Bokelskere.no

On reading av André Kertész var en av de fine bøkene jeg fikk i julegave. Jeg har vært fan av hans bilder i mange år. Det er noe autentisk ved bildene. Personene MÅ lese og enser ikke verden rundt seg. Fotografiene er lekne og trigger fantasien. Samtidig er de poetiske og har en stille hverdagsro.
Boka inneholder kun bilder av lesere og bokstabler. I svart hvitt. Fotografiene er tatt i perioden fra 1915 til 1970. Boka er en hyllest til lesingen! Poesi i billedform
André Kertész (1894 - 1985) var ungarsk, men levde i Paris og New York. Han er en av de store innflytelsesrike fotografene

Hill skriver i samme sjanger som faren, men stilen er hans egen :)
Det er modig å velge samme sjanger som sin berømte pappa

Noen ganger er det godt med litteratur som kun er ment for å underholde. Å lese uten ønske om å lære noe om meg selv eller andre, ingen ønsker om å forstå eller finne svar
Når det kun er gleden ved å lese en godt jugd fortelling som teller. Skrekkromanen Gode ønsker er en slik historie.

Heavy metal stjernen Jude Coyne er 53 år gammel. Han har langt svart hår og skjegg og en nesten 30 år yngre kjæreste kalt Georgia (han er for lat til å huske navnet på elskerinnene sine og gir de navn etter delstaten de er fra). Han lever nå et noe kjedelig liv på landet etter at to av bandmedlemmene hans døde.
Til han en dag kjøper et spøkelse på Internett. Han har allerede en samling med groteske gjenstander i hjemmet sitt.
Dressen til den avdøde kommer i posten. Og med den gjenferdet! Det viser seg raskt at gjenferdet har sin egen agenda. Og da starter trøbbelet. Skrekk. Og gru!

Gode ønsker er ikke av King eller Koontz kaliber - men jeg ble underholdt!
Jeg liker detaljer som at Coynes hunder er kalt opp etter medlemmer i AC/DC. Boka har flere fine referanser til musikk og musikere.
Jeg koste meg under lesingen. Med gjenferd og groupies. Med ondskap og overtro. Med hypnose og en horrorific road trip. Historien minner meg om urbane legender.
Og viktigheten av musikk!

Så kult! Enig! Boka er svimlende sterk og sår - og underlig vakker! Jeg håper mage leser den!

Når jeg leste boka var det som om hovedpersonen fortalte direkte til meg, til bare meg en sen kveld på kafe med et glass vin og pledd. Det er noe intimt og noe insisterende i hvordan hun beretter historien. Fortelleren fordrer at jeg lytter, hun kokketerer med sin uvitenhet, sin uskyld og sin unge alder.
Hun sier aldri hva hun heter og hun snakker til meg som om jeg er han, til et du

Det startet som en forelskelse, det ble etterhvert en besettelse å verne om tosomheten og om de ville planene de la for framtida. Alt var tilsynelatende perfekt; sene kvelder med gode samtaler om alt, altoppslukende sex og sjelevennfølelsen. Så begynte det å rakne

Han lyver for henne. Hun lyver for seg selv

Allerede når historien starter vet vi at det vil ende trist. Det sier mye om Hegazi Høyers dyktighet som forfatter at vi fortsetter å lese/ lytte, at vi følger etter ordene, må vite mer. Spenningen holdt hele veien. Det er så mye mer interessant å lese om kjærlighet som er destruktiv, som skurrer, som setter spor; fingeravtrykk på hjertet

Boka vekker så mye i meg og jeg har så mange spørsmål. Hvorfor var hun villig til å ofre seg selv for troen på kjærligheten, på tosomheten? Hvor mye kan en overse, dytte under teppet? Hvorfor tillot hun at de isolerte seg, trakk seg unna resten av livet?
Hvor godt kjenner vi oss selv, sånn egentlig? Og den vi er kjæreste med? Hvor mye fornekter vi? Har vi alle blindflekker for å kunne bevare kjærligheten? Hvor mye av barndommens opplevelser bærer vi med oss som voksne? Hvor mye livsløgn kan en leve med?
Jeg foretrekker romaner som gir meg spørsmål, ikke de bøkene som serverer svar.

Ida Hegazi Høyer er et unikt fortellertalent. Fortellingen er uten overflødige scener eller ord. Uten sentimentalitet, uten klamme klissete hjertesmerte klisjeer. Hun skildrer det fine og det fæle i et destruktivt forhold. Hun viser oss den underliggende uroen, det gjemte med en vibrerende rytme. Noen av symbolene er grove mot det skjøre, som barnekorssting på silkebunn, og det kunne ikke vært formidlet på en bedre måte. At noen av hovedpersonens setninger er litt skakke og skjeve understreker det umodne og muntlige i fortellingen

Omslaget er enkelt og vakkert. Jeg kan ta på boka og kjenne rissene av bygningskonturene. De fremhever historiens tema om alt som ligger under, som ulmer; er gjemt

Utdrag:"Du la deg ut, jeg så det på deg, at noe rant igjennom, at noe forsvant, du la deg ut i motsatt kjøreretning, selv om sikten der fremme ikke var særlig god. Jeg husker jeg lot som om hendene hvilte, jeg husker jeg hadde et rom nedi magen, og da vi var oppe på siden av en lastebil og traileren kom imot, så jeg på deg, hvordan pust ble til puls, hvordan puls ble til tone- og du var en krampe og du var en kamp, og jo nærmere vi kom, desto fjernere ble ropet mitt".

Ida Hegazi Høyer har tidligere utgitt 2 romaner; Under verden (2012) og Ut (2013). At alle tre boktitlene begynner på U er en fiffig detalj jeg lar meg fascinere av.

Unnskyld er sammen med Vinternoveller og Om igjen for meg tre av årets beste norske bøker. Det er ikke lenge til jeg kommer til å lese Unnskyld igjen.

So much depends
upon

a red wheel
barrow

glazed with rain
water

beside the white
chickens

Dette diktet av William Carlos Williams fra 1923 innleder historien og setter tonen for Stigninger og fall.

De nære tingene er i fokus. Landskapet. Hjemmet. Familien. Tilhørighet. Morens sykdom. Døden.
Barndomsminner sett gjennom barnets blikk skildret så tett. Så tett at avstanden avsløres og gjør vondt. Fraværet av nærhet i familierommet. Keitetheten når en vokser, når lengslene og lemmene gror. Naturen utenfor og inni beskrevet nakent. Det er ingen egentlig handling i historien, men sterke skildringer av ytre og indre landskap i vekslende tidsperspektiver.

Det er så vakkert skrevet, til tider svimlende. Samtidig; alle similene hopet seg opp for meg, det ble hauger av ordet "som". Jeg snublet, skjønte ikke alle sammenligningene og mistet rytmen. Jeg kom alltid inn i fortellingene igjen og nøt språket; skjørt og sterkt på samme tid. Klougart spinner kløktig med ordene til leseren sitter fast i tekstens univers. Stemningen fra boka ble med meg videre inn i dagene etter endt lesing.
Jeg likte at bokas Josefine gledet seg over ordene, listeskrivingen hennes. Gjør at jeg grubler på om listene er utgangspunktet for skildringene tjue år senere.

Liker du bøker om bøker? Om bokhandlere? Om nerder? Hva med typografi? Og koder? Hemmelige foreninger? Mysterier? Da er dette boka for deg!

Clay er hovedpersonen i Mr Penumbra's 24 Hour Bookstore. Han er klønete, nerdete og litt som leire; han er ikke ferdig formet. Han jobber nattskiftet i Mr Penumbras døgnåpne bokhandel. De få kundene som kommer innom bokhandelen er merkelige. Nysgjerrigheten hans vekkes. For hvorfor låner de kun bøkene og hvorfor må han notere ned alle detaljer om lånerne? Clay legger ut på en reise og oppdager nye sider ved seg selv og vennene sine.

Boka er en kjærlighetserklæring til lesere, til bøker og til datasystemer. Historiens tema er viktigheten av vennskap og at vi trenger både moderne teknologi og gammel visdom
Sloans fantasi og formsikkerhet skinner klart. Språket er fjærlett og jeg fniste ofte for meg selv mens jeg leste. Jeg koste meg, men historien mangler noe på dybden (jeg vil alltid ha mer dybde). Penumbra er min favorittkarakter! Han er en sta, sær og sjarmerende gammel gubbe.

Mr Penumbra's 24 Hour Bookstore er perfekt for en kveld med pledd, et glass vin og regn utenfor vinduet. Noen bøker er ment å leses i en jafs. En kjapp nytelse som ikke setter varige spor, men som er en glede når den leses.

Boka har referanser til Star Wars og hyllestnikk til Borges, Hammett og Murakami. Historien minner noe om The Collected Works of AJ Fikry (men er noe yngre og "mannligere" i stilen).

"After that, the book will fade, the way all books fade in your mind. But I hope you will remember this:
A man walking fast down a dark lonely street. Quick steps and hard breathing, all wonder and need. A bell above a door and the tinkle it makes. A clerk and a ladder and warm golden light, and then: the right book exactly, at exactly the right time.”

Flere uker har passert siden jeg leste denne samlingen. Og fortsatt er det som om personene er med meg. Spesielt mor og datter i den første fortellingen og Thomas i den andre. Rishøi er dyktig! :)

Charlie "Bird" Parker er en nedbrutt mann; han sitter fast i sorg og skam etter at hans kone og datter ble brutalt myrdet. Da drapene ble utført var han full på bar. Han ga seg som politi og har jobbet som privatdetektiv siden. Når historien starter er han edru og jakter på morderen som tok hans familie.
En tidligere kollega overtaler Bird til å ta en kikk på en sak med en savnet jente. Og fra det øyeblikket eskalerer historien. Every Dead Thing byr på mafiarivalisering, en blind synsk dame, et homofilt gangsterpar (fantastiske som Birds sidekicks), en brutal morder kjent som The Travelling Man og en kompleks antihelt.

Det som, for meg skiller denne boka fra tusener av andre krimbøker, er at den er godt skrevet. Språket er jazz, den stødige improvisasjonen og den intense rytmen minner om musikken til saksofonisten Birds. Tempoet er høyt som bebop.
Connolly skriver så jeg kjenner det fysisk, Charlie Parkers sorg, skam og selvforakt gjennomsyrer sidene og smitter over på huden min. Jeg kjente også på den iboende primale redselen under lesingen. Uhyggen lekte med skyggene i rommet da jeg leste.

Voldsskildringene er blodige og balanserer hårfint på grensen til å være pulp i noen scener. Andre scener er tilnærmet poesi. Omfavnelsen av det okkulte, mørke og mytiske fascinerer meg. Jeg liker å lese og se historier fra sørstatene, fortellinger fra de klamme sumplandskapene. Som årets seriefavoritt True Detective er mye av handlingen i Every Dead Thing lagt til Louisiana. Stemningen kan minne om bøkene til James Lee Burke.

Bok to og tre er bestilt, og jeg er klar for å følge Charlies reise videre mot sjelefred og forløsning.

Joyce var Idas pianolærerinne da Ida var ung, nyinnflyttet og tørstet etter tilhørighet. Ida speilet sitt liv i Joyces liv, søkte etter fellestrekk (døde fedre, fjerne mødre, talent, redselen for å være alene), skapte en nærhet. Ida og Joyce ble fortrolige.

Etter Joyces død avsløres det at hennes cd-innspillinger var plagiat.
Ida søker tilflukt på et hotellrom etter at hun får vite om sviket fra Joyce. Hun fjerner seg fra familien, fokuserer på å finne svar. Hva er innbilning og hva var virkelig? Hvorfor visste hun ikke, hvor godt kjente hun egentlig Joyce? Var de så fortrolige som hun trodde?

Kan Ida ved å forstå og tilgi valgene til Joyce tilgi seg selv og sine valg?

Joyces Hattos historie er uforståelig og litt latterlig tragisk. Hun var en god, men ikke mesterlig pianistinne. Da karrieren sluknet skyldte hun på kreft. Og så på få år utga hun over hundre feilfrie innspillinger og verden lot seg forføre. Hun døde av kreft (karma!) i 2006. Det var en skandale da det i 2007 ble oppdaget at hennes cd-innspillinger var plagiat.

Ida er en fiktiv person trukket inn i en virkelig verden for å vise den menneskelige historien bak en skandale. Samtidig blir den ekte personen Joyce skrevet inn i fiksjonen.
Monica Isakstuen har skrevet et spennende samspill mellom en ekte person og en fiktiv karakter.

Det handler om avstand, om å skape sin historie av de virkemidlene en har og likevel bli sittende fast i et liv en ikke ønsker. Om den evige lengselen etter å bli elsket; bli sett. Redselen for å ikke være bra nok, en slags skam over å ikke strekke til i de ulike rollene.
Om å identifisere seg med en annen for å kjenne tilhørighet, kjenne noe.

Om igjen har en utfordrende tidslinje. Historien spretter fra tid tid og mellom Joyce og Ida og de to sammen. Deler av historien er gjemt i det som ikke blir fortalt, i de bitene som mangler. Fragmenter av brev, utklipp og dialoger bryter opp teksten. Boken har sin helt egne særegne visuelle personlighet, som skiller seg fra og gir dybde til historien og vennskapet mellom disse to sært underlige og helt gjenkjennelige kvinnene.

Det var omslaget jeg falt for, det rører meg på et vis, det er noe hverdagslig, gjenkjennelig og nært (nesten for privat) med det sammenkrøllede papiret og de utflytende ordene. Innholdet er også nært, på grensen til pinlig privat.

En bok jeg ikke kjente i hjertet eller hjernen, men i hendene. Jeg har en sterk trang til å berøre etter å ha lest denne boka. Ta på hud, kjenne etter om jeg kan føle hva som er sant.

Les boka! Den vil berøre deg på uventede steder

Bunny Munro er en cocksman, en salesman og snart en deadman. Bunny lever for kortvarig gleder. Rus og sex. Bunny Munro II har ingen hemninger. Han selger kosmetikk og har sex. Det er det han kan. Døgnets timer brukes på å ha sex, fantasere om sex og/eller runke.
Denne infantile måten å leve på går på et vis. Helt til kona hans tar livet av seg. I en slag skyldfølelse og et forvirrende fluktforsøk tar han med seg sin niårige sønn, Bunny Junior, ut på en salgsturne. Bunny sliter med å sile vekk fantasiene og han mister grepet om virkeligheten. Han blir vrengebildet av Dorian Gray.

Det er mørkt og det er vridd. Litt Lynch, en bit Burroughs og en dæsj southern gotic ala McCarthy. Humoren er bitter som kald kaffe. Bunnys verden er møkkete og glorete på samme tid. Se for deg 70- talls porno. Mye hår og nærbilder. Og det er kaldt. Rått engelsk regn og en hjerteløs hovedperson. Jeg frøs når jeg leste denne boka.

Historien sier mye om å være misbruker. Om å være høyt oppe på amfetamin og sprit; å være en Duracellkanin (om å være gira enten det er på dop, alkohol eller sex). Cave skriver bra om å være rusa og fornedrelsen etterpå. Skamstanken. Og veien videre nedover, den deliriske reisen mot slutten; fornektelsene. Og øyeblikket en skjønner at en er en drittsekk! Rake veien til helvetes bakporter

Som ofte i Caves tekster er Djevelen tilstede og gjenferdene eksisterer. Cave himself har en cameo. Bibelske symboler og sangtitler er slengt inn i mixen. Teksten er et mekka for oss som elsker popkulturelle referanser. Det blir aldri det samme å lytte til "Spinning around" av Kylie.

Cave har mye han prøver å formidle. Noe om det skrudde med fokuset på sex i vår samtid. Alle plakatene med seksualiserte halvnakne tenåringsjenter som Bunny fantaserer til, beskrivelsene av kvinner kun basert på romper og pupper og de nedrige overgrepene. Men det ble for mye. Jeg gikk lei. Samtidig: om boka ble skrevet for å sjokkere var den for tam.
Og så det underliggende motivet om fedrenes synder. Tre generasjoner med navn Bunny. Må vi følge i våre foreldres fotspor?

Ingenting av dette gjør at jeg kjenner sympati med Bunny. Bunny er ikke bare en dårlig fyr, han er bare ikke en bra fyr. En helt vanlig mislykka fyr. Jeg brydde meg ikke om han angret og/eller fikk tilgivelse før han døde. Eller om han blir pult av djevelen som straff.

Utdrag: "Next to her is the seriously sexy Helen Claymore, who also gives Bunny nasty little looks, but Bunny can see that her heart isn’t in them and that she is clearly up for it. This is not an opinion but a statement of fact. Helen Claymore is dressed in a tight black tweed suit that does something insane to her breasts, militarizes them, torpedoes them, and something out of this world to her depth-charged rear end. Helen Claymore has been transmitting signals to Bunny in this way for years, and Bunny takes a deep breath and allows himself to open up to her vibes like a medium or spiritualist or something. He gives vent to his imagination and realizes for the millionth time that he has none and so he pictures her vagina. Bunny marvels at this for an unspecified moment. He sees it hovering before his eyes like a holy apparition and intuits the wonder of it and feels his dick harden like a bent fork or a divining rod or a cistern lever—he can’t decide which."

Boka kjennes noe unødvendig. The Death of Bunny Munro er ikke stor litteratur. Les boka for det såre portrettet av Bunny Junior! Han er perlen i alt det triste og kjedelige.
Boka er en bagatell i Nick Caves deilige vridde univers. Lytt til låtene hans isteden!
(I still love you, Nick!)

Omslaget er en vinner da!

Morbid moro!
Arvingene - Gareth P. Jones "Tvillingene Lorelli og Ovid Thornthwaite hadde prøvd å ta livet av hverandre så lenge at ingen av dem kan huske hvilket mordforsøk som var det første. Var det da Lorelli satte opp et skuespill om den franske revolusjonen, og Ovid skulle spille en aristokrat som ble henrettet med en ekte giljotin? Eller var det den lange, varme sommeren da Ovid klarte å fylle en ispinne med kompakt, men livsfarlig sprengstoff, som skulle detonere når isen nådde smeltepunktet?"

Slik starter Arvingene, og det var lett å bli glad i Lorelli og Ovid. De er kreative, kule og smarte trettenåringer. Deres søskenrivalisering er morbid og morsom lesing. De vokser opp uten foreldre, uten Internett og tv, men med en underlig stab som passer på og utdanner dem.

Livet til tvillingene får en brå vending da de bestemmer seg for å slutte med mordforsøkene. De inngår våpenhvile og tilkaller en advokat for å få endret testamentet slik at ingen av dem vil tjene på den andres død. Advokaten har med seg sin sønn Adam og bosetter seg på godset for å telle opp innboet. Mordforsøkene fortsetter. Hvordan kan det skje?

"Våpenhvile", gjentok broren og smilte bredt.
De bøyde seg over bordet og tok hverandre i hånden. Etterpå forseglet de avtalen med to stykker bursdagskake som de byttet med hverandre fjorten ganger før de begynte å spise, i tilfelle et av stykkene skulle være forgiftet.

Lorelli og Ovid minner meg litt om Wednesday og Pugsley fra Addams Family. Jeg elsker den familien. Både den gamle tv serien og de nyere filmene er underholdende. Som nevnt; tvillingene er tøffe, men handlingsforløpet er for forventet og humoren er forutsigbar. Skrivestilen minner meg om en serie som het En rekke uheldige hendelser av Lemony Snicket.

Men - jeg er ikke i målgruppa. For de mellom ni og tolv er dette en morsom bok med en grøssende krimgåte, heftige hemmeligheter og mange mistenkte. Julegavetips!

Jeg kjøpte boka for omslagets assosiasjoner til Addams Family og gotiske herregårder. Omslaget er fortsatt fint. Boka står med bildet vendt ut i hylla.

Tøft! Den eneste jeg har lest (hørt om) er Less Than Zero. Det er spennende og interessant hva som dukker opp av titler når andre velger. Jeg er med!
Kan jeg spørre deg om noe privat, profilen din avslører ikke mye så kan du dele noe info om deg annet enn at du liker litteratur av den dystopiske sorten?

Jeg vil! Jeg vil!
Spennende ide! Fortell mer!

"Selv om år har passert, håper jeg min beretning er tro mot sannheten. Jeg har sett, nå skriver jeg."

Fra baksideteksten: Et FN-fly lander på en herjet flyplass. Den utflyttede fortelleren kommer tilbake til et land totalt ødelagt av krig. Som fotograf, beskyttet av vakter, beveger han seg omkring i den avsperrede hovedstaden. Romanen reiser det interessante og skremmende spørsmålet: Hva om Norge var rammet av borgerkrig? Og hva om man kom tilbake til et hjemland som ligger i ruiner.

Jeg hadde det vondt da jeg leste En vakker dag. Boka er en opprørende historie, en absurd og detaljert skildring av en reise gjennom et krigsødelagt område. Et Norge i borgerkrig skildres grusomt og grotesk.

Vi får ingen forklaring på hvorfor det ble krig. Ingen fakta om når, hvordan eller hvorfor. Bakgrunnshistorien er tynn, tam mot den voldsomme lidelsen. Jeg tror det er en hensikt at hovedpersonen og den ytre rammen er fargeløse mot de forferdelige herjingene og handlingene vi blir vitne til.

Hovedpersonen er en navnløs fotograf som, etter å ha mottatt et brev, reiser tilbake til hjemlandet Norge. Han dokumenterer besøkene på sykehus og i flyktningleire. Han dokumenterer, deltar ikke.

Språket er krystallklart og rent; kjølig distansert. For å understreke at hovedpersonen er en observatør, at vi lesere er observatører. For hva gjør jeg for de som opplever dette i dag? For barna som vokser opp og ikke kjenner annet enn krig og sult. Jeg gjør for lite.

Jeg kjenner ikke smerte fordi jeg er redd dette skal skje i Norge, jeg kjenner smerte fordi for mange av oss kun er observatører av alt det redselsfulle som skjer andre steder i verden.

En vakker dag er en nødvendig bok, en viktig påminnelse om at ikke alle har en like trygg hverdag som jeg har. En slags kvalmende maktesløshet sitter fortsatt i meg etter endt lesing. Om mennesker som reduseres til dyr av vold og nedverdigende handlinger. Om mennesker som lever på andres tap.
Og lukta! Stanken av søppel, lik og alt som råtner følger meg. Boka hadde en sterk effekt. Det er sjelden fiksjon engasjerer meg så intenst.