Bokelskere.no

En grei debut om et høyst interessant tema, nemlig tradwife og influenserkultur, og ikke minst hvor galt ting kan gå når den perfekte fasaden slår sprekker....men litt lite spennende til å bli kalt en psykologisk thriller i mine øyne!

Ugjerningsmannen spiller hele tiden en aktiv rolle i det som utspiller seg, og gjør en god jobb i å skremme både karakterene i historien og denne leseren.

En sakte oppbygging fra nærmest feelgood til psykologisk krim, jeg likte denne.

Superbloom forteller historien til to kvinner som famler og prøver å finne fotfeste i et nytt liv. Her reflekteres det rundt ensomhet og frihet i samme kontekst, noe som fant klangbunn i meg

Gi den en sjanse! Den gikk i alle fall rett i hjertet på meg og de jeg kjenner som her lest den har også likt den veldig godt.

Det ser heldigvis ut til at forfatterskapet til Torborg Nedreaas nå blir gjenoppdaget og løftet frem. «Av måneskinn gror det ingen ting» spilles på teater, Toril Moi omtaler henne i boken «På jakt etter Norge» og i Klassekampen i går (lørdag) hadde Elise Winterthun en lengre omtale av forfatterskapet hennes, - og jeg vil gjerne bidra med å nevne det her. Hvis det er noen der ute som ikke har lest henne, har de store opplevelser i vente, - om ikke bare gode.

«Har noen skandinavisk forfatter skrevet like godt om ensomme barn som Torborg Nedreaas?», spør Elise Winterthun innledningsvis under overskriftene «Hos Torborg Nedreaas gis det utsatte mennesket språk og verdighet. Et spinn av milde drømmer».

Jeg gjenleste «Musikk fra en blå brønn» for noen år siden og skrev da denne omtalen hvor jeg ga boken en 7-er!

Vi møter 87 år gamle Kristine bare timer etter at hun har blitt enke. Selv tenker hun at hun er ferdig med å sørge for lenge siden, mannen, Trygve, har vært dement i flere år og de siste to årene har hun knapt fått kontakt med ham.
Derimot er det noe annet hun sørger over. Barnet hun måtte gi fra seg som 16-åring og aldri har fått se igjen eller hørt noe om. Alt hun vet er at det var en velskapt gutt.

Vi får bli med gjennom historien til Kristine fra hun var liten og vokste opp med lillebroren, mor og en far som var periodedranker. Hun blir venn med Tobias som er to år eldre og de de vokser opp sammen, stikk i strid med hva hennes foreldre ønsker - Tobias og faren (moren er ikke der) er nemlig utskudd i bygda og har kjøpt setra som Kristines far ville ha. Den barnlige leken tar slutt da Kristine er 15 år og nye følelser vokser frem hos dem begge og snart skjønner hun at hun er med barn. Et barn som ikke må snakkes om, ingen må få vite og i avisen leser moren en dag en liten annonse:"Usjenert opphold. Svangre mottas hos distriksjordmor Ragna Wang. Asopsjon ordnes. Bill.mrk. Diskresjon. Heimdal pr Trondheim."

Jeg klarte ikke å legge denne fra meg, den er noe av det vakreste, såreste og beste jeg har lest noen gang. Den gikk rett i hjertet på meg og der vil den holde seg lenge. Anbefales til alle!

«Livene våre innrammes av noen eksistensielle grunnvilkår som vi ikke kan endre på. Dersom vi klarer å forsone oss med disse, kan vi forhåpentligvis redusere risikoen for å leve liv der vi kaster bort tid og krefter på å forsøke å få bukt med de tingene som er ment å være der. Ting som uroen for morgendagen, sorgen over alt som har gått tapt, og den dårlige samvittigheten for det vi burde ha gjort annerledes.
Alt dette er naturlige bestanddeler av livene våre, også de livene som er gode. Å leve er så vanskelig at ingen med rimelighet kan forvente å leve helt uten en ubehagelig stor mengde engstelse, sorg og bekymring. Kjenner vi til de eksistensielle grunnvilkårene, blir det dessuten lettere å gjennomskue alle de forenklende og idylliserende forestillingene i samfunnet om hva som utgjør et godt liv, inkludert alle de snusfornuftige og bedrevitende påstandene om «lykken» som til stadighet kastes etter oss.
På mange måter vil denne boken derfor ikke være noe mer enn et forsøk på en utdypende problembeskrivelse av hvorfor det er så vanskelig å leve, for ikke å snakke om hvor vanskelig det er å leve godt. «

Sitatet over er fra boken Å leve med strev med undertittelen Det er ikke meningen at vi skal ha det bra hele tiden. Forfatteren Ole Magnus Vik er filosof og psykolog og praktiserer i eksistensiell terapi, og boken ble utgitt i 2025.

I år fikk jeg endelig sett filmen Manchester by the Sea (2016). Det var Per Petterson som skrev om filmen i en av sine bøker. Filmen gjorde stort inntrykk på meg, og jeg har sett den to ganger. En av scenene som fikk meg til å tenke at det finnes opplevelser i livet man ikke kommer over, og som er årsaken til at valgte å lese boken til Ole Magnus Vik, er der hovedpersonen Lee Chandler (Casey Affleck) svarer nevøen i filmen Patrick Chandler (Lucas Hedges) om årsaken til et valg han tar: «I can't beat it. I can't beat it. Sorry.»

Jeg har ikke opplevd det Per Petterson har opplevd eller det Lee Chandler i filmen Manchester by the Sea har opplevd. Men som de fleste andre har det vært perioder i livet som har vært vanskelige og som har satt sine negative spor. Som gjør at jeg tidvis opplever livet som strevsomt. Hvordan kan jeg, et privilegert menneske i «lykkelandet» Norge oppleve livet som strevsomt, er noe jeg ofte bebreider meg for uten at det er til noen hjelp.

Det var i Aftenposten i mars at jeg leste om boken:

«– Mange sitter igjen med en følelse av å være helt håpløse. Psykolog advarer mot enkle lykkeråd.

Det finnes ingen enkel oppskrift, mener psykolog og filosof Ole Magnus Vik.»

Boken til Ole Magnus Vik er oppdelt i 18 kapitler. I kapittel 2 Det er ikke meningen at vi skal ha det bra (hele tiden) skriver han:

«Livsforventningen til mange av oss er altså å ha en stabil indre positiv grunnstemning som tidvis avbrytes av forbigående, forutsigbare og forståelige negative fornemmelser. Men det er neimen ikke sikkert at dette er en spesielt god forståelse av konseptet lykke, snarere tvert imot. Faktisk tror jeg denne forståelsen sannsynligvis bidrar til mer livsstrev enn nødvendig. Og det har jo virkelig ingen hensikt. Å leve er tross alt ganske vanskelig i utgangspunktet. Livet er som et dataspill som er mer enn krevende nok på normal vanskelighetsgrad. Så det er virkelig ingen grunn til å skru vanskelighetsgraden opp.»

Det er ingen pessimistisk bok, men en bok som bekrefter at det finnes ingen mirakelkur når livet kjennes kjipt. En må bare stå i det.

Det var mange interessante innspill denne helga, jeg må si at jakten etter en bok ofte er ganske artig, og av og til bare dumper man over noe man ønsket seg for lenge siden. Som denne uka, da jeg gikk forbi Lions Norge sin bruktbokhandel i gata, gikk inn fordi de hadde åpent (og som alle her vet, gå aldri forbi en bruktbokhandel). Denne drives på frivillig basis, og det var tre stykker der som hadde det veldig koselig i sofaen, men bare en som kunne betjene betalingen på Vipps. Der fant jeg "De nakne og de døde" av Norman Mailer, som jeg har ønsket meg lenge, men antakelig ikke kommer til å lese før jeg blir pensjonist.

Den boka jeg leser nå, er den samme som sist uke, "Kampen om verdensmakten. USA og Kina i det 21. århundre". Den er ikke tung eller uinteressant, men hjernen min har ikke kondis nok til å takle både første jobbuke og lesing om noe helt annet samtidig. Jeg skal bli ferdig. Det samme gjelder for den andre boka, som er av Liz Moore; "Lang lysende elv". Ønsker dere alle en god lesehelg! Neste oppgave her er å klippe plenen, med en bensindrevet Honda, og ja, jeg blir svett.

Nå har jeg lyttet meg igjennom podcaster og lydbok og er ferdig med hele boka. Dette er en sånn type bok som man også kan bruke en del tid på etterpå.

Jeg sitter og ser igjennom sitatene og så prøver jeg å finne dem igjen i papirutgaven som jeg bestilte underveis i lyttingen. Det som slår meg er at formuleringene er veldig forskjellige fra (tydeligvis) bok til bok. Og også fra opplesingen i Nrk. Noen av sitatene er like, men de fleste er ikke lik det som er skrevet i min utgave. I det hele tatt så liker jeg ikke sitatene i min utgave, jeg liker andre formuleringer bedre ser jeg. Så, det jeg lurer på: er det noen som vet om hvilken oversettelse som er best, og/eller har de beste formuleringene? For den vil jeg gjerne finne.

Vi blir kjent med et lite knippe karakterer, som alle har en viktig rolle. Kriminalplottet er ikke det essensielle i denne romanen, betraktningene Kerstin gjør seg i forhold til eget liv og egne forbindelser til andre mennesker, er det som bærer handlingen i mål.

Deler av historien var fengende og lettlest, men slutten og avsløringen av hemmeligheten og de mystiske brevene falt litt igjennom.

Ved hjelp av utstrakt bruk av assosiasjoner til natur og kunst, og referanser til vidt forskjellige personer blir dette en innholdsrik roman, hvor en ikke vet hva som vil komme på neste side.

Mulig jeg har lest for mange sånne bøker i denne sjangeren, men denne ble for kjedelig og forutsigbar for meg.

Enda en høydare fra Haruki Murakami - den fjerde og avsluttende boken i serien om Rotta

Jeg lytter videre på Gatsby. Kom litt sent i gang, men er nå ajour. Det kan hende liten respons er fordi lydboka har gått i ferietiden. I tillegg så drøfter de jo mye i podcasten til leseklubben, kanskje folk får behovet stillet der. Ellers så må jeg si at jeg opplevde det samme da jeg startet en leseklubb-tråd for Jane Austens Stolthet og fordom. Null respons der og.

Her ligger det enormt mye arbeide bak med alle norske litterære verk det er hentet inspirasjon fra. Jeg synes denne var en del tyngre enn bok 1 og 4 i serien, men spennende og godt skrevet!

Om jeg husker riktig så ble Kurt Stille i Lars Helle sine bøker oppkalt etter den danske skøyteløperen. :o)

Nydelig, filosofi mellom farmor og barnebarn på en øde øy - anbefales!

Morsom og velskrevet.