Bokelskere.no

Guds barn er Lars Petter Sveens tredje roman og ble utgitt i 2014. I romanen forteller Sveen historien om Jesus og menneskene rundt ham, men fra en annen vinkel enn det vi er vant til. Vi møter mennesker med historier vi aldri har hørt eller hørt lite om tidligere. Offiseren Cato er på jakt etter en liten jødekonge på ordre fra kong Herodes. Jakobs far frykter at sønnen er merket av det onde fordi han stammer. Anna leter etter den eneste mannen som har vært god mot henne. Nadab er røver, men han har også noe lyst i seg. Marta lærer seg morens historier utenat. De lever alle i en tid preget av uro og brutalitet, og i skyggene venter mørket.

Til tider føltes det som om jeg leste en bok på mange hundre sider. Det kan komme av at det av og til gikk for sakte, at det ikke skjedde nok, men jeg tror også at det har noe med at romanen rommer så utrolig mye, så mange historier og karakterer. Det er så mye man må holde styr på at man nesten blir litt overveldet. Likevel opplevde jeg å få mer og mer oversikt etter hvert og da var det også lettere å forstå sammenhengene. For det er kanskje det som er noe av det mest imponerende med denne romanen, måten Sveen får alt til å henge sammen på. Karakterer som har hovedrollen i et kapittel kommer tilbake som en bikarakter i neste kapittel og på den måten bygger kapitlene på hverandre.

Det som likevel imponerte meg aller mest i denne romanen, er språket. Det var språket som hele tiden fikk meg til å lese videre, språket som fanget meg. Lars Petter Sveen skriver poetisk uten at det blir for mye, han får selv det vanskelige til å virke enkelt. Flere ganger måtte jeg legge fra meg boka og tenke over måten ting var skrevet på, hvor godt han klarte å beskrive en tanke, en følelse eller en hendelse, hvordan han fanget et bilde med ordene sine.

Guds barn er en roman som bygger på en historie som de fleste kjenner til og som mange kjenner godt. Lars Petter Sveen gir oss en ny side av noe som allerede er kjent. Alle karakterene i romanen lengter eller leter etter noe, noe annerledes, kanskje noe bedre. De tviler og de frykter mørket. Hverdagen deres er preget av brutalitet, av død, av det vonde. Sveen beskriver godt hvordan alle mennesker bærer både godt og vondt i seg, hvordan alle mennesker kan gjøre både gode og onde handlinger. Det gode og det onde bindes sammen fordi det hører sammen, de er to sider av det samme, og hvordan man velger å handle avgjør hvem man er.

Alt i alt er Guds barn er god roman, men det er på mange måter en vanskelig roman å lese. Jeg brukte mye lenger tid på å lese den enn jeg vanligvis pleier å bruke på en bok på knappe 250 sider, så jeg vil absolutt si at den er tung, men om det er noe negativt er jeg ikke helt sikker på. Jeg er ikke kristen selv, men fant likevel mye i historiene som engasjerte og rørte meg, så selv om dette er en roman hvor kristendom og kristen tro står sentralt, føler jeg absolutt ikke at man må være personlig kristen for å få noe ut av den. Sveen forsøker på ingen måte å overbevise om at kristendommen er den eneste rette veien, men han forteller historier, og hva slags betydning disse historiene har, er opp til den som leser. Jeg vil anbefale denne romanen hvis man har lyst til å lese noe som er litt annerledes enn det man vanligvis leser.

Innlegget på bloggen.

Det er noe helt spesielt med måten Johan Harstad skriver og utforsker historier på, det er noe spesielt med karakterene hans, jeg kan ikke helt forklare hva det er, men det er noe som fanger meg og som ikke gir slipp. Osv. er en roman skrevet i form av et skuespill. Det er en bok om krig og hva krig gjør med både verden og mennesker. Det handler om det håpløse og det endeløse som krig fører med seg. Om menneskene som er ansvarlige og menneskene som etterlates, som blir igjen. Om land og folk som ødelegges. Om å leve videre etter alt det grusomme. Dialogene og monologene er skrevet på en presis og god måte, man trenger ikke mer enn ordene som sies for å oppleve hele historien. Det er en vond bok å lese, man sitter igjen med en ekkel følelse av at alt håp er ute og at det bare kommer til å fortsette, og jeg liker det, jeg liker historier som føles ekte, som ikke nødvendigvis har en lykkelig slutt. Det skal gjøre litt vondt, for verden er vond og det blir for dumt å late som noe annet.

Jeg tror kanskje den ene samtalen mellom Alan og Pascal er den som sitter mest igjen i meg.

PASCAL:
Du er fotograf, ikke sant?

ALAN:
Ja.

PASCAL:
Men likevel ... dette er et bilde du ikke kan framkalle.

ALAN:
Fordi?

PASCAL:
Fordi du mangler en vesentlig ingrediens.

ALAN:
Og det er?

PASCAL:
Forståelsen av du kunne vært meg, allerede i morgen.

ALAN:
Det tror jeg ikke.

Osv.