Bokelskere.no

Hallo alle bokelskere, og god helg!

Her på østlandet ser det ut til å bli en riktig strålende vårhelg med sol og fine temperaturer. Så, i dag blir det helt sikkert mulighet for å kose seg med bok ute i sola.

Nå leser jeg Kulen som bommet, av Richard Osman. Det er den tredje boka i serien om Torsdagsmordklubben. Dette er lette, lune, muntre bøker med et godt krimplott. Faktisk, så er boka (bøkene?) filmatisert og kommer på Netflix. Her er det mange kjente skuespillere med: Helen Mirren, Pierce Brosnan og Ben Kingsley, så det blir spennende!

Boka til Kyrre Andreassen, Ikke mennesker jeg kan regne med, har jeg lagt bort. 150 sider inn i boka følte jeg at det var ren jobb å prøve å lese videre, ikke noe moro eller interessant.

Hva leser du?

Jeg ville lest de som serier :) De kan leses uavhengige av hverandre, da det er nye saker i hver bok. Men, hovedpersonenes historier kommer best fram hvis man leser kronologisk.

Trude Teige, Yrsa Sigurdsdotter Kristina Ohlsson og Sara Strømberg er veldig gode krimforfattere som jeg har lest flere bøker av det siste året.

Karl Ove Knausgård er også med i forfatterpanelet som har hatt en stemme i New York Times sin liste over det 21. århundrets 100 beste bøker:

Knausgård sine bøker på listen.

Komplett liste over de 100 beste bøkene på listen.

Flight

I saw them flee - to a Word
No Nation could invade
My relief - was but awe
A sentiment, carved in ruins

I felt, every treacherous blade
That stabbed their wound
And sought, what they sought:
An antidote, from a well, of Truth.

Tariq Al Karitty

Palestine Poems
A Poet Hears Your Cry

En enkel sak å fjerne terningkastet ditt og sette et nytt :))))

Denne helgen leser jeg Ikke mennesker jeg kan regne med, av Kyrre Andreassen. Jeg har kommet ca 100 sider inn i boka (av 400). Den leses litt i rykk og napp, og fenger meg nok ikke helt foreløpig.

Fra diktsamlingen Så lett, så sterk, så øm - Feminisme i norsk poesi, redigert av Marta Breen velger jeg ut dette diktet og ønsker dere en fin 8. mars.

jeg var piken i tårnrommet

hver kveld kastet jeg ut
den lange fletten min
slik at alle prinsene
kunne klatre opp til meg

de rev nesten hodet av meg
med all den klatringen

så jeg tok saksen
og klippet av fletten

du verden

rett av

svingte meg ut av vinduet
hang og dinglet i karmen et øyeblikk
før jeg tok fatt på nedstigningen

jeg klamret meg fast til sprekken i muren
men midtveis
skled jeg
og gikk pladask i bakken

selvfølgelig slo jeg meg
gul og blå var jeg
kunne ikke sitte på flere dager

men det var godt å få bakkekontakt

Britt Sørensen
Fra Sirene nummer 4, 1981

For dagens unge må et kjærlighetsliv uten prevensjon, og skammen ved å få et barn uten å være gift, synes uvirkelig. Men først etter at biskop Gunnar Stålsett viet kronprins Haakon og alenemoren Mette-Marit sluttet en fremstående politiker som Carl I. Hagen (Frp.) å offentlig mobbe alenemødre. Stålsett har fortalt at han etter sin tale fikk takkebrev fra kvinner over hele landet, han hadde befridd dem fra skammen ved å ha fått barn utenfor ekteskap. Dette er bare vel tyve år siden.

Denne bokens Kristin Krogstad fødte sin sønn, 16 år gammel, i 1953. I dypeste hemmelighet; «det måtte ikke snakkes», og ga han fra seg.

Jeg er imponert over hvordan Johan B. Mjønes lever seg inn i den 87 år gamle kvinnens situasjon og formidler den. Jeg kjenner i hele meg hvordan den bortadopterte sønnen har preget Kristins liv i alle år. Hun har hatt et godt liv, en snill og trygg ektemann, barn som greier seg bra, og barnebarn. Men noe har hele tiden ligget under. Et savn, en sorg, en lengsel etter barnet hun ikke fikk være mor for, bare fikk føde med en klut over øynene. «Hun måtte ikke se. Det kom til å bli så mye verre etterpå, om hun fikk se.» Bare barnets første, spede skrik et kort øyeblikk var det hun fikk med seg, og en stemme som hvisket: «Det er over nå, en velskapt gutt».

Idet Kristins mann, Trygve dør, løsner noe i henne; hun skal finne barnet sitt. I første omgang tar hun et av barnebarna til hjelp. Det sier sitt at Kristin aldri har sagt ett ord om barnet før hun 87 år gammel forteller om det til sitt 18 år gamle barnebarn. Mjønes må ha god innsikt i hvordan systemet omkring adopsjon fungerer. «Jakten» er spennende og møtene med ulike offentlige instanser realistiske. I parallell foregår forberedelsene til Trygves gravferd.

Kristin lever i en slags dobbelttilværelse i de få dagene boken spenner over, fra Trygves død tirsdag, til dagen etter begravelsen neste torsdag. Hun gjenopplever sin ungdoms store kjærlighet, graviditeten, den strenge, drikkfeldige faren, hvordan moren arrangerer oppholdet hos en jordmor som tar imot svangre og ordner adopsjon, i dypeste hemmelighet, fødselen og tiden etterpå. Det er lett å tro at Kristin er i ferd med å bli dement. Men hun er samtidig klar og besluttsom. Hun vet hva hun vil og hva hun gjør, og gir seg ikke. Gjennom hele denne prosessen utvikler hun også en større innsikt i seg selv og sitt eget liv, og en større forståelse for hvorfor forholdet til hennes eldste barn, datteren hun fikk være mor for, alltid har vært preget av en usagt distanse.

Mjønes er en stor menneskekjenner og en meget god forfatter. Hans skildring av Kristin, av familiemedlemmene og forholdene dem imellom er svært god og troverdig. Det er til å gråte over at slike historier har vært reelle for mange unge kvinner.

I dag 8. mars, den internasjonale kvinnedagen, er dagen for en sterk anbefaling av «Spuria».

Det var interessant. Jeg leste boka for noen få år siden, og syntes den var helt fantastisk. Den fikk terningkast 6 av meg. Jeg opplevde at en del av det du beskriver om boka, var det som jeg antok var annerledes og rart på grunn av våre forskjellige kulturer. Når jeg tenker tilbake på boka nå, fikk den meg til å tenke på serien Midnight Diner, Tokyo stories, på Netflix.

Bortanfor stunda

Bortanfor stunda,
bortanfor trettinga
bortanfor pininga
bortanfor harmen

er det ikkje deg
eg ser?

Og aldri var du finare
mot meg,
og vakrare.

Tarjei Vesaas

Ver ny, vår draum, 1956

Spill

Han var ikke den som ikke gjorde
gode miner til slett spill, -
ikke gode miner til - du slette tid,
eller slette miner til gode tider,
til godt spill i slette tider,
gode miner til gode,- og slett ikke - .

Han var i det hele tatt en fornuftig mann,
han var enig i alt jeg sa.

Annie Riis (1927-2020)

Satura - Dikt

Gyldendal Norsk Forlag - 1975

Jeg har en stund vært på utkikk etter ferielitteratur. Det begynner å haste, og det meste av det jeg har lyst på, er det venteliste på, på biblioteket. Nå har jeg bestilt "Havets stjerne" : -)
Hjertelig takk, TanteMamie!
Ser at flere bokelskere skriver varmt om denne boken.

Camilla Collett

Du frys i dine sjal Camilla Collett
ein gong var du for varm
ein brennande busk i Norges Dæmring
vraka av skalden
gret
og vart langsamt omskapt til grantre
levde ditt hjarteliv
i den tempererte sone:
husvarmens høflege og trygge kompromiss
men kvitglødande
var dine skapingsstunder
i tapper og tidleg kamp
mot kniplings-lenker tilslørte tankar
og stive korsett av normer og dyd

Du
syster av grunnloven
såg det: fridom var berre for fedrar
og søner og brør
og du ropa til morgondagens døtrer
om rett til å velje sin veg
rett til å lære å flyge
rett til å leve raudt

Var det eit rop i vind?

Du frys på din sokkel
ennå -
er ikkje istida slutt?

Åse Marie Nesse (1934-2001)

Til ord skal du bli
Det Norske Samlaget 1973

Så lett så sterk, så øm
Feminisme i norsk poesi - Redigert av Marta Breen

Gress
Hulda Garborg 1862-1934

Hulda Garborg hadde mye gress i hagen.
Hun lærte oss, ja, ingen andre lærte oss jo hvor
viktig metallbroderte huer var. Man må si at hun har
sluppet fint fra det. Hulda Garborg danset i så mange
politiske aksjoner at Norge ble langsomt vårt eget.
Hun ledet ikke bare bunadkampanjen, senere bunadpolitiet,
eller norsk kokekunstkamp, hun lærte oss
jammen å like den lille kålsommerfuglen. Hun hadde
bunter med ugress i store mugger og vevde folkeduker
på bordet, og utsikt til fjell som så ut som
Astrup-kvinner. Dessverre levde hun ikke lenge nok
til at hun kunne isolere fjøset med nazianorakker.
Men resultatet er i alle fall at i Norge vil alle kvinner
se ut som bondekoner på 17. mai og i gallatilstelninger.
Mennene ser mer ut som gress.

Cecilie Løveid

Svarte bunader - 2010

Så lett, så sterk, så øm -
Feminisme i norsk poesi
- Redigert av Marta Breen

Et folk i landflyktighet

Midtøstens litteratur er på mange vis fremmedartet for oss, en annen kultur, en annen måte å uttrykke seg på. Jeg begynte på denne boken med en intensjon om å lese ett dikt om dagen, og å slå opp alle ukjente ord og referanser. Og jeg fulgte denne strategien - en stund. Men diktene grep meg, og jeg leste dem mer fortløpende og sammenhengende. Og jeg fikk en helt annen opplevelse av stemningen, rytmen og meningen i samlingen. En gjennomgående tone av lengsel, sårhet og av kjærlighet til husene («Han kjente nøkkelen like godt som sine egne lemmer, og fattet håp.»), jorden, dyrene. Et folk i landflyktighet trådde frem.

Jeg synes diktene, hver for seg, er relativt krevende og leser fortsatt flere av dem flere ganger (med dypere forståelse). Tekstene strekker seg over lange avstander og gjennom store tidssprang, og fra myter til moderne fenomener. De inneholder en egenartet, uvant bildebruk («Krigen har gått på kafé for å slappe av …» (s. 72) og referanser ukjente for de fleste av oss. Men det er ikke nødvendig å forstå alle formuleringene og referansene. Dette er en bok der helheten formidler budskapet. Diktsamlingen under ett skaper vakre og sterke bilder, gode og vonde, knytter urgammel tid opp mot nåtiden. Og ikke minst; den bringer håp og forsoning. Denne lille, store diktsamlingen er verdt å bruke tid på.

Mahmoud Darwish (1942–2008) og hans familie flyktet fra det nordlige Palestina til Libanon da Israel inntok landsbyen deres i 1948. Etter den tid har hans tilværelse vært preget av rotløshet. Darwish regnes som den fremste av de palestinske dikterne og en av de største arabiske poetene. Han er oversatt til flere språk. Likevel er han påfallende lite kjent i Norge (i Vesten?). Boken kom i 1994, første gang oversatt til norsk i 2002. Jeg hadde aldri hørt om den, før jeg tilfeldig kom over den hos Alquds (Palestinabutikken i Oslo). Jeg gjorde for moro skyld et lite regnestykke. Av bokelskere.no’s nærmere 50 000 medlemmer, er det 0,01 promille som følger «Hvorfor lot du hesten bli igjen alene».

Mitt ønske er at flere vil få øynene opp for det palestinske folkets kultur generelt og Mahmoud Darwishs spesielle stemme.

«Legg navnet ditt i min hånd og skriv
for å få vite hvem jeg er, og gå som skyer
på horisonten ...
Så jeg skrev: Den som skriver sin historie arver
ordenes jord, og besitter betydningen helt og fullt!»
(s. 63)