Bokelskere.no

Du stiller et interessant, men svært omfattende spørsmål som det er krevende å gi et godt svar på. Det er grunnen til at jeg ikke har svart, og det vil jeg tro gjelder flere. Jeg har, som mange her, lest begge bøkene.

Rent generelt vil jeg si at Lev Tolstoj er en forfatter av et helt annet format enn Margret Mitchell.

Jeg kan gå med på at Scarlett O’Hara kan kalles en foregangskvinne. Men hvis du setter likhetstegn mellom foregangskvinne og feminist, er vi uenige. Feminisme er en politisk teori eller bevegelse. Jeg viser til tankesmien Cevitas politiske ordbok:

«Feminisme er teorien om politisk, sosial, økonomisk likhet mellom kjønnene. Det er en ideologisk tankeretning som legger til grunn at menn og kvinner skal ha like rettigheter og bli anerkjente som likeverdige individer.»

Jeg tar mitt eget fagfelt, sykepleien, som et eksempel. Fra gammelt av ble pleie av syke ansett som et simpelt arbeid, overlatt til fattige kvinner uten noen form for utdannelse. Diakonissene i Kaiserswerth (Tyskland), britiske Florence Nightingale og norske Cathinka Guldberg kjempet frem sykepleien til et respektabelt yrke, som krevde en yrkesutdannelse. På veien brøt de mange tabuer og konvensjoner. De utvidet kvinnerollen («kvinners handlingsrom») ved å skape et av de tidligste yrker kvinner kunne inneha. Disse sterke og modige kvinnene var alle foregangskvinner innen sitt felt. Men jeg har ennå til gode å høre dem omtalt som feminister. Hvilket de da heller ikke var.

Helt enig.

Jeg må visst prøve å oppklare en misforståelse: Scarlett O'Hara er ingen feminist i mine øyne. Det er romanen Tatt av vinden jeg mener er feministisk. Den handler om et kvinnemenneske som stort sett framstår som umedgjørlig, usympatisk og mye annet på u - men som trasser alle hindringer på vegen mot målet, som er å tilbakeføre Tara til fordums storhet. Mer utfyllende svar kommer kanskje med tid og stunder når jeg har henta fram romanen fra hylla, der den har stått urørt i mange tiår.

Etter å ha tenkt og tenkt, må jeg bare spørre (spørsmålet går både til deg og Marit og andre); hva er en feminist?

Scarlett O’Hara husker jeg som bortskjemt, egoistisk, lite snill og utrolig fascinerende. En feminist har jeg oppfattet som en som kjemper for kvinners rettigheter og likestilling mellom kjønnene. Nå er det riktignok nærmere seksti år siden jeg leste «Tatt av vinden», men jeg kan ikke huske annet enn at Scarlett kjempet, med alle slags knep, utelukkende for seg selv og sitt eget velbefinnende. Og ga seg ikke før hun fikk den mannen hun ville ha.
Gjør dette henne til en feminist?

Jeg har nettopp ført opp Tatt av vinden på "gjenlesingslista" mi, for å sjekke om jeg virkelig var så bevisstløs første gang jeg leste den for mange år siden, Den gangen oppfatta jeg den som en feministisk roman: Scarlett er riktignok ganske uspiselig, men hun veit hva hun vil, og går verken av vegen for intriger eller grovarbeid (slavearbeid?) for å nå sine mål.

Men først må jeg gjøre meg ferdig med Den siste stolheisen av John Irving, en murstein på bortimot tusen sider - den handler om helt andre sider ved det amerikanske samfunnet enn Tatt av vinden!

«Tatt av vinden» elsket jeg som ungpike! Også filmen. Kjærlighetshistorien mellom Scarlett O’Hara og Rhett Butler overskygget alt. Rasismen så jeg ikke. Dette var riktignok før Martin Luther Kings «I have i dream», og den amerikanske borgerrettighetsbevegelsen var lite kjent i Norge.

Opp gjennom årene har jeg flere ganger tenkt å lese boken på nytt. Men aldri tatt sjansen. Min første reaksjon etter din grausame salbe var at den skal få forbli et romantisk minne. Ved ettertanke - er det kanskje som du sier, noe å lære om dagens Amerika av boken.

Du får en stjerne for å ha skrevet en ordentlig omtale. Innholdet klarer jeg ikke helt å forholde meg til. Var den virkelig så ille??

Notat

Livet er den eneste måten
å dekkes med løv på,
hive etter pusten i sanden,
stige til værs på vinger;

å være hund,
eller stryke den over den varme pelsen;

å skille smerte
fra alt som ikke er det;

å komme på innsiden av det som skjer,
se noe fra flest mulige synsvinkler,
å strebe etter å trå minst mulig feil;

En enestående sjanse
til et øyeblikk å erindre
en samtale som fant sted
med lampen slått av;

og i det minste én gang
snuble i en stein,
bli dyvåt når det bøtter ned med regn,
legge fra seg nøklene i gresset;

og å følge en gnist i vinden med øynene;

og uten stans fortsette med å gå glipp av
noe viktig.

Wislawa Szymborska

(til norsk ved Christian Kjelstrup)

Eg vil vere her - Dikt til trøyst
Red. Olaug Nilssen

En bok med virkelig interessant tema der, Kristen.

Selv fant jeg meg selv plutselig lyttende til Nrk sin Lesesirkel og boka de hører på og diskuterer nå: Stolthet og fordom, av Jane Austen. Jeg har lest den flere ganger tidligere, og sett filmene flere ganger. Det er interessant å få med seg Austen sin ironi og spark til datidens samfunn, samtidig som det jo er en kjent kjærlighetshistorie. Jeg har laget en diskusjonstråd om boka hvis det er flere som lytter til den eller leser den akkurat nå som har lyst å snakke om boka.

Jeg leser også Pachinko-kulene, av Elisa Shua Dusapin. Dette er hennes andre bok. Den første boka var Vinter i Sokcho, den likte jeg veldig godt. Pachinko-kulene blir av The Guardian beskrevet som "en smart, sart og forførende utforskning av identitet og utenforskap, gjemte historier og den type ensomhet som man bare kan oppleve innad i en familie. Det er også en fascinerende fortelling om japansk-koreanske forbindelser og den sydende storbyen Tokyo. «… en atmosfærisk andreroman fra en helt eksepsjonell forfatter."

Nå er det tid for å komme seg ut og nyte våren! Ønsker alle bokelskere en riktig god helg :)

Dette var trist. Kjell K var en dyktig styrer av lesesirkelen, og hadde masse kunnskap å dele om bøker.

Dette var trist. Kjell K (Kikasen) har betydd mye både for meg personlig og Bokelskere.no. Hans stødige ledelse av lesesirkelen, hans kunnskap og inspirerende spørsmål har bidratt til gode, tankevekkende og lærerike diskusjoner og god lesing gjennom mange år. Jeg minnes Kjell i takknemlighet.
Og takk til deg, Marit for informasjonen.

For noen dager siden så jeg tilfeldigvis en dødsannonse i en tidligere utgave av Avisa Nordland: Kjell-Inge Karlsen døde 13. april i år. Det dreier seg om vår mangeårige "bestyrer" av den gamle lesesirkelen, som jeg satte stor pris på gjennom gode leseår. Han var en av "veteranene" her på Bokelskere, står fortsatt i medlemsregisteret og var aktiv inntil for noen få måneder siden. Jeg minnes Kjell K med takknemlighet.

For en flott dronning vi har! Og all ære til øykvinnene.

Det var et flott innlegg av slettet bruker der, ja. Håper flere vil bidra her inne med mer av det som etterlyses.

Jeg trekker frem et tretten år gammelt innlegg fordi jeg opplever at det er like aktuelt i dag.

Det er Christoffer Staib som leser den.

Å leve på et sted som forsvinner

La meg si det med en gang, dette er en lærerik og interessant bok. Raja Shehadeh (f. 1951) er vandrer, advokat, en av grunnleggerne av menneskerettighetsorganisasjonen Al-Haq og blant Palestinas fremste, nålevende forfattere. Han bor i Ramallah på Vestbredden.

Shehadeh har vandret i det vakre og varierte høylandet i Palestina fra 1978 til 2007, nytt den uberørte naturen, kjent frihetsfølelsen, lært sitt land å kjenne. Og han har sett, og følt på kroppen, de uopprettelige skadene den israelske bosettingspolitikken har påført området. Landet er blitt bortimot ufremkommelig, blokkert av jødiske boligkomplekser, betongmurer og motorveier forbeholdt jøder. Palestinsk jord er ekspropriert, eller bare tatt, av den israelske staten, kartene tegnet på nytt. I en sterk scene beskriver Shehadeh hvordan han uforvarende har kjørt inn i et slags industriområde og ikke finner veien ut igjen, før etter flere timer med leting og stigende panikk.

Under sine vandringer reflekterer Shehadeh over barndomsminner, sitt liv som advokat og kampen for et fritt Palestina. Han undres over 1800-tallet reiselivslitteratur, over hvordan for eksempel Mark Twain i "De troskyldige drar utenlands" kunne unngå å se hvor vakkert landet var. Eller Herman Melville som bare så "en naturens avfallsdynge" og ikke den frodige blomsterprakten. Gjennom egne erfaringer og observasjoner gir Shehadeh oss et helhetlig bilde av den tragiske utviklingen på Vestbredden.

Palestinernes væpnete kamp mot Israel har fått oppmerksomhet i norske medier. Shehadeh valgte en annen vei. Han har brukt sitt yrkesaktive til å bekjempe okkupanten Israel gjennom lovverket og rettsapparatet. Han har ført utallige rettsaker for palestinske grunneiere for å sikre dem deres rettmessige eiendommer. I dag (april 2025) må vi bare slå fast at ingen av metodene så langt har ført frem. De siste tyve årene har kampanjen «Boikott, deinvesteringer og sanksjoner mot staten Israel» (BDS) vokst frem til å bli en sentral del av solidaritetsarbeidet for Palestina. I den ligger etter mitt syn håpet.

Norske politikere liker å fremheve seg som viktige fredsmeklere i Midtøsten. Ikke så ifølge Shehadeh: «Denne dyrkelsen av gjestfrihet og tillit har iblant slått tilbake på araberne selv. I avgjørende øyeblikk i vår historie har arabiske ledere ikke greid å se forbi mennesket de overøste med vennlighet og til politikken det tjente. Mange av oss falt for sjarmen til dem som kom for å kolonialisere landet vårt, enten de var briter eller sionistiske jøder. I nyere tid var det nordmennene, nykommere på den internasjonale arena, som utnyttet denne svakheten ved å invitere de palestinske forhandlerne til å bo sammen med sine israelske partnere i et hus i Norges skoger, hvor også barna til de norske embetsmennene var med for å lette stemningen. Alt dette i den hensikt å skape tillit mellom partene, som om det utelukkende var mangel på tillit saken dreide seg om, og ikke kolonialiseringen av Palestina! Nordmennene lyktes. Oslo-avtalen ble underskrevet, bosetningene ble ikke fjernet, og den etterlengtete freden ble aldri en realitet.» (s. 125)

Boken gir interessante innblikk i politiske uenigheter innad i det palestinske folket, og motsetninger mellom generasjonene.

Boken er velskrevet, en spesiell blanding av politikk og poetiske naturskildringer. Den vant i 2008 The Orwell Prize. Orwell-prisen er en prestisjefull, britisk pris som deles ut årlig for det arbeidets som ligger tettest opp til George Orwells ambisjon: «to make political writing into an art». Velfortjent!

Ofte avslutter jeg en bok på fredager av en eller annen merkelig grunn. Det er ikke alltid jeg starter på en ny med det samme, men det gjorde jeg i går. De siste månedene har jeg hørt mer på lydbøker. Nå er det sci-fi klassikeren Dune, av Frank Herbert jeg har begynt å høre på. Jeg har akkurat startet, så jeg er veldig spent på om dette er en bok for meg eller ikke. Jeg leser ikke mye sci-fi, men jeg er glad i å lese klassikere i ny og ne.

Boka er fra 1965, har solgt i over 20 millioner eksemplarer og den ble filmatisert i 2021. Boka blir betegnet som episk. Det står i Wikipedia at historien i boka "utforsker de flerlagede samspillene mellom politikk, religion, økologi, teknologi og menneskelige følelser når fraksjonene i imperiet konfronterer hverandre i en kamp om kontrollen over Arrakis og dets krydder.".

Ønsker alle bokelskere en nydelig vårhelg!

Dawn

Dawn in New York has
four columns of mire
and a hurricane of black pigeons
splashing in putrid waters.
Dawn in New York groans
on enormous fire escapes
searching between the angles
for spikenards of drafted anguish.
Dawn arrives and no one receives it in his mouth
because tomorrow and hope are impossible there:
sometimes the furious swarming coins
penetrate like drills and devour abandoned children.
Those who go out early know in their bones
there will be no paradise or loves that bloom and die:
they know they will be mired in numbers and laws,
in mindless games, in fruitless labors.
The light is buried under chains and noises
in an impudent challenge of rootless science.
And crowds stagger sleeplessly through the boroughs
as if they had just escaped a shipwreck of blood.

Frederico Garcia Lorca (1898-1936)

Frederico Garcia Lorca - Collected Poems
Farrar, Straus and Giroux
New York 2001

De traumatiserte barna

Psykolog Katrin Glatz Brubakk skal ha all ære for det arbeidet hun har gjort i Gaza og for å ha løftet frem de traumatiserte barna gjennom denne boken, foredrag og intervjuer. Vi hører mye om dødstallene, mindre om de ti-tusener av foreldre- og familieløse palestinske barna som er ødelagt, sannsynligvis for livet. De som ligger apatisk med bortvendt ansikt og ikke greier å møte hjelpearbeiderens blikk, som knapt puster av angst eller skriker hjerteskjærende når de hører den minste uvante lyd. Dette er bokens viktigste budskap.

Glatz Brubakk fra «Leger uten grenser» ledet et team av hjelpearbeidere i Gaza i august 2024 og boken bygger på hennes dagboksnotater. Den gir oss et innblikk i barnas og deres foreldres skjebner, og i sine arbeidsmetoder, som å la barn blåse såpebobler og dermed få løst opp pusten. Vi får også innblikk i de mangelfulle (for å si det mildt) og dramatiske forholdene hjelpearbeiderne arbeider under. Glatz Brubakk er uten tvil en dyktig og erfaren psykolog.

Jeg kvier meg for å kritisere en av dem som faktisk gjør noe i en situasjon der verden synes handlingslammet. Men det er noe som skurrer her, uten at jeg helt klarer å sette fingeren på hva. En ting er at boken ble skrevet på én måned. Jeg skjønner det var viktig å få den raskt ut, men den hadde antakelig stått seg en grundigere bearbeiding. Mer refleksjon og dybde? Et annet ankepunkt er at Glatz Brubakk skriver som om krigen startet med «Hamas’ grusomme angrep» på Israel den 7. oktober 2023. Mens det finnes en forhistorie med utallige israelske angrep på det palestinske folket. Det som verre er, er at jeg synes Glatz Brubakk har vel mye fokus på «meg» og «mitt team». Ja, hun roser sine kollegaer, men fremhever sin egen innsats og hvor «heldig» hun er som får være med på dette, på en måte jeg ikke har sansen for. Disse ankepunktene hører med til mine tanker om boken.

Uavhengig av dem - «Dagbok fra Gaza» er en viktig bok som bør få mange lesere.