Det er angsten. Den trekker til seg hele hans oppmerksomhet, hver tanke, hver bevegelse, hver eneste stemning. Angsten er ikke et redskap, som han straks kan utnytte og foredle, angsten er en sabotør, som undergraver, som bryter ned den hellige geometri, angsten er en armè som invaderer kroppen og sjelen og til slutt er det angsten som utnytter ham og angsten foredler ikke, den gjør alle heslige.
Angst er kaos.
Angst er presens.
For er det ikke slik at angsten først finner sin form, i kunsten, i ordet, i musikken, eller hvor som helst, når den er tilbakelagt, sett, erfart, når den engstelige endelig er leget og herdet, men ennå berørt, av den samme angsten?
Vi kan sove fredelig i sengen om natten utelukkende fordi harde menn står klare til å utøve vold på våre vegne.
George Orwell
Slutt å sende oss mat ... Dette er Afrika, vi er vant til sult. Stans heller skipslastene med våpen, det er de som dreper oss.
Den farligste fienden er ikke den som ligger i motsatt skyttergrav, det er den som står rett bak deg.
"Den lille gutten er oss alle," sa han. "Vi er alle ensomme. Ingen av oss får det vi trenger. Det er det som driver oss. Det er det som driver verden fremover."
Vi får fortsatt høre at det er gale mennesker som står bak de ugjerninger som begås i profetens navn. Man kan godt kalle det en hvit løgn, fremsatt i beste mening, for å beskytte fredelige og uskyldige muslimer, og for å hindre opptøyer og rasisme i den ikke-muslimske flertallsbefolkningen. Men en løgn er det like fullt. Det vet de politiske lederne, og det vet også folk flest, som selv er i stand til å tenke.
Leste 'Brev fra en vantro' i mars 2011, mens jeg var på Filippinene, et område i verden som er fullt av mange religiøse bevegelser og motsetninger, og der svært mange mennesker tradisjonelt er svært overtroiske.
Vil anta at den er minst like aktuell i dag, da verden fremdeles er full av mange forskjellige religiøse motsetninger.
Jeg vil anbefale denne boka på det varmeste til både unge og eldre som vil filosofere over tro, overtro og vandrehistorier, og som gjerne stiller kritiske spørsmål til alle påståtte "sannheter", og som setter en del spørsmålstegn ved alle våre trosretninger. Særlig vil jeg anbefale boka til yngre mennesker, som ennå "ikke har funnet seg selv", som kanskje vakler mellom tro/ikketro, og som tviler på den troen de har vokst opp med.
Jeg syns boka er meget godt skrevet. Den er både lettlest og interessant.
Det er mange personlige refleksjoner forfatteren kommer med, og det er mange gode refleksjoner også. Det aller meste av det teksten i boka stiller spørsmålstegn ved og de konklusjonene forfatteren kommer med når det gjelder religioner og dogmatiske uttalelser og læresetninger, samstemmer så godt med mine egne refleksjoner når det gjelder disse temaene.
Jeg er av den oppfatning at denne boka med fordel burde kunne brukes i skolesammenheng, som et tankevekkende stoff til diskusjoner og drøfting i f.eks. livssynsundervisninga eller samfunnsfag.
Demensen var en virus som tilfeldig slettet data på fars minne, tilfeldig, skånselløst og uten hensyn til hva som var verd å ta vare på og hva som ville være godt å glemme.
Å snakke med ham nå var blitt som å vandre i et ukjent hus, du visste aldri når døren du åpnet førte inn til tomme, ubebodde rom.
Jeg har aldri forstått behovet for å tro. For meg har det alltid vært et svakhetstegn, et uttrykk for at menneskene trenger noe å støtte seg til, en krykke for dem som ikke orker å møte virkeligheten i all sin gru, og all sin skjønnhet.
Jeg lover at uansett hvor dum du blir, skal jeg ikke bruke det mot deg på mandag. Samme hva du gjør. Japanerne har en tradisjon der folk kan gjøre hva de vil i beruset tilstand uten at de blir holdt ansvarlig for det. Det er alkoholen, ikke personen, som får skylden. Vi drikker og innfører et japansk system for kvelden.
Hun lette i øynene hans etter det som pleide å ligge skjult like under overflaten hos menn som visste hva hun drev med, forakt eller begjær, eller begge deler. Alt hun så var forvirring. Han så ut som en mann som hadde gått seg vill. Det fikk henne til å like ham bedre.
There is nothing more sacred than the freedom of speech in a free society. The religious apologists claim that freedom of speech is not freedom to offend, to which ex-Muslim Ali A. Rizvi said there is no freedom of speech without freedom to offend. Whenever you feel the need to say something that is against the status quo, it is going to offend someone. Otherwise, if you are going to say something that is already accepted in society, you don't need freedom of speech; you can just say it, and no one will stop you.
I suppose that once you start believing in something as superstitious as religion, you open yourself to believing in just about anything without evidence.
There are close to five hundred verses specifically about hellfire for non-believers. There are close to thirty-six verses that ask men of Allah to fight against the non-Muslims to spread the one and true religion of Islam, yet people wonder where the Taliban and ISIS come from.
Do you really mean the only reason you try to be good is to gain God's approval and reward? That's not morality. That's just sucking up.
- Richard Dawkins
As a source of objective morality, the Bible is one of the worst books we have. It might be the worst, in fact, if we didn't have the quran.
- Sam Harris
Once you start disbelieving the mythical, unreasonable stories of religion, you are likely to start a snowball effect towards rationalism and atheism.
Koranen er full av selvmotsigelser. Allah er en nådeløs kriger. Folkene lever ved sverdet, ydmyker ved åket, torturerer, brenner, plyndrer og massakrerer mye oftere enn de viser nestekjærlighet.
Religionskritikken må strebe etter det gode for å være berettiget - sannhet, kunnskap, frihet og et bedre liv for mennesker.
Et betent tema er muslimsk trostvang og manglende aksept for blasfemi og annerledestenkende. Hvem har lov til å kritisere islam?