Da er tredje bok i Tom Grayston serien lest, og kan den måle seg med de to andre bøkene?
Slakt er en av debutbøkene som har imponert meg mest, fordi den var svært mørk og hadde en tempo som jeg likte. Kleptokratiet er en god krimbok det også, men den var ikke like sterk som de to andre bøkene han har tidligere utgitt.
Risikabelt yrke
Kleptokratiet er om to damer med viktige jobber. Den ene av dem er norsk og hun er miljø og menneskerettighetsforkjemper. På grunn av deres spesialfelt, bor de i Kongo hvor de deler en leilighet. Noe i leiligheten skjer slik at noen dør, og Tom Grayston blir satt på saken. Han tar med seg et team og reiser til Kongo. Han blir skuffet da damene velger å bli værende der i stedet for å bli skremt til å dra hjem. De tror på det de gjør, og derfor er de nødt til å bli værende. Men jo mer de snoker rundt .... jo større kommmer de i fare, og da Sofie Christensen blir kidnappet, insisterer Tom på å dra tilbake til Kongo.
Er det noe Skjerven kan, er det å skrive troverdig krim fordi han skriver om temaer han er svært kunnskapsrik om, og teamer som er aktuelle. Selv om boka tar for seg aktuelt tema og ting som engasjerer, blir Kleptokratiet vel saklig. Det blir veldig mye informasjon slik at noe av spenningen fra hans tidligere bøker uteblir. Jeg stusset også på fortellerstemmen som virket en smule annerledes. Etter å ha lest etterordet forsto jeg årsaken. Kleptokratiet begynte Skjerven å skrive på i 2015, men i stedet ble Slakt hans debutbok og så kom oppfølgeren Blod er tykkere enn vann. Han skrev denne boka mellom disse bøkene. Så ikke rart at fortellerstemmen føltes noe annerledes. Han skriver fremdeles godt, men følte jeg ikke ble like revet med denne gang. Det ble for saklig. Jeg liker at krimbøker er troverdig og tar for seg viktige temaer, men syntes det ble litt for mye av det denne gang. Dermed ble det noe småtørt for min del.
Leser gjerne mer om Tom Grayston
Liker fremdeles å lese om Tom Grayston, både på jobb og privat. Han har nylig flyttet til Oslo for å jobbe for Kripos, og han får ha barna sine hos seg av og til, og forholdet til barnemoren er noe komplisert. Han er heller ikke en typisk hverdagshelt som skal skyve seg selv foran alle andre i enhver tid. Han gjør bare jobben sin. Denne reisingen Tom gjør mya av i denne boka, minnet meg også litt om bøkene til Sven G. Simonsen.
Selv om jeg ikke ble like begeistret over denne som mange andre ble, vil jeg fremdeles lese videre i Tom Grayston serien, fordi jeg er fremdeles interessert i hvordan det vil gå med ham, og de andre han jobber sammen med, og ting som skjer i privatlivet. For som sagt, Skjerven skriver godt. Det var bare teamet jeg ikke gikk helt overens med denne gang. Anbefaler også at etterordet blir lest som er svært informativt, og Skjerven har en CV mange av oss bare kan se langt etter.
Fra min blogg: I Bokhylla
(Eksemplar fra Liv Forlag/Forlagshuset i Vestfold, mot en ærlig anmeldelse)
Tine Sundal som svar til Beathe Solberg :
22:04, 25. desember 2022 Diskusjon: Tine Sundal om Det tredje riket roman av Karl Ove Knausgård av Karl Ove Knausgård
Du følger bedre med enn meg :)
Jeg har ikke leste mange bøker av Kerstin Ekman, men Løpe ulv var en av bøkene som fristet mest i høst.
Magisk øyeblikk
Tidligere har jeg bare lest Hunden for noen år siden som jeg likte godt. Løpe ulv er også om dyr, men ikke fortalt fra et dyreperspektiv denne gang, men fra en jeger. En jeger som har vært det i hele sitt liv, men etter synet av en ulv, er han nå er i tvil om han skal fortsette å jakte eller ikke, om det går an å skifte mening etter så mange år. Han har lyst til å dele opplevelsen med sin bedre havldel, men noe gjør til at han holder den hemmeligheten for seg selv. Han har lyst til å holde hemmelig synet av ulven for seg selv en liten stund til, som om det var noe magisk, noe som er forståelig.
Etter noen helseproblemer og med tanke på at han nettopp har fylt 70 år, er han nødt til å gi seg som jaktleder og la noen andre overta. Det er ikke alltid enighet da det er litt intriger i jaktmiljøet, også. I handlingen ligger spenningen om ulven kommer til å bli fredet, eller om en eller annen jeger har et annet syn enn det Ulf har fått etter det mektige synet av ulven.
Kampen om å overleve
En bok som er noe vanskelig å forklare da det er en svært kort roman på 176 sider, og man kan ikke si så mye uten å røpe noe. Det er en utfordring. Men Ekman skriver godt og det er det ingen tvil om. Hun er veldig god på naturskildringer og beskrivelsen av båndet mellom mennesker og dyr, hva som er rett og galt når det gjelder hvilke ville dyr som får leve og ikke. Hvem har rett til å bestemme det?
Synes også det var fint å lese om eldre mennesker som har vært sammen svært lenge, som også tar vare på hverandre i godt voksen alder. De bor noe avsideliggende til, omgitt av natur og noen få venner. De har en voksen sønn sammen, som bor langt unna. De har vanligvis hverandre og hunden. Det er mye ensomhet og stillhet i deres hverdag. Noe som beskrives godt.
Spenningen i boka er om denne ulven som Ulf så, kommer til å få leve eller ikke, og om en jeger kan skifte mening om jakt eller ikke, er en spennende tanke. Boka er god på mange måter, både karakterskildringene og at man kanskje kjemper en ensom kamp om noe, men følte at romanen manglet noe. Ikke nødvendigvis klimaks, for jeg liker Ekmans lavmælte tone, men et eller annet. En større intensitet eller noe. Men det var interessant å lese om knivingen i jaktmiljøet og syntes det var mer interessant å lese om hovedpersonens jaktsyn som eldre mann og jaktlaget, fremfor ekteskapet.
Men for all del en bok som er vel verdt å lese, spesielt hvis man er glad i dyr og natur.
Fra min blogg: I Bokhylla
(Eksemplar fra Aschehoug, mot en ærlig anmeldelse)
Merkelige greier, men i sekvenser kunne vi skimte samfunn og politikk
Denne ble litt for rolig for min smak, kjedet meg gjennom den, men ser at den er godt skrevet
Tine Sundal som svar til RandiA :
20:15, 21. desember 2022 Diskusjon: Tine Sundal om Bjørnen sover av Emelie Schepp av Emelie Schepp
Regner med det kommer mer ja, men jeg kjenner at dette begynner å bli tretten på dusinet krim. Jeg har glede av lesestunden, men det skal ikke mange månedene til, for at jeg har glemt hele boken :)
Rundt Halloweentiden leste jeg The Bone Curse av Carrie Rubin. Ukjent bok og forfatter for min del, men det har litt sjarm det også. The Bone Curse er første bok i Benjamin Oris serien. Kommer jeg til å fortsette?
Interessant begynnelse
Benjamin Oris har mange baller i lufta. Han er medisinstudent og går tredjeåret, men er usikker på om han kommer til å fullføre da mye skjer rundt ham. Han er oppdratt av to fedre og den ene døde av sykdom for noen år siden. Han har også en leder på sykehuset som setter ham på prøve, og derfor føler han seg aldri bra nok. Etter en tur til katakombene i Paris med sin platoniske venn Laurette og tilbake til Philadelphia, er det et sår på armen hans som ikke forsvinner etter at han kuttet seg på et gammelt bein i katakombene. Allerede da fryktet Laurette det verste, og at forferdelige ting ville skje, men Benjamin mener hun bare er hysterisk og overdriver. Men da flere ting skjer rundt ham, som han føler han er skyld i, aner han det verste og frykter at Laurette kan ha rett. Hviler det en forbannelse over ham?
Både coveret og konseptet virket virker horroraktig, men det er thriller med horrorelementer. Etter en start som var knallgod, ble det hele noe latterlig og mer tåpelig enn skremmende. Likte stemningen i begynnelsen og intensiteten, men så ble begge deler noe slapphendt underveis. Da mistet man fort interessen.
Godt konsept som drukner i for mange teamer
Suspensen ble tatt bort av Grunnen er at selv om det var ment å være seriøs thriller, ble man skuffet over at tonen ble mer og mer komisk. Det er som om forfatteren prøver for hardt og dermed mister retningen. Noe som er synd med tanke på det gode utgangspunktet som var svært fengslende. Det var to temaer som ødela hele interessen, og det var overtroiske elementer og foreldrerollen. To ting jeg ikke er interessert i å lese om, spesielt ikke i i thriller og horror bøker. Den overtroiske delen tar for mye plass og var total uinteressant og foreldrerollen er jeg generelt ikke interessert i å lese om. Synes ikke det er spennende eller rørende. Syntes at horrordelen som var der i begynnelsen i boka, forsvant ganske raskt, og det føltes heller ut som en blanding av roman og komedie.
En annen ting som ikke interesserte meg spesielt mye i boka var karakterene. Den eneste som var litt spennnende å bli kjent med, var Laurette, som var både litt morsom og bestemt. Benjamin Oris fikk jeg ikke helt taket på da han var litt overalt og samtidig manglet noe dybde. Syntes han ikke passet som hovedkarakter.
Så dette ble dessverre en gigantisk nedtur, særlig når dette er en førstebok. Likte ikke utviklingen i handlingen og ikke karakterene særlig mye, derfor ble det hele egentlig småirriterende lesing. Så kommer nok ikke til å lese oppfølgeren, da første boka manglet både stemning og thrillerfaktor. Kjedet meg halvt i hjel med denne.
Fra min blogg: I Bokhylla
I slutten av mars begynte jeg å lese første bok i Dødens spill trilogien, boka har samme tittel som trilogien, og i november leste jeg ut Mørkets tjener, som vemodig er siste bok i trilogien.
Avhengighetsskapende lesing
Første bok ble utgitt i 2020 og det var helt tilfeldig jeg sparte på bøkene til den siste boka ble utgitt i år, noe jeg gjorde klokt i, for dette var en fengslende trilogi, og en av de sterkeste ungdomsbøkene jeg har lest på en god stund.
I Mørkets tjener blir man kjent med Martin som har vært gjennom en tung tid. Han har vært innlagt en stund og han husker ikke mye av tiden rett før han ble innlagt. Han blir hentet av moren hans som tar ham med til Hommelvik, der alle bøkene tar plass. Hommelvik er i Trøndelag, og det er morsomt å lese paranormal grøss fra Trøndelag, for det er det ikke mye av.
Han får vite at Rebekka er på rømmen, men at hun godt mulig befinner seg i Hommelvik. Hun gjemmer seg fordi noen mener at hun er skyld i noe, men han tror hun er uskyldig. Han er nødt til å finne henne og renvaske henne, for han kan ikke miste henne, for noe sier ham at de to hører sammen. Han kan i hvert fall ikke leve uten henne. Men det er ikke så lett å komme tilbake til et småsted der man blir betraktet som en "gærning" bare fordi man har vært innlagt. Er Martin nødt til å redde Rebekka ut av knipa helt alene?
Som kjent er jeg ikke akkurat i målgruppa, men jeg leser barnebøker og bøker for ungdom likevel, fordi jeg liker å holde meg oppdatert i hva som blir utgitt for forskjellige målgrupper.
Voksent språk som fenger
I Mørkets tjener er det mer hopping frem og tilbake i tid enn de andre to bøkene, men Elvedal gjør det på en forståelig måte, og hoppingen i tid har en mening med det. Jeg liker bruken av overnaturlige elementer, åndebrett, og de svarte sommerfuglene som dukker opp. Handlingen er en smule forutsigbar for voksne lesere, men det gjør ikke noe. For man blir fryktelig engasjert og man vil vite om man har rett eller ikke. Som i de andre bøkene har Elvedal et tøft og modent språk. Hun skriver modent språk som ungdommer fortjener å lese, for synes ofte i ungdomsbøker at språket blir i overkant barnslig, men det er det ikke i disse bøkene.
Er ikke helt fan av å lese om romanse i hverken ungdomsbøker eller i bøker for voksne, men i ungdomsbøker er det nesten obligatorisk virker det som å skrive litt om romanse og følelser. Skjønner jo hvorfor siden de fleste i den målgruppa synes at det er spennende, men jeg ville ha likt boka bedre uten romansedelen, men heldigvis er det ikke mye av det. Det overdøver ikke resten av konseptet.
Synes kanskje Martin ble en smule slitsom å lese om i lengden da han har mye usikkerhet og andre ting han sliter med, men man skjønner hvorfor han er som han er, men likte best å lese om Rebekka og andre karaktererer.
Er også noe skufffet over avslutningen da det er en type slutt jeg ikke har helt sansen for, men i og med at boka er skrevet for ungdom, skjønner jeg godt hvorfor trilogien sluttet på den måten det gjorde. Det er ingen dårlig slutt, men hadde vel forventet noe "mer". Men for all del, boka har mange andre spennende elementer og synes at alle tre bøkene er gode på hver sin måte. De utfyller hverandre veldig godt.
Vemodig at trilogien er over da jeg brukte bare noen få måneder på å lese den ut. Spennende persongalleri, blandingen av tenåringsproblemer og det overnaturlige, og herlig språk. Men denne verdenener ikke helt over da det skal bli en Tv-serie. Blir skuffet hvis den blir spilt inn i Oslo ...
Fra min blogg: I Bokhylla
(Eksemplar fra Cappelen Damm, mot en ærlig anmeldelse)
Stephen Lloyd er kanskje et ukjent navn, men han har produsert Tv-serier som Modern Family og How I Met Your Mother. Nå debuterer han som horrorforfatter.
To Tv-serier jeg aldri har sett, men selvfølgelig hørt om og vet det er komedier. Har bare aldri vært nysgjerrig nok til å se en eneste episode. Jeg liker noen komiserier, men det er ikke mange. Liker da de som er litt gammeldagse fremfor de moderne komiseriene.
En verdifull bok er forsvunnet
Friend of the Devil ble utgitt tidligere i år. Handlingen går litt tilbake i tid, nemlig 80-tallet og man møter forsikringsetterforsker Sam Gregory som er krigsveteran. Han blir hyret til å komme til en internatskole som består av rike studenter. Han er der fordi en viktig bok er blitt stjålet fra safen i biblioteket. Det skal være en slags bok om heksekunst og diverse, som er svært betydningsfull, og hans jobb er å finne synderen som har tatt den. I mellomtiden forsvinner folk fra skoleområdet.
Dette er Stephen Lloyds første bok, og den er ikke særlig stor. Det er en liten bok på 225 sider og likevel opplevdes den som svært tungtrødd. Denne Sam Gregory virker mer tafatt fremfor en kul forsikringsetterforsker. Han er noe voldelig og tror han kan være som han vil mot de han oppsøker i boka. I stedet for en grøssende horrorbok fikk jeg en slags satire og humoren er bare klein.
Rare karakterer
Karakterene ble jeg heller ikke helt klok på da mange av dem har en liten rolle, og Sam Gregory er som en slags skygge av seg selv. Noe som er litt av poenget også, men likevel. Det var ingen spenning i noen av karakterene som var ganske personlighetsløse. Denne Sam Gregory var mer barnslig enn morsom i måten han angrep de andre på i avhørene sine.
Jeg liker bøker om heksekunst og hekseri generelt som tema, men denne boka hadde svært lite om det. Det var ikke mye til horror før mot slutten og da ble det ganske forhastet og man var på en måte lei av hele boka. Skrivestilen er alt for tørr og rar, derfor ble det et slit å komme seg gjennom boka. Det ble bare ikke den boka jeg var på utkikk etter.
Fra min blogg: I Bokhylla
Jeg og forfatterskapet til Jo Nesbø har vært noe hanglete. Jeg har blant annet gitt terningkast fem til Snømannen og terningkast 1 til Flaggermusmannen. Jeg hatt litt av og på forhold til bøkene hans.
Har lest noen av Harry Hole bøkene, men ikke i kronologisk rekkefølge og noen av Nesbøs enkelstående bøker. Selv om jeg ikke har lest Harry Hole bøkene i kronologisk rekkefølge og ikke fått med meg hele serien, så får jeg likevel med meg hva som har skjedd i Harrys privatliv. Det er jo også en ny sak i hver bok. Jeg er ikke nøye på å lese krimserier i riktig rekkefølge, men lesere er jo forskjellige.
En seriemorder eller tilfeldigheter?
I Blodmåne møter man en mulig seriemorder. En eiendomsbaron er veldig opptatt av å renvaske seg etter at to jenter som var på samme fest hjemme hos ham, og deretter funnet døde senere på forskjellige steder. Er det samme person som står bak de mulige drapene, eller er det tilfeldig? Harry Hole selv er et helt annet sted i verden, nemlig i Los Angeles for å drukne seg i sorger. Han føler seg på mange måter ferdig. Han får oppdrag av denne eiendomsbaronen om å sette ham på saken for å renvaske seg, men Harry er ikke spesielt interessert, men da en eldre kvinne han er glad i, blir tatt som gissel, skjønner han at han ikke har noe valg, og drar da tilbake til Norge. Men har han noe å bidra med?
Harry Hole er seg selv lik. Han gir faen, men samtidig ikke, ikke når det gjelder hans nærmeste, uansett hvor lavt han selv har sunket. Han stiller alltid opp når det gjelder. Spørsmålet er om alle han stiller opp for, ser behovet.
Forutsigbar slutt, men spennende sak
Som den skeptikeren jeg er når det gjelder Harry Hole bøkene, innrømmer jeg at jeg har sansen for ham, fordi han er laidback og gjør ting på sin egen måte. Jeg likte også selve boka ganske godt fordi temaet er av interesse og man lærte mye nytt. Det er ingen tvil om at Nesbø skriver godt og drivende, så skjønner hypen. Synes bare ikke at bøkene er så unike. Jeg liker deler av verdenen Nesbø har skapt, spesielt karakterene og noen ganger sakene han skaper. Likte denne saken veldig godt som både er dyster og fengslende. Selv om den mulige synderen var noe forutsigbar for min del, var det likevel spennende å se hvordan avslutningen ble flettet sammen. Syntes også at kulissene ga god stemning til det som skjedde mot slutten.
Er fremdeles ingen blodfan av Nesbø/Hole bøkene, men jeg er interessert og jeg leser mer enn gjerne neste bok, for likte godt stemningen i Blodmåne som var dyster, grov og brutal. Ingredienser en krimbok skal ha etter min oppskrift. Synes fremdeles at Snømannen er hans beste. Med tanke på at jeg ennå ikke er en blodfan, har jeg i det minste sluttet å himle med øynene hver gang jeg ser en Nesbøbok, og det må vel være et godt tegn?
Fra min blogg: I Bokhylla
(Eksemplar fra Aschehoug, mot en ærlig anmeldelse)
Har alltid hatt et anstrengt forhold til julebøker, for oppskriften deres minner meg altfor mye om romantiske komedier; fluffy og fjollete. Men prøver å få med meg noen julebøker i året, i håp om å komme i julestemning, noe som ser ut til å mislykkes i år også. Denne juleboka var i det minste litt annereldes.
Kan gode gjerninger gi håp?
Emma har vært gjennom en tung tid. Man vet at hun mistet mann, men vet ikke hvordan og hvorfor hun føler seg skyldig. I hvert fall får man ikke vite det med det første. Hun driver en butikk det går dårlig med, og søsteren henens Magda, har blitt mer intens med besøkende sine og maset sitt siden hun styrer med økonomien. Men er det en grunn til at hun dukker opp i butikken stadig oftere enn før? Emma er også lei av maset hennes om at Emma må finne seg en ny hobby for å få mer "ut av livet" sitt, men Emma føler seg ikke klar for det. Hun har mer enn nok med å styre med butikken og komme over det vonde hun ikke snakker om. I stedet for å følge Mauds hobbyliste, bestemmer hun seg for å lage sitt eget prosjekt ved en tilfeldighet. Nemlig å gjøre en god gjerning for andre hver dag frem til den 24, nesten som en julekalender. Gjerningene trenger ikke å være like store hver dag, men nok til å glede andre. Spørsmålet er om alle kommer til å sette pris på det, eller om hun bare kommer til å være i veien? Og hvordan vil det gå med butikken? Hun har tross alt ingen plan b ...
En ukjent julebok som ble utgitt på norsk i fjor, og er en av de mer voksnere julebøkene jeg har lest. Oppskriften er noe av det samme som de andre julebøkene jeg har lest oppgjennom årene, men det er gjort på modnere og en mer "troverdig" måte. Karakterene virket jordnære og jeg likte søsterbåndet mellom Emma og Magda. Venner og litt krangling, som med fleste søskenforhold. De gode gjerningene i konseptet er ikke spesielt original, men var interessant å lese om. En slags annen type julekalender. Hun møter også mange forskjellige folk gjennom disse påfunnene hun gjør daglig for å fullføre dette prosjektet. Emma lærer seg nye ting om seg selv og andre rundt seg.
Ikke like klissete som andre julebøker
Hørte denne på lydbok og likte blandingen av småkoselig og alvorlig handling. Noe skuffet over avslutningen, da dette er en av grunnene til at jeg ikke liker julebøker eller romantiske komedier. Man skjønner da fort hvor retningen ting går. Men som sagt, 24 gode gjerninger er en av de bedre julebøkene jeg har lest, og hadde ikke så mange av kjennetegnene fra romantiske komedier, som en del andre julebøker har en tendens til å ha. Kunne ha tenkt meg mer dybde i karakterene, men så er det jo en julebok ...
Fra min blogg: I Bokhylla
Ofte kjøper jeg bøker på måfå for å prøve meg på forfatterskap jeg ikke har lest noe av tidligere av ren nysgjerrighet. Noen ganger blir man positivt overrasket, og andre ganger kjempeskuffet. Man vet aldri, og det kan være noe av selve spenningen i det hele.
De døde kommer tilbake
Tim Waggoner har hittil for meg vært et ukjent navn, men det er kjekt å få med seg kjente og ukjente forfatterskap. Å lese bøker av sine favoritter hele tiden kan bli noe kjedelig i lengden. I We Will Rise blir man kjent med noen inbyggere i Echo Hills, Ohio. De opplever rare ting, blant annet at noen av deres nærmeste kommer tilbake fra de døde, og virker noe ulik seg selv. Det virker som det er en slags bølge av noe slag som rammer flere kanter av stedet. De døde er voldelige og sluker til seg alle levend,e slik at de døde blir bare flere og flere. Vet det ikke høres ut som en fornuftig forklaring til handlingen, men boka er alt annet enn fornuftig. Vi blir kjent med noen karakterer en liten stund denne galskapen skjer og når de er midt i det. De slår seg sammen i håp om å flykte fra denne monsterbølgen av døde som har kommet tilbake til den levendes verden, men er det mulig å flykte fra noe uten en videre plan enn å prøve og komme seg ut av Echo Hill?
I boka blir man kjent med forskjellige karakterer gjennom deres perspektiv. Man blir blant annet kjent med en ung mann som som har et anstrengt forhold til sin døde far som alltid herset med ham mens han levde. Man blir også kjent med en ung tenåring som har skiftet kjønn, og om en bror som har noe dårlig samivttighet fordi broren hans døde mens de var med faren deres på fisketur. Samtidig blir vi kjent med noen flere karakterer.
Ikke min type horror
We Will Rise ble utgitt av Flame Tree Press tidligere den aller første dagen i år og det er et av mine favorittforlag, og har lest mange gode horror bøker derfra, og derfor var det en av grunnene til at jeg valgte denne. Men dessverre ble dette en gigantisk skuffelse. Boka minte meg mer om en ufrivillig satire i stedet for skikkelig horror, og mange av karakterene føltes ikke helt ekte. Morsom spøkelsesbok med en annnen type form, men bortsett fra det, ble dette dessverre en svært kjedelig bok. Boka hadde lite utvikling, ikke alle karakterene var like spennende å bli kjent med, og det hele ble tåpelig fremfor grøssende. Noe som er synd da coveret er stilig og håpet at handlingen ville gi noe av den samme stemningen. Jeg er heller ikke interessert i å lese om nekrofili, men heldigvis var det ikke en stor del av det i handlingen. Problemet mitt med denne boka er at det hele ble for tullete. Jeg liker tullete horror en gang i blant for det har sin sjarm det også, men denne gang ville jeg ha noe grøssende og alvorlig. Dermed ble denne en nedtur. Jeg ble heller ikke fan av fortellerstemmen som var noe stiv og tvunget. Jeg klarte ikke helt å leve meg i det som foregikk, og dermed ble boka noe kjedelig.
Kort oppsummert: Tåpelig og kjedelig horror. Jeg ble bare lettet over å være ferdig med denne.
Fra min blogg: I Bokhylla
Sist sett
