Bokelskere.no

Klimaet gjør som det vil, uansett hva vi gjør. Det har endret seg etter naturlige svingninger de siste 10.000 årene, og ingenting tilsier at disse naturlige driverne har opphørt. Ingenting tilsier heller at våre CO2-utslipp, som tross alt er svært marginale i forhold til atmosfæren som helhet, overstyrer disse naturlige variasjonene. Klimatiltak kan derfor ikke stoppe global oppvarming, og kan ikke stabilisere klimaet. Det er bare tøv.

Klimavariasjoner har definitivt bidratt til at en rekke samfunn har kollapset og forsvunnet ut av historien, og klimaforskjeller mellom kontinenter og land har hatt fundamentale konsekvenser for deres utviklingsveier. Tilpasning til klimaendringer er et av de sentrale navene som har formet menneskehetens historie fra tidenes morgen til i dag.

Er man i tvil om hva som styrer klimaet på jorden, så er det jo bare å tenke seg hva som skjer hvis solen slukner, eller dobler utstrålingen, så har man svaret på det. Solen lager jordens klima. Den styrer alt.

Historien er et unikt verktøy: Et gigantisk, ukontrollert eksperiment der faktamengden er ubegrenset. Våre forfedres gjerninger - og ugjerninger - er åpne for uendelig mange fortolkninger etter hvert som historikerne blar seg gjennom kildene for å finne personer og begivenheter som påvirker utviklingen. Med utgangspunkt i dette historiske mangfoldet kan det ikke overraske at østeuropeerne er langt mer historiebevisste enn nasjonene lenger vest. Gjennom århundrene var det ofte her sivilisasjonene støtte sammen, med store konsekvenser både for lokalbefolkningen og for vårt kontinent. Som Tysklands tidligere statsminister Konrad Adenauer uttrykte det: "Historien er summen av alt som ikke burde ha hendt."

Det er bedre å ha en fiende i nærheten enn en dum venn

Kinna på den grove steinhella var samansett av fint tilskorne og nøyaktig samanfatta bordbitar. Stramtsitjande, breie vidjer heldt dei saman. Ein gong for lenge sidan, då vidjene framleis var friske og lukta av søtleg sevje, hadde dei vore splitta på langs og surra i ringar om kinna, og endene deira hadde vore fletta inn i kvarandre, i slike mønster som tradisjonen kravde. Så hadde dei tørka, og som alt anna som har levd og som tørkar og som mistar sitt livsvatn, som sener og skinnreip, slik drog også vidjene seg saman og hardna. Og i dette sitt siste famntak hadde dei knua kinna så hardt at det var som om hennar mange stykke av treverk hadde vakse saman og vorte til eitt.

Som sol kan glitra i ein bekk av smeltevatn om våren, slik glitra det i auga hennar, og han såg inn i denne glitringa, og det utrygge var borte i han.

Når man skriver i skrivende stund må man stadig regne med at noe uforutsett vil skje. Det er det eneste man kan være sikker på. Man må ta høyde for alt. Fortiden vet man stort sett hvor man har, hvis det ikke kommer noen idealister og vil omskrive den; fremtiden kan man gjøre hva man vil med, i det minste i tankene, men øyeblikket er umulig å kontrollere. Det er derfor så mange dessverre ønsker å leve i øyeblikket. De ønsker å miste kontrollen. De kaller det frihet.

Er redselen for å gjøre feil så lammende at vi heller gjør ingenting? Å gjøre ingenting er snart den eneste måten å være på den sikre siden.

Det ene opprøret ville følge etter det andre, akkurat slik det også er i politikken, når måteholdet er lagt til side og fornuften er byttet ut med følelser.

Når du står i dritt til halsen, er det smart å ikke henge med huet.

Som tidligere byråkrat visste Gordon Mo, i likhet med Platon før ham, at enhver regjeringsform vil gå under når den overdriver sitt grunnprinsipp. Byråkratiet vil for eksempel sprenge seg selv hvis man ikke begrenser antall byråkrater. Det samme gjelder mennesket. Hvis vi ikke begrenser oss går vi i oppløsning. Ens eget beste er ikke alltid det beste, hvis det ikke formuleres med måtehold.

Det finnes ingen hæppy ending, men det finnes øyeblikk av meningsløs lykke, og hvert av de øyeblikkene kan være det siste, så hvorfor ikke synge av full hals. La verden få vite. Og så la livet - eventuelt døden - slå deg til marken en annen dag.

Hvis noen sier noe som er opplagt usannsynlig, men som du inderlig vil høre, så velger en liten del av deg - den svake - å tro på det.

Når som helst kan vi trå feil og falle. Det skal bare et skritt til. Når som helst kan vi si noe galt. Det skal bare et ord til. Det er bedre å tie enn å falle. Det er bedre å stå stille enn å falle. Alt er bedre enn å falle. Å falle gjennom samfunnet, etasje for etasje, helt til du ligger på bunnen, er det vi frykter mest. Ingen vil se deg i øynene. Ingen kjenner deg lenger. Ingen vil vedkjenne deg engang. Da er du virkelig et forhenværende menneske!

De som har råd kjøper seg som sagt fri. Hva kjøper de seg fri fra? De kjøper seg fri fra kø, trengsel, svettelukt, ubehag, frykt, smitte og ansvar.