffende.
Den anspente situasjonen i verden, gir snodige psykiske utladninger, paradoksale.

Publikum her vil visst også gjerne se frimodige bloggere pisket på torget?

Du spør vel om noe annet enn det du lurer på, jeg lurer også på endel..

Hva stormakter gjør med denne kloden, er et faglitterært emne - som jeg forklarte
nedenfor. Emneaktuell artikkel i en fart her >.
Emnet kan høre inn under historie, journalistikk, etikk, politisk filosofi, mv..
I mindre grad religionsforskning: Er krig så religiøst?

Nylig rettpåsak sitert : "..i gamle dager fantes det dog en kvinnefrigjørende
feministisk bevegelse som arresterte ethvert tegn til overgrep eller
undertrykkelse av kvinner. Sånn er det ikke lenger:
det er langt riktigere å være apologet for muslimer
og da kommer denne kulturens kvinnefornedrelse ikke til særlig fokus."

Alene herværende tråd har klart å utnevne NRK, VårtLands debatt
og NewYork Times (verdensrekordholdere i journalistikk-utmerkelser)
til 'antimuslimske', - hvem kan det egentlig være de prøver å forsvare?

IS får bedre arbeidsro når diskusjonen i de ennå litegrann frie land
blir tåkelagt / undertrykt. Norsk presse har ikke opptrådt videre
klargjørende, eller frimodig. Kanskje ganske saklig å prøve å verne
sine egne struper for de lange kniver...

_

Hvor mange piskerapp idømmer sharia for feilarkivering av innlegg?