Bokelskere.no

-Bur du åleine der du er no? spurde Marlene då dei kom inn i entreen.

-Ja.

-Det passar du nok til, sa ho.

-Det har absolutt sine sider, sa Georg, - Men det er ikkje berre enkelt, heller. Plutseleg sit ein der og er blitt psykopat, utan at nokon var der til å fanga opp faresignala.

Jeg var litt katt for deg. Tilsynelatende uavhengig, men veldig bundet og underdanig.

Jeg savnet henne, men jeg eksisterte.

Ikke nå lenger. Blikket hennes har inntatt øynene mine, tankene hennes mine. Etter at hun forlot meg, har hun flyttet inn i meg, overtatt meg, lammet meg.

Menn må ha ordre, direktiver, ultimatumer. Kvinner tror at hvis den forelskede virkelig elsker, vil han skjønne alle tegnene, vil han forstå enhver misnøye av seg selv. Jeg forsto ikke tegn som i dag virker helt innlysende.

Når man er syk er livet et arbeid. Og man vet aldri om det er mening med strevet, som ofte er tungt, særlig ikke når plikten til å fortsette er den eneste drivkraften når man er hos legen, når man går gjennom dystre sykehuskorridorer. Plikten til å forsette som ikke er det Éluard kalte "den ufravikelige viljen til å vedvare". Hvordan kan tapet av livslyst forenes med plikten til å leve videre.

Det finnes to former for død, den man venter på, den uunngåelige slutten, og den andre, som er mye verre, den daglige følelsen av at man ikke lever lenger, at solen bare er en stjerne, regnet bare et metrologisk fenomen, menneskene bare skapninger. Den permanente døden er å leve i en ordbok.

Det finnes to former for død, den man venter på , den uunngåelige slutten, og den andre, som er mye verre, den daglige følelsen av at man ikke lever lenger, at solen bare er en stjerne, regnet bare et meteorologisk fenomen, menneskene bare skapninger. Den permanente døden er å leve i en ordbok.

Men på sykehuset eksisterer ikke hvitt, ikke blått eller rødt heller, og i hvert fall ikke svart. Dødens dekor fås i et spekter av anonyme, enkle farger. Administrative farger som er valgt for at ingen blikk skal ta anstøt. Man forsøker å male vegger ribbet for følelse og mening. Likevel ender man opp med den varslede dødens egne farger.

Det krever mot å være på sykehus når man er syk. Man må virkelig ville bli frisk. Veggene har farge som ondartede svulster, de er blekbeige, falmet grønne, eller matt gule. Pasienten kan velge fritt etter hvilken sykdom han har. Jeg tror at kreften min er beige, korridoren der jeg har sittet og ventet i to timer er gul. På sengene som trilles forbi ligger avmagrede, intuberte pasienter, liksom varsler om vår kommende tilstand. De skal snart dø, og de vises frem som reklameplakater for den fremtiden som venter oss.

I stedet for å holde henne i hånden, laget jeg osso bucco eller biff tartar, eller skinnstekt laks. Ømheten var en restaurant.

Jeg liker å leve, men jeg liker ikke livet. Derfor kritiserer jeg hele tiden, derfor er jeg sjelden begeistret og slapper nesten aldri av.

Det eneste jeg har latt meg begeistre av, er kroppen til kvinnene jeg har elsket, og de var ikke ringgjess, og dessuten intelligensen til noen menn, samt enkelte bøker og malerier. Ideer har forført meg.

Education, sir, is the development of that which is. Since the dawn of history the negro has owned the continent of Africarich beyond the dream of poets fancy, crunching acres of diamonds beneath his bare black feet. Yet he never picked one up from the dust until a white man showed to him its glittering light. His land swarmed with powerful and docile animals, yet he never dreamed a harness, cart, or sled. A hunter by necessity, he never made an axe, spear, or arrowhead worth preserving beyond the moment of its use. He lived as an ox, content to graze for an hour. In a land of stone and timber he never sawed a foot of lumber, carved a block, or built a house save of broken sticks and mud. With league on league of ocean strand and miles of inland seas, for four thousand years he watched their surface ripple under the wind, heard the thunder of the surf on his beach, the howl of the storm over his head, gazed on the dim blue horizon calling him to worlds that lie beyond, and yet he never dreamed a sail! He lived as his fathers livedstole his food, worked his wife, sold his children, ate his brother, content to drink, sing, dance, and sport as the ape!

Even so. Yet there is a moral force at the bottom of every living race of men. The sense of right, the feeling of racial destinythese are unconquered and unconquerable forces.

The Southerner he had found to be the last man on earth to become a revolutionist. All his traits were against it. His genius for command, the deep sense of duty and honour, his hospitality, his deathless love of home, his supreme constancy and sense of civic unity, all combined to make him ultraconservative.

No sculptor ever dreamed a more sinister emblem of the corruption of a race of empire builders than this group. Its black figures, wrapped in the night of four thousand years of barbarism, squatted there the equal of their master, grinning at his forms of justice, the evolution of forty centuries of Aryan genius. To their brute strength the white fanatic in the madness of his hate had appealed, and for their hire he had bartered the birthright of a mighty race of freemen.

If I were to characterize all that is pusillanimous in war, inhuman in peace, forbidden in morals, and corrupt in politics, I could name it in one word - Butlerism!

He didnt care to join the Presbyterian church, but he quietly made up his mind that, if it came to the worst and she asked him, he would join anything.

"Blame it, this whole thing is just as easy and awkward as it can be. And so it makes it so rotten difficult to get up a difficult plan.  There ain't no watchman to be drugged—now there OUGHT to be a watchman.  There ain't even a dog to give a sleeping-mixture to.  And there's Jim chained by one leg, with a ten-foot chain, to the leg of his bed:  why, all you got to do is to lift up the bedstead and slip off the chain.  And Uncle Silas he trusts everybody; sends the key to the punkin-headed nigger, and don't send nobody to watch the nigger.  Jim could a got out of that window-hole before this, only there wouldn't be no use trying to travel with a ten-foot chain on his leg.  Why, drat it, Huck, it's the stupidest arrangement I ever see. You got to invent ALL the difficulties.  Well, we can't help it; we got to do the best we can with the materials we've got.