Bokelskere.no

Når man har vært i noe lenge nok, blir det virkeligheten. Man husker ikke lenger hvordan ting var før, bare denne nye virkeligheten som forandrer deg så langsomt at man ikke merker det, før man plutselig husker hvordan alt var før, men da er det kanskje for seint å gå tilbake?

Den som først sier de tre orda, er den som har tapt.

Men jeg lengter etter å kunne gå ved sida av deg, bare gå ved sida av deg, holde deg i hånda. Jeg vil at alle skal se at vi er sammen, at vi hører til hverandre. Hvor lang tid tar det før man får alt man drømmer om?

Jeg er fucka. Alle jeg kjenner er fucka. Alle jeg kjenner har panikk, og jeg begynner å tro at det har noe med tida vi lever i å gjøre. Alle er stressa og deppa og sjuke, kjærlighetssjuke, og jeg lurer på om det har med mobiltelefoner å gjøre, ingen veit hva de driver med, og ingen gjør en dritt, og jeg begynner å lure på om det bare er sånn det blir.

De vakreste kjærlighetssangene er de tristeste. Det går aldri bra med kjærligheten. Uansett hvor lykkelig man er i øyeblikk, kan man ikke rømme fra seg sjæl. Man kan bare kaste seg på nye bølger, ri dem eller drukne.

Eller: Han er allerede forelsket uten å ha noen å være forelsket i, det er bare en følelse, en sånn voldsom energi, en iboende forelskelse i ham som mangler adresse og eier, den ligger der parat, klar til å detonere.

Den natten hadde vi Garden City for oss selv, det var en by satt på pause, ikke en bil i bevegelse, til og med trafikklysene over Stewart/Franklin hang urørlige og tunge. Vi møtte ingen og vi så ingen. Vi trasket gjennom de snødekte gatene, sa ikke så mye store deler av tiden, men det var fint likevel, overraskende fint, en uanstrengt tystnad mellom oss i det blålige mørket, nesten arktisk i fargetonene, og bak oss etterlot vi lange striper av fotspor midt i gaten som morgenens mennesker ville stusse over, med en vag fornemmelse av at noe hadde foregått mens de sov og at de hadde gått glipp av det.

Jeg hadde ingenting å rekke. Likevel var tiden et problem. Tid har alltid vært et problem. Den ene eller den andre veien.

Hukommelsen er et arkiv med upålitelige ansatte.

Dette kunne vært hvor som helst og jeg mener det på den best mulige måten.

Dagen begynner. Tiden går, men nå vet jeg at døgnet ikke settes i gang av en motvillig arbeider, det sveives ikke i gang med håndmakt eller åndemakt, det meste er automatisert nå; tiden er en i beste fall rufsete karaokemaskin, femtito album som gjentas inn i uendeligheten, med syv spor på hvert av dem og et elektrisk støt som stikker deg i ryggen i otta, tvinger deg til å gripe mikrofonen og synge av full hals for et gjespende publikum som har begynt å flakke med blikket i retning utgangen.

Ofte har jeg tenkt at jeg var et barn av den siste generasjonen som trodde de utgjorde en forskjell; jeg tilhører den første generasjonen som forsto at vi ikke gjorde det.

Man går inn i arbeidet sitt i håp om å undersøke og bevare noe av seg selv, i et, jeg vet ikke, håp om å forstå mer av seg selv. Men det slår aldri feil: Når man kommer ut igjen på den andre siden, begriper man enda mindre enn før.

jordkloden snurrer rundt
som om døgnet hadde timer
og timene kunne gå
dit ingen visste

når jeg tenker på deg
stanser jeg tiden
den samme dagen

kommer igjen neste morgen
og ingenting er forandret
alt er nytt

kjærligheten til barnet
erstatter ansiktet mitt med et speil
der barnet ser verden
klarne og skye over

en verden av tårn
av trapper og broer
tusen seilende frø
og et av dem spirer

tidlig tidlig
før det vakre tar form

når barnet våkner
har jeg allerede ordnet verden
den er vennlig, begripelig, klar

en munn som kiler mot øret
en kjole tynnslitt av solen
og langt der nede under oss
blinker havet som en sølvskje

uten at jeg ville det
ble livet fylt av hemmeligheter
slik regnvann siver inn i en brønn
mørkegult og fullt av døde blader

Det var som om han ikke forstod at alle hans fremfuse handlinger førte han tilbake til beltet, at det var en sammenheng mellom innsjøen på kjøkkengulvet og de påfølgende slagene. Men det var likevel mitt ansvar å fortsette, og jeg håpet han innerst inne også merket min kjærlighet, forstod at jeg ikke hadde noe valg. Jeg tuktet, ergo var jeg en far. Jeg slo mens gråten presset i brystet, mens svetten rant og hendene ristet, jeg ønsket å piske uroen ut av ham, men det hjalp aldri.

Da han dro fra oss sist, var han brun og sterk, ivrig, klemte meg for en gangs skyld lenge, og jeg kjente kreftene i overarmene hans mens han holdt rundt meg. Andre prater om at ungene bare blei større og større for hver gang man treffer dem, at man liksom skvetter når man ser poden igjen etter en stund. Men det var ikke saken med Tom. Nå hadde han krympa. Nesa var rød, kinna hvite, skuldra smale. Og det hjalp ikke akkurat at han hutra og trakk dem inn under seg, og så ut som en slunken pære. Ristinga slapp riktignok taket mens vi kjørte inn mot gården, men han satt stadig som en pusling i setet ved siden av meg.

Jeg trakk pusten. Kunne ikke tenke på det. Kunne ikke annet enn å fortsette. Løfte hånden, dyppe børsten i pollen, bevege den forsiktig mot blomstene, stryke over dem som om jeg var en bie.