Vakre greier. Hold tunga rett i munnen og sett i gang.
Jøje, som det tar av på slutten der.
Det slår meg at jeg har lest denne, men at jeg virkelig ikke husker noe av innholdet. Bare måten den blir fortalt på. Rart.
Jeg tror ikke jeg skal se den. Dette er kanskje den boken som har gitt meg aller størst leseopplevelse noen gang. McCarthy mante fram så sterke bilder i hodet mitt - og jeg har ikke lyst til å erstatte dem med noen andres bilder. Selv om filmen helt sikkert er bra.
Tor Obrestad sa en gang at han la fra seg bøker som ikke fenget ham etter 50 sider. Og det kan kanskje stemme med alderen han hadde da.
Jeg tror jeg vanligvis leser lenger enn mine pålagte sider før jeg gir opp. Jeg gir virkelig sjelden opp.
Overveldende på den gode måten? Jeg har den liggende her nå, og lurer på om jeg skal begynne?
Kvasi-intellektuelt tullball.