Mesterlig debutroman av Orhan Pamuk - første gang på norsk i 2012

Orhan Pamuk (f. 1952) er oppvokst i Istanbul, og han har - så vidt jeg har klart å telle - 18 bokutgivelser bak seg. (Kilde: Wikipedia) "Herr Cevdet og sønnene hans" (1982) var hans debutroman, og denne skrev han i en alder av 26 år. Fordi han i romanen skildrer overgangen fra en tradisjonell osmansk familieform til en mer vestlig levemåte, har han med god grunn blitt sammenlignet med Thomas Mann og hans roman "Buddenbrooks - en families forfall" (1901 - Thomas Mann skrev denne romanen da han var 25 år - linken fører til min omtale av denne romanen).

Både Pamuk og Mann var inspirert av sine egne familiehistorier, født som de var i det som må betegnes som overklassen, begge var unge da de begynte å skrive, begge skrev om overgangen fra gammelt til nytt og begge har mottatt Nobels litteraturpris. Fellesbetegnelsen på begge romaner må kunne sies å være slektskrønike.

Jeg har tidligere omtalt Orhan Pamuks sakprosa-bok "Istanbul" og romanen "Det tause huset" på bloggen min. Pamuks fortellerstemme er besnærende, og hver gang jeg kommer i befatning med hans bøker, undres jeg over hvorfor jeg ikke har lest mer av ham. De fleste av hans bøker som er oversatt til norsk, står nemlig i mine bokhyller. Kanskje har det med å gjøre at bøkene hele tiden taper i konkurransen med de nye bøkene som hele tiden strømmer på, og kanskje har det også å gjøre med at bøkene hans er så krevende - hva enten dette er fordi de er så tykke eller fordi det krever sin leser å komme gjennom dem av andre grunner? I alle fall tror jeg at "Herr Cevdet og sønnene hans" står i manges bokhyller, uten å bli lest.

Boka forelå første gang på norsk i 2012, og det var på den tiden jeg også anskaffet den. Jeg har nå omsider fått lest boka, og er det noe jeg håper på å oppnå med dette blogginnlegget, så er det at flere faktisk leser dette mesterverket! Og jeg lover: boka er ikke tungt tilgjengelig i det hele tatt! Den er på den annen side på mer enn 700 sider, og det i seg selv kan jo gjøre at noen hver kvier seg å gå i gang med den. Disse rundt 700 sidene er like fullt ikke en eneste side for mye når vi snakker om et mesterverk!

Romanen er delt i tre deler, hvor den første delen handler om herr Cevdet, den andre delen om hans sønner Osman og Refik og den siste delen om sønnesønnen Ahmet. Historien spenner fra begynnelsen av 1900-tallet og opp til 1970-tallet, og selv om kvinnene har biroller i romanen, er de likevel viktige.

Herr Cevdet er forretningsmann og i bokas første del, som starter i 1905, er han opprømt fordi han er forlovet med datteren av en pasja, Nigân. Det han mangler av fine gener, skal hun tilføre hans slekt, mens han skal tilføre hennes slekt penger, som de vel egentlig for lengst har mistet. Allerede - altså lenge før han har rukket å få noen barn - har han fått laget et skilt hvor det står "Herr Cevdet og sønner. Import - eksport - isenkram".

Herr Cevdet blir tilkalt til sin brors dødsleie. Broren lider av tuberkulose, og han er virkelig dårlig. Forholdet mellom brødrene er dårlig, fordi de har så ulike ståsteder. Mens broren Nusret er en revolusjonær, som ønsker at sultanen skal styrtes, er Cevdet bare opptatt av forretningene sine og sitt forestående bryllup.

"Hver gang de møttes, skammet han seg over seg selv og forsøkte med harde ord og fornærmelser å få herr Cevdet til å bli den som skammet seg. Siden herr Cevdet hadde fått føle dette, gang på gang, og utmerket godt visste hvor vanskelig det var for dem begge å oppholde seg i det samme værelset, kom hans sjelden på besøk. Hver gang han gjorde det, snakket de litt sammen; herr Cevdet insisterte på at den eneste måten å bli kvitt denne hardnakkede sykdommen, var å legge seg inn på sykehus, og broren svarte hver gang at sykehus kun var bygd for å sende folk i graven, og at han som lege visste dette meget godt. Deretter ville de bli sittende en stund i taushet. Herr Cevdet pleide å legge pengene, som han hadde puttet i en konvolutt, i et hjørne og forlate leiligheten. Etter å ha lest brevet fra den armenske kvinnen nok en gang, begynte han å sammenlikne den avdøde morens sykdom med brorens." (side 24-25)

Da broren til slutt dør, har herr Cevdet lovet å ta seg av sønnen hans Ziya. Han skal etter hvert bli en nokså besværlig person å forholde seg til.

Det osmanske riket falt sammen som en følge av første verdenskrig. Kalifatet ble avskaffet i 1923, og Mustafa Kemal Atatürk (f. 1981 d. 1938) grunnla det vi i dag kjenner som Tyrkia. Han gjennomførte omfattende reformer for å sekularisere samfunnet, slik at det nærmet seg det som ble oppfattet som europeisk standard. Dette politiske bakteppet aner vi i Orhan Pamuks bok, gjerne gjennom samtaler mellom hovedpersonene. Mens det tidlig i historien var oppsiktsvekkende å ville ønske å styrte sultanen, merker vi gradvis utover at det hele snur. Særlig tydelig kommer dette frem gjennom leting etter meningen med tilværelsen, noe særlig herr Cevdets sønn Refik streber med. Han ønsker seg et annet liv enn det faren hadde, der alt bare handlet om å gå på kontoret, tjene penger, sove middagshvil og snakke om uvesentligheter med mennesker av den nokså enkle sorten. Refik ønsker noe mer. Han ønsker å ta del i noe som betyr noe.

Pasjadatteren Nigân er med fra begynnelse til slutt, inntil hun blir dement og til sist dør. Hun har i mellomtiden tilført familien til herr Cevdet klasse og stil. Brytningen mot det moderne liv skildres nydelig, der særlig døtrene lider under de skiftende samfunnsforholdene. Skal de få velge ektefeller av kjærlighet, eller skal de følge tradisjonene hvor det er familien som velger en passende ektefelle for dem? Hva vet egentlig en svermerisk ungpike om viktigheten av å være i stand til å tjene penger? Som da Ayse forelsker seg i en "simpel" fiolinist ... Hva kan nå han tilby en jente som henne, når det kommer til stykket? Forbindelsen må for enhver pris stanses, og Ayse sendes i mellomtiden ut av landet.

Krysspresset og de ulike strømningene i samfunnet skildres aller best i samspillet mellom Refik og hans to kamerater. Ömer, som har vært i Europa, og Enver som snakker uten filter ... Mang en gang kræsjer de tre vennene sammen, og vi undrer oss over hvordan de kan fortsette å være venner. Her forbindes ekteskapet med det konforme, og Refik utfordres. Hva tror han på? Hans ekteskap med Perihan gjennomgår den ene prøvelsen etter den andre, samtidig som de blir vitne til Osmans utroskap ... Når man lever så tett på hverandre i et gammelt herskapshus, faller ikke så mye som en knappenål til gulvet uten at alle vet det. Skal man tie, eller konfrontere? Refik og Perihan velger en annen utvei: de flytter for seg selv. Også dette er et tegn i tiden - at storfamilien ikke nødvendigvis må bo sammen gjennom hele livet ...

Underveis følger vi familiemedlemmene gjennom Sultanahmet, Beyogly, Üsküdar, Taksim, Galata, Pera Palas Hotel m.m. Steder som vekker gjenkjennelse hos meg, som har vært i Istanbul og som ble svært betatt av denne byen. Dette alene tilførte romanen noe helt eget for meg, uten at dette gjør meg inhabil når jeg skal vurdere romanens litterære kvaliteter - bare for å understreke det!

Romanen "Herr Cevdet og sønnene hans" er og blir mesterlig! At Pamuk skrev denne romanen i en alder av 26 år, imponerer meg dypt. Persongalleriet er meget troverdig, og han har her tegnet dypt psykologiske portretter av familiemedlemmer i en nokså typisk overklassefamilie i Istanbul fra den osmanske tiden og frem til dannelsen av det moderne Tyrkia. Kompleksiteten i romanen er sterk, og her skildres mange konflikter som oppstår i en brytningstid som pågår over mange år. Styrken i romanen er langsomheten i fortellingen og at det faktisk tar 700 sider å fortelle historien. Her skjer ikke endringene over natten, og nettopp dette er faktisk noe av essensen i romanen.

Uansett hvor store drømmer personene i Pamuks roman har, ender de alle opp nokså desillusjonerte. Kanskje fordi de ikke klarer å finne balansen mellom det som tradisjonelt har preget kulturen i Istanbul og alt det nye som presser på? Hvem er de og hva vil de egentlig? Kanskje har ikke tiden blitt moden nok for å finne svaret på slike eksistensielle spørsmål, skjønt det ligger et håp et sted her om at herr Cevdets barnebarn Ahmet kan bli den som finner ut av det hele ...

Denne romanen krever en hel del av en som leser til å begynne med, før lesingen nokså raskt går helt av seg selv. Først og fremst er nemlig dette en historie om en families streben gjennom skiftende epoker, der det gjelder å tilpasse seg endringer dersom man fremdeles ønsker å være på høyden. Gjennom menneskene i boka tegnes et bilde av landet de bor i, hvor vi hele tiden aner et historisk og politisk bakteppe som likevel ikke får hovedfokuset i romanen. Dette er nemlig først og fremst en roman om menneskene i Istanbul - det vil si herr Cevdets familie og dens nærmeste krets. Orhan Pamuk er svært beskrivende i stilen, men fordi det er et samfunn som er nokså annerledes enn vårt, følte jeg at det var nødvendig med en mer deskriptiv fortellerstil enn hva jeg vanligvis foretrekker. Vi snakker uansett ikke om en forfatter som undervurderer sine lesere ved å "overforklare" alt som skjer. Styrken ved boka er beskrivelsen av samfunnet og tidskoloritten. Dessuten vil jeg trekke frem den psykologiske innsikten forfatteren viser i sine beskrivelser av persongalleriet. Noen av personportrettene gjør at man trekker på smilebåndet, uten at jeg vi si at Pamuk drar det så langt at han beskriver stereotyper. Han skriver poengtert og presist, uten å dvele for mye ved detaljene.

Hvor mange ganger har ikke vi lesere opplevd at en forfatter slår gjennom for alvor, og så kommer alle tidligere romaner ut på nytt? Kvaliteten er dessverre ofte svært vekslende. Men altså ikke her! Orhan Pamuks debutroman holder en høy kvalitet! Selv om kjennere av hans litteratur kanskje kan innvende at han først senere har vist seg å beherske metafor-kunstnen og antydningens kunst til fingerspissene - for alt jeg vet ...

Som tidligere nevnt håper jeg at flere blir fristet til å lese denne boka! Den er virkelig verdt din tid! Jeg ble i alle fall dypt fascinert og grepet av historien!

Lest i et jafs i dag. Og et jafs av en bok er det!

Jeg skal innrømme at jeg har hatt en viss motstand mot Espedal. Mest fordi jeg forsøkte å lese "gå. eller kunsten..." og fikk dårlig smak i munnen av de første ti sidene. Fordi jeg opplevde nedtegnelsene som kunstige. Det var en avstand, en distansering, romantisering og litt selvtilfredshet over måten å behandle det hele på. Og denne farsotten av "Espedal-disiplene" gjorde ikke motstanden mindre.

Derfor var det med forundring jeg ble grepet av denne bokens ærlige og nøkterne sanselighet. Den evner å gå inn i de vanskeligste og mest fundamentale begivenheter uten å bli klisjefylt,men likevel behandler det med fortrolighet, og respekt.

(Ps: den litt problematiske begynnelsen gjør hele boken sterkere, når tematikken/opplevelsen dras sammen mot slutten)

Hmm.. jeg trodde jeg forsto hva du mente med "egnede venner", men nå er jeg litt usikker ;) Kan du forklare og da vil jeg eventuelt revurdere svaret mitt til deg? ;)

Haha.. den rike hvite rasen har kanskje fortjent å få litt "royal treatment", "Royal kebab pizza"?

Baby Extraterrestrial have no country. Baby Extraterrestrial is (Space) World Citizen ;)
Hva var det med "egnede venner"?? ..
Oh, I see. Baby understand you're dripping with fat cruelty. Baby do'nt want to consume you or your chewy sarcasm.

"Everyone speaks for his own country"...

er det ikke underlig iblant hvor langt ut i intergalakse-
rommet en må for å finne egnede venner ;) ?

Kjekt med slike garantert upartiske steinkasterier som holder
døgnåpent for alle som ikke klarer å vurdere sine kilder..

de kaller det i alle fall en tenketank, så de erkjenner
at der blir tenkt tanker.
Sånt skjer ikke overalt..

Hrmf... Baby Extraterrestrial don't like Humans. They taste bad. And they're chewy.. chewy with evil. Evil tastes too salty. Baby don't like.

Du har visst en heldig hånd med å møte 'snakkbare' medpersoner
og innlede samtale
(kanskje du skulle holde kurs i faget?)

Til belysning av svenske forhold som blir parfymert og
kamuflert i nyhetene, mer her: >

Offentlige bad er inte precis kul nu mera..

Interessant nok innvending. Der jeg sa "må smis om", ser du
dette står
under 'opponentsidens' forutsetning, ikke min: nemlig når
Gud er avsatt og vilkårlighet følgelig råder, på grunn av
menneskenes svakheter, moralsk og logisk. Selv rått avslørbar
propaganda har sin virkning, ellers skulle den onde makt ha
prøvd noe helt annet?

Vi mener ikke at konstruktiv innsats er helt virkningsløs,
men at den ikke har noen tvangsmagi ved seg som straks slokker
og kansellerer krig destruksjon og ondskapens dilemma.
Aller minst om 'konstruktiviteten' bare består i å oppfordre til
å late ondskapen usynlig, å nekte den vekk, nekte vitner å
fortelle om den, bannlyse nyhetene.
Men det er vel ikke din trossetning heller?

Holdningspåvirkning, opplysningsarbeid, bar-mitzvah opplæring,
barneoppdragelse, t.o.m. spontan ønsketenkning / pollyanna-tro
er også formelt arter av 'propaganda' og kan ha sin virkning.
Men hvor definitivt? Kan det ta noe varig tvangsgrep om
historiens gang?
I destruksjon og råskap viser erfaringen, historien, at der
kan ligge langt mer kompakt tvangsmakt over de historiske
resultater? Historien ble jo dominert av krigen, mens fred og
vekkelsestider kommer som sjeldne vareprøver - under den NÅ
rådende maktfordeling i det kjente univers. Finner ikke helt
empiri på komplementaritet mellom god og ond 'ønskekraft' --

eventyrene (som iblant er kloke) er insistente nok på det tema
at å 'selge seg til djevelen' kortsiktig sett kan være uhyre
forretningsmessig effektivt -- vi blir effektive forretnings-
messige uhyrer. Sauron- og isis-linjen..

Forventningen om en endelig storfinale under Rettferdig dom
ligger da også i mye oldklassisk litteratur, og langt ut i
galaksekrigene med dolby surround lyd.. gjerne egentlig basert
på Bibelen, som har mer detaljer av dramaet.

Om den forventningen skulle utelates, blir det en intuitiv
følbar filosofisk ubalanse, nærmest et skammelig underskudd på
sømmelig rettferdighet. Hvis det onde virkelig skulle ha slik
destruktiv fordel, varig og systematisk, var verden både gal og
ond i sin natur.. som krigsofre lett får et inntrykk av.

På et helt formallogisk (-lignende?) plan
kan du kanskje synes å score poeng
med en slik innvending som du hinter om, et stykke på vei?
men det vil da bli krevende øvelser og lett å snuble litt,
vi tar de enkle tilfelle først...
om vi forstår hva vi mener.

"Test det ut",

Konseptet ditt har nok vært testet atskillig gjennom
menneskehetens krigsherjede historie,

det lyder som en tro på at 'tankekraft' skulle kunne
tilbakestille alle erfaringer med krigens meningsløse
brutalitet og livsforakt.

Men da historien ikke kan omskoleres, annet enn i
villfarende anti-tenkeres hete hoder.. så ligger det nok
nærmere å konkludere at modellen ikke holder -
knapt nok til bortforklaringsmodell.

Nettopp det innbitt destruktive krigsdiktatur prøver
stadig på å motbevise historien - men det nytter dem
ikke engang å torturere dens vitner og tenkere.
De får nok aldri tvunget historien til å innse all sin
ideologisk ukorrekte utidsmessighet og omvende seg.

Den troende innsats du tenker deg kunne ellers vært bønn..
men da vil det jo ikke nytte at Gud skal være strengt
vissenskapelig motbevist og avsatt?

Når Gud er avsatt, er alt vilkårlig, og sannheten må smis om
for hver uke. Ettersom den Retthavende komite fastsetter.
Det tidsdogmet kommer ikke en havarerende menneskehet unna..

det er ikke engang bevist at et gudsfravær vil rette seg etter
flertallet av ønsketenkere etter demokratisk skikk.
Tenk om 'aliens' der ute hadde mer ønskekraft enn vi, og alt
hadde vedtatt at jordboerne bare er skadedyr og må utryddes?

Men det kunne nytte å teste ut Gud, hvis vi klarte å sortere
bort de åpenlyst destruktive og pinlig parodiske vranglærer
om emnet -- som den idag temmelig synlige fiendemakt prøver
å gjøre grov propaganda over, til krigens og dødens formål.

Ved bruk av gangsyn skulle det være mulig å rydde opp litt i
konseptene.
Begynne å myke opp vantrosdogmet 'jeg er ikke interessert',
som vi ser så mange spontane bekjennelser til?

Eh hei ja!
Åsså en gang du er innom, får vi gjerne ta opp litt
kreativ utvikling på tema Frivillighet og hva det egentlig
skulle burde ha innebåret?

Det kan jo virke som noen utvikler brå allergiske reaksjoner
på glosen,

men der får vi regne med at de bare har vært utsatt for
noen forvanskede og krampete kvasi tiltakoider og
oppspinnelser --? i stedet for den edle vare.

idet konseptet flittig forsøkes kidnappet for mindre
ideelle og tvungen-frivillige formål / bakmål.

det blir vel ikke bedre enn når Kommunen stakkar blir
sittende alene med produktutviklingen, uten oss...
utfallet blir vel like lykkelig som når han får ansvaret
for Underholdning hyggestund til pensjonistene,og må
se til at ikke noe blir for vanskelig... ut over deres
sosialdemagografisk ønskelige inhabilitetsnivå gitt alle
skumle personlighetsforsnevrende medikapiller Offentligheten
daglig stapper i dem,
skulle tatt seg ut om de tok til motmæle eller stimulerte
hverandre ut av depressiviteten og kanskje klarte seg uten
depersonaliserende doser av piller og forakt...

men det er jo kommunens gamlinger off course,
pingenmåte våre ??

Og oss som er tilstede -- er vi noens objekter, sunset..
Vil De ha Vivaldi, eller hva vil De ?

med voksfrieste hilsen til alle fremmøtte.

Bloggere blir nettopp nå en pogrom-forfulgt minoritet, ettersom
det frie ord er fienden der Diktaturet rykker fram.
De fengselsdrivende skal ikke ha noe kritikk, takk..

Sidsels følende og tenkende netthjem gir ikke bare solskinns-
historie. De som bare vil ha solskinn blir brent etter hvert...

Modig og ærlig vitneforklaring, langt fra noe 'hatlitteratur'.
De som leser dette som hat, får heller klare seg med Donald..

En helseslitt og dog tapper sjels sukk etter et sted med fred,
bort fra stadig nedbrytende provokasjoner og uroligheter -- som
vi får 'myndig beskjed' om å ignorere, nyhetslesere samt rammede.

".. traumatiserade personer är tysta, rädda, gömmer sig bort,
vågar knappast gå ut, bråkar inte, vågar knappast viska.
- Jag och flera grannar hade kommit till den punkten:
vi vågade knappast tala. Vi var traumatiserade. Vågade oss sällan ut."

"Vad myndigheterna gör med detta problem? Tja - en burk Stesolid
kan avklara det mesta."

En legger merke til "överstrukna judestjärnan" i bildene fra miljøet -
signatur fra den mangetusen-årige åndsretning som vil myrde hver
eneste jøde.

"DÅ JAG FOTOGRAFERADE HAKKORS OCH ANTISEMITISM PÅ
PROFESSORSGATAN, 3 minuter hemifrån ... blev jag överfallen av de
unga männen som tagit över gatan,
som sitt eget territorium, där de härskar, enligt sin lag...
det var förbjudet att fotografera här. Enligt deras lag."

"En taxichaufför sa upprörd:
Jag har köpt vapen till mina barn. De måste försvara sig."

nærmere overblikk over Hemmeligholdte Sverige >