Øltapperen og synderen er ikke alltid i praksis så ulik den moderne fariseerer; de fleste av oss ser bare så vidt feilene ved vår egen oppførsel tydeligere enn feilene ved våre egne argumenter, eller hvor kjedelige de vitsene vi slår om oss med egentlig er.
At han noengang skulle bli stilt i en virkelig ubehagelig situasjon, måtte gå med bukser som var blitt for trange etter vask, spise kaldt kjøtt, måtte spasere fordi han ikke hadde hest eller på noen måte bli nødt til å "bremse", var helt absurd og helt uforenlig med alt han eide av naturlig optimisme.
Jeg er så utrolig imponert over George Eliots evne til å bekle de mest forskjellige yrker og karakterer, fra legen til banksjefen til advokaten til hestehandleren osv. Det spiller ingen rolle, hun er i stand til å sette seg inn i enhver mann/kvinnes situasjon med troverdighet.
George Lewes som hun levde sammen med i rundt 25 år, skal ha uttalt at hun glemte aldri noenting av det hun leste, så, eller hørte.
Jeg har lest at fordi moren var mye syk, ble hun ofte med faren på jobb. Faren var "bestyrer" på det store godset Arbury Hall, og han traff mange forskjellige mennesker og skjebner gjennom jobben sin, fra den fattigste fattige til overhodene for eiendommen. Og lille Mary Anne var med han overalt og suget til seg inntrykkene.
Da hun var fem år gammel, ble hun sendt på pensjonatskole, og vi kan vel bare forestille oss hvilke inntrykk det skapte i et barnesinn. Hun står for meg som den mest fantastiske forfatteren jeg har møtt.
Bare noen tanker:
"March" kan også bety fremskritt, utvikling. For eksempel : "The march of civilazation."
Og nå kan vi vel legge til George Eliot og Middlemarch.
Jeg har lest veldig mye om Middlemarch og George Eliot på nettet og i biografier i det siste. Alle artikler og biografier som omtaler byen Middlemarch, er enig om at Eliot hadde Coventry i tankene da hun skrev. En av parallellene er industrien på begynnelsen av 1830-årene. Mr. Vincys silkebåndsfabrikk fantes i akkurat Coventry på denne tiden. Andre paralleller finnes i politisk historie uten at jeg husker hvem og hvordan.
Har du forsøkt å skrive inn "ungdom noveller" eller "ungdom novellesamling" eller noe lignende i søkefeltet nederst under Diskusjonsfeltet?
Her skriver han hovedsaklig om amerikansk litteratur fra 1840-50-årene, hvor masseproduksjonen av bøker for alvor tok til, "Penny-presse", kaltes de et sted, og Penny-bøkene finnes vel fortsatt.
Videre tok jeg tok en snarvei og skulle vel ha sitert hele avsnittet:
"Massen av skjønnlitteratur på den amerikanske marknaden, både innførd og heimleg, vart escapelitteratur: sentimentale, og/eller oppbyggjelege romaner, og diktantologier i praktband og med tilsvarande innhald, som låg på forstubordet i alle respektable heimar. Forfattarane til denne litteraturen er det no ingen som lenger hugsar namnet på, trass i ein produksjon med opplag i 100 000-vis. Men felles for dei alle er ei minimal interesse for dei nye realitetene i amerikansk liv."
Sigmund Skard skriver i "Verdens litteraturhistorie", bind 8:
"Forfattarane til denne litteraturen er det no ingen som lenger hugsar namnet på, trass i ein produksjon med opplag i 100 000-vis."
Jeg har vært borti det jeg også, og etter å ha skrevet 941 sitater, så har jeg sikkert gjort noen feil. :)
Hvem er det som ergrer seg? Ofte kan det være behov for å feie for egen dør.
Jeg lurer på hvilke forfattere og romaner som ble stempla som "thrash" den gangen. Noen som har forslag?
Noen ganger så føler jeg meg litt mistolka her inne. Jeg gjør bare det jeg har lært av mine forgjengere på bokelskere, og det vi snakket om var sitering fra bøker vi leser. Koden har i hvert fall vært at vi ikke gjentar de sitatene som står under bøkene fra før av, Kanskje var bruken av ordet "respekt" for drøy, men denne uskrevne regelen er det ikke jeg som har funnet på. Det kan neste virke sånn på kommentaren til deg og EllenM.
Vanligvis så tar jeg ikke meg selv så veldig høytidelig, men av og til når jeg ikke har det bra. så er jeg både sårbar og selvhøytidelig. :)
Du er sikkert ikke alene om ikke å tenke på det :)
Jeg har ofte hatt lyst til å sitere de samme setningene som andre her inne, men vi gjentar ikke sitatene av respekt for de som var først ute. Når jeg siterer fra en bok, går jeg alltid først inn og sjekker hva som allerede ligger her inne.
At mine sitater sier noe om meg som person, tror jeg på.
Kommentar til "og folk driver og ødelegger maskiner overalt".
"The Swing Riots" het opptøyene som foregikk i 1830 og 31. Du kan lese om de her.
Vi har internett på telefonen og sender kjøretøy til Mars, men mentalt og emosjonelt sett lever vi fortsatt i middelalderen, men det der vet du jo alt om.
Spennende, kan jeg spørre hva du studerer?
Middlemarch er den mest fortetta og den kanskje mest fascinerende romanen jeg noengang har lest, og jeg får så lyst til å vite/lære mest mulig om romanen, forfatteren og tiden hun levde i.
Rebecca Mead har skrevet en bok om sitt forhold til Middlemarch. På The New Yorker ligger det en artikkel som kan være verdt å lese; Middlemarch and me.
AS Byatt har skrevet en artikkel i The Guadian; Rereading Middlemarch. Denne har jeg ikke lest ennå.
Når det gjelder forfatteren så er det skrevet mye om henne. Jeg endte opp med å laste ned fra amazon.com; "George Eliot, The Last Victorian" av Kathryn Hughes, britisk historiker med doktorgrad på Victoriatiden. Jeg har også lastet ned gratis fra amazon George Eliots Essays+utdrag fra andre bøker.
Ibsen og livsløgner har jeg tenkt på, og på den tiden George Eliot skrev Middlemarch, er det tvilsomt om hun hadde kjennskap til Ibsen. Han hadde ikke skrevet så mange skuespill ennå, Peer Gynt kom i 1867, men hvis jeg ikke tar feil så ble det oversatt mye senere. Jeg føler meg helt sikker på at Ibsen hadde kjennskap til GE. Hun og Lewes var vel et av de mest omdiskuterte parene på kontinentet på denne tiden.
Jeg tenker at en stor prosentdel av oss lever på en eller flere livsløgner, vi er bare lite bevisst på det, og noe av det som treffer meg så sterkt med George Eliot, er at hun rører ved deler av oss mennesker som vi kanskje bevisst eller ubevisst forsøker å skjule både for oss selv og andre.
Det var ikke ment som noen kritikk.