Jeg ble ferdig med "Stein i silke" i går, og planen var at jeg skulle begynne på bøkene om Olive Kitteridge. Men så fikk jeg høre at en venninne hadde funnet seg en P. D. James-bok, og så fikk jeg akutt lyst p7å å lese det! Jeg har elsket og lest alle krimbøkene hennes, men det er mange år siden. Nå leser jeg den samme som venninnen min, "Den siste pasienten", - som jeg ikke husker noe av! Men det står at Adam Dalgliesh dukker opp, og det er jo lovende. Ellers tror jeg det var hennes siste vanlige krim, og at den bar litt preg av at hun begynte å bli gammel, - jeg får se. Akkurat nå koser jeg meg i hvert fall med den, - i sol og sterk vind.
I utgangspunktet er dette en sånn bok jeg liker. Den følger en slekt gjennom nesten hundre år, - skjønt det meste av handlingen foregår på 1930-tallet. Vi er i Nord-Sverige, helt på grensen til Finland, i et område med store sosiale forskjeller, og mye av historien er knyttet opp til en konflikt med en påfølgende streik som faktisk skjedde, og hvor reelle personer er med. Samtidig følger vi en familie med finsk bakgrunn hvor noen er synske, så vi får en fin blanding av harde fakta og diktede, skjøre sinn.
Boken er fin og interessant og ga meg assosiasjoner både til Kerstin Ekman og Ingeborg Arvola, men etter min mening hoppet den for mye frem og tilbake i tid og mellom ukjente personer, noe som ble for forvirrende for meg (men kan med det minne ekstra mye om Ekmans «Hendelser ved vann»!). Forbindelsen mellom personene ble heldigvis oppklart på slutten, og det var jo godt gjort og sikkert poenget, men jeg må innrømme at jeg ble litt lei underveis, så derfor ble det ikke en sekser på denne boken fra meg.
Ask vokser opp i en liten by som heter Vrangvik og hvor det å være homofil er det enste aksepterte, hetereofile kalles gnagere og blir utstøtt og hånet. Alle som får barn (noen hetereofile er det jo) må gi fra seg barna som så blir adoptert bort til homofile. Ask skjønner etter hvert at han er hetero og det tar tid før han tør komme ut av skapet.
Jeg er usikker på hvor godt denne traff meg, det blir fort veldig kunstig å snu opp-ned på ting på denne måten, men tanken er nok god.
«Første gangen han så henne.
Gang på gang prøvde han å skrive ned scenen – puben i Vastastan, den fløyelsmyke blå sigarettrøyken, summingen av vrimmelet, Dylan som skrålte i bakgrunnen – og gang på gang gled det unna. Likevel kunne han se henne tydelig for seg. Lyset fra baren spilte over ansiktet hennes. Bleke fingre ruller en sigarett. Parkasens fold over skuldrene, de opptrukne ermene. Og blikket hennes var festet et sted i det fjerne, fokusert på noe som ingen annen i rommet hadde tilgang til."
Den kritikerroste debutromanen til Lydia Sandgren Samlade verk ble utgitt i 2020 og på norsk i 2021 med tittelen Samlede verker. For romanen fikk hun Augustprisen.
Det er tilfeldig om jeg leser bøker utgitt i Sverige. Jeg kom over romanen da jeg søkte etter lydbøker å laste ned fra BookBites. For å ha noe å lytte til når jeg våkner midt på natten og ikke får sove. Det jeg hørte var rett og slett for bra til at kunne bruke boken som sovemedisin. Den som lytter til lydbøker: innleser Kai Remlov fantastisk fin å lytte til. Men for meg ble det papirutgaven på 700 sider. Boken er oversatt til norsk av Trude Marstein.
Jeg forstår at romanen er kritikerrost. Det er en god bok. På mange måter. Historien. Karakterene. Oppbygging. Språk. Spenning. Romanen starter slik:
«MARTIN BERG lå i stua med hendene foldet over magen. Rundt ham var hauger av papirer spredd utover. Ved hodet lå en halvferdig roman, ved føttene hauger av serviettnotater samlet gjennom tjuefem år. Høyre albue berørte en antologi med lovende sekstitallsforfattere, den eneste boka han noen gang hadde blitt publisert i. Inntil venstre albue var flere mindre hauger plassert, hver av dem knyttet sammen med hyssing og merket PARIS med rød penn. Og mellom hodet og albuene, og albuene og føttene, lå papirer og atter papirer. Skrevet med blekk, blyant, på maskin, med kulepennrettelser i margene, datautskrifter med dobbel linjeavstand, kaffeflekkete og krøllete, glatte og blanke, noen stiftet sammen, noen festet sammen med binders, andre bare løse ark. Det var påbegynte noveller, essayer, romansynopsis, flere dramatikkforsøk, notatbøker med slitte omslag etter et liv i innerlomma på blazeren, bunker med brev.
Han hadde flyttet stuebordet for å få plass.»
Allerede her går det motsatt vei av at jeg skal begynne å bli døsig av å lytte. Oppleser fortsetter:
«Det var en sommerettermiddag det året han skulle fylle femti. Heten skalv over byen. Vinduene ut mot gata sto åpne, og han hørte barnelatter, sykkelpling, den fjerne dunkingen fra en låt han ikke kjente igjen, slamringen fra en trikk på vei nedover Karl Johansgatan. I parken utenfor lå folk og solte seg, urørlige som strandede seler. Tidligere hadde Martin fått lyst til å skrike til dem gjennom vinduet, men det kjentes som om all lyd satt fast i halsen. Det kriblet under huden, og i magen var det et konstant sug, et synkehull, og hendene var svette og dirrende.
Han befant seg i en av historiens transportetapper. Overflødig tid mellom to viktigere hendelser. En sånn man hopper over for å få flyt og driv i teksten. Ingenting å gjøre annet enn å vente. På at barna skulle komme hjem. På begravelsen. På å få beskjed. Man fikk lyst til å ta fram den røde pennen og stryke tjukke streker over hele arket. Bort med skiten. Redaktøren til Raymond Carver slaktet store deler av Det vi snakker om når vi snakker om kjærlighet, klippet bort hele sluttpartier — de lykkelige — og se hvor bra det ble. Det kan hende han burde prøvd å opprettholde normaliteten. Treffe noen, spise mat, gå og jobbe noen timer. Han var tross alt fremdeles forlegger, og forlegger Martin Berg hadde alltid noe som måtte gjøres. Men i stedet hadde han begynt å samle sammen papirene sine. Han hadde tilbrakt en lang stund oppe i loftsboden som var fylt til bristepunktet av vinterjakker i barnestørrelse, en sykkel som trengte nytt kjede, Elis' gamle skateboard, Rakels ballkjole fra avslutningsfesten eiter å ha tatt studenten, i prosaisk klespose i plast, soveposer, et telt, plakater som han var nødt til å rulle ut og se på, Cecilias utslitte løpesko. Hvor mange par sko hadde det mennesket slitt ut, og hvorfor hadde hun ikke bare kastet dem? Martin hadde rotet mens svetten rant langs ryggen og lårene, for det var kokvarmt der oppe under takbjelkene. Tll slutt hadde han trukket fram en kasse som det sto Martins tekster på med det som umiskjennelig var hans egen håndskrift.»
Det var bare å glemme, dette var ikke sovemedisin. Jeg ble lysvåken og måtte vite mer. Og nå er romanen lest. |
Romanen beveger seg mellom nåtid og fortid på en uanstrengt måte. Men jeg mener at den hadde vært like god om den var blitt strammet inn. For meg blir mye av handlingen i fortid gjentakelser. Jeg gikk over til skumlesing. Det som beskrives er rett og slett kjedelig. Da er det lett å overse detaljer som er viktig å ha med seg videre i lesingen. Mulig det har noe å si at jeg aldri har bodd i Sverige. Ikke er kjent i Gøteborg der mye av handlingen foregår. Men selv om jeg mener deler av romanen kunne vært strammet inn angrer jeg ikke på å ha lest den.
En liten perle av en bok, livet til Elvina som flyttet for seg selv i godt voksen alder er beskrevet både rørende, humoristisk med en undertone av tristhet.
Denne var koselig å lese - en av de bedre feel-good-forfatterne.
Verden hadde sett annerledes ut.
Til de som ikke har rukket å få med seg lydfilene fra de bøkene leseklubben har lest: i sommer ligger alle lydfilene igjen ute, så her er det bare å sette i gang :)
Bok nr. 2 i serien om Sjøredderne, jeg leste dem i feil rekkefølge, men alle tre i løpet av noen dager og det ble egentlig veldig gjentagende. I denne boka er det Charlotte og Fredrik som er på seiltur, de har hatt noen tunge år med en tenåringssønn som har slitt og har prøvd å ta sitt eget liv og en tenåringsdatter som trekker seg litt bort fra mor. Charlotte er ganske motvillig med, egentlig ville hun helst sitte hjemme og holde sønnen i hånden, men mann og datter tvinger henne til å bli med. Hun og Fredrik har sklidd fra hverandre og hun er redd de skal skilles, eller er hun det?
I en gjestehavn møter de Vincent fra deres felles ungdomstid og blir bedt med til hans luksushjem på en krepselag. Her treffer de hans nye kone og lille datter og flere venner fra ungdomstiden og det rippes opp i en skjebnesvanger nyttårsfest de holdt der for mange år siden. Kanskje var ikke det som skjedde på festen akkurat slike Charlotte mener å huske dem allikevel?
Jeg hadde lyst til å gi denne boken 3,5, men det gikk ikke og siden jeg ikke synes den er helt nede på 3, så ble det en 4, men jeg synes vel den var den kjedeligste av de tre som så langt har kommet. Men jada - jeg kommer til å lese de(n) neste som kommer også. Om ikke annet for å se om jeg har mistolket noe i Annikas liv...
Første bok i serien om Annika fra sjøredningstjenesten. Joanna blir mer eller mindre ufrivillig dratt med ut i familiens seilbåt av broren Zack. Joanna har mistet datteren sin i en tragisk ulykke som hun klandrer sin mor for og klarer ikke å se lyst på noe som helst. Hun husker barndommen som en lys og fin tid, men erindrer at moren alltid favoriserte Zack og tenker at det er fordi Joannas far ikke er Zacks far som de vokste opp med. Men etter hvert skjønner hun at det kanskje ikke var så enkelt som det?
Det er annethvert kapittel om Joanna, i jeg-form, og Annika, i tredje person, og jeg synes det blir litt tungt, selv om det for så vidt ikke er noe problem å følge handlingene. Jeg synes bare at hovedpersonen i serien, som jo er Annika, burde vært jeg-personen.
Ny krimforfatter, svensk og det skrur forventningene opp. Men nok en krimserie fra den svenske skjærgården? Kan de ikke finne på noe annet? Skjønt, her er det seiling og båtliv som er i sentrum og da er det vel vanskelig å legge handlingen til et annet sted,
Det viste seg at dette er bok nr. 3 i serien, den nyeste så langt, men jeg begynte allikevel med den. Annika jobber i en avis, men det har en veldig liten rolle i handlingen, det er frivillig-jobben hennes i sjøredningstjenesten som hører til hovedhandlingen. Det begynner med et smell - de finner en baby, iført redningsvest, liggende i sjøen, men så går handlingen tilbake i tid og det er en lang om omstendelig greie før vi nærmer oss slutten av boka og det blir riktig spennende igjen.
Og når man heller ikke vet noe som helst om seiling så når den ikke helt opp hos meg.
En historie som viser galskapen rundt det perfekte glansbilde-livet influencere presenterer for sine følgere. For Madison gikk det helt galt og alt i alt en ganske fengende historie.
Denne har jeg lest litt i periodevis, den startet ganske ok, men historien ble rett og slett for dum.
Det er ikke så lenge siden jeg leste "Stein i silke", den er fin, og nå skal du i gang med Olive, så da blir det bra.
Sykkelreparatører og andre reparatører. Jeg kunne blitt politiker for dem, det er så frustrerende at ting ikke kan ordnes, men må kastes. Været i Trøndelag, vind og regn. Glimt av sol. Det er lesevær, faktisk, og jeg holder på med Lucy Strout sin siste bok, der Morgenbladet er sitert på omslaget; "Hele orkesteret er samlet, ingen spiller feil." Ja, og sånn er det. Det er ganske nært meg, og andre lesere også. Det handler om familie og andre man bryr seg om. Det er faktisk mye reparasjoner i Elizabeth Strout sine bøker også, mellom mennesker som bryr seg, som oppdager andre og som forstår mer etter lang tid, kanskje halve livet, hvordan det ble sånn. Så takk til Strout, som viser denne prosessen for oss. Så dette er bøkene for dem, dvs jeg og alle andre, som har spilt feil og vil reparere. Redskapene ligger avglemt i garasjen. Det er bra at du kommer tilbake, og jeg ønsker deg og alle andre bokelskere en riktig god lesehelg.
Det anbefales å sette av god tid når man starter på denne boken, for her er det tempo og spenning fra start til slutt. Det er skremmende realistisk, og disse to forfatterne kan virkelig sitt fag. Jeg triller en klar sekser og puster ut.
Veldig hyggelig at du fortsetter og at du har det bedre! Jeg fortsetter med "Stein i silke" av Mikael Niemi, og jeg blir nok ikke ferdig med den i løpet av helgen. Men skulle så skje, har jeg "Romanene om Olive Kitteridge" liggende klar. God helg!
Det mest positive med denne boken var at den var lettlest, ellers synes jeg plottet ble for søkt.
Sist sett
