Bokelskere.no

Flere bøker jeg skal lese iår

Dette er en leseutfording med Olympisk tema for Juni, Juli og August, med 24 prompts med sportstema knyttet til OL i Paris iår (2024)

The Summer 2024 Prompts are:

OPENING CEREMONIES
1) Set in Paris
2) Flame on the cover
3) Going for Gold

ATHLETICS:
4) 100M SPRINT: A short story collection
5) LONG JUMP: Audiobook is 15+ hours
6) STEEPLECHASE: Character is a spiritual leader

INDIVIDUAL SPORTS:
7) BOXING: A strong opening hook
8) WRESTLING: A heavy read
9) FENCING: Dialogue with witty banter! Touche!

GYMNASTICS:
10) BALANCE BEAM: About finding balance in life
11) UNEVEN BARS: Series with uneven number of books
12) RINGS: Jewelry on cover

WATER SPORTS
13) SYNCHRONIZED DIVING: A sports romance novel
14) WATER POLO: A book that made a splash
15) BUTTERFLY: Plot featuring “butterfly effect”

CYCLING:
16) ROAD CYCLING: Time period without modern transportation
17) TEAM PURSUIT: Featuring a group of friends
18) CROSS-COUNTRY: Related to word “endurance”

TEAM SPORTS:
19) HANDBALL: Author shares same last name as an Olympian
20) VOLLEYBALL: Set in a country that wins a 2024 Olympic gold in Volleyball
21) FOOTBALL/SOCCER: Double letter word in title

CLOSING CEREMONIES:
22) At least four Olympic ring colors on cover
23) An author who hasn’t released a book in the past four years
24) Memoir / Biography about an Olympian

Prøvde å finne hvor jeg kunne legge igjen en kommentar på den fine bloggen din, men fant det ikke. Svarer deg her i stedet. Helt enig med deg i at dette er et lite mesterverk. Jeg ville ikke romanen skulle ta slutt. Om du ikke har lest hennes andre to bøker anbefales de på det sterkeste.

Tusen takk for dine gode ord, Eivind.

**Vägen,
du skal följa den.
Lyckan,
du skal glömma den.
Kalken,
du skal tömma den.
Smärtan,
du skal dölja den.
Svaret ,
du skal lära det.
Slutet,
du skal bära det.

**

Fra " Vägmerkan " av Dag Hammarskjöld.

Jeg syntes plottet virka interessant da jeg snubla over boka, og det synes jeg fortsatt den er. «Raudt støv» er bok 1 i en serie, så denne boka er bare starten.

Handlingen er satt til Australia, og året er 2060. Verden er satt fast i en dystopisk, tilsynelatende nærmest altutslettende krig. Vi får vite lite om verden utenfor Australia, og vi får vite lite om hvem som egentlig kriger mot hvem. Alt vi vet er at «fienden» rykker fram, allerede har okkupert store deler av Australia, og at våre hovedkarakterer befinner seg i det som fremstår som den siste bastionen av sivilisasjonen slik vi kjenner den.

Våpnene er avanserte. Vi snakker om høyteknologiske drapsmaskiner og kunstig intelligens som oppfatter de minste luktmolekylene på mange kilometers avstand.

«Fienden» framstilles som bestialsk, men det er vanskelig å vite om dette er propaganda, sannhet eller en god blanding av begge deler, for fiendens perspektiv på krigen er fullstendig fraværende.

Hva som skapte krigen vet vi ikke. Det nevnes kulturkrig, ideologienes kamp og identitetspolitikk, og jeg håper inderlig at formuleringa «Å framstå som god hadde blitt tusen gonger viktigare enn å vera god» ikke er et tegn på at serien blir et anti-woke-manifest som Danby Choi kunne dikta opp. Inntil videre får vi lure!

Språket er nydelig, og Kvæven skriver best når han beskriver dyr og landskap. Spesielt beskrivelsen av det evige kretsløpet av liv og død på romanens siste sider er vakker.

Vi møter en haug av karakterer, hvorav veldig mange dør. Det jeg savner mest i «Raudt støv» er dybde. Best kjent blir vi med generalløytnant John Arnhem, en litt hardhausa fyr som har blitt litt for godt vant med krigens hverdag, og spesialsoldaten Brett Hamersley, som ikke har blitt like avstumpa, og som planter noen etiske skrupler i Arnhems hode. Det vi ikke får tid til er å mene eller føle stort om karakterene og deres historie. Stort sett skraper vi på overflaten.

«Raudt støv» er et solid grunnlag for det som kan bli en spennende historie, med språklig vakre øyeblikk. Jeg er spent på del 2 og håper at ventetida ikke blir alt for lenge.

«Svart belte» av Marianne Clementine Håheim er en liten og kort roman, men tung kost.

Hovedpersonen er Marianne, som kan antyde at denne boka er selvbiografisk. I sentrum står Mariannes spiseforstyrrelse og hennes vei til å bli «frisk», eller enda mer veien til å kunne leve et liv med spiseforstyrrelsen uten å måtte bo på institusjon. Romanen strekker seg over noen år, fra begynnelsen til slutten av tenårene.

Noen ganger er jeg litt usikker om bokas stemme er dagens Marianne som observerer i retrospekt, eller om romanen kan leses som en slags dagbok. Språket er ofte poetisk, og noen ganger ble jeg litt usikker på om jeg virkelig får med meg hva som skjer.

Jeg velger å lese den som en veldig rå og direkte beskrivelse av hvordan Marianne opplevde og fortolka sin egen lidelse der og da. Jeg har ingen personlig erfaring med spiseforstyrrelser, men det er mange momenter i boka som jeg kjenner litt igjen fra samtaler med folk som har og har hatt det, og til en viss grad kan jeg relatere der det er mer generelle overlapp og fellestrekk som er mer generelle for mange, om ikke alle, psykiske lidelser.

Dette er en dypt personlig skildring. Dette er historien om Marianne og hennes spiseforstyrrelse, og uansett hvor mange folk med samme diagnose man møter, så vil det alltid være noe unikt ved hver enkeltskjebne, noe som oppsummeres fint når Håheim skriver at «[v]i er så ulike, men likevel vakkert plasserte i dei same avsnitta i lærebøkene til reparatørane.»

Noe som delvis irriterte meg litt var når den poetiske tonen kunne bli litt romantiserende, men dette er igjen ikke en uteforstående som romantiserer spiseforstyrrelser og psykisk lidelse. Her er det den lidende selv som prøver å finne det vakre i det vonde, stygge og brutale, i et forsøk på å håndtere hverdagen, å finne sin egen identitet og å skrive sin egen historie. Det er noe jeg for min egen del kan relatere veldig godt til, og jeg fikk inntrykk av at det også er nettopp det Håheim setter fingeren på når hun skriver at «[d]ei vakre orda kjem når eg er på mitt styggaste [...]. Dei kjem fordi dei må, fordi eg treng eit lys.»

Alt i alt er dette en bok jeg tror jeg må lese igjen, tygge mer på og se på med litt nye øyner en dag. Jeg anbefaler boka, men en må være villig til å lese noe som kan skape ubehag, litt vonde følelser, litt sinne og frustrasjon.

Også bør selvsagt alle som selv er ramma av en spiseforstyrrelser ta en egen vurdering på hvorvidt de vil utsette seg for potensielle triggere. For en utenforstående er det i hvert fall et godt innblikk i hvordan en spiseforstyrrelse kan utarte seg i en persons tanke- og følelsesliv, og hvor brutal den kan være.