Du er heldig, som har vore der.

:-) Wow! FOR en samling! Imponerende!!!! Og så morsomt at du har vært med på å skrive en bok selv! Er den fremdeles tilgjengelig?

Nei, hadde ikkje tenkt i detalj. Som før sagt: Har full tillit til organisatoren her! Synest du kan bestemme (og sjå om det kjem sterke motreaksjon) om kva slags fleirtalsform vi kan han. Men får bok A 32 prosent og bok B 30 prosent (og dei andre langt mindre), bør vi vel h ein finale der vi stemmer over dei som har fått mest - eller ta bok A som den fyrste boka etter Middlemarch" og bok B som nr. to etter Middlemarch"?

Om kjærlighet og mangel på sådan ...

Sensommeren 2013 dumpet plutselig romanen "Uten mann" i posten hos meg, med en liten hilsen fra forfatteren, som håpet at jeg skulle lese boka og kanskje også omtale den på bloggen min. Smussomslaget på boka inneholder ikke noen opplysninger om hvem forfatteren er, og jeg har heller ikke klart å finne noe på nettet om henne - heller ikke på selvpubliseringsforlaget Kolofons nettsider. Dessverre har jeg også klart å forlegge kontaktinformasjon til forfatteren et sted jeg ikke klarer å huske ...

Med disse ordene innledes romanen:

"En sommer begynte jeg å tenke mer over hvordan jeg er. Det hele startet en søndag morgen. Jeg lå på sofaen med boken oppslått og tenkte på noe jeg nettopp hadde lest i Latterlige kjærlighetshistorier da jeg hørte Johan ta telefonen. Han var på vei ut, men når han kom hjem fra møtet, ville jeg diskutere novellen Edward og Gud med han. Kundera skrev like troverdig om troen på Gud som om kjærligheten. Det ville Johan like å høre, tenkte jeg." (side 5)

Johan er mormoner, og han har nettopp snakket med Synnøve som kan fortelle at hun og mannen Simen skal separeres. Det var dette det begynte med, for etter hvert skal Johan forlate vår navnløse hovedperson nettopp på grunn av Synnøve ... Eller kanskje hadde det begynt lenge før?

Forholdet til mellom bokas jeg-person og moren er noe problematisk, egnet til å fremkalle skyldfølelse fordi hun som regel har det så travelt, alltid på vei til noe annet. Moren som hele tiden kommer med karakteristikker som hun - bokas jeg-person - kan kjenne seg igjen i eller ikke, men som likevel gjør noe med henne.

Da Johan forteller henne at han vil skilles, er det som om hun våkner. Med hele seg protesterer hun når han hevder at han aldri har vært nok mann for henne og at hun kommer til å venne seg til å leve uten ham. For hun elsker ham jo så høyt!

"Johan strakte ei hånd mot meg over bordet.

• Jeg får lyst til å gråte hver gang jeg tenker på hvor mange det er som må klare seg uten ekte kjærlighet, sa han tykk i stemmen.

• Ikke tenk på dem du, sa jeg med lett stemme.

• Synnøve har jo hatt en kjærlig mor, og hun var farens øyestein, men du har hverken hatt en kjærlig mor eller en far som brydde seg, sa han og strøk meg over ryggen.

På et blunk var jeg forvist til et liv uten en mors kjærlighet, og en fars omsorg. Et øyeblikk trodde jeg at det Johan sa, betydde at jeg hadde en større rett til hans kjærlighet enn Synnøve." (side 31)

Forholdet går like fullt mot slutten og til slutt må hun be Johan flytte ut. De kan ikke fortsette slik.

Gjennom tilbakeblikk til ungdomstiden, som blant annet innbefattet et au pair-opphold i London, en avstandsforelskelse i Ulf og et nokså miserabelt forhold med Jim, kommer vi nærmere inn på hovedpersonen. Vi får også vite mer om hennes forhold til moren, et i aller høyeste grad problematisk forhold.

"Ett er å skyve en mor som allerede har tatt avstand fra seg og si til seg selv at det ikke betyr noe at hun avviser deg, tenkte jeg og slapp mynter i sprekken på parkeringsautomaten: Det går bra en stund, du klarer deg ved å distansere deg, du kan til og med synes at du er flink som klarer deg så bra til tross for at du er blitt avvist, ja det må til og med kunne sees på som å ha klart seg bedre enn mange andre, andre som har en far og en mor som alltid har vist interesse og kommer med gaver på fødselsdager, i og med at alt som du har fått til har du fått til på egen hånd. Slik kan du tenke helt til den dagen kommer og din menneskelige kompetanse utfordres på hele registeret, da oppdager du noe annet, det er da det viser seg hva du har gått glipp av og som du møter som en vegg som står der. De mest finmaskete responsene dine har for det meste gått en vei; å trekke seg unna og klare seg uten den andre, det har du blitt flink til, men å komme en annen i møte på en likeverdig måte som en voksen og la deg velsigne av den andre i det små, det har du ikke forstått hvordan skjer, og slik har også kjærligheten, blitt en uhåndterlig størrelse." (side 68)

Og senere:

"Jeg rettet på speilet. Mor, mumlet jeg, mor da, du lot meg aldri speile meg i deg, og hvis du oppdaget noe hos meg som minnet om min far, tålte du det ikke." (side 127)

Faren, den svikefulle, han som aldri stilte opp ...

Det er så mye sårhet i denne romanen, som jeg opplever ligger et godt hakk over de vanlige bestselgerne. Men hva kunne ikke romanen ha blitt med sterk styring fra en redaktør, som kunne ha bidratt til at den hadde blitt strammet opp litt her og der, slik at nerven i historien hadde blitt enda sterkere? For Elisabeth Ellefsen skriver godt og har et stort potensiale for noe mer, noe som kan føre til at flere får øynene opp for hennes evner som forfatter. Første halvdel av boka er sterk, så hangler det litt slik jeg ser det, og så henter hun seg på et vis inn igjen til slutt. Det er språket og personkarakterene - i første rekke vår hovedperson og forholdet hennes til moren - som bærer romanen. En interessant liten roman som faktisk overrasket meg underveis, og som jeg ikke under noen omstendighet hadde funnet frem til på egen hånd, om ikke forfatteren hadde sendt romanen til meg ...

Stemmer for å vente til vi er i den siste delen av Middlemarch. Grei stemmemåte sist; bør kanskje ta omsyn til kva fleirtalet vil når vi er organiserte på denne måten og ikkje er ein fast gjeng møtest fysisk for å diskutere neste bok.

Et mesterverk!

Det er neppe tilfeldig at Steffen Kvernelands bok om Munch utkom i selveste jubileumsåret 2013 - året da vi som nasjon feiret at det var 150 år siden Munch (f. 1863 d. 1944) ble født. De fleste med et snev av interesse for kunst innfant seg både på Nasjonalmuseet i Oslo sentrum og på Munchmuseet på Tøyen under jubileumsutstillingen - selve høydepunktet i feiringen av Munch. 240 av hans verker ble vist frem - det meste i norsk eie, men en del av bildene var også til låns i forbindelse med utstillingen. Her ble det bl.a. mulig å se Munchs hovedverk - "Livsfrisen" - hvor en hel del av hans mest sentrale bilder inngår. Dessuten fikk besøkende i større grad mulighet for å se Munchs kunstproduksjon i sammenheng - med i all hovedsak bildene fra hans yngre dager på Nasjonalmuseet, og tilsvarende hans bilder fra eldre dager på Munchmuseet.

Jeg har som normalt kunstinteresserte selvsagt noen bøker om Munch i min boksamling - med Ragna Stangs bok "Edvard Munch - mennesket og kunstneren" fra 1989 som den jeg er aller mest glad i. Dessuten har Ketil Bjørnstad skrevet en biografi om Edvard Munch, som utkom i 1993. Et kjapt søk på Bokklubbens nettsider viser at boka nå gjenutgis. Ketil Bjørnstad har vært veldig opptatt av Kristiania-bohemen - særlig i sin litteratur, men også innenfor musikken (med Leve Patagonia-dobbelt-LP´en som utkom i 1978). I tillegg til Munch-biografien har han skrevet om Oda Krogh (1983) og Hans Jæger (2001). På Bokklubbens presentasjon av Ketil Bjørnstads bok om Munch, siteres følgende:

"Åndskampen
Munch var vitterlig et offer for en høyst brutal åndskamp. Det slår meg hvor nær det offisielle Norge var ved å mobbe ham ut i glemselen, sier Ketil Bjørnstad i et intervju med Aftenposten.

Hans formelle dristighet sprengte borgerskapets grenser. Han utfordret det "dannede" kunstsyn, brøt med den rådende estetikk. Og fikk svi. Med Aftenposten som viktig verktøy gikk borgerskapet til personangrep så ufine at de aldri ville sluppet til i dagens presse.

Grensesprengende
Hans evne til å bearbeide sin lidelse og se seg selv i perspektiv, er gripende, sier Ketil Bjørnstad. - Han så helt klart at den var en forutsetning for å skape. Og han kjempet frem kunstverk etter kunstverk - selv om det gikk på livet løs."

Å lese Munchs historie som tegneserie var virkelig helt fjernt for meg - inntil Steffen Kverneland stakk av med Brageprisen høsten 2013 i klassen sakprosa. Etter å ha lest juryens begrunnelse, som er sitert nedenfor, kom jeg til at dette var en bok jeg bare måtte få med meg!

"I Munch forteller Steffen Kverneland på uærbødig vis historien til vår største maler. Kvernelands utgangspunkt er en rekke utvalgte sitater fra Edvard Munch og hans samtidige. Disse får han i tale på en helt særegen måte med sine fortolkende tegninger, som svært ofte legger seg tett opp til Munchs egne bilder. Vi bringes både i bilde og tekst tett på Munchs liv og verk, og tekster og tegninger er uvanlig godt integrert. Med sans for kunstneriske eksperimenter og overraskende montasjeteknikker skildrer Kverneland Munchs forhold til kunstnerkolleger, forfattere, kritikere og kvinner i en bok som er en svir å lese. Innholdet fungerer godt for den som leser om Munch for første gang, og det er også mye å feste seg ved og more seg over for den som kjenner maleren godt. Her finnes treffende overdrivelser og sylskarp ironi både i bilder og tekst. Frekt og freidig trekker Steffen Kverneland Edvard Munch ned på gateplan og inn i livets trivialiteter – og nettopp derfor får vi øye på den biografertes – og biografens – storhet."

Steffen Kverneland (f. 1963) er norsk tegneserieskaper og illustratør, kan jeg lese på Wikipedia. Han debuterte i 1993, og har en stor produksjon bak seg. Allerede i innledningen av boka, hvor han fletter seg selv og Lars Fiske inn i handlingen, får vi forståelse for hvilket formidabel prosjekt det har vært å skape boka "Munch". Det har tatt flere år - nærmere bestemt syv år!

Mange av tegningene som inngår i "Munch" har tidligere vært utgitt som en del av bokserien "Kanon" som Kverneland har utgitt i samarbeid med Lars Fiske. Her har de harsellert med mange kunstnere, også med Munch og Strindberg - sistnevnte nokså sentral i Munch-boka, i tillegg til hovedpersonen selv så klart.

I "Munch får vi innblikk i hvordan borgerskapet forsøkte å fjerne Munch og hans kunst fra det offentlige liv, i første rekke fordi man fant måten han malte på avskyelig og ikke i tråd med datidens gjeldende normer for god kunst. Ikke rart at han til slutt (kun) fant selskap hos en annen gruppe av utstøtte, nemlig medlemmene av Kristiana-bohemen.

I Kvernelands "Munch" trer dessuten Munch frem som en formidabel kvinnebedårer som drikker tett sammen datidens kjendiser - andre kunstnere og den tidligere nevnte skandaløse Kristiania-bohemen.

På fornøyelig vis får vi vite hvordan Munchs mest kjente malerier ble skapt - mannen som ikke malte det han "ser", men det han "så", og hvor følelsesuttrykkene var det som preget hans malerier og ga dem sitt særpreg. Som at Skrik med sin rødflammete himmel ble til som følge av et vulkanutbrudd i Indonesia i 1883, hvis askesky også rammet Europa og fikk himmelen til å bli spesielt rødfarget, som om skyene var laget av blod ... Dette kombinert med en vanvittig fylleangst etter en av mange bataljer på festfronten skulle ha skapt slik angst hos Munch at idéen til Skrik altså ble til ...

Munch malte venner og kjente i hele sin karriere. Ja, ikke bare det - han så på hele sin kunstproduksjon som hans dagbøker - eller historien om sitt liv. Og det er i den forstand Steffen Kverneland på genialt vis har flettet inn Munchs kunst til hans originale tekster, og sånn sett har tegnet Munchs liv fra begynnelse til slutt.

I forbindelse med en utstilling i Berlin i 1892 flyttet Munch dit. Her skulle han bli svært godt kjent med den svenske forfatteren August Strindberg (f. 1949 d. 1912). De festet og drakk sammen, og ble stamgjester på Ferkelen. Inntil vennskapet parallelt med - og kanskje nettopp på grunn av - en psykisk krise i Strindbergs liv, tok slutt ... I mellomtiden hadde Munch selvsagt malt et portrett av vennen.

Jeg kunne selvsagt ha trukket frem enda flere sekvenser fra boka, men lar det bli med dette.

Min konklusjon er at Kvernelands tegneserie-roman - om jeg kan kalle den det - rett og slett er mesterlig! Jeg humret og lo meg gjennom boka, koste meg både med tegningene og tekstene, og fikk faktisk mer kunnskap om Munchs liv - selv om jeg også skjønner at dette er Kvernelands tolkning og at han har harsellert ikke rent lite med kunstneren - hele tiden med en dyptfølt respekt og kjærlighet, selv om all festingen, flyt av alkohol og uforpliktende kjærlighet i en tid hvor ekteskapet tross alt var svaret på alt, står nokså sentralt. Munch, beskrevet som en særdeles vakker mann, giftet seg som kjent aldri, men det manglet likevel aldri kvinner i hans liv. Men som den pasjonerte mannen han var forelsket han seg og fikk kjærlighetssorg så det holdt, og vi skjønner at det først og fremst er i smerten at hans store kunst er skapt.

Og for dem som ønsker å lese mer om hva Munchs hovedverk Livsfrisen består av, finnes det mye om dette på nettet. Eksistensiell angst knyttet til livets faser, kjærlighet og død er et stikkord her, i følge Wikipedia.

Jeg mener - og det gjør jeg med hele meg - at Steffen Kvernelands bok burde befinne seg i et hvert kunstinteressert hjem! Det fine med boka er for øvrig at den kan skape kunstinteresse der denne interessen ikke har vært svært fremtredende fra før av! I særdeleshet for Munchs kunst, selvsagt! Hele boka er og blir en genistrek! Og jeg takker Bragepris-komiteen som gjennom pristildelingen har gjort boka allment kjent! Det eneste jeg faktisk beklager er at boka ikke var dobbelt så tykk!

Her er linken til mitt blogginnlegg - med flere linker og bilder.

Fint! Eg oppfattar både knark, noldus og sullik som - på kvar sin måte - meir negativt ladde enn det engelske buffer, så vi er vel i grunnen like langt. Omsettaren har vel tenkt i dei same banane. Interessant at du òg fyrst tenkte på miser, men det er vel fordi vi nesten ikkje lenger bruker knark i andre samanhengar enn gjerrigknark, som vel ersynonymt med gniar. Scrooge er vel miser. Husnissen hos Harry Potter, ser eg, heiter forresten Noldus. Elles var det fint at du peika på at ein knark og ein knarkar er - i dei nok aller fleste samanhengar - to forskjellige ting. Heldigvis.

Godt jobba på nattskiftet! Oxford-ordboka mi seier "a foolishly old-fashioned or incompetent elderly man" - altså har vel vårt "knark" ein dimensjon som "buffer" ikkje ser ut til å dekke. Men sanneleg er det ikkje godt å vite kva vi skal bruke norsk i staden. Sitata som Anniken L kjem med, viser at kvaliteten på omsettinga som heilheit er svært god, så vi får la "knark" stå. Interessant!

Så fint - å finne referanse til vår gamle venn don Quijote hos George Eliot!

Denne

Ja. Vi har verbet "knurre", som finst med varianten "knarre" eller "gnarre". Norsk er rikt! Å knarre er å knurre, dvs. å vere gretten (jf. "gjerrigknark"). Ein knark (eller knarr) er ein gretten kar. Men kan du finne kapitlet der dette står i den norske utgåva og sitere ei setning med ordet knark slik at eg, som "er litt over gjennomsnittet interessert i Dickens" (du kan trygt sløyfe litt) lettare kan finne den engelske originalen og sjå kva Dickens har skrive?

Med Bergen som kulisse

Tomas Espedal er en forfatter jeg har et noe begrenset kjennskap til, i og med at jeg tidligere kun har lest to av hans bøker - "Imot kunsten" (2009) og "Imot naturen" (2011).

Jeg vet ikke helt hva jeg ventet da jeg bestemte meg for å lese hans siste bok "Bergeners", en bok jeg har inntrykk av at kritikerne har trykket til sitt bryst, mens leserne - i alle fall dem jeg har snakket med - har vært rimelig lunkne. "Bergeners" skal visstnok være en bok med klare paralleller til James Joyce´s "Dubliners" - i alle fall tittelmessig. Fordelen med Tomas Espedals bøker er imidlertid tykkelsen på bøkene, eller mangel på sådan. Bøkene hans inneholder nemlig sjelden mer enn 150-170 sider. Men så er nok herr Espedal mer opptatt av kvalitet enn kvantitet enn hva den godeste Joyce var ... synes nå jeg.

På grunn av mine nokså lukne forventninger til boka, som jeg bestemte meg for å lese før 7. januar i år (som er fristen for å nominere) ene og alene på grunn av bokbloggerprisen som skal deles ut til neste år (lese den ville jeg ha gjort uansett - bare for å ha sagt det!) , var jeg så og si totalt uforberedt på den formidable leseopplevelsen det faktisk skulle bli å lese "Bergeners" - i alle fall i all hovedsak. I ettertid er jeg ikke helt sikker på hva slags bok jeg egentlig har lest; er det en selvbiografi, en memoarbok, en dagbok, et essay eller en genre-overskridende bok i grenseland mot romanen? Uansett - blås i dette - og bare nyt setningene som dukker opp underveis i boka! Her er alt: om kjærlighet til byer, Bergen i særdeleshet, kjærlighet til mennesker man har mistet (i særdeleshet forfatterens ekskjæreste Janne), den ufrivillige ensomheten etter et brudd, om hva som skal til for å skape stor litteratur, om det erke-bergenske fremstilt på humoristisk vis, om kjente steder i Bergen sentrum og omegn (bonus for oss som har et forhold til byen), om viktigheten av å ha et eget rom med en dør man kan låse osv. Ja, han har til og med fått med seg 22. juli. Jeg fikk dessuten oppleve enda en tur med Bergensbanen, som jeg i studiedagene tok flere ganger hvert år når jeg skulle hjem til foreldrene mine i ferier - og hjem/tilbake til hybelen i Bergen igjen. Kanskje er det likevel lettere å akseptere alle sprangene fra det ene til det andre temaet i boka, dersom man tenker seg at "Bergeners" er slags en memoarbok?

Jeg elsker bøker med stor sitatfaktor, og dette er definitivt én av dem. Ja, noen av sitatene er nesten som aforismer. Som denne:

"Det er vakkert å se sin kjæreste gå mellom bokhyllene og lete etter de samme bøkene som en selv." (side 10)

Han har noen tilsvarende om ensomhet lenger ute i boka.

Og mens forfatteren nyter et opphold i New York sammen med kjæresten Janne, forteller hun ham at det må bli slutt når de kommer hjem ... En ting er forfatterens følelser, men mon tro hvordan det er å være Janne og (u)frivillig bli hovedperson i bok etter bok ... slik hun også var i "Imot naturen"? Og mon tro hvordan det kan være å bli nestemann i rekken - med en udødeliggjort ekskjæreste som grunnlag for kjærestens litterære suksess? Dette var i alle fall tanker jeg gjorde meg under lesningen av "Bergeners".

"Hvordan kan det ha seg, sier hun med det bløte ansiktet, munnen er våt, hun spytter ordene ut, de treffer meg i ansiktet som vann; det er umulig å se om hun gråter eller om det er regn hun har i øynene; hvordan holder vi ut å bo i denne byen, år etter år, jeg blir syk av det, av å leve i denne fuktigheten, sommer som vinter, høst og vår. Jeg vil gå ned en gate i lette klær, i blusene mine, tørrskodd, med frie hender, en håndveske, barhodet; det er ikke mulig uten å bli ydmyket avdette vannet som faller ned over oss hele tiden. Kan en by ødelegge et kjærlighetsforhold?" (side 72)

Ja, kan en by som Bergen, som forfatteren selv ikke klarer å forlate, ødelegge et kjærlighetsforhold? Komme mellom to elskende, fordi ingen av dem klarer å bo i samme by ...

Innimellom sprutet jeg ut i latter. Som da Espedal forteller om sitt møte med Dag Solstad i forbindelse med en bokmesse i Madrid. Han føler at han er nødt til å sette seg ned sammen med sin norske forfatterkollega, til tross for at de egentlig ikke har noe å si hverandre. Og så kommer de inn på den tyske forfatteren Thomas Mann, som skrev i dagbøkene sine hver kveld før han gikk til sengs. Og der sitter altså Dag Solstad, med sitt bustete, kritthvite hår, "tidløs og monstrøs" i følge Espedal - og så roper plutselig Solstad ut "hvorfor gikk han ikke heller bare å la seg?" Man kan levende se det hele for seg! Og jeg må le hver gang jeg ser episoden foran meg. Og jeg ler også så jeg nesten griner når jeg leser om forfatterens møte med Brigt Jensen, hvor han advarer Espedal mot å bli værende i Bergen, fordi han risikerer å bli "for bergensk" - mens Espedal selv tenker i sitt stille sinn at det sannelig ikke har hjulpet for Brigt Jensen å flytte fra Bergen ... Erkebergenseren i egen person!

Jakten på det perfekte rommet å skrive i forteller Espedal om fra side 68. Han hadde mottatt penger for romanen "Biografi (glemsel)", og for dem laget han sin perfekte skrivestue. Han ble lykkelig av å være i rommet, en stue vakrere enn han noen gang hadde sett. Men skrive der fikk han ikke til ... Det fødes ikke stor kunst av det gode liv. Derimot av smerte ... Som vennen Kristian Linz siteres med i boka: "Lykken er i ferd med å ødelegge karrieren min, sier han; jeg klarer ikke å skrive gode sanger når jeg har det godt." (side 81)

Samtidig med at Janne forlater ham, flytter datteren hjemmefra og til Oslo.Paradoksalt nok til den samme byen Janne drar. Tidligere har han sagt at alle på et eller annet tidspunkt i livet bør bo noen år i hovedstaden. Nå kunne ha spist ordene sine.

"Den første kvelden jeg satt alene i stuen, både datteren og kjæresten min flyttet, omtrent samtidig, ut av huset, til Oslo, så satt jeg med hodet i hendene og syntes synd på meg selv. Jeg gråt og sa flere ganger høyt (det var jo ingen som hørte meg): Hvordan kunne dere bare forlate meg på denne måten. Jeg som i så mange år, sa jeg, har gitt dere alt mitt beste, all min kjærlighet og nesten hele min tid, og så flytter dere ut og lar meg sitte igjen alene på denne måten.

Hvordan skal man så, i en alder av snart femti år, innrede seg i et tomt hus?

Hvordan skal man forholde seg til sin egen ensomhet, hva skal man fylle den med?

Hvordan skal man leve?

Jeg vet det ikke, jeg vet det ikke." (side 105)

Jeg fikk nesten teen i halsen da jeg leste om hva som egentlig skjedde i Espedals leilighet den gangen han hadde med seg Karl Ove Knausgård og Maud på nachspiel - den skjebnesvangre natten som Knausgård har skrevet om i Min Kamp 5 - den påståtte voldtekten og utpresningen fra kvinnens kjærestes side ... Bedre oppreisning for kameraten kunne han ikke ha gitt ... Samtidig skjønner jeg ikke helt hva dette har i denne boka å gjøre. Rent bortsett fra at Espedal følte at han måtte rømme landet nettopp på grunn av mediatrøkket etter utgivelsen av Min kamp 5 ... Dermed handlet det til syvende og sist vel så mye om ham som om Knausgård.

Alt i alt er dette en bok som det er vel verdt å få med seg i mylderet av gode bøker som utgis! Underveis veksler han mellom å skrive om seg selv i jeg-person og i tredje person entall, og dette bidro til å øke mangfoldet i tekstene, slik jeg opplevde det. Ikke bare liker jeg Espedals fortellerstemme svært godt og synes han skriver poetisk og vakkert, men jeg liker også godt at Bergen - byen jeg elsker - settes i sentrum for begivenhetene. At han er innom New York, Madrid og Berlin skader heller ikke. Jeg opplevde for øvrig denne boka som langt enklere å forstå og nærme seg enn de to foregående bøkene hans, hvor jeg tenker at det først er ved andre lesning man virkelig får med seg alt hva forfatteren har forsøkt å formidle. Kanskje er dette fordi temaene i "Bergensers" er nokså konkrete og relativt lettfattelige, tross alt? Eller kanskje det har med at jeg har vendt meg til forfatterens spesielle fortellerstil? Eller rett og slett fordi den er mer morsom, mer leken og mindre dyster enn de foregående bøkene hans? Jeg anbefaler denne boka varmt! Og så håper jeg at Espedal i neste bok har lagt affæren med Janne bak seg for godt, og skriver om noe helt annet!