Bokelskere.no

"I want to do something I'm not ashamed of." "Something you are proud of, yes?" "Not even. I just don't want to be ashamed."

Sissel tvinger Stig til å holde kurven med pølser som hun senker ned i frityren. De stakkars pølsene likner hverken pølser eller mat når de kommer opp igjen. Endene er skåret i strimler og har vridd seg som smellbongbonger. Alt i hele verden går gjennom det samme. Stig kjenner at motet synker, mistanken er bekreftet på Sissels kjøkken. Ikke engang en pølse får være i fred med å være bare en pølse, men må vris og vendes til noe mer og større.

Det gjør vondt, sier Terje, når hjertet gnisser mot noe, men det er raspingen og rivingen som til slutt får deg gjennom alt. Han pleier å skru musikken helt opp så det ikke er noen vei utenom den såre stemmen. Det er raspingen og rivingen som får perlene til å skinne.

En dag kan noen komme og bare skrelle av deg. Som et eple eller banen, et menneske er ikke mer. En skrott er en skrott, om det er eple eller ku eller mann. Du har en kropp som andre kan pine og drepe.

Vinden er lumsk. Det ene øyeblikket er den smigrende og lun og kjælen, så sneier den over en skarp kant, løfter teppet av en lukt som du ikke vil kjenne. Ikke vil vite av.

"Forever is composed of nows," she says.

Just remember that sometimes, the way you think about a person isn't the way they actually are.

The town was paper, but the memories were not.

Jeg ser lenge på ham og lurer på hvordan det kan ha seg at bussene går, at det er mat i butikken, at Dagsrevyen alltid er presis, at verden fungerer sånn noenlunde. Men jeg rister det av meg og går videre.

Nå for tiden trenger man bare finne opp et slagord for sjokolade for å få reise til verdensrommet, og jeg har lest at hvis man reiser ut i rommet så vil man være yngre når man kommer tilbake enn om man hadde holdt seg på jorda, for tid er relativt. En dag med Epsilon er for eksempel ikke det samme som en dag uten.

Før vi sovner leste Epsilon høyt om standardavvik og konfidensintervaller, mens jeg holdt lommelykta. Ganske snart sluknet jeg og lommelykta, men Epsilon leste videre i lyset fra månen, og det er en fin ting å ha en som er våken når du sover.

Einar Lunde forteller om folk som dør, og utover kvelden dør de hver hele time frem til Kveldsnytt. Jeg skjønner ikke at folk orker, vi burde gjøre opprør.

Jeg lurer på hva som vil skje med alle tingene vi har, de vil vel bli kastet og alle minnene som sitter i dem blir kastet de også. Og jeg lurer på hva som er den dypeste innsjøen i verden.

Så elsker jeg også deg, når du bryter sammen, knekker, revner, mislykkes midt i ditt eget liv, mister deg selv i ditt eget liv, og jeg synes du ligner meg mer enn noen gang, og jeg tenker at vi en dag vil kunne glemme hverandre, møtes tilfeldig på gaten, gjerne rett ved torget der vi møttes første gang, bare et tilfeldig møte en dag vi begge har hastverk, du bøyer deg ned for å knytte den ene skoen, jeg stopper opp for å se på klokken. Kan du holde denne, sier du og rekker meg posen med gulrøtter, fisk, purre og en tørr paraply, unnskyld, sier jeg mens jeg tar imot posen, prøvende, klokken min har visst stoppet, jeg går ikke med klokke, sier du i et nikk mot en av fiskerne, og jeg synes jeg ser en muskel ute av kontroll, hektisk, rett over kragebeinet ditt

Frisette tanken, hva mener du med det? Som om noe rykkes opp med roten, får et visst tidsrom å leve videre i, frisatt, før det igjen må festes, som en surstoffmaske, strengt, uten åpninger, uten fatale hull, er det sånn du tenker? Som en frisetting av tanken når jeg drømmer, jeg vet ikke, jeg føler meg ikke i stand til å møte en eventuell frisatt tanke, løsrevet, jeg ville ikke kunne gripe den, forholde meg til den, det er mulig jeg heller ikke ville legge merke til den, bare oppfatte en støyende, donende irritasjon, fort forbi, uregistrert. Ingen der til å hviske: dette er din frisatte tanke.

To rykk i kroppen under innsovningen, bråvåknende uten egentlig å ha sovet, døgnvill og urolig etter støtet. Det er ubehagelig, det klør i neglene, som å være redd for at barnet ditt er i fare, kan jeg tenke meg, selv om jeg er uten barn, redselen for at den fargerike tapeten på barnerommet tar fyr, og jeg myser rundt i mørket, løfter en hånd opp mot det klamme kinnet, legger meg ned igjen, støtet rygger ut av kroppen, musklene slapper av igjen og jeg tenker: det var ingenting. Før det skjer igjen, litt senere på natten. Tre rykk i kroppen og jeg bestemmer meg for å sette barn på noen, deg, vet du at jeg valgte deg på grunn av din ytre likhet med din egen mor, de slanke øyenbrynene, den ranke gangen over brosteinene, alle feiltråkkene du retter til kneis bare ved å løfte hånden til håret, dra fingrene gjennom

Du sier du vil ta på meg, men kan ikke, bare se, bli sett, og jeg tenker: Finnes det en tanke som vandrer, mellom oss, i oss, gjennom historien; en klosterpeis med fordampet sekret, en trøstedrikkende Churchill, en gråtende mor i Walsum, torghandleren som trekker på skuldrene i 1582, fluen som fortaper seg i vinduskarmen din. Kan det finnes en tanke på vandring, som kan vikle en sovende floke.

(...)og jeg tenkte at du må huske å være snill mot henne, Sofus, du må fortsette å huske på å se henne like mye som du gjør nå, bry deg nok om livet hun lever også om ti år, du må ikke begynne å gjemme deg vekk, for da forsvinner folk, da mister du dem, én etter én, og de kommer aldri tilbake.

Jeg ville at alt skulle ha stått stille, fjorårets støv i karmen. Men det er nesten ingenting som står stille. For fjellene reiser seg, kontinentalplatene forskyver seg hvert år, og gamle vennskap ruster i regnet.