![[ Slettet bruker ]](/static/grafikk/fjes.gif){kind=small}
[ Slettet bruker ] som svar til Norah :
22:45, 30. november 2016 Diskusjon: Norah siterer Islam og friheten av Tariq Ramadan av Tariq Ramadan
Det viser seg på by-silhouettene ja:
nye symbolske åndsmakt-bygg -
det manifesteres tydelig nok hvordan verdens
maktpolitiske herrer systematisk, utrettelig
erobrer seg inn i religiøs sektor :
De som smir på makten i politikken, har aldri
respektert noe skille mellom politisk og religiøst -
det er bare opium og svada som de håner folk med,
og aldri har bekjent seg selv redelig til.
De har bare en anelse ulike erobringsmetoder i de
litt forskjellige sektorene
(begge ganske trosbasert og usaklig redusert på
intellekt - - - slagord og taktfasthet skal erstatte
refleksjon, "se det er tidens melodi".)
[iblant gir jeg deg applaus for vekkende sitater -
vi løper vel ikke så hektisk etter mer feelgood og
feelbetter sosialopiat, til daglig..]
Proppagentene får lansert at maktbygging og makt-
psykopati skal være så essensielt 'det religiøse' -
men det er deres eget spill, mens de legger
bebreidelsen, skylda på sin farligste fiende:
på religiøse kretser, som ellers ville kunne avsløre
dem - så lenge refleksjon og intellekt er gangbar
valuta.
Sistnevnte blir utnevnt fiende, og der er 'religiøst
bakstreveri' et kort som kan betale seg..
aner du dybden?
_
Rosa99 siterer Om sommeren av Karl Ove Knausgård (side 32)
22:30, 30. november 2016 Ingen har det som favoritt.
Det var en magisk natt. Etter en stund reiste vi oss og gikk ned stien til vannet, det siste stykket på en bratt trapp. En trebrygge strakte seg utover, ytterst stod en benk som vi satt oss på. Vi sa ingenting, vi behøvde ikke å si noe, tenkte jeg, det ville bare ødelegge, for stillheten var som hvelvet over landskapet. Herfra så vi månen henge høyt over skogen fullkomment rund. Uten konkurranse fra fjell eller byer eide den himmelen. Selv om vannet rundt oss var stille og blankt, var det som det hevet seg, tenkte jeg. Et og annet svakt plask lød, det var fisker som vaket. Er det ikke vakkert, sa jeg. Jo, sa hun. At det ble den siste natten vi hadde sammen, visste ingen av oss da, men de to neste dagene kom alt det som hadde ligget mellom oss fram, og vi fant ingen annen måte å håndtere det på enn å gå fra hverandre. Det gjør fortsatt vondt å tenke på, at vi var sammen denne natten, som er den vakreste jeg har opplevd, og at vi ikke kan ha delt den, som jeg trodde vi gjorde. Det viet som jeg så sterkt følte, var jeg alene om.
Rosa99 siterer Om sommeren av Karl Ove Knausgård (side 39)
22:30, 30. november 2016 Ingen har det som favoritt.
Begrepet intelligens er i sin natur komparativt, for hvis evnen til å forstå sammenhenger hadde vært lik for alle, slik det å kunne klø seg er en evne lik for alle, umulig å gradere, ville begrepet intelligens være meningsløst. Intelligent er man bare dersom man er mer intelligent enn andre. Og siden intelligens også er en sammenheng man må forstå ut ifra den evnen man har, er de som er mer intelligente enn en selv, ofte vanskelige, ja nesten umulige å se. Den mer intelligente vil se deg klart og tydelig, alle dine tankemessige begrensninger vil være åpenbare, mens du ikke vil se den mer intelligente som mer intelligent enn deg selv, men bare det av den intelligente som kommer til syne innenfor dine tankers begrensninger, litt som en hund ser alle som hunder. I egalitære samfunn er intelligens en av de mest ambivalente størrelsene, fordi den forskjellen intelligens representerer, er uoverstigelig, og uoverstigelige forskjeller er jo grunnleggende ikke-egalitære. På den måten ligner intelligens skjønnhet, som også er en problematisk størrelse for egalitære samfunn. Løsningen har vært å late som om den ikke finnes, eller som om den ikke er viktig, et spill som begynner på skolen, hvor både intelligens og skjønnhet kommuniserer dobbelt; man lærer på den ene siden at utseendet ikke er viktig, at det er det indre som teller, og at alle er like mye verdt, samtidig som dette grunnleggende verdisynet som alle er enige i, og som gjennomstråler alle kunnskapsnivåer, på den annen side blir kontinuerlig motsagt, gjennom at de vakre gjennomgående får mer oppmerksomhet og blir bedre behandlet enn de stygge, både av lærere, andre voksne og medelever. Intelligens bryter kontrakten om likhet, men på en annen måte, for mens det vakre ikke er en trussel, kanskje fordi det er så uomgjengelig og i en viss forstand så endelig, er intelligensen en trussel, for vi kan alle tenke, vi kan alle forstå sammenhenger, og det at noen tenker bedre, at noen forstår flere sammenhenger og gjør det lettere og bedre, kan være vanskelig å forsone deg med. Trusselen er konstant, men virker mer akutt i skoleårene, siden det er en av få faser hvor menneskers mentale evner og forståelseskapasitet ikke bare testes, men også karaktersettes, slik at alle forskjeller mellom folk i dette henseendet blir blottlagt.
Siste bok ut i Knausgårds fire-binds encyklopedi!
Karl Ove Knausgård (f. 1968) er med boka "Om sommeren" ferdig med sin fire-binds-encyklopedi med navn etter de fire årstidene. Jeg har lest samtlige: "Om høsten" (2015), "Om vinteren (2015), "Om våren" (2016" og nå også "Om sommeren" (2016). (Jeg har skrevet om alle bøkene på bloggen min.) Bøkene er skrevet av en far til hans yngste datter. Bildene i denne siste boka er av Anselm Kiefer, en tysk kunstmaler og billedhugger (kilde: Wikipedia).
Mens de to første bøkene i serien var rene encyklopedier, med korte og fyndige kapitler eller epistler om avgrensede temaer, beveget Knausgård seg i den tredje boka bort fra dette. Boka var mer personlig og handlet om familien Knausgård. I den fjerde boka er det en miks av encyklopedi-elementene og historier om familien Knausgård. Dessuten får vi høre en historie om en kvinne som virkelig har levd, men som er fiksjonalisert, og som går igjen i noen av kapitlene i boka.
Kapitlene i "Om sommeren" har det til felles at de handler om sommerlige temaer - som vannspredere, kortbukser, bjørk, snegler, sommerregn, veps, grill, mygg, iskrem, plommer, hud, krabbefiske og marihøner - bare for å nevne noe. Innimellom tar Knausgård opp temaer jeg vil tro at han har hatt stor fornøyelse av å skrive om, som kapittelet om intelligens og dets forhold til skjønnhet. Jeg valgte lydbokutgaven av boka denne gangen, og kapittelet om intelligens hørte jeg gjennom flere ganger. Dette kapittelet var verdt hele boka, synes jeg!
Vi kommer svært tett på forfatteren i denne siste boka, hvor han også skriver om det å skrive og om vanskene underveis. Hvorvidt det er dette som har fått ham til å kalle en del av epistlene for dagboknotater, vet jeg ikke, men vi kan ane et snev av hastverk. Hele tiden henvender han seg til sin yngste datter som etter hvert har blitt et par år gammel. Underveis kjente jeg på at hans kone er mer perifer i denne siste boka, men svaret fikk vi vel egentlig i forrige uke. Paret skal skilles. Fraværet av kona Linda, slik jeg opplevde henne mer sterkt tilstedeværende i "Om våren", gjorde noe med min leseopplevelse av denne siste boka. Det var noe som manglet for at det skulle bli en større helhet i det, særlig fordi boka er så personlig og handler om familien Knausgård, ikke bare om barna og forfatteren/faren. Kanskje ble bruddet varslet allerede i kapittelet "Sommernatt", slik Aftenpostens Ingunn Økland skrev om i sin anmeldelse av boka allerede 1. september i år? Og fordi jeg har kommet til å bry meg så veldig mye om denne familien, er det uunngåelig å begynne å bekymre seg over hvordan det skal gå med dem og alle barna ...
Boka er anmeldt i VG ("Flott finale!"), NRK ("Et salig rot"), Aftenposten ("Knausgård gjør finalen til et antiklimaks") og Dagsavisen ("Nevrotiker med lave skuldre"). Det er mange ulike oppfatninger av boka. Det vi vel uansett kan konstatere er at ingen er uenige i at Knausgård skriver svært godt. Og det betyr at selv om mange har noen innvendinger til denne boka, er den likevel blant det bedre man kan lese innenfor norsk litteratur i dag. Vi forventer det mesterlige av ham, og når han ikke lever mester-varer, er det likevel bedre enn det meste annet som utgis.
Selv om jeg opplevde denne siste boka som svakest av de fire bøkene i encyklopedien hans, nøler jeg likevel ikke med å anbefale boka sterkt! Lydbokutgaven er nydelig opplest av Ola G. Furuseth, og hans stemme passet godt til historien.
Rosa99 siterer Stillhet i støyens tid av Erling Kagge (side 120)
22:19, 30. november 2016 Ingen har det som favoritt.
Forstår ikke kjæresten deg når du er stille, har han kanskje enda vanskeligere for å skjønne deg når du prater?
Rosa99 siterer Stillhet i støyens tid av Erling Kagge (side 39)
22:18, 30. november 2016 3 har det som favoritt.
Vi lever i støyens tid. Stillheten er under press.
Rosa99 siterer Stillhet i støyens tid av Erling Kagge (side 7)
22:18, 30. november 2016 3 har det som favoritt.
Hvis jeg ikke kan gå, klatre eller seile fra verden, har jeg lært meg å stenge den ute.
Det tok tid å lære. Først da jeg skjønte at jeg har et dypt behov for stillhet, kunne jeg begynne å jakte på den - og der, langt nede under en kakofoni av trafikkstøy og tanker, musikk og maskinlyd, iPhoner og snøfresere, lå den og ventet på meg. Stillheten.
Rosa99 siterer Stillhet i støyens tid av Erling Kagge (side 53)
22:17, 30. november 2016 2 har det som favoritt.
Stillhet ... handler om å komme på innsiden av det du holder på med. Å erfare og ikke tenke for mye. La hvert øyeblikk være stort nok. Ikke leve gjennom andre og annet. Lukke verden ute og lage din egen stillhet når du løper, lager mat, har sex, studerer, prater, arbeider, kommer på en ny idé, leser eller danser. Alle som har skrevet en bok, vet en ting andre ikke vet: Den største utfordringen var ikke å skrive boken, men å sette seg ned, samle tankene og komme i gang.
Rosa99 siterer Stillhet i støyens tid av Erling Kagge
22:17, 30. november 2016 3 har det som favoritt.
Å stenge verden ute handler ikke om å snu ryggen til omgivelsene, men det motsatte: å se verden litt tydeligere, holde en retning og forsøke å elske livet
En liten tankevekkende bok i vår travle hverdag
Erling Kagge (f. 1963) er advokat, polfarer, forlegger, forfatter, kunstsamler og eventyrer, kan jeg lese på Wikipedia. I alt ti bøker har han utgitt - fra debuten i 1990 og frem til i dag. Tematikken i bøkene hans var til å begynne med dominert av polferdene hans, mens det etter hvert er mat, kunst og eksistensielle spørsmål som har tatt mer over. Han er nok ikke ferdig med å foreta seg uvanlige eventyrreiser etter at han i 2012 utga en bok om en reise til New Yorks indre, som handler om en vandring i Manhattans kloakksystem (men som egentlig er en reise til hans indre) ...
Jeg vet ikke helt hva jeg forventet da jeg tidligere i høst fikk tilsendt Erling Kagges siste bok "Stillhet i støyens tid" fra forlaget. Kanskje forventet jeg en slags quick fix eller selvhjelpsbok om hvordan jeg selv kunne finne frem til stillheten i mitt eget liv? Jeg trodde for øvrig at jeg visste en hel del om det å være stille i eget selskap, for det er jeg ganske ofte. Svært mye av det jeg liker aller best å gjøre, handler nemlig om å være alene. Etter å ha lest Kagges bok, skjønte jeg at jeg egentlig ikke hadde forstått så mye av hva stillhet er. Virkelig stillhet! Og det på tross av at boka ikke inneholder revolusjonerende tanker ... For stillhet handler ikke (bare) om å være alene. Kanskje kan det best beskrives som en intens opplevelse av nå´et, der tankene kretser om det som skjer her og nå - ikke fortid, ikke fremtid, bare her og nå. Stillhet handler heller ikke nødvendigvis om knystende stillhet hvor man ikke kan høre en eneste lyd. Og endelig handler det ikke om at man må gjøre ingenting for at opplevelsen av stillhet skal komme til oss.
Styrken ved Erling Kagges bok er at den er så til de grader ujålete. Dessuten nærmer han seg med stor ydmykhet til spørsmålene han reiser i boka. Underveis savnet jeg noen linker til kjente begreper som mindfullness og flyt, inntil jeg erkjente at "nei", dette hørte faktisk ikke hjemme i akkurat denne boka. Underveis byr han på seg selv, og få mennesker har vel opplevd å være så til de grader avsondret fra resten av verden som nettopp ham. Begrepet stressmestring nevnes heller ikke, selv om det er dette vi jakter etter. Dypest sett handler både stillhet og det å nyte øyeblikket fullt og helt om stressmestring ... og lykke.
Boka ga meg en hel del, og jeg anbefaler den til alle som ønsker å ta en fot i bakken og kjenne etter hva vi egentlig driver med innimellom alt det viktige vi ellers fyller hverdagene våre med - som å sjekke "likes´ene" på Facebook, siste nytt, været eller hva det skulle være. Problemet er ikke nødvendigvis at vi gjør nettopp det. Et problem blir det vel egentlig først når dette gjentas sånn ca 2-300 ganger hver eneste dag ... Jeg ble inspirert til å finne mer stillhet i livet mitt etter å ha lest Erling Kagges bok!
K. H. siterer Wunderkammer av Nils Chr. Moe-Repstad (side 595)
16:32, 30. november 2016 Ingen har det som favoritt.
Når metaforene og systemene kommer ferdig artikulert, velger jeg mai, barna
sier jeg er ferdig med april i litteraturen og livet: hører jeg stråene i vinden
vet jeg at de snakker til munnen er blå, og ingen venter i redsel eller støv
Arve G. som svar til Ava :
02:01, 29. november 2016 Diskusjon: Tråd for linker til artikler om litteratur.
En noe omstendelig bok, av og til litt snakkete, men karakterskildringene og særlig naturbeskrivelsene er ikke bare pålitelige, men utrolig presise, og fordi presise, også vakre. Enhver som har vært nær dyr eller vært ute i skumring eller daggry vil sette stor pris på Turgenjev. Terningkast fem er i grunnen alt for svakt fra meg. Det "snakkete" i boka er passasjene og samtalene som går inn på bøndenes kår, og som politisk foregripende for situasjonen i Russland er det egentlig en kvalitet, men en som drar oppmerksomheten bort ifra det jeg selv satte mest pris på.
En forfatters jakt på sine røtter
Ivo de Figueiredo (f. 1966) er norsk historiker, biograf og kritiker. Han er født i Langesund, og er sønn av en norsk mor og en indisk far. Figueiredo debuterte som forfatter i 1999, og har til sammen utgitt ni bøker, inklusive den siste boka "En fremmed ved mitt bord". Han mottok Brageprisen for biografien om høyesterettsadvokat Johan Bernhard Hjort i 2002, og han mottok i 2016 Språkrådets pris for fremragende bruk av norsk i sakprosa.
Farens familie kom opprinnelig fra Goa, en liten delstat i India som frem til 1961 var en portugisisk koloni. I og med at koloniherredømmet varte i om lag 450 år, var menneskene som bodde der sterkt influert av europeisk kultur og religion (katolisisme). Ivo de Figueiredos far ble født på Zanzibar, en liten øy like utenfor Tanzanias kyst. Øya var et britisk protektorat fra 1890 til 1964. Siden reiste familien til Kenya, hvor de bosatte seg i Nairobi. Da koloniherredømmet brøt sammen, fikk dette store konsekvenser for inderne som hadde jobbet for britene. Hvor skulle inderne til slutt gjøre av seg? De var i grunnen uønsket i Afrika. For de aller fleste var det uaktuelt å flytte tilbake til Goa, og det var ikke uten videre kurrant å få opphold i Storbritannia. De tidligere så lojale tjenerne var plutselig statsløse.
Forfatteren har tatt for seg samtlige steder hvor hans farsslekt slo seg ned i årene etter at de forlot Goa, og frem til i dag.
I sin jakt på familierøttene innvier Ivo de Figueiredo oss i sin families bakgrunnshistorie. Hvordan har det vært å vokse opp i en multi-etnisk familie i Norge, der faren etter hvert forsvant ut i periferien? På hvilken måte har farsslektens historie påvirket farens skjebne, der rotløshet går igjen som en rød tråd gjennom hele hans liv? Mens andre forfattere står åpent frem og bretter ut hver minste detalj om familiehemmeligheter, gjør andre forfattere det de kan for å insistere på at de skriver fiksjon. Ivo de Figueiredo gjør noe midt i mellom. Han har skrevet en familiefortelling, men han dekker til de mest intime detaljene. Vi kommer hit, men ikke lenger ... F.eks. skriver han seg rundt faren og hans alkoholproblem, og sparer oss for de verste detaljene. Jeg synes det er like greit, og følte meg på ingen måte snytt som leser. Man trenger nemlig ikke all verdens fantasi for å skjønne at rus er ekstremt ødeleggende i en familie. Eller for å skjønne at farens stolthet ofte kom i veien for konstruktiv dialog. I den grad at det ble familievold av dette, noe som til slutt førte til nok en familie på skilsmissestatistikken ...
Jeg kjente meg sterkt berørt underveis. Figueiredo skriver lett og ledig, og med sitt presise språk treffer han godt når han beskriver mellommenneskelige relasjoner. I tillegg til at hans familiehistorie i seg selv er svært interessant, får vi også et innblikk i migrasjonens og eksilets pris. Vi tror at folk uten videre synes det er greit å forlate sine hjemland for å få en bedre fremtid for eksempel i Norge, men vi må nok innse at så enkelt er det ikke. Røtter er viktig for mennesker, enten de kommer fra India eller en liten by i Nord-Norge. De sier noe om hvem vi er og hva vi er laget av, men de sier selvsagt ikke alt. I "En fremmed ved mitt bord" blir vi med på en reise som mange mennesker har foretatt før oss, og vi kommer dermed i berøring med noe dypt eksistensielt.
Jeg anbefaler denne boka varmt!
" Det var Ingjald Nissen som etablerte begrepet hersketeknikk
som en del av den norske offentlighetens vokabular."
(sit. fra omtale hos UiO Inst.for filosofi / idehistorie)
I.Nissens opprinnelige utgave fra 1945 finnes i faksimile hos NB.no >
"en analyse av det nazistiske diktaturets psykopatologiske grunnstruktur"
Wikipedia: I.Nissen
_
[ Slettet bruker ] som svar til Øystein Visth :
18:53, 26. november 2016* Diskusjon: Lesehelgen 25.-27.11.2016
Tror dere på noen andre beretninger om Jesus enn
at han skulle ha spilt død og så stukket av til utlandet
for å finne seg en mer lettimponert tilhengerskare ?
..etter at kommandanten over romernes kyndige bøddel-lag
hadde konkludert: "Sannelig, denne var Guds Sønn!!"
"Men da offiseren og folkene hans, de som holdt vakt over Jesus,
så jordskjelvet og det som hendte, ble de grepet av stor frykt
og utbrøt: «Sannelig, han var Guds Sønn!»
(se Matteus 27 vers 41..66 for beretning ifølge øyenvitner.)
Davidsen 'Dekodet' har finurligere detaljer i en bloggartikkel,
"å si hvordan en person som ikke bare har vært naglet tvers i gjennom
hender og føtter,
er pisket med all uønsket romersk grundighet
og muligens har blitt stukket i med et spyd,
kan fremstå som "oppstanden" for sine etterfølgere.
Fremfor altså ikke bare hardt såret og i sterk behov for pleie.
For ikke å si penicillin og blodoverføring"
PS: Islamske læremestere er på sin side ofte begeistret for
slike 'esoterisk'-spekulative Jesus-reduserende eventyorier.
[ Slettet bruker ] siterer The Underground History of American Education av John Taylor Gatto
19:09, 24. november 2016 Ingen har det som favoritt.
“Our form of compulsory schooling is an invention of the State of
Massachusetts around 1850.
It was resisted — sometimes with guns — by an estimated eighty percent
of the Massachusetts population,
the last outpost in Barnstable on Cape Cod not surrendering its children
until the 1880s, when the area was seized by militia
and children marched to school under guard.”
/ / / /
“I urge you to examine in your own mind the assumptions
which must lay behind using the police power
to insist that once-sovereign spirits have no choice but to submit
to being schooled by strangers.”
/ / /
"But no large-scale reform is ever going to work
to repair our damaged children and our damaged society
until we force open the idea of “school” to include family as the main
engine of education.
If we use schooling to break children away from parents —
and make no mistake, that has been the central function of schools
since John Cotton announced it as the purpose of the Bay Colony schools
in 1650
and Horace Mann announced it as the purpose of Massachusetts schools
in 1850 —
we’re going to continue to have the horror show we have right now.”
/ / / /
"John Taylor Gatto’s Weapons of Mass Instruction focuses on
mechanisms of familiar schooling that cripple imagination,
discourage critical thinking,
and create a false view of learning as a by-product of rote-
memorization drills."
“This was once a land where every sane person knew how to build
a shelter, grow food, and entertain one another.
Now we have been rendered permanent children.
It’s the architects of forced schooling who are responsible for that.”
"Bror min leste filosofi frivillig."
(fritt e. Kj.Aukrust)
Står vi i hver vår kamp med, eller mot virkeligheten?
Kanskje blir bitre og nekter å hilse på den -
er den altfor gruelig? Dertil overvillig til
å dele ut pasientstatus, defektstemple, kassere ?
Overdreven bruk av nekting og bitterhet kan nok
landsette, MYRsette oss i en slik grop..
Omtalte skrift synes å ville kartlegge strekningen
fra konstruktiv til destruktiv respons under vår
vandring.
Både individets og sivilisasjonen.
Du kan gå inn for å oppøve tenkningen, eller nekte
befatning med slikt.
En destruktiv respons kan ligge innprylt i tidens
takt og rytme, synes det - -
men ennå er ikke polen tapt - -
demres en redning over ordpolen ?
Slik ble førsteinntrykket av bokens anmelder-logg
hos Goodreads -
tenkelig at dette kan fortjene nærmere visuell
inspeksjon.
Er sivilisasjonens lys for blygt neddimmet -
finnes håp for den osende veke?
Et fåtall andre skrifter som kan anslås å ligge
i samme vide terreng, brede kontinent:
_
[ Slettet bruker ] siterer The Underground History of American Education av John Taylor Gatto
20:35, 22. november 2016 Ingen har det som favoritt.
“average men and women don’t really exist
except as a statistical conceit.”
“As a writer, politician, scientist, and businessman,
Ben Franklin had few equals among the educated of his day —
though he left school at ten."
"Thomas Edison would find himself in Special Ed until his
peculiar genius had been sufficiently tamed.”
_
“The shocking possibility that dumb people don’t exist
in sufficient numbers to warrant the millions of careers devoted
to tending them
will seem incredible to you.”
_
"Schools train individuals to respond as a mass.
Boys and girls are drilled in being bored, frightened, envious,
emotionally needy, generally incomplete.
A successful mass production economy requires such a clientele.
A small business, small farm economy like that of the Amish
requires individual competence, thoughtfulness, compassion,
and universal participation;
our own requires a managed mass of
leveled, spiritless, anxious,
familyless, friendless, godless, and obedient people
who believe the difference between Cheers and Seinfeld is a subject
worth arguing about.”
“At the heart of the durability of mass schooling
is a brilliantly designed
power fragmentation system
which distributes decision-making so widely
among so many different warring interests
that large-scale change is impossible to those without a codebook.”
_
tanker om mer konstruktivt veivalg her:
Gatto presentert hos Goodreads:
Sitater av "The Underground History..":
Flere sitater av J.T.Gatto:
[ Slettet bruker ] siterer Dumbing Us Down av John Taylor Gatto
19:41, 22. november 2016 Ingen har det som favoritt.
schools don't really teach anything
except how to obey orders.
..noticed a fascinating phenomenon in my thirty years of teaching:
schools and schooling are increasingly irrelevant to the great enterprises
of the planet.
No one believes anymore that scientists are trained in science classes
or politicians in civics classes or poets in English classes.
The truth is that
schools don't really teach anything
except how to obey orders.
This is a great mystery to me because thousands of humane, caring people
work in schools as teachers and aides and administrators,
but the abstract logic of the institution overwhelms their individual
contributions.
Although teachers do care and do work very, very hard,
the institution is psychopathic --
it has no conscience.
It rings a bell
and the young man in the middle of writing a poem must close his notebook
and move to a different cell
where he must memorize that humans and monkeys derive from a common ancestor
Sist sett
