Bokelskere.no

Men sola skinte, og noen av menneskene i verden hadde fått leve, og det var tvilsomt hvorvidt menneskehetens vanvidd noen gang ville lykkes helt i å rasere kloden – eller engang den minste og mest alminnelige blomstens grunnleggende harmoni: for ville ikke den og andre som den, komme opp igjen til våren? komme opp, om nødvendig, blant, mellom eller ut av – forbasket besværlig! – de smadrete likene der de lå i absolutt sinnsro, ufeilbarlige og uskrømtet i denne stillheten.

Nei, den virkelige trusselen nå og i framtiden er manipulering, innprentingen av foreskrevne holdninger og handlemønstre i uvitende borgere, myndighetenes usynlige skifte fra overvåking til kontroll, det siste kapitlet i en lang historie om demokrati, fri vilje deformert til frivillig føyelighet.

Han har begynt å skjønne litt av hvordan det må føles å være gal. Paranoide er sikre på at de blir konstant overvåket, overbevist om at de blir holdt øye med hele tiden, og det latterlige nå er at de blir det. Alle blir det!

...for nå er det han som har fordelen, en fordel han ikke hadde for bare noen minutter siden: Han vet noe, noe som fienden ennå ikke vet, og deri, folkens, ligger den virkelige makten.

Hun husker at han en gang fortalte henne teorien sin om hvorfor mennesker aldri hadde møtt utenomjordiske. "Rundt i hele universet", sa han, "dukker det opp sivilisasjoner som vår, som vokser opp og blir smarte, og omtrent på samme tid som de virkelig begynner å nærme seg en frigjøring fra sin primitive opprinnelse, begynner de å finne opp noe som fører til deres egen undergang. Bomber. Kjemikalier. Virus. Klimagasser. Det utløser en planetarisk krise. Uansett, når ett menneske kan få nok makt over disse destruktive kreftene som kan fucke opp hele planeten, vi den personen til slutt bruke dem. Det er det entropiske prinsippet, bare akselerert. Bang. Så går alt tilbake til steinalderen, og vi er tilbake på start, på utkikk etter en som vet hvordan man lager et hjul."

Av alle menneskelige handlinger er det å drepe den mest avgjørende.

Den store kjærleiken
(Song til G)

Den store og stormande
kjærleiken
med fossande bølgjer som brusar
og fører oss høgt over alle hav,
lukt til paradis,
er vel og bra nok

Men blikkstilla på fjorden
som glimtvis speglar det mjuke
oss imellom,
dei tolmodige dytta i ryggen
når motbakkane røyner på,
dei små løfta som skal til
for å kome seg i ståande stilling att,
er heller ikkje å forakte

Reisa til mjuk

Det tok si tid dette
å kvitte seg med rustninga. I den gamle
kledninga vart eg til sist einast
hylla av gneisen i berget,
berre dei gamle fjella
nikka anerkjennande

Heile tida sterkare,
heile tida hardare,
ikkje ei bivring i bringa
var lova som gjalt,
ikkje ei tåre måtte falle

Men etter dei mange mil med mørke,
etter at skredet hadde gått inne i meg,
bøygde eg meg til bakken,
der vaia
mjuke strå, der
kviskra den underfundige mosen
om ein viktig løyndom

og eit skjelvande
lauvblad fall

når alt dette skjer, når dei fine trådane blir slitne tvers
over og det stumme skriket lamslår alt som er i rørsle, alt
som er
fastbolta, når himmelen viklar seg saman til ein
forferdeleg
knute

legg du armen kring skuldrane mine og
slepper meg aldri