Ja! Og kanskje har du glede av diskusjonstrådane våre?

Så han har lese inn (mildt sagt; det er ikkje lesing, slikt noko) meir enn David Copperfield? Hurra!

Om glede, søskenkjærlighet og om å leve på lånt tid

I januar 2012 fikk fire år gamle Natalia bløtdelskreft. I månedene forut hadde moren hennes Monika vært overbevist om at det var noe galt med datteren, som lenge hadde hatt vondt i den ene armen. Hun opplevde at hun ikke ble tatt på alvor tidsnok, og da diagnosen ble satt i januar 2012, lå det i kortene at dette var for sent. Datteren kom til å dø. Spørsmålet var bare når.

Natalias 14 år gamle søster Emilia bestemte seg i juni 2012 for å opprette en blogg. Egentlig kom dette som et resultat av at familien fikk så mange henvendelser at det tok uforholdsmessig mye tid å svare på samtlige tekstmeldinger o.l. Lite ante Emilia hvilke konsekvenser hennes blogging skulle få ...

Emilia bestemmer seg for å gi sin døende søster den beste sommeren i hennes liv. Da dette kommer på trykk i Aftenposten Si ;D-spalte, vil responsen nesten ingen ende ta. Bloggen hennes tar helt av, og plutselig vil "alle" ha tak i henne. Hun blir intervjuet av den ene avisen etter den andre, kommer på TV og blir så kjent at hun etter hvert skulle bli årets navn i VG, bli nevnt i kongens nyttårstale, bli utnevnt som årets sogning og jeg vet ikke hva. Etter hvert ble familien også neddynget av gaver og reiser - alt som kunne bidra til å gjøre sommeren enda mer fantastisk for den hardt rammede familien, som opprinnelig kommer fra Polen. En historie som til slutt også skulle bli bok ...

Dette er en historie om en fantastisk storesøster som ga alt for sin søster, men som etter hvert også opplevde all responsen som så overveldende at den etter hvert truet med å ta fokuset bort fra det som tross alt var hennes mål: nemlig å gi lillesøsteren masse god oppmerksomhet den siste tiden hun hadde igjen å leve. Samtidig som vi får høre om alt det positive ved oppmerksomheten, kommer det mellom linjene også frem at det kunne være belastende - ikke bare på grunn av mengden av oppmerksomhet, men også i form av plumpe og nærgående spørsmål og et evig mas om mer, mer, mer i en tid hvor Emilia hadde mer enn nok med å takle sin egen hverdag. Og det var nok her mamma Monika etter hvert måtte overta noe av styringen.

Boka inneholder et utdrag av de viktigste blogginnleggene og en hel del av responsene fra omverdenen, ispedd hendelser som kongens tale, VGs kåring av årets navn, ferier familien ble påspandert, innlegg fra enkeltmennesker rundt familien og ikke minst morens dagboknotater om utviklingen av datterens sykdom. Og tatt i betraktning at dette tross alt er en bok som aller mest er skrevet på 14 åringens premisser, må jeg si at det er en fin bok - svært rørende i formen, fra virkeligheten som den tross alt er. Denne gangen avstår jeg fra å gi terningkast fordi jeg opplever at det vil være nokså irrelevant å bedømme bokas litterære kvaliteter. Dette er og blir en åpenhjertig og nærgående dokumentar om hvordan det oppleves å miste et familiemedlem i kreftsykdom - et familiemedlem som bare rakk å bli fem år ... Og om hvordan det har vært å være storesøster og den som skulle holde verden sammen når alt var i ferd med å rakne ... En skjønn og sår bok på alle måter!

(Jeg har mottatt leseeksemplar fra forlaget)

Om Stockholms åndsliv på slutten av 1870-tallet

August Strindberg (f. 1849 d. 1912) skrev romanen "Det røde rommet" i 1879, dvs. i en alder av 30 år. Boka, hvis tittel refererer til det røde rommet i Berns salonger (som eksisterer i beste velgående selv den dag i dag - nå bedre kjent som Berns hotel), sjokkerte da den kom ut. Den førte like fullt til Strindbergs litterære gjennombrudd og er også senere betegnet som den første svenske moderne roman.

Selv om handlingen i romanen til dels er nokså usammenhengende og fragmentarisk, og aller mest kan minne om en samling av løsrevne historier, er det i alle fall én rød tråd som går igjen gjennom hele boka, nemlig Arvid Falk - en figur som er ansett for å være Strindbergs alterego. Arvid Falk er 23 år og temmelig fattig fordi han har valgt å forlate embetsverket for å bli journalist. Dvs. egentlig ønsker han å bli forfatter. Han har fremdeles sine idealer i behold, noe som etter hvert skal koste ham dyrt. For dersom man er ung og vil opp og frem her i verden, nytter det ikke å ha idealer. Det er nemlig kun penga som rår - den gangen som nå.

Innledningsvis i boka beskrives et udugelig embetsverk, der ingen egentlig gjør noe, men bare later som. Dette er personifisert gjennom Kollegiet for Utbetalinger av Embetsmannslønninger, som fremstilles så lattervekkende at det bare er å gi seg ende over. Som da Falk blir vist rundt og de kommer forbi direktørens kontor, og får beskjed om å være ekstra stille. Hvorpå Falk utbryter "Sover han?"

Strindberg avleverer den ene bitende sarkastiske personskildringen etter den andre - med så mye snert og beskhet at dersom det ikke hadde vært for humoren som hele tiden ligger på lur, kunne det fort bikket over. Særlig når man som tidligere nevnt vet at Arvid Falk er forfatterens eget alterego ...

"Falks inntreden hadde hatt en annen virkning på de to filosofene. De hadde i Falk straks oppdaget en "som hadde studert", og de la ham for hat, for at han kunne berøve dem deres prestisje innenfor det lille samfunnet. De vekslet megetsigende blikk, som straks ble oppdaget av Sellén, som derfor ble fristet til å vise sine venner deres fulle glans og om mulig få til en trefning. Han fant snart sitt stridseple, siktet, kastet og traff." (side 33)

Det er ikke uten grunn at romanen har blitt omtalt som et strindbergs lystmord, for den som ikke får gjennomgå i boka, finnes knapt. Forfatterens overordnede mål med boka må åpenbart ha vært å avsløre det spillet som finner sted blant samfunnstoppene på slutten av 1800-tallet, og dette gjør han på en slik måte at det nesten er noe fullstendig tidløst over alle de dramaer som etter hvert utspiller seg mellom permene. Og er det noen som virkelig får gjennomgå, så er det faktisk Arvid Falks bror Carl Nicolaus Falk. Han beskrives til de grader ondskapsfull i sin lengsel etter makt og penger.

"Sitt! kommanderte broren.

Det var alltid hans vane å be folk sitte når han skulle ta fatt på dem, for da hadde han dem under seg og kunne lettere knuse dem - om det var nødvendig." (side 22)

Handlingen i romanen foregår altså i Stockholm, nærmere bestemt i Gamla Stan, og stemningen som beskrives skal være meget tidstypisk for slutten av 1800-tallet. Datidens opprørere - eller kanskje mer treffende de revolusjonære - møttes i det røde rommet på Berns, og der satt de og kritiserte det bestående. Ordene som blir lagt i munnen på Arvid Falk viser at han er en mann som er kritisk til alt og alle, og som er nokså opprørsk av natur. Hans idealisme koster imidlertid dyrt, særlig når han nekter å påta seg journalistiske oppdrag som kunne gitt klingende mynt i kassen - sårt tiltrengt for den fattige og stadig blakke Arvid Falk. Så er spørsmålet hvor lenge han har råd til å la idealene komme i veien for hardt tiltrengte inntekter ...

"Det var så mye løgn, så mye falskhet i luften at Falk følte seg beklemt og lengtet ut. Han så hvordan disse menneskene, som helt sikkert var hederlige og aktverdige, liksom gikk i en usynlig lenke, som de fra tid til annen bet i med halvkvalt raseri - ja, kaptein Gyllenborst behandlet jo verden med åpen, men enn skjemtsom forakt. Han tente sigaren i salongen, inntok passende stillinger og lot som om han ikke så damene. Han spyttet på kakkelovnsstenene, anmeldte ubarmhjertig oljetrykkene på veggene og uttalte sin forakt for mahognymøbler. De øvrige herrene inntok en indifferent holdning som passet deres verdighet, og så ut til å være på arbeid." (side 221)

Boka flommer bokstavelig talt over av skarpsindige psykologiske iakttagelser av et rikholdig persongalleri, noe som i seg selv gjør boka vel verdt å lese. Så får det heller være at boka som sådan mangler en sammenhengende rød tråd med en handling som skrider frem og ender i et slags klimaks. I den grad man kan si at denne boka ender i noe som helst, så må det være et antiklimaks, for til slutt gir Arvid Falk på mange måter avkall på sine idealer for å innordne seg embetsmannsverket igjen ...

Min utgave av boka inneholder et etterord ved Anne Heith, og jeg avslutter med et sitat fra side 281:

"Det røde rommet, utgitt i 1879, er Strindbergs første roman. Det har vært ulike meninger om hva slags tekst dette er, blant annet fordi man ikke finner en entydig hensikt. Det røde rommet er en flerstemt tekst som spiller ulike språk og perspektiver ut mot hverandre. I svenske litteraturhistorier har Det røde rommet markert innledningen til den moderne, realistiske diktningen. Dickens´ samfunnskritiske romaner så vel som Balzacs desillusjonsromaner har vært blant Strindbergs inspirasjonskilder. Dessuten er det forbindelser til den eldre pikareskromanen med en omvandrende helt, en picario, i sentrum, og til dannelsesromanen og til sensasjonsromanen. Fortellertekniske grep og skrivemåter fra ulike romantyper er benyttet. Resultatet er en tekst som kan oppfattes som forfatterens lek med innslag fra romansjangeren. Da Det røde rommet utkom, ble den oppfattet som nyskapende. Det er den også, samtidig som Strindberg bruker elementer fra forskjellige romantyper. Det nye ligger i den vitale, vekslende prosastilen."

"Det røde rommet" har ikke vært den enkleste romanen å lese, og heller ikke å skrive om. For å få fullt utbytte av boka er det sikkert lurt å lese den minst to ganger - alternativt å lese den meget rolig og fokusert, slik jeg kunne lese på nettsiden Nationell.nu - i en artikkel om romanen datert 7. september 2012. Jeg er ingen Strindberg-kjenner, men føler for å ta for meg flere av hans bøker etter hvert. Det er særlig det dyptgripende psykologiske ved hans bøker som fascinerer meg. Og for meg har det vært ekstra morsomt å lese denne boka siden jeg har bodd på Berns Hotel for sånn ca. 10 år siden. Skjønt det skal sies at Berns og det røde rommet egentlig ikke kan sies å ha noen sentral betydning i boka.

Jeg synes boka fortjener terningkast fem - helt på grensen til en sekser.

Det sitter langt inne å avbryte en bok ja og nå har jeg slitt og pint meg gjennom Ville detektiver. Jeg har forståelse for at Bolano sees på som kultforfatter og at folk triller høye terningkast, men for meg fungerte det absolutt ikke og jeg kan ikke huske sist gang jeg har slitt så med en bok! Handlingen var totalt uengasjerende og ingen av personene interesserte meg. Hadde det ikke vært for at jeg hadde den i en lesesirkel, hadde jeg avbrutt for lenge siden......

Eg synest at boka var høgst ujamn, men (som dei sitata som eg har lagt inn, viser), med høge toppar. Forfattaren overgår forresten seg sjølv når han karakteriserer talemålet til Mr Sleary: «Thethilia, my dear, kith me and good-bye. Mith Thquire, to thee you are treating of her like a thithter, and a thithter that you ttutht and honour with all your heart and more, ith a very pretty thight to me. […] Thquire, thake handth, firtht and latht!».

Ein eller annan har skrive at dette er den "minst ibsenske" av alt som Ibsen skreiv ...

Det er vel dette du meiner (trur eg har lagt det inn før):

Hvis vi sier at vår nåværende kultur ble endelig grunnlagt på sekstenhundretallet, i den forstand at alle de elementer som preger vår tid, for første gang var til stede da, er det mellom to bestemte portalfigurer som dørene slås opp: Hamlet og Don Quijote. Deres forfattere, Shakespeare og Cervantes, døde samme år, og deres forståelse av et menneskelige, så radikalt ulike de enn fortoner seg innbyrdes, danner to poler i vår forståelse av oss selv. I deres tid ble det absolutte, som de kjente gjennom navnet det guddommelige, trukket nærmere og nærmere det relative. Det vil si det mellommenneskelige, som er et annet navn på det sosiale. Hamlet tviler, og det er som om han oppdager tvilen, den fyller alt. Don Quijote tviler ikke, han tror, men det han tror på, og som han ser, siden det fyller hans syn, er ikke virkelig, det tilhører fiksjonen og ikke verden. Han ser sauer, senker sin lanse og går til angrep, han tror det er en fiendehær. Han ser en vindmølle, senker sin lanse og går til angrep, han tror det er en kjempe. Don Quijote er en komisk helt. Hamlet er også en helt, men av den eksakt motsatte grunnen, han tviler og relativiserer i en verden av absolutter. Hamlet er en tragisk helt. Don Quijote ser den gamle verden som for siste gang. Hamlet ser den gamle verden som for første gang. Gjennom dem ser vi oss selv, for vår kultur er grunnlagt i tvilen, og vårt spenn strekker seg fra den relative hverdagsvirkeligheten og til de store forestillingers himmel. Hitler eliminerte tvilen, og han senket de store forestillingers himmel ned i den relative hverdagsvirkeligheten, det vil si, innsatte fiksjonen i den materielle virkeligheten og gjorde virkeligheten om til et skuespill, som låste enkeltmennesket fast til masken.

Ungdomstristesse

Linn Strømsborg (f. 1986) debuterte med romanen "Roskilde" i 2009. Dessuten utga hun en såkalt boksingel ("Øya") samme år. Tidligere i år kom hennes andre roman, "Furuset", som handler om ei jente - Eva - som i likhet med forfatteren selv kommer fra Furuset.

"Det er tredje juledag og jeg sitter på banen til Furuset, jeg har satt meg inntil et av vinduene i midten i forreste vogn og fyller en hel firer med kofferten og bagen min. Det er vått på gulvet, leirete skomerker og brun snø. Jeg kikker ut gjennom fronten av T-banen, ser bare snø. Sporene svinger seg inn og ut av tunneler, mennesker går av og på. Neste er Brynseng og de fleste reisende forsvinner for å bytte bane, men jeg er ennå bare halvveis. Da vi fortsetter, er det bare meg og ei lita jente med pappaen sin igjen i vogna. Hun kommer bort til meg for å se ut av vinduet, og jeg lar henne sitte på bagen min så hun rekker opp. Hun lager en slags svosjelyd hver gang vi svinger, som om vi suser av gårde med vinden. Jeg snur meg vekk fra vinduet og ser bort på kofferten min for å sjekke at den ennå er der, kjenner etter om jeg har mobilen i lomma." (side 9)

Eva er på vei hjem. Hun er ferdig med sine masterstudier i statsvitenskap på Blindern og kollektivet hun frem til nå har bodd i, er oppløst. Mens alle vennene hennes starter på selve livet som voksen, flytter hun hjem til sitt gamle barnerom. Voksenlivet kom for brått på, og hun er ikke helt klar enda ... Og om det ikke akkurat er som å rykke tilbake til start, så handler det om "å ta et steg tilbake før du kanskje kan ta to fram", som det fremgår av bokas baksidetekst.

Ut over i romanen fortelles historien om Eva vekselsvis i jeg-person og tredjeperson entall. Eva tar seg jobb i en videobutikk, og ulike filmer og serier, for ikke å snakke om musikken til Kent, fyller det lille noe stillestående livet hun lever, mens hun kanskje venter på at store ting skal skje. De store tingene tar stort sett andre seg av - de som brenner biler om nettene på Furuset og omegn, foreldrene hennes som har bestemt seg for å skilles, venninnen Miriam som har flyttet til Paris ... I tilbakeblikk på tidligere episoder i livet hennes skjønner vi etter hvert hva som har vært med på å forme Eva slik hun er blitt. Ei jente som gjerne vil være spesiell, men som frykter at hun er kjedelig og ordinær ...

"Alle steder er like," sier jeg.

"Hva mener du?"

"Joakim Berg sier det, om Kent, at først stakk de til Eskilstuna til Stockholm og alt blei bedre, og så, etter ei stund, ville de bare stikke derfra også." Jeg lener meg mot veggen og ser innover i kjellergangen. "Så, på en måte kan man jo bare bli der man er, hele livet."

"Det er ikke automatisk sant bare fordi Joakim Berg har sagt det."

"Men du tror det er sant? At alle steder er like?"

Han går mot meg, stiller seg tett foran meg og blir stående. Så tar han en hånd og legger den på brystkassa mi, han trykker litt og slipper opp igjen. Så sier han at alle steder er forskjellige, men at vi er de samme uansett hvor vi drar ... " (Dialog mellom Eva og vennen Jo på side 178)

Og dermed er vi i kjernen av den erkjennelse Eva antakelig må gjøre seg etter hvert som hun strever med å komme i gang med livet sitt på ordentlig. At det ikke er stedene man bor på som avgjør hvem vi er eller som skaper problemer for oss, men den vi selv er ...

Det er helt umulig å lese denne boka uten samtidig å lytte til musikken av Kent. Selv endte jeg opp med å lage meg en spilleliste av de beste låtene av Kent, som ikke nødvendigvis samsvarte med Evas favorittlåter - uten at jeg følte at det gjorde det minste. Det viktigste var å komme i den rette Kent-stemningen mens jeg leste boka. Samtidig kunne jeg kose meg med at jeg kjente igjen alle stedene hvor Eva og vennene hennes beveget seg. Til og med gangbrua opp mot Ellingsrud er med!

Samtidig som jeg erkjenner at jeg nok ikke er målgruppe nr. 1 for denne boka, er jeg full av beundring for Linn Strømsborgs romanprosjekt! Hun skriver godt og hun formidler en stemning av tristesse ved det å skulle ta fatt på et ansvarlig voksenliv uten å ha rukket å få fast grunn under beina. De smertefulle tyveårene som er så vanskelig for mange, fordi man på mange måter forlater et dekket bord fra barndommen og plutselig må ta fullt og helt ansvar for seg selv. Sånn sett veldig lett gjenkjennelig ikke bare for de helt unge, men også for undertegnede. Skjønt kan jeg egentlig huske hvordan det var?

"Jeg ser på dem som står utenfor på plassen foran senteret og T-banenedgangen. De våkner om morgenen og det er dem mot verden, det er ingen som forstår dem, og de som sier at de husker hvordan det var, de lyver, jeg husker det ikke nøyaktig selv, ingen av oss gjør det. Vi husker episoder, noen følelser, samtaler og hendelser, men vi husker ikke akkurat hvordan det var å være oss selv for ti år siden, og vi kan ikke lenger, med våre voksenhjerter, begripe hva slags eksplosjoner som går av inni kroppene til disse tynne, fjorten år gamle gutta som ikke knytter skolissene sine og ikke trekker opp glidelåsen på jakka selv om det er altfor kaldt til å ha den åpen. Når hjertene deres slår, så slår de på en annen måte enn mitt og ditt. De dundrer, svulmer og trekker seg sammen kraftigere enn hos deg og meg. " (s. 199)

Det er vanskelig å skulle trille terning, men jeg tror like fullt at det må bli terningkast fem denne gangen. Bokas språklige kvaliteter og forfatterens evne til å lage en spesiell stemning har vært avgjørende for meg. Her er det bare å glede seg til kommende romaner fra Linn Strømsborgs side. Hun er bare 26-27 år og kommer til å rekke mange bøker til dersom hun fortsetter i dette tempoet!

Og før siste side i "Furuset" var vendt, sto det allerede to stk. på lånelisten ...

En veldig bra bok! Flotte naturskildringer, bra beskrivelser av mennesketyper og følelser samt spenningskurve som gjorde at jeg ikke ville legge den fra meg. Synes jeg finner igjen stillferdigheten til Per Petterson, alt som ikke skrives, men allikevel sies.

Om tillitens og åpenhetens kunst

For noen måneder siden mottok jeg et leseeksemplar fra forlaget av "Raushetens tid", og tenkte at "Yes! - Dette er en bok etter min smak!" Like fullt tok det litt tid før jeg kom i gang, men da gikk det til gjengjeld også fort.

"Dette er en bok om åpenhet. Om lettelsen og friheten som bor i åpenheten. Men hver gang jeg pirker bort i dette temaet, spretter det frem enda større fenomener: Frykt. Bitterhet. Misunnelse. Usikkerhet. Behovet for beskyttelse. For trygghet. Og det slår meg at det er den enkleste sak av verden å ønske seg åpenhet - fra andre.

Det er en helt annen sak å praktisere den selv. For åpenhet er avslørende. Vi får øye på sider ved oss selv som vi ikke liker ..." (side 8)

Slik åpner Kathrine Aspaas sin bok, hvor hun sveiper innom tidsriktige temaer som erkjennelse av følelser - kanskje i særdeleshet de negative, om å rydde i det hun kaller vår egen svinesti før vi ivrer etter å rydde i andres, om sjiraffspråket, om sårbarhetens kraft, om at "er det så farlig da?", om de syv dødssynder, ømhetens finanser osv. - mens hun introduseres et nytt begrep: feiltastisk. Et begrep som handler om å erkjenne at man er et feilbarlig menneske (uten å være mindre fantastisk av den grunn), og at vi derfor må tillate oss selv og hverandre å feile.

Mens jeg tidligere har lest om forskning som fastslår at det kommer til å stå heller dårlig til med empatien hos mennesker som tilbringer altfor mye tid foran PC´en, hevder Aspaas at det er dekning for det motsatte: nemlig at vi lever i en tid hvor all kunnskapsdelingen på nettet gjør all verdens mennesker mer fredelig og dessuten rausere. Jo mer kunnskap vi får, jo mer ser vi helheten, hvilket er grunnlaget for å se ting fra flere sider enn kun sitt eget ståsted. Mao. økt empati! "I like" for å bruke Facebook-språket.

At vi går mot et åpnere samfunn viser både utviklingen av Facebook og det faktum at Karl Ove Knausgårds seksbinds "Min kamp" har slått så godt an. På side 29 i boka siterer hun Knausgård:

"Jeg har fortalt alt, og min erfaring er at det ikke er så farlig. Dette er fellesmenneskelige opplevelser", sier Knausgård i det ene intervjuet etter det andre. Han har sagt det så mange ganger nå at setningen fremstår som selve konsentratet av det ambisiøse litterære prosjektet hans.

Det er ikke så farlig.

Slik snakker en som har tatt eierskap til sin egen historie. Som har skrevet seg ut av skammen, ut av selvforakten og inn til seg selv. Som erkjenner de mest smertefulle punktene i sitt eget liv. Som aksepterer dem, dype daler, høye tinder, frykt, glede, ensomhet, skam og selvforakt. Knausgård er feiltastisk så det suser!"

Selv fant jeg kapittelet om "Ømhetens finanser" og "Lillesøster ser deg" mest interessante. I førstnevnte kapittel snakker Aspaas om å ta ansvar i stedet for å tåkelegge sin egen rolle (jf. de ansvarlige i forbindelse med finanskrisen som startet i 2008), om viktigheten av å være den som stikker hodet frem og stiller kritiske spørsmål (for kun på den måten går verden videre), om mashmallows-testen (om behovsutsettelse), om transposisjonering (om å flytte seg ut av sin egen rolle og se verden fra en annen synsvinkel, noe som er en viktig bestanddel i brobyggingsarbeid), om å komme ut av boksen, om generasjon EQ og om kunsten å lede seg selv.

"Jeg har vært velsignet med opptil flere gode sjefer i mitt liv. De har ulike sterke sider, men én ting har de felles. De skjønner at verden går rundt uten dem. De innehar den innsikten som forteller dem at de i sin lederrolle forvalter et verv. At det handler om mer enn dem selv. At deres jobb er å gjøre menneskene rundt seg så selvstendige og godt samarbeidende at de selv blir overflødige. De liker det ikke, men de innser at det er sånn det er." (side 107)

Boka inneholder en hel del selvfølgeligheter satt i system, men morsommere og ikke minst varmere fremstilt enn dette skal man faktisk lete lenge etter! Jeg har nemlig lest en hel del av denne type bøker opp gjennom årene, og mener selv at jeg vet hva jeg snakker om.

Riktig brilliant blir Aspaas når hun i kapittelet "Lillesøster ser deg" tar for seg pressens rolle. Den kritiske pressen har stort sett fokus på det som er negativt, og det man leser i avisene blir sånn sett et slags vrengebilde av den virkeligheten de fleste opplever å stå oppe i. Hun har sitert den amerikanske komikeren Jon Stewart som - for en gangs skyld alvorlig - har uttalt at "hvis den (les: pressen) overreagerer på absolutt alt, blir samfunnet vårt mentalt sykere." (side 119)

De fleste som har vært utsatt for medias kritiske blikk har opplevd hvordan agendaen egentlig er satt på forhånd fordi journalisten allerede har bestemt seg for hvilken "sannhet" han eller hun vil ha frem. Den eneste grunnen til at man er kontaktet er at journalisten ikke ønsker å få kritikk for manglende balanse i fremstillingen fra PFU (jf. det kontradiktoriske prinsipp), men egentlig spiller det liten rolle hva man sier. Motpartens agenda tjener saken bedre, fordi dette skaper nyhetsoverskrifter, og eventuelle skjulte agendaer som egenreklame (f.eks. å fremstå som en redningsmann eller -kvinne, noe vedkommende også tjener mye penger på selv) synes pressen ikke å være opptatt av overhode. Å gjøre et dypdykk i vedkommendes skjulte agenda står åpenbart ikke på dagsorden i dagens frie presse.

Aspaas har selv jobbet som journalist i en årrekke, og hun stiller spørsmål ved denne journalistiske fremgangsmåten som er så utbredt. Hvorfor ikke stille seg mer undrende når man kommer over en sak som kan tenkes å ha nyhetens interesse? Kun gjennom undring kommer man til bunns i en sak, dvs. inn til kjernen av det som faktisk er interessant, og får belyst alle sider av saken før man konkluderer. Man møter imidlertid på et paradoks - journalistens angst for å bli ansett ufarlig, eller enda verre: naiv! Like fullt er det et tankekors at det ikke er skandalene eller artiklene med krigstyper som blir delt i de sosiale mediene - som f.eks. på Facebook. Hennes egen artikkel "Raushet og dømmekraft" var da hennes bok gikk i trykken, delt anslagsvis 18 000 ganger på andre nettsteder.

Når mennesker irriterer seg over hva andre skriver på Facebook - handler det ikke da egentlig om misunnelse? Og at vi tror at noen forsøker å gi et bedre bilde av seg selv enn det som er sannheten? Men hva er det egentlig som gjør at dette er så irriterende? På side 144 skriver Aspaas:

"Jeg elsker Facebook! Livet er blitt både morsommere og mer sosialt. Ikke bare treffer jeg stadig nye, fine, rare folk. Summen av alt vi deler av artikler, lenker, gledesutbrudd og hjertesukk danner til slutt et bilde av hvem vi er, og det er like vanskelig å konstruere en falsk identitet på Facebook som det er på jobben eller i livet for øvrig, og omtrent like lite givende. For vi klarer ikke å skjule oss særlig lenge, uansett hvor stort behovet er for posere som perfekte foreldre, vellykkede par eller superjournalister. Vår dårlige smak og tvilsomme natur tyter frem uansett."

Når vi skylder på bygdedyret eller janteloven (les: de andre, noe utenfor oss selv), bør vi i stedet gå i oss selv. For det er summen av alt vi står for, hver og en av oss, som definerer hvem "de andre" til syvende og sist faktisk er. Og når vi slutter å dømme oss selv, vil en gunstig effekt av dette være at vi også slutter å (for)dømme andre - og dermed blir vi rausere som mennesker. I bunn og grunn handler det om et positivt menneskesyn, noe som er godt forankret i den positive psykologien, tenker jeg.

Et viktig steg på veien mot et rausere samfunn er å føre dialog - ikke debatt. I en debatt er målet å vinne, overbevise og argumentere, snakke, jakte etter den andres svake argument og opptre som moralsk dommer gjennom å fremstå som skråsikker. I en dialog er målet å forstå, forklare og fortelle, lytte, se etter styrken hos motparten, fremelske toleranse og i det hele tatt innta en mer undrende holdning (hvor man er åpen for at en sak kan ha atskillig flere sider enn kun ens egen oppfatning). Aspaas har i sin bok intervjuet flere og hun strør om seg med konkrete eksempler både fra eget og andres liv. Deling av kunnskap og alle mulighetene ny forskning gir, er med på å skape et åpnere samfunn der alle må tåle å bli sett i kortene. Og dersom man blir møtt med undring i stedet for forhånds(for)dømming, er det heller ikke så farlig.

I siste kapittel - "Raushetens tid" - tegner forfatteren et drømmebilde av fremtiden slik hun håper og tror at det kommer til å bli i hennes levetid. Hun oppfordrer alle til å lage sin egen liste av drømmer, og påpeker at det er summen av alt det vi drømmer om, som til slutt skaper verden.

Selv om det som tidligere nevnt er en del selvfølgeligheter i denne boka, og at jeg følte at jeg hadde lest det meste fra før av, får jeg i grunnen aldri nok av denne type bøker. Det Kathrine Aspaas har klart, som jeg ikke kan huske at noen andre har gjort før henne, er å fremstille det hele på en morsom og lettfattelig måte. Hun byr dessuten rikelig på seg selv - både på godt og vondt - og det tilførte boka en ekstra dimmensjon. Dermed gjør hun også sitt eget budskap ekstraordinært autentisk: gjennom å dele mer om seg selv, gjør hun det enklere for alle oss andre å være feiltastiske mennesker! Og etter å ha sett noen videoer på Youtube med forfatteren, er jeg fra meg av beundring for hennes prosjekt! Maken til mot! Jeg gir terningkast fem!