Bokelskere.no

Jeg fikk lyst til å nevne at "Marzahn, mon amour" står oppført på listen Bokelskeres tyske favoritter, foreslått av Monica Carlsen med begrunnelse. Tusen takk til Monica!

Som natt og dag

Når natta har nådd ned
til si yttarste grense
og mørket ikkje kan bli mørkare
hentar ho opp sine løynde ressursar
- og morgengry skjer

Når eit menneskehjarta
har kome langt nok ned
kan plutseleg mørket slå sprekkar
og lyset sive inn
frå botnen

Vi er døgnville alle
i tider av vårt liv
men den som ein gong
har stått opp frå dei døde
er aldri redd mørket
sidan

Åse-Marie Nesse

Lyslandet
Det Norske Samlaget

Det er vanskelig å si, men jeg tror at valg av dyr, elgen, kun kom av sult, behovet for mat. Og elgen er et stort dyr med mye kjøtt. Nå skjer det jo det uvanlige at elgkalven fortsetter å holde seg i nærheten av Doppler, det oppstår et bånd mellom dem.

Sekvensen om det store kjønnsorganet ser jeg på som et uttrykk for Doppler sin måte å snakke på, dvs. rett fram, dette er kun en faktaopplysning.

Hva tenker du?

Føtter som avspeiler et liv

I fotpleierommet oppstår en egen form for intimitet. Kunden i fotpleiestolen, den hevbare «tronen», har overlatt sine nakne føtter i den kyndige fotpleierens hender. Blottstilt sine undersåtters skavanker og fortrinn. Sluppet den profesjonelle inn i sin intimsone for en på forhånd avtalt tid, til en avtalt pris. En hverdagslig situasjon og en innbydelse til fortrolighet.

Fotpleieren, bokens jeg-person, er en middelaldrende, omskolert forfatter. En kvinne som slet med å finne sin vei «i årene da du hverken er ung eller gammel», som brøt opp og ble elev på kurset «Fotpleie A på en skole for kroppspleie og kosmetikk som pompøst nok kalte seg akademi». Som jeg har forstått, bygger dette på Katja Oskamps egen historie.

Jeg-personen arbeider i en hudpleiesalong i forstaden Marzahn, i utkanten av Berlin, der tidligere DDR-borgere har flyttet inn. Kundekretsen utgjør et spekter av befolkningen, både i aldre og yrker. Oskamp lar oss bli kjent med sine personer med varme, humor og alvor. I løpet av få sider tegner hun opp personligheter og hele livsløp. Mennesker å bli glad i, selv de som kan synes aldri så håpløse. Og siden de fleste av dem er gamle mennesker, får vi gjennom deres historier også et bilde av Tysklands utvikling etter andre verdenskrig.

Med inngående kunnskaper om fotens anatomi, godt håndlag og kjærlighet behandler vår kvinne føtter av ymse slag, føtter som avspeiler kundenes liv. Og ikke minst er hun omsorgsfull og lyttende. Det er nesten så jeg får lyst til å bestille meg en fotpleietime selv, bli en «nykunde». Så vil det gjenstå å se om jeg blir en stamkunde eller en «strøkunde», en som stikker innom fra tid til annen.

Siden 6-erne sitter langt inne hos meg, blir det et sterkt terningkast 5.

Jeg leste, som flere her, Isslottet i min ungdom, og gjenleste den for et par år siden. Den gjorde nesten enda mer vondt da. En gripende og allmenngyldig fortelling jeg sterkt kan anbefale.

Noen dager etter fødselen til ett av barna mine kom ei venninne på barselbesøk med vin, sjokolade og en bok. Boken var Is-slottet av Tarjei Vesaas. Artig var det å oppdage at Vesaas hadde gitt en av hovedpersonene i boka samme navn som den nyfødte babyen vår. Jeg likte boka, men hadde neppe gitt den til noen i barselgave selv.:)
Denne helga har jeg tenkt å lese Elizabeth Strout sin bok Tell me Everything.i denne boka møtes Olive Kitteridge og Lucy Barton - og det blir det sikkert god litteratur av.

Dikt leses hver dag - og dagens dikt er:

Den neste mil
Du har gått den eine mil med meg
nå går eg den neste mil
med deg, og vi talar
om våre liv, om Virginia Woolf,
Albinoni, tidevatn, gamle
og nye dagar, vennskapskjærleik,
om sår som aldri vil gro
og vi gir kvarandre balsam, vi har
eit rikhaldig reiseapotek, både
tåredroppar og lattersalver.

Åse-Marie Nesse

Jeg kan ikke huske at jeg har lest Is-slottet, men det fikk jeg lyst til å gjøre. Vi har en travel sosial og kulturell helg, så det har ikke blitt så mye tid til lesing foreløpig bortsett fra å lytte til to nye episoder av Doppler. Neste bok ut er den tredje krimmen til Kristina Ohlsson om politietterforsker Maria Martinsson og brukthandler August Strindberg, Skoddehav. Dette blir den tiende boka jeg leser av henne, hun skriver godt. Fortsatt fin helg til alle bokelskere!

Da har jeg også lyttet meg igjennom de neste episodene av Doppler. Inntrykket er (som det var tidligere) at dette er en rar bok. Jeg syntes den var morsommere første gangen, mens jeg nå fortsatt opplever at boka har mye å si. Loe bruker Doppler til å beskrive hvordan samfunnet er oppbygd og fungerer, og tar tak i meningsløsheten med det at livet for de fleste av oss er forutbestemt. Vi bygger opp livene våre og går i en bestemt retning. Det er ikke så stort rom for annerledeshet. Doppler har brutt med dette.

Hva med Victor Hugos debutbok – lagt til Munkholmen i Trondhjemsfjorden!

Jeg sakser fra min egen kommentar fra 2018:

«Jeg er, og jeg må nok si endelig, ferdig med Fangen på Munkholmen. En skikkelig røverroman med skjønne jomfruer, slu skurker og edelmodige helter. Med renkespill og melodrama i rikt monn. Her er de gode gode, og de onde onde.

Jeg er i hovedsak enig i din omtale av Victor Hugos debutbok, Steinar. I de beste partiene er boken absolutt interessant, i lange partier temmelig kjedelig. Handlingen kan være krevende å følge. Den kronglete setningsoppbygningen må muligens den ukjente oversetteren ta ansvaret for.

Det debutanten mangler i erfaringer og kunnskaper, tar han igjen i selvtillit! Hugo uttaler med den største selvfølge om fjellfolk, fiskere og gruvearbeidere langt oppe i nord. Om deres skikker og vaner og overtro. Og kanskje må en slik holdning til om man skal bli en forfatter av format?

En kuriositet: Vi får detaljert innsikt i bøddelens/skarpretterens liv og i hierarkiet innad i yrkesgruppen. Det er et tankekors at de som utferdiger dommen, anses som høyverdige mennesker øverst på den sosiale rangstigen, de som eksekverer den, nedrige og urene og på bunnen av samfunnsstigen. Vi hører for eksempel om en dødsdømt som nekter å bli benådet mot å påta seg bøddelarbeid. Døden er å fortrekke.

(…)

Jeg anbefaler boken – ikke først og fremst på grunn av dens litterære kvaliteter, men fordi den gir innsikt i forfatterskapet til en av klassikerne. Stor stas å eie Victor Hugos debutbok!»

Lykke til! Spent på å høre hva du synes :-)

Jeg har notert i en Moleskine fra 90-tallet at boken ble lagt igjen på Fornebu. Uansett, du har inspirert meg til å lese boken på nytt, og den er nå lastet ned på Kindle. Så takk til deg, Lillevi. :)

Så mye kunnskap blant bokelskere – tusen takk Ava!

Harlemrenessansen var ukjent for meg. Det samme gjelder Zola Neale Hurston. Svært interessant å få et innblikk i denne bevegelsen, og det gir mening til Cappelen Damms utsagn. Alltid morsomt å lære noe nytt :-)

Jeg vet jo ikke hvor i boken du ga den opp. Kan være enige i at enkelte partier ikke er helt på høyden, men et stykke uti skjer det en omdreining. Siste del av boken er svært medrivende og gripende. Anbefaler deg å gi den et nytt forsøk.

Zora Neale Hurston var med i Harlem Renaissance og var en forfatterne som satte African American kvinners liv i fokus, Harlemrenessansen refererer til oppblomstringen av afrikansk- amerikansk kultur i tiden mellom første og andre verdenskrig. I disse årene skrev flere forfattere om rasisme, levekår og livet til afrikansk-amerikanske kvinner. Kjent fra denne perioden er også Nella Larsens bok Passing. (forøvrig en av mine favoritter)
At en bok alene - skulle ha forandret hele litteraturfeltet finner jeg usannsynlig. Men at boken var med og bidro til forandring - er jeg med på.
Their Eyes Were Watching God, er en av de bøkene jeg av en eller annen grunn har lagt fra meg og ikke fullført.

I forlagets omtale av boken står følgende:
«Da Zora Neale Hurston i 1937 utga sin roman om en kvinnes selvbevisste utvikling gjennom tre ekteskap, visste hverken hun eller hennes den gang få lesere at det skulle endre det amerikanske litteraturfeltet for godt.»

Jeg lurer på hva som egentlig ligger i dette utsagn fra Cappelen Damm. På hvilken(e) måte(r) har denne bokutgivelsen forandret det amerikanske litteraturfeltet? Og det «for godt»? I så fall burde vi kunne snakke om et før og etter Hurstons «Blikket var vendt mot Gud».

Hurstons bok kom i 1937. Den hadde, ifølge forlaget, få lesere og ble nærmest glemt før den kom frem i offentligheten igjen i 1973. Da fikk den imidlertid en stor leserskare. En absolutt god bok.

Det hadde vært interessant om noen av dere bokelskere kunne utdype forlagets utsagn. Altså: Har dere noen tanker om «Blikket var vendt mot Gud» har forandret det amerikanske litteraturfeltet, og i så fall på hvilke måter?
Kan man i det hele tatt si at én enkelt bok har forandret hele litteraturfeltet?

Alle svar mottas med stor takk.

Jeg har også lyttet meg igjennom de første 22 sidene, og den introduserende podcasten med Leseklubben. Det var annerledes å lytte til Erlend Loe enn det jeg hadde trodd, han leste veldig treigt og litt kjedelig. Mulig det er for å illustrere hvordan han ønsker Doppler skal framstå? Samtidig er gir det lyttingen en ekstra dimensjon når det er forfatteren selv som leser. Jeg har lest Doppler før, og jeg har lest mange av Erlend Loe sine andre bøker også. Så jeg føler at jeg kjenner han som forfatter.

Doppler bor i et telt i skogen i Oslo-området. Det er november, og han har bodd der siden våren, nesten et halvt år. Bokas åpning slår i mot en:

Min far er død.
Og i går tok jeg en elg av dage.
Hva kan jeg si.

Ja, hva kan man si om en slik åpning?

Jeg gjør som Piippokatta, og lytter til Doppler. Ut over det så leser jeg videre i bøker jeg har snakket om tidligere. Leseåret 2025 har en litt treig oppstart i så måte, men det går seg nok til. Ønsker alle en fin helg!

Jeg er med :)

Hvordan jorden ble til

I de fjerneste tider var bare himlen. Men en dag skjedde et voldsomt steinskred. En mengde stein, grus og jord falt ut av himlen. Det ble Jorden. Av Jorden oppsto menneskene. I begynnelsen var et dypt mørke, og menneskene måtte lete etter mat på søppeldyngene utenfor husene sine. Livet var uten glede, og folk kjente ikke til døden.
En dag ropte en gammel kone: «Gi oss lyset!» og likevel visste hun ikke hva lyset var. Da kom lyset, og folk så hvor vakker Jorden var. Menneskene kunne nå dra ut på herlige reiser og finne nye boplasser. Likevel manglet noe som kunne gjøre gleden over livet på Jorden fullbrakt.
Da ropte en gammel kone: «Gi oss døden!» - og hun ropte det uten å vite hva døden var. Således fikk man døden. Og med døden kom også gleden over livet til menneskene. Diktning, sang og fest, liv og død, sorg og glede, lys og mørke har siden vekslet.

Gammelt eskimosagn

Dikt fra Grønland
Ved Harald Sverdrup

Den Norske Bokklubben - 1977

Godt nytt år til alle bokelskere!

Ja, da er vi i gang med et nytt leseår, 2025. Jeg har startet opp med en bok som muligens blir "langlesing". Det er Erika Fatland sin bok, Sjøfareren. Hun har hatt en fenomenal salgssuksess med denne boka, og vant Bokhandlerprisen 2024. Jeg har lest to av hennes bøker tidligere; Sovjetistan og Grensen - begge veldig gode bøker (jeg ga terningkast 6). Så - jeg gleder meg til å lese om Portugals tapte imperium, og reisen hennes gjennom disse landene og stedene utover i januar måned.

2024 ble et veldig bra leseår for meg, og jeg håper jeg får lest mange gode bøker også i 2025. Jeg kommer til å følge The 52 Book Club’s 2025 Reading Challenge, en leseutfordring jeg har fulgt i noen år nå. Den gir innspill til å velge litt andre bøker innimellom, for på den måten å utvide horisonten. Dessuten er det gøy å prøve å matche alle punktene :)

Tusen takk for inspirasjon til å lese denne boken, Bjørg, så klok og reflekterende. Håper at ikke bare gamle, men også unge vil lese den.