Bokelskere.no

Såpeboblene som dette barnet

Såpeboblene som dette barnet
Blåser gjennom et strå av siv
Er gjennomskinnelige som en hel filosofi.
Klare, formålsløse og flyktige som Naturen,
Likesom tingene venner av øynene;
De er hva de er
Med en avrundet og sfærisk presisjon,
Og ingen, ikke engang barnet som blåser,
Later som om de er mer enn de ser ut som.

Enkelte kan nesten ikke sees i den lyse luften.
De er lik vinden som drar forbi og knapt nok rører blomstene
Og som vi bare vet drar forbi
Fordi vi kjenner noe ta til vingene i oss
Og godtar allting klarere.

Fra "Poemer" av Alberto Caiero/
Fernando Pessoa
Det er ikke meg jeg forestiller

Tusen takk!
og på spansk også, da :-)

Hvem er jeg?

Denne tynne flisen av en bok åpner for en dypere forståelse ikke bare av portugisiske Fernando Pessoa (1888–1935), men også av hans landsmann José Saramago (1922–2018), en av mine yndlingsforfattere. Pessoa opererer med en rekke heteronymer, dvs. personer han har fantasert frem, ikledd kjøtt og blod, gitt en livshistorie som om var de reelle mennesker. I denne boken kommer de mest kjente og velutviklete til orde; Alberto Caeiro, Álvaro de Campos, Richardo Reis og Fernando Pessoa. Gjendikter Henning Kramer Dahl understreker i sitt etterord at «Det er viktig å inkludere Pessoa «selv» i oppregningen, for han er likestilt med de øvrige, han er ikke mere egentlig enn dem.» (En til er regnskapsassisten Bernardo Soares som fører Uroens bok i pennen.) Heteronymene har sin egen personlighet og stemme; Caeiro skriver poemer, de Campos poesier, Reis oder og Pessoa dikt. Etter noe leting fant jeg nyanseforskjellene mellom poemer, poesier, oder og dikt (under tvil).

I Pessoas univers møtes disse personene, diskuterer og omtaler hverandres verker. Her er lag på lag. Denne måten å skrive på, må ha krevd stor dyktighet.

Jeg oppfatter spørsmål knyttet til identitet som bokens sentrale tema, jf. tittelen: «Det er ikke meg jeg forestiller». Men den favner også naturen, jorden, universet, ja hele vår eksistens. De fire «forfatterne» angriper spørsmålene fra hvert sitt hold; tankevekkende, fascinerende, originalt og ikke uten humor. Og de reflekterer over sitt erverv, det å skrive, som Alberto Caeiro her:

Jeg har hverken ambisjoner eller behov.
Å være dikter er ikke en ambisjon for meg.
Det er min måte å være alene på.

Jeg så med spesiell forventning frem til Ricardo Reis’ oder. Det skyldes at Saramago, en generasjon yngre enn Pessoa, har tatt tak i Pessoas heteronym Ricardo Reis og gitt han en egen roman, Det året Ricardo Reis døde, utgitt i 1984. I løpet av dette året oppsøker den døde poeten Fernando Pessoa stadig sin «venn», legen Ricardo Reis. Et tilbakevendende tema mellom dem er døden. Nobelprisvinneren Saramagos bok rager høyt på listen over de beste jeg har lest. Ville jeg kjenne igjen «min» Ricardo Reis i «Det er ikke meg jeg forestiller»? Et spørsmål som ikke uten videre er lett å besvare. La meg i hvert fall avslutte med noen linjer av Reis:

La oss gå rolige
Fra livet, uten
Engang å føle anger
Over å ha levet.

Igjen hjertelig takk Beathe Solberg som satte meg på sporet av boken. Jeg håper flere vil/kan bidra med synspunkter som kan belyse Pessoa og hans forfatterskap.

Alle innspill mottas med stor takk!

Boka Miraklene i Santa Fico er en av mine absolutte favoritter. Det er en nydelig bok, med en varm, fin og morsom historie som får en til å drømme seg bort til små, italienske landsbyer :)

Vakkert!

Ay, amor,
bajo el naranjo en flor!

Ho Lola

Under appelsintreet står ho
med kvitvasken sin.
Grøne er auga hennar,
røysta fiolett.

Å, kjærleik
under blomstrande appelsin!

Vatnet i bekken
rann fullt av sol,
i oliventreet
song det ein sprov.

Å, kjærleik
under blomstrande appelsin!

Sidan, når ho Lola
har brukt opp heile såpa,
kjem dei unge tyrefektarane.

Å, kjærleik
under blomstrande appelsin!

Frederico García Lorca (1898-1936)
Gjengitt i Andalucía frå kjøkkenbenken (side 166).

Å ta med én tykk bok, har jeg brent meg på før :-)))))
Hadde også med Spuria, som jeg sterkt anbefaler (har skrevet en omtale), pluss fant Andalucía frå kjøkkenbenken i leiligheten (en strålende bok jeg anbefaler alle som er interessert i Spania, har også skrevet om den).

Enig, "Havets stjerne" var et godt valg. Takk skal du ha, TanteMamie.

Eg vil takke livet

Eg vil takke livet som gav meg så mykje.
Det har gitt meg synet og når eg åpnar augo,
kan eg sjå og skilje det svarte og det kvite,
og på himmelkvelven dei lysande stjerner,
og midt i verdens vrimel den mann eg elskar.

Eg vil takke livet som gav meg så mykje.
Det har gitt meg øyre til å fange opp songen
frå småfuglar om dagen og siriss om kvelden,
frå hammar, turbinar og det susande regnet,
og den mjuke røysta til den mann eg elskar.

Eg vil takke livet som gav meg så mykje.
Det har gitt meg målet og heile alfabetet,
og dei rette orda til alle mine tankar,
mor og venn og søster og det stigande lyset
over vandringsvegen til den mann eg elskar.

Eg vil takke livet som gav meg så mykje.
Det gav steget styrke om enn foten trøytna
når eg gjekk i byar og langs mørke vatn,
over fjell og ørken, over sovande sletter,
og gjennom porten til den mann eg elskar.

Eg vil takke livet som gav meg så mykje.
Det har gitt meg eit hjarte som ustyrleg bankar
når eg ser det vakre i menneskehugen,
når eg ser det gode vinne over det vonde
når eg ser djupet i ditt klåre auga.

Eg vil takke livet som gav meg så mykje.
Det har gitt meg smilet, det gav meg gråten.
Eg får lov å kjenne både fryd og smerte,
og av desse kjeldene fløymer mine songar,
men også dine songar som er mine songar,
og all verdsens songar som er same songen,
og all verdsens songar som er same songen.

Violeta del Carmen Parra (1917-1967)
Chile

Til norsk ved Åse-Marie Nesse (1934-2001)

Eg vil vere her, dikt til trøyst
Olaug Nilssen (red.)

Wow, 1000 sider er heftig, lykke til :)

«Denne boka sitt ærend er (…) å utforske landet via maten og det daglege brød, tittelen Andalucía frå kjøkkenbenken skal uttrykke filosofien som ligg bak: At kvardagskjøkkenet reflekterer kultur, historie og daglegliv, og at arven frå kjøkkenet, ofte taus og uskriven kunnskap, formar og nører eit folk på samme måte som litteratur, kunst og teknologi. Og alt dette heng i hop.»

Slik beskriver forfatter Sigrid Bø Grønstøls sitt forsett, som hun lykkes imponerende godt med. «Andalucía frå kjøkkenbenken» sto i leiligheten vi lånte av våre venner, ikke så langt fra Itrabo, der forfatteren og hennes familie er «ferieinnvandare». Vi falt pladask! Boken gir leseren innsiktsfulle og levende bilder av den lille fjellandsbyen, av dens sosiale liv og koder som kan være vanskelige å forstå. Den frittalende Maria er gatens sjef. De kulturelle forskjellene er store, likevel finnes en gjensidig respekt mellom fastboende og feriefolk. Vi får innblikk i Andalucías (og til dels Spanias) kultur og historie, fortsatt preget av vel syv hundre år under maurisk styre (711–1492).

Grønstøl er rik på kunnskaper og erfaringer, som hun generøst deler med sine lesere. Hun fører en medrivende og god penn, til dels poetisk, som her:
«Det er ein vakker monotoni over det gamle olivenlandet, eit drag av livsvilje og stoisk ro, av moderland og slekters gang. Dei svarte greinane står som skulpturer over den tørre jorda, grå, gulgrå, orange, raud; jordfargen skiftar etter kvor du er.» (s. 129)

Eller som her:
«Aubergine, den sensuelle og glatte pæra med den mystiskmørke lillafargen, er en arv frå maurartida. Jødane skal ha dyppet aubergineskiver i sammenpiska egg til frityrsteking, medan maurarane steikte skivene i honning.» (s. 122)

Boken favner brett, og gjennom det hele løper råvarene og maten som en rød tråd. Den er gjennomillustrert av praktfulle og uttrykksfulle fotografier. En ren nytelse. Velplassert mellom teksten, fotografiene og oppskriftene (for dette er også en kokebok) står seks dikt av Andalucías store poet, Frederico García Lorca (1898–1936).

Det er kanskje unødvendig å si at vi straks gikk på jakt, og fant boken hos forlaget Sturnus. Nå er det bare å glede seg til å prøve ut de fristende rettene. Dette er en bok til glede og inspirasjon!

Det hørs ut som fornøyelig lesing, Esbjørn!

Det hørtes spennende ut, den må leses :)

Ja, det blir spennende å se hvordan denne filmatiseringen er, Piippokatta. Ellisif Wessel har jeg ikke hørt om, men jeg ser at det må ha vært en kvinne som utrettet mye. God lesing til deg!

Nå er det noen år siden jeg leste Gutten som elsket rådyr, men jeg ser at jeg ga den terningkast 6 - så gled deg til lesing av en bra krim :) Den kan sikkert leses uten å ha lest de andre først, men jeg ville kanskje anbefalt å lese de andre to først allikevel, for å få med seg den personlige historien til hovedpersonen. Jeg ga bok nr 1 terningkast 6, og bok nr 2 terningkast 5, så dette er en skikkelig bra serie etter mitt syn.

Astrid Lindgren kjenner vi, og jeg er sikker på at en biografi om henne er interessant lesing!

Morsomt med tema Irland, TanteMamie. Ser fram til å høre hva du synes om Portrett av en brud. Jeg har boka, men har ikke lest den foreløpig.