Alt du trodde at du visste om Kina, men som ikke stemmer ...

Forfatterne bak boka "49 myter om Kina" er Stig Stenslie (f. 1975) og Marte Kjær Galtung (f. 1976). Han har doktorgrad i statsvitenskap og har utgitt flere bøker om Midtøsten. Hun er sosialantropolog, og har tidligere utgitt "Kina. Folket, historien, politikken, kulturen". Begge er ansatt i Forsvaret.

Østen generelt og Kina spesielt har i grunnen alltid interessert meg. Likevel er det ikke før det siste året at jeg har vært i Kina; først i Hong Kong i fjor høst og nylig i Beijing nå i vår. Jeg har hittil laget ti blogginnlegg om Hong Kong, og ett om Beijing. I 2012 skrev jeg om Arne Jon Isachsens bok "Kinas vei", og jeg har skrevet flere innlegg om Torbjørn Færøvik og hans bøker. Ellers kan jeg nevne noen kinesiske forfattere jeg i årenes løp har festet meg ved: Xinran, Yu Hua, Yiyun Li, Yan Lianke, Amy Tan ... bare for å nevne noen. Og så er jeg veldig glad i kinesisk film, med skuespillere som Gong Li som en av mine store favoritter - i tillegg til at Zhang Yimou og Zhang Yuan er regissører som alltid vil få mine sanser skjerpet hver gang deres filmer dukker opp i min vei. Jeg nevner også et par Dogwoof-dokumentarfilmer om Kina: "Last train home" og "On a Tightrope". (Alle linker peker på mine bloggomtaler av hhv. bøker og filmer.)

Egentlig hadde jeg planer om å få lest "49 myter om Kina" før Beijing-turen, men slik ble det ikke, dessverre ... Da jeg imidlertid først kom i gang med boka, klarte jeg ikke å legge den fra meg. Så spennende er stoffet fremstilt, og så interessant fant jeg det jeg leste. Stenslie og Galtung er dyktige fortellere, og måten de setter ting i perspektiv på, gjorde meg atskillig klokere under lesingen. Egentlig koker alt ned til en setning som står på bokas vaskeseddel: "Kanskje er ikke landet så fremmed likevel."

Boka er delt i fire. Den første delen tar for seg myter om historie og kultur, den andre delen om ideologi og politikk, den tredje delen om samfunn og økonomi og den fjerde og siste delen om forholdet til omverdenen. En for en avkles den ene myten etter den andre. Noen er skapt av mennesker/stater som ønsker å skape et fiendebilde av Kina - andre er skapt ved at kinesiske myndigheter kanskje ikke har vært de flinkeste til å tenke på omdømmet sitt før de agerer i verdenspolitikken.

Bildet av "den typiske kineser" ble skapt for mange århundrer siden. Den venetianske oppdageren Marco Polo (f. 1254 d. 1324) hevdet å ha vært i Kina, noe det er god grunn til å stille seg meget tvilende til. For hvorfor inneholdt hans reisebeskrivelser ingenting om den kinesiske muren, skrifttegnene, kvinnenes snørte føtter eller te-kulturen? Marco Polo skapte like fullt myten om kineserne som et mystisk og svært fremmedartet folk.

Forfatterne skriver om hvordan oppfatningen av Kina har svingt i årenes løp. Etter innføringen av kommunismen ble landet betraktet som et underbruk av Sovjetunionen, og en vesentlig bidragsyter under den kalde krigen. Etter Maos død åpnet Kina seg gradvis mer og mer opp, men landets omdømme fikk et kraftig slag for baugen etter massakren på Den himmelske freds plass (Tiananmen-massakren) i 1989. Da Kina ble med i "krigen mot terror" etter 11. september 2001, kom landet atter inn i verdensvarmen.

I de senere år har den kinesiske økonomien gått så det suser - parallelt med den vestlige finanskrisen - og Kina investerer villig vekk i mange land. Dette har på nytt skapt økt frykt for Kina - fordi landet kan bli for mektig og skape ubalanse i verdensfreden. Da Norge tildelte fredsprisen til dissidenten Liu Xiaobo i 2010, ble opplevelsen av manglende oppfølgning av grunnleggende menneskerettigheter atter forsterket. Dette var ikke en sak som styrket Kinas omdømme i verdensopinionen. Samtidig demonstrerte Kina at landet har makt til å gi sine fornærmede følelser alvorlige økonomiske konsekvenser for et lite land som Norge.

"Selv om det offisielle Kina i mange sammenhenger er vanskelig å forstå og like, er det kinesiske folket lettere å sette pris på og å bli glad i. ... Regimet i Beijing sliter med et dårligere renommé enn nasjonen. ..." (side 22)

I den delen av boka som handler om historie og kultur, tas en rekke myter opp til analyse. Er det f.eks. korrekt at Kina har 5000 års uavbrutt historie? Og med historie refereres det til skriftlige kilder - ikke muntlige overleveringer. Betyr det at Kina kalles "Midtens rike" at kineserne har grandiose tanker om seg selv som verdens midtpunkt? Går kinesisk historie i sirkler - dvs. at den gjentar og gjentar seg selv? Har Kina ingen krigerkultur? Og enda verre: er kinesisk kultur virkelig uforenlig med demokrati? Og var Mao et monster? Nei, nei og atter nei!

"Mao fortjener en streng historisk dom. Og forsøk på å trenge inn i hans psyke er en oppskrift på å selge bøker. Men dette bidrar i liten grad til forståelsen av denen skjellsettende perioden i Kinas historie, eller av Mao." (side 67)

Det fantes også positive sider ved Maos politikk, skriver forfatterne. Han samlet Kina etter tiår med okkupasjon og borgerkrig, han utviklet industri og infrastruktur og la slik fundamentet for den økonomiske veksten for hans etterfølgere. Andelen av lesekyndige gikk opp fra 20% til over 65 %, og den gjennomsnittlige levealderen ble doblet. Disse tingene er viktig å ta med for å forstå hvorfor så mange kinesere er mer positiv til Mao enn vi kanskje tror.

Bokas andre del, som handler om ideologi og politikk, starter med myten om at kommunismen er død. Det er den ikke i Kina, selv om innholdet i ideologien er endret i årenes løp. Her gjelder det å ha partiboka i orden dersom man drømmer om å gjøre karriere.

"Kommunismen er hellig og kan ikke røres. Årsaken er at regimet bruker ideologi for å legitimere sin rett til å styre. Mens den verste forbrytelsen i dagens Kina er å organisere politisk opposisjon mot partiet, er den nest verste å stille spørsmål ved dets ideologiske standpunkter. Ideologien er i stadig utvikling, og kommunistisk tankegods tilpasses landets skiftende behov. Partiets dogmer utvikles innenfor rammene av Den sentrale partiskolen og de tallrike statlige tankesmiene, som for eksempel Det kinesiske akademiet for samfunnsfag (CASS) med 2200 ansatte. Partiet investerer også mye ressurser i å gi sine millioner av medlemmer solid ideologisk skolering. For hvert opprykk må alle partimedlemmer innom partiskolene, hvor de oppdateres på de siste ideologiske føringene fra toppledelsen." (side 74)

Ekstra interessant fant jeg kapitlet som tar for seg kinesiske mediers frihet til å trykke kritiske nyheter. Det er faktisk en myte at kinesiske journalister hele tiden må veie sine ord på gullvekt for å unngå å bli arrestert. Temaer som klima, miljø, korrupsjon og brudd på grunnleggende rettigheter er i dag hverdagskost for kinesiske avislesere - og nyhetsstoffet er viktig for at politikerne skal kunne vite hva som skjer rundt i det enorme landet. Generelt kan man si at desto høyere opp i systemet eierne av aktuelle avis befinner seg, desto friere står avisen rent journalistisk. Det er enklere for en hovedstadsavis å kritisere lokale forhold et sted enn for en liten lokalavis å kritisere Beijing-politikerne.

For øvrig avkles også myten om at Falun Gong kun er en bevegelse uten formell organisasjon eller politisk agenda, som kun dreier seg om qigong, pusteøvelser og meditasjon. Så kan man selvsagt mene at det er forkastelig at Falun Gong forfølges og forbys i Kina, men det er altså ikke uten grunn eller helt vilkårlig at bevegelsen er forbudt. "At det er mulig å forklare hvorfor Falun Gong blir forfulgt, innebærer selvsagt ikke at det er rimelig å forsvare det." (side 101)

Ingen kan styre et land over tid uten legitimitet. Det viser historien gang på gang. Lederskapets evne til å sikre stabilitet og økonomisk vekst for folket, er i så måte avgjørende. At partiet også kan vise til solide økonomiske resultater sikrer legitimitet. Dessuten evnen til å gjenreise folkets stolthet! "I motsetning til hva Jagland hevder, er det grunn til å tro at store deler av den kinesiske befolkningen støtter Kommunistpartiet." (side 115)

I bokas tredje del om samfunn og økonomi kommer forfatterne inn på hvorvidt kineserne er et homogent folk. Da boka ble skrevet i 2012/2013, var det 1,34 milliarder kinesere i Kina. Hvert femte menneske på jorda er kineser. Men selv om det er mye som binder kineserne sammen, er det store forskjeller mellom dem som bor i nord og sør, i vest og i øst. Selv om 90% er han-kinesere, er Kina en flernasjonal stat. Offisielt er det 56 ulike etniske grupper i Kina. Mest sannsynlig er det i realiteten mange flere. Og selv om mandarin er det offisielle språket, er det svært mange ulike dialekter som innbyrdes er så forskjellige at kineserne ikke forstår alle. Syv språk inngår i det som regnes som kinesisk: wu, kantonesisk, xiang, hakka, min, gan og mandarin.

"Ideen om at "Kina Inc." er i ferd med å kjøpe opp verden, etter direktiver fra myndighetene i Beijing, er ... feilaktig, og er - satt på spissen - en moderne utgave av forestillingen om "den gule fare". Frykten for kinesiske investeringer skiller seg ikke vesentlig fra frykten en hadde for japanske oppkjøp i Vesten, særlig i USA, på 1980- og 90-tallet. Japanske selskaper var også ofte statseide, og ble følgelig betraktet som instrumenter for skumle japanere med intet mindre enn verdensdominans for øye. Kinesiske selskaper er i ferd med å bli formidable konkurrenter for vestlige selskaper. Men disse selskapenes mål er i all hovedsak kommersielle. De ønsker å få markedsandeler både hjemme og ute. I likhet med alle andre multinasjonale selskaper i verden." (side 145)

Og det er da jeg tenker: hvorfor blir det ikke ramaskrik av at amerikanske selskaper kjøper opp alt lokalt initiativ og etablerer Espresso House - for å ta ett eksempel - overalt? Mangfoldet i lokalmiljøet blir drept, og det pøses inn penger på i utgangspunktet ikke drivverdige kafeer som selger dritt-kaffe, uten at det affiserer eierne det minste. Slik kan de holde det gående i årevis, inntil vi ikke har noe annet valg enn å gå på Espresso House, fordi det ikke finnes alternativer ... hvis vi absolutt vil på kafé ...

Det var faktisk oppløftende å lese at heller ikke påstanden om at Kina har et økonomisk balletak på USA stemmer. Tvert i mot er begge land gjensidig avhengige av hverandre, og dette balanserer hårfint. Det er noe med at dersom du skylder banken en million, er det ditt problem. Dersom du skylder banken 100 millioner, er det derimot banken som har et problem ...

Det siste kapittelet handler om myter om forholdet til omverdenen. Her avkles myter om at kineserne er rasister (bildet er i alle fall mye mer nyansert), at Kina koloniserer Afrika og at det 21. århundret tilhører Kina.

"Kinas historiske comeback er imponerende. Men så lenge Beijing ikke lykkes med å bedre landets internasjonale omdømme - og bli mer tiltrekkende for andre land, er det lite sannsynlig at det 21. århundre vil tilhøre Kina." (side 178)

Det er heller ingen grunn til å "frykte" at kinesisk vil bli det nye verdensspråket, selv om flest mennesker i verden snakker kinesisk. Årsaken er at språket er for vanskelig, og at engelsk er så grunnleggende etablert som verdensspråk i de fleste skolesystemer i verden.

Er det grunn til å frykte Kina militært? Nei, mener forfatterne. Fremdeles når ikke det kinesiske forvarsbudsjettet det amerikanske til knærne. Dessuten har USA 662 militærbaser i utlandet, mens Kina ikke har noen. Antall formelle militærallianser for Kina 1 - for USA minst 50. Osv. ...

Trodde du at Kina er en klimaversting? Det er jo det vi hører rundt forbi. Kinesiske myndigheter er imidlertid opptatt av miljø- og klimaproblemer, og landet er i ferd med å bli en mer aktiv deltaker i internasjonalt samarbeid.

"Den største innsatsen gjøres innenlands, men også internasjonalt er Kina i ferd med å bli en mer aktiv deltaker. Myndighetene innser at det trengs internasjonalt samarbeid for å møte klimautfordringene. De trenger ikke å bekymre seg for å bli gjenvalgt, og har større rom for å ta upopulære avgjørelser - kanskje nettopp det som trengs for miljøet." (side 192)

Blander Kina seg aldri inn i andre staters indre anliggender? Vel ... også dette er en myte som ikke stemmer. Men virkemidlene er nok noe annerledes enn det vi normalt forbinder med innblanding (les: invasjon). Press og påvirkning er virkemidler kinesiske myndigheter tyr til, jf. det som skjedde etter at fredsprisen ble tildelt en kinesisk dissident. Beijing bruker også belønning for å få andre stater til å gjøre som Kina vil.

"49 myter om Kina" inneholder selvsagt mye mer enn det jeg har vært innom i dette innlegget. Boka er virkelig interessant og lærerik, og spesielt satte jeg pris på alle nyansene som kom frem underveis. Allerede i tittelen - at boka handler om myter - får vi en pekepinn om at formålet er å utfordre oppleste og vedtatte "sannheter" om Kina. Ved å gå bak mytene, lete etter opprinnelsen og ikke minst utfordre motivene til dem som har fremsatt diverse påstander, får vi et helt annet bilde av landet. Selvsagt kan det ikke stikkes under en stol at kinesiske myndigheter sliter med et omdømmeproblem i forhold til hvordan de håndterer grunnleggende menneskerettigheter. Samtidig er landet kanskje - selv om vi ikke liker å innrømme det - blant de mest "vellykkede" diktaturer i verden. Et diktatur som har vært i stand til å fornye seg og tilpasse seg moderne samfunnsstrukturer etter hvert som det har blitt nødvendig. Hva skjer dersom Kina raser sammen? Det tør vi ikke en gang å tenke på ...

Etter å ha vært i Kina er jeg blitt enda mer nysgjerrig på landet, og jeg håper at jeg vil få flere muligheter til å reise til dit i fremtiden. Jeg har også lyst til å lese mer om landets kultur og politiske situasjon, og har flere bøker liggende på vent.

Jeg anbefaler "49 myter om Kina" for alle som ønsker å sette seg mer inn i hva Kina egentlig står for! Forfatterne har et solid belegg bak sine vurderinger og analyser, noe ikke minst det imponerende noteverket bakerst i boka viser med all tydelighet.

Historier om forfatter-hemmeligheter

Hva er det som får forfattere til å skrive akkurat den ene eller den andre historien? Hva inspirerte dem? Har de spesielle ritualer for å komme i gang? Må de ha en egen skrivestue? Hvor utbredt er det egentlig å få skrivesperre? Hva var avgjørende for dem i skriveprosessen? Hvorfor er det så viktig å holde innholdet i en pågående skriveprosess hemmelig? Spørsmålene vi har lyst til å stille forfatterne - særlig dem vi bryr oss ekstra mye om - er mange. Selv synes jeg akkurat dette er det aller mest spennende ved å være til stede på Litteraturhuset o.l. for å overvære forfatterintervjuer, eller å være til stede på boklanseringer der forfattere snakker om bokprosjektet sitt. Hva er det som får nettopp ham/henne til å "tikke og gå"? Og hvorfor ga de aldri opp - selv da det var som mest besværlig, dette å skulle livnære seg som forfatter?

"Skrivehistorier" inneholder over 50 slike historier - med to unntak utelukkende om norske forfattere. Jeg ble selv forbauset over mangfoldet mens jeg studerte innholdsfortegnelsen i boka, og ikke minst ble jeg forbauset over at jeg ikke har kjennskap til alle sammen. I min enfoldighet trodde jeg at jeg hadde rimelig god oversikt over norske forfattere ...

Det har vært tankevekkende å lese om hvor langt inne enkelte bokidéer satt, hvor fort det ikke kunne ha blitt noe av bøker jeg selv har lest, hvordan det er å få refusert et romanprosjekt men med beskjed om å jobbe videre med noen få av sidene i manuskriptet fordi "der var det noe" ... Mange måneders jobb rett i vasken, og bare å begynne på nytt ...

En del av forfatterne er også innom dette med å skrive på spesielle steder. En dro til Island for å komme i gang med et grandiost romanprosjekt, mens en annen reiste til Venezia. Atter en annen reiste til Roma ... Felles for samtlige var at de ikke fikk skrevet en eneste linje mens de var bortreist. Noen forfattere fungerer dessuten best ved ikke å være forfatter på heltid, men alltid ha for dårlig tid til å skrive, alltid ha lengselen i seg etter å skrive når sjansen byr seg. Da en av forfatterne sa opp jobben sin, stoppet også skrivingen opp. Først da han kom seg i jobb igjen og fikk faste rammer i livet sitt, gikk skrivingen av seg selv.

Og hva tenker forfatterne om hva de skriver?

"Det som opptar meg mer og mer, er hvordan språket kan bli i stand til å ta opp i seg følelser, erfaringer og forståelse. Mer og mer er det dette jeg interesserer meg for i min egen skriving, hvordan noen få ord, noen få setninger, ofte ganske enkle, kan bære med seg sammensatte og motsetningsfylte erfaringer. Jeg er ikke opptatt av å skrive på den ene eller den andre måten, jeg trenger ikke å være for en viss type litteratur og imot en annen. Jeg prøver å komme unna alle litterære ideologier og forretningsideer, jeg tror at for meg er det bedre om jeg kan klare meg uten. Skrivingen må bare være i kontakt med det som er levende. Ingen kan håpe på noe bedre enn det, antakelig. Det som lever er i bevegelse, det er uavklart, uferdig, uavsluttet og alltid i en slags krise." (Geir Gulliksen - side 90 - 91)

Vakrere kan det vel neppe sies! I alle fall er det noe av dette jeg selv er ute etter når jeg leser bøker. Er aktuelle bok befolket med levende og troverdige personer, eller er det hele stereotypt og klisjéfylt? Hva gjør boka med meg? Får den meg til å tenke, eller gir den alle svarene på et fat? Berører den noe viktig, noe som betyr noe? Noe eksistensielt? Eller er det "bare" ren underholdning? Noen vil ha det også - men ikke jeg. Noen bøker kan få meg til å grine, og tidligere trodde jeg at dette betydde kvalitet. Med tiden har jeg skjønt at det kanskje bare betyr at forfatteren har brukt virkemidler på meg og andre lesere - svært bevisst. Mest imponerende er det når forfattere klarer å skrive om triste ting uten at teksten fremstår som sentimental.

Anders Bortne sier det slik på side 101:

"En ting har jeg lært om det å skrive: Du kommer deg aldri dit du vil. Men om du fortsetter, samme hvor håpløst det ser ut, så kommer du deg kanskje dit du skal."

Øyvind Vågnes skal rydde i sin mors bøker i forbindelse med at hun skal flytte. Moren skal bestemme hvilke bøker som skal med og hvilke som ikke skal med. Der og da blir han oppmerksom på at både han og moren hadde en hang til det triste. (side 107)

Ja, hva er det egentlig med det triste? Jeg er slik selv. Såkalte morobøker som f.eks. "Hundreåringen som forsvant ut av vinduet" eller noe slikt - jeg lo ikke en eneste gang. Jeg opplevde boka som tåpelig. Uten at jeg er et menneske uten humor, bare for å ha understreket det! Humor kan imidlertid bli så utrolig platt når den overspilles.

Vidar Kvalshaug har forsøkt å sammenfatte hva skriving egentlig handler om på side 125:

"Det handler om å se. Ikke skrive mye eller ofte, ortografisk korrekthet, allitterasjonsmaraton eller at noe skal være korrekt gjengitt eller lineært fortalt. God skjønnlitteratur er ofte skakk eller foregir å være det. Skriving handler om å se og høre, om blikket, å lytte alt inn til noe som vil ut i fingertuppene. Om den samme ekstatiske følelsen som en forelskelse - eller om rutinen som holder lunk i en tekst."

Men som han sier senere i teksten: Faren er å bli en som lytter kun for å bruke - ikke som venn, menneske eller borger ...

Torgrim Eggen skriver humoristisk om berømte og beryktede skrivehoteller på side 147:

"Chelsea Hotel i New York er kanskje det fremste. Jeg har aldri skrevet på noen av disse (har aldri trodd noe særlig på magi), selv om jeg har besøkt flere av dem. Mandarin Oriental i Bangkok har en "forfatterfløy" med suiter oppkalt etter Joseph Conrad, W. Somerset Maugham og Noel Coward. (Barbara Cartland, som skrev mengder på Oriental, har underlig nok ikke fått noen suite.) Teen var god, jeg følte ingen stikkende skrivekløe, men fikk derimot veldig lyst til å melde meg på Orientals tredagers-thai-kokekurs. Da jeg besøkte hotellet i Davos der Thomas Mann skrev Trollfjellet, kjente jeg imidlertid at det nappet litt."

Eggen beklager seg over at slike forfatterhoteller har en tendens til å bli veldig dyre, så han oppfordrer vordende forfatterspirer til å finne sitt eget lurvete hotell - om ikke annet for å hjelpe hotellbransjen videre ... Tenk å få en suite oppkalt etter seg fordi man har skrevet en berømt roman nettopp der?

Levi Henriksen finner inspirasjon til å komme i gang med skrivingen igjen ved å ta turen innom badstua i svømmehallen i Kongsvinger. "Egentlig kan det meste folk sier til meg, ende i bøkene mine. Jeg er på jobb hele tida, og føler ingen skrupler ved å bruke slike historier folk forteller, vel å merke innenfor anstendighetens grenser." (side 185-186) Dermed skulle vel badstu-besøkende på Kongsvinger være grundig advart dersom Levi Henriksen kommer gående ...

Mange av forfatterne plages av manglende tro på seg selv - og kanskje mest av alt at den kritiske sansen skal forsvinne. Nicolai Houm spør seg selv: "Hvis den kritiske sansen forvinner helt - begynner jeg å skrive som Paulo Coelho da?" (side 192)

Senere sier han på side 197:

"Jeg lytter til kritikere. Jeg verdsetter dialogen, for når litteraturkritikk er faglig fundert og fri for vikarierende motiver, er den en helt essensiell del av den litterære offentligheten. Og den kritikken jeg verdsetter mest, er ikke nødvendigvis den mest positive. Det betyr mer for meg at kritikeren forstår prosjektet mitt og verdsetter innsatsen. Men jeg kan ikke skrive for kritikerne. Jeg må skrive fordi jeg vil det, fordi det er givende. Og jo ... ok ... en del av meg kommer alltid til å skrive for å prøve å bli likt og for å bli sett. Men nå kommer den virkelig store avsløringen: Det gjelder alle forfattere, selv om de ikke innrømmer det. Det er et allmennmenneskelig behov man dessverre ikke blir kvitt ..."

Hvor mye legger forfatterne av seg selv i tekstene sine? Med andre ord: hvor mye er forkledd selvbiografi og hvor mye er ren fiksjon? Det som ofte slår meg når jeg leser meg opp på ulike forfattere, er alle likhetstrekkene mellom romanene de har skrevet og deres eget levde liv.

Ola Innset sier dette på side 215:

"Skillet mellom diktning og virkelighet er ikke så skarpt som vi noen ganger tror. Ikke det at diktning og virkelighet ikke er to vidt forskjellige ting, for all del, det ville vært en tåpelig ting å påstå. Men vi mennesker må forstå virkeligheten, og selve forståelsesprosessen ligner ikke så rent lite på diktning. ... Fortellinger om forfattere som skriver sitt eget liv og forsøker å unnslippe sitt eget narrativ, eller filmer som Stranger Than Fiction, hvor Emma Thompson skriver en bok hvor Will Ferrell er hovedpersonen, men også et virkelig menneske og derfor må forsøke å overtale henne til ikke å drepe ham på slutten av boka, slik hun gjør i alle bøkene sine, fordi hun skriver tragedier, og så videre ... "

Simen Ekern er en av de få i denne boka som ikke skriver romaner, men sakprosa. Han er innom temaet blanding av sjangere - som memoarer, reiselitteratur, fiksjon, historie, essayistikk og poesi - og nevner i den forbindelse forfattere som W.G. Sebald og Ian Buruma. I deres bøker - og også i Ekerns egne saksprosabøker - er grensene glidende.

Innimellom forfatterhistoriene er det små snutter med diverse temaer, hvor det ikke fremgår hvem som har skrevet disse. Jeg antok likevel uten videre at det var redaktøren av boka, Nils-Øivind Haagensen, som sto bak disse. Det handlet blant annet om Haruki Murakamis frykt for å dø før et manus er ferdigstilt, om hvor bøker hører hjemme, om Jorge Luis Borges´overbevisning om at man blir lykkelig av å lese bøker og at enhver følelse vil finne sitt eget, bestemte uttrykk ... bare for å ha nevnt noe.

"Skrivehistorier" er en artig, interessant og tankevekkende bok om hva det vil si å skrive. Forfatterne som har deltatt i prosjektet byr rikelig på seg selv, og forteller både om suksesshistorier og tabber. Vi får innblikk i tilblivelsen av mange kjente bøker, som nesten ikke hadde blitt noe av hvis ikke en liten tilfeldighet hadde satt i gang inspirasjonen hos vedkommende forfatter. De fleste av oss har antakelig en slags romantisk tanke om hva det vil si å være forfatter. Dette blir i så fall grundig avmytifisert. Å skulle livnære seg som forfatter er beinhard jobbing, og krever alt! Likevel understreker de fleste at de må skrive for å føle seg som et fullverdig menneske. Ja, en av forfatterne i boka ble til og med syk da han la skrivingen til side. Først da han begynte å skrive igjen, løsnet de psykosomatiske plagene i kroppen.

Det er en berikelse av bøker som dette gis ut! Med fare for å virke klisjéfylt - jeg sier det likevel: dette var kos, kos og atter kos, fra perm til perm! Nå var riktignok ikke alle innleggene like interessante, men det var likevel nok å ta av! Denne boka anbefaler jeg gladelig videre til andre leseglade personer!

Det som du siterer, står i parateksta bak på den utgåva eg har. Men etter den replikken eg siterte ("Fremfor alt må menneskene lære å elske livet"), spør Ivan Fjodorovitsj: "Skal vi så elske livet mer enn livets mening?" "Ja, absolutt," svarar Aleksej Fjodorovitsj. Dette står på s. 293 i Solums utgåve.

II.5.II Smerdjakov med gitaren
Det er interessant at forteljaren her seier om Aleksej (som vil treffe både Sosima og Dmitrij, men nå i fyrste omgang Dmitrij) at «han klatret over gjerdet på same sted som i går»: Forteljaren fortel altså det som skjer når det skjer; han er i «i dag», og viser til eit «i går».

Aleksej høyrer Smerdjakov spele gitar og synge (nei, eg klarer ikkje å plassere strofane) for Marja Kondratjevna, «vertens datter». Smerdjakov seier: «Jeg hater hele Russland.» Korfor? Fordi han ikkje har fått pen behandling i heimlandet sitt? Smerdjakov tek forresten feil når han seier at «Napoleon den første» var «faren til den nåværende keiser»; det var han jo ikkje - han var bestefaren. Og dette veit Dostojevskij sjølvsagt innmari godt.

Vi får vite litt om kva van og Dmitrij driv med, og Marja Kondratjevna er tydelegvis interessert i å treffe Aleksej att. Stadig noko nytt som oppstår og som driv handlinga framover.

Heilt einig med deg. Og det ville nok Dostojevskij vere òg.

II.5.I Forlovelsen
Over på femte bok, «Pro og contra». Fyrste kapitlet her er om ei truloving.

Karerina Khokhlakova fortel Aleksej om at Katerina Ivanovna fekk hysterisk anfall. Frua verkar ikkje heilt i balanse, ho heller. Aleksej diskuterer episoden med stabskaptein Nikolaj Iljitsj Snegirjov med Lise: «- Det viktigste nå er å få ham til å innse at han står på like fot med oss, selv om han tar disse pengene, fortsatte Aljosja henrykt, - og ikke bare på like fot, men på en høyere fot… […] Vet De, Lise, Sosima sa en gang: menneskene må behandles som barn, og enkelte til og med som pasienter på et sykehus…»

Samtalen dreier seg deretter om «friarbrevet» frå Lise. «[…] men jeg er også en Karamasov», seier Aleksej. Han ber på «en hemmelig sorg», og brørne hans «styrter seg i undergangen», seier han, og han tek opp att at han òg er ein Karamasov. At han «kanskje ikke engang tror på Gud» kjem overraskande på oss.

Aleksej ser at han blir aleine når staretsen går bort - «Jeg kommer til Dem, Lise», seier han. Ikkje overraskande har fru Khokhlakova lytta, men brevet frå Lise til Aleksej får ho ikkje lese. «Datterens kjærlighet blir morens død», konkluderer ho. Aleksandr Gribojedov, som ho viser til, var ein russisk forfattar i fyrste delen av 1800-talet, og frua føler seg som Famusov i det komiske versedramet Горе от ума, som handlar om den ulykka det er å ha vett og forstand.

I.4.VII Og ute i frisk luft
Uttrykket «frisk luft» har jo her, som stabskaptein Nikolaj Iljitsj Snegirjov så riktig nemner, dobbel botn. Offiseren fortel bakgrunnen for bitinga, sonen Iljusjka ville ta faren i forsvar overfor Dmitrij, og snakkar om forholdet sitt til Fjodor Pavlovvitsj og Agrafena Aleksandrovna, og ikkje minst om at Iljusjka vart mobba og forholdet mellom far og son («Det var ingen som så oss, ingen annen enn Gud; kanskje husker han det når jeg en gang skal stå til rekneskap for ham»).

Aleksej kjem fram med ærendet sitt, og det er ikkje måte på korleis Nikolaj Iljitsj meiner at dei to hundre rublane frå Katerina Ivanovna kan hjelpe på livssituasjonen til familien - før han krøllar sedlane saman og trampar på dei: «Si til dem som har sendt Dem at børsten ikke selger sin ære for penger!» Han har, for å seie det mildt, sterkt skiftande sinnsstemningar når han og Aleksej går frå einannan.

Eit ikkje heilt enkelt kapittel, dette.

I.4.VI Spente scener i stuen

Aleksej kjenner seg utanfor i den delen av verda som gjeld forelsking og kjærleik: «Hva vet vel jeg om slike ting?» På veg for å utføre oppdraget frå Katerina Ivanovna tenkjer han, som vi lesarar, at han som beit, sikkert er sonen til den offiseren som Dmitrij hadde behandla dårleg, stabskaptein Nikolaj Iljitsj Snegirjov. Dmitrij, på si side, er ikkje heime. Heime hos offiseren er det mange menneske (ei kvinne blir nemnd med namn; det er dottera i huset, Varvara Nikolajevna); kanskje møter vi fleire av dei seinare? Guten med dei skarpe tennene høyrer ganske riktig til her og har kjælenamnet Iljusjetsjka.

Om det er forteljaren eller offiseren som blir lyrisk og siterer

I hele skapningen var intet
Som nåde fant for dette blikk,

kjem ikkje så tydeleg fram, og kjelda klarer eg ikkje å finne. Offisersfrua, Arina Petrovna, møter vi òg, og den andre dottera, Nina Nikolajevna, («en Guds engel i kjøtt og blod»). Kapteinen seier to gonger at familien «tilhører de fattige i ånden». Han tek med Aleksej Fjodorovitsj ut for å prate i frisk luft.

Dostojevskij har trekt inn nye figurar akkurat da det var på tide med litt fornying. Og figurane får vi sikkert høyre meir frå sidan.

"Ny" amerikansk forfatter på norsk!

Jeg hadde aldri hørt om Denis Johnson (f. 1949) da jeg mer eller mindre tilfeldig kom over denne boka for noen få uker siden. I og med at de fleste utgivelser fra Pelikanen forlag for tiden påkaller min oppmerksomhet (rett og slett fordi dette lille forlaget utgir toppkvalitets-litteratur - det får jeg bekreftet gang på gang), var ikke veien opp i min handlekurv veldig lang.

Denis Johnson er i følge Wikipedia best kjent for novellesamlingen "Jesus´ Son" (1992) og romanen "Tree of Smoke" (2007). Johnson debuterte for øvrig som poet i 1969, og han har en ganske stor produksjon av bokutgivelser innenfor flere sjangere. Johnson er tidligere nominert til Pulitzer-prisen både for "Tree of Smoke" og "Togdrømmer".

"Togdrømmer" fremstår som en mellomting av en roman og en lang novelle - rett og slett en kortroman eller miniatyrroman. Så vidt jeg vet, er dette den første bokutgivelsen til Denis Johnson som er oversatt til norsk. Etter "Togdrømmer" tipper jeg at det kommer flere norske oversettelser.

"Sommeren 1917 var Robert Grainier med på å prøve å ta livet av en kinesisk arbeider som ble tatt, eller i hvert fall beskyldt, for å stjele fra krambua til Spokane International Railway i Idaho Panhandle." (side 5)

Slik åpner "Togdrømmer". Vi er "spot on" med en eneste gang, og det handler om en skjellsettende hendelse som skal komme til å forfølge Robert Grainier i resten av hans liv. Overbevist som han er om at dette slår tilbake på ham med full kraft og fører til at han mister både kone og barn i en tragisk brann ...

Vi kommer tett på hvordan det må ha vært å være jernbanearbeider på begynnelsen av det 19. århundret, et arbeid som hadde tett forbindelse med skogsarbeideryrket. Begge deler betydde blodslit. Og å være borte fra familien i lange perioder av gangen ...

"Han savnet Gladys og Kate, jenta og veslejenta si, men han hadde levd som ungkar i toogtredve år før han fant seg en kone, og falt lett tilbake i en beroligende ensomhet her ute mellom de utallige granene.

Selv jobbet Grainier som stropper - ikke på lunneplassen, men nede i skogen, der sagerne slet parvis med å felle granene, kvisterne renset stammene med øks, og kapperne kappet dem i attenfots lengder før stropperne la kabelen rundt dem så hestene kunne slepe dem ut. Grainier likte arbeidet, anstrengelsen, den voldsomme utmattelsen, den dype hvilen når dagen var over. Han likte den storslagne størrelsen på tingene i skogen, følelsen av å være fortapt og langt borte, og fornemmelsen han fikk av at med så mange trær som voktere kunne intet ondt tilstøte ham. Men ifølge en av karene, Arn Peeples, som var en gammel mann nå, tidligere en førsteklasses sager, var trærne selv mordere, og selv om en god sager i niognitti tilfeller nok kunne vurdere riktig hvor et tre ville falle, og til og med ved hjelp av bestemte kutt og kiler få en femtitonner til å snu seg opp mot åsen og legge seg pent bak ham som en nål, så kunne han den hundrede gangen få det rett i fleisen og ende dau som en sild, helt uten videre." (side 14-15)

Denis Johnson maner frem en stemning av nybrottsarbeid, av mennesker som bygger landet med livet som innsats ute i en rå og brutal natur, der det handler om å passe seg for ikke å bli offer for omstendighetene, enten dette handler om naturkreftene selv eller om menneskelig påvirkning på naturen. Som brannen som frarøver ham kone og datter og gjør at han står helt på bar bakke i livet igjen.

Nyhetene i Creston var forferdelige. Ingen overlevende fra Moyea Valley hadde dukket opp der.

Grainier ble boende hos søskenbarnet i flere uker, og dugde ikke til stort, syk av naturlig sorg og forvirret over situasjonen. Han forsto at han hadde mistet kona og veslejenta si, men det hendte at ideen overfalt ham, bokstavelig talt overfalt tankene hans som en uimotståelig hær, at Gladys og Kate hadde unnsluppet brannen og at han måtte lete etter dem verden over til han fant dem. Hver natt ble han vekket av mareritt: Gladys kom ut av det svarte landskapet på tomta deres, kledd i rykende filler og bærende på datteren, men fant ingenting der og ble stående og gråte i ødeleggelsene. (side 41-42)

Men Gainier reiser seg opp fra asken og bygger møysommelig opp et nytt liv igjen. Ingenting blir som før, for ingen kan erstatte Gladys. Like fullt fortsetter livet ute i ødemarken. En mann uten kjent fortid, som det adoptivbarnet han en gang var. Årene går, moderniteten trenger på og slik blir romanen også en historie om Amerika - om bygging av et land, der folk fra alle verdens hjørner møtes i et slit kun de sterkeste tåler og holder ut. Grainier selv er takknemlig for det han har opplevd, selv om han ikke fikk mer enn en håndfull år sammen med Gladys. Han hjemsøkes riktignok av drømmer, og en ulvejente som materialiserer seg for ham gjør ham overbevist om at det er veslejenta som har kommet tilbake.

"Gud trenger eremitten i skogen like mye som han trenger mannen på prekestolen. Har du tenkt på det noen gang?"

"Jeg tror ikke jeg er noen eremitt", svarte Grainier, men da dagen var over, ga han seg til å spørre seg selv: Er jeg en eremitt? Er det dette som er å være en eremitt? (side 88-89)

"Togdrømmer" fremstår som en eksistensiell roman, fordi temaet dypest sett handler om overlevelse. Fortellerstemmen er gammelmodig, og dersom jeg ikke hadde visst bedre ville jeg ha tippet at romanen var skrevet på 1930- eller 1940-tallet - ikke i 2002. Dette gir på den annen side romanen et noe tidløst preg. Jeg opplevde også en viss distanse mellom fortelleren og selve handlingen. Samtidig vil jeg understreke fortellerens fantastiske evne til å formidle billedlige inntrykk, særlig i det som handler om desperasjon. Hva enten det handler om en kineser som flykter fra sine forfølgere eller hovedpersonen selv, Grainier, som møysommelig kommer seg gjennom sorgen for så å begynne helt på nytt ... Det var aldri vanskelig å forestille seg scenene etter hvert som de utspant seg. Noen ganger lurte jeg på hvilken betydning de ulike elementene i romanen hadde - som hunden Grainier hevdet hadde skutt ham ...Kanskje var meningen ikke mer dyptpløyende enn at det er slike ting som kan skje i løpet av et langt liv? Tilfeldighetenes spill, som ikke nødvendigvis fremstår som logiske eller fornuftige på noe vis ...

"Togdrømmer" er en bemerkelsesverdig roman, som skiller seg godt ut fra flertallet av bøker som har kommet ut i nyere tid. En liten stund fikk jeg litt "Stoner"-følelse, fordi romanen handler om en ganske alminnelig og samtidig litt ualminnelig mann, en hverdagshelt som er så uheldig i livet og som likevel er så takknemlig for den lille lykken som ble ham til del. Men der stopper også all likhet. Jeg hadde nok et hakk mer sansen for John Williams "Stoner", men det handler nok aller mest om at denne romanen er mer kompleks enn den syltynne romanen "Togdrømmer". Like fullt vet jeg at jeg er 100 % klar neste gang en ny oversettelse av Denis Johnsons bøker foreligger!

Jeg anbefaler denne romanen varmt fordi den er så annerledes alt annet som utgis for tiden. Dessuten er den grunnleggende godt skrevet, og utmerket oversatt ut fra det jeg kan bedømme.

I.4.V Spente scener i salongen

Aleksej tenkjer på rivaliseringa mellom brørne – og at han er glad i begge. Vi lærer, med tanke på namnelista til kjellk, at fru Khokhlakova heiter Katerina Osipnova.

Aleksej trur på Katerina Ivanovna, men kva er sant av det som ho og Ivan Fjodorovitsj seier? Katerina Osipnova seier «Tro aldri en kvinnes tårer, Aleksej Fjodorovitsj», og dette kan vi vel, som lesarar av denne romanen, altså, legge oss på sinne.

Sitatet «Den Dank, Dame, begehr ich nicht, –» er frå Schillers «Die Handschuh». Dei gamle russarane, dei som kunne lese og skrive av dei (3/4 av innbyggarane var analfabetar ved slutten av 1800-talet; i 1940 hadde den sovjetiske regjeringa fått redusert prosentdelen til 20), kunne klassikarane sine – sjå – eller les, da – berre korleis adelen hos Tolstoj snakkar fransk…

Katerina Ivanovna fortel at Dmitrij hadde oppført seg dårleg mot ein tidlegare offiser, Snegirjov (var det sonen hans som kasta stein på og beit Aleksej?), og ho vil at Aleksej skal levere pengar til denne mannen. Igjen er Aleksej bodbringar (eg kom på at «engel», ἄγγελος, jo tyder «sendebod» – og rett etter seier fru Khokhlakova at Aleksej har opptredd som ein engel).

II.4.IV Hos Khokhlakovs

Aleksej kjem til fru Khokhlakova og Lise (som mora seier fekk hysterisk anfall da ho høyrde at Aleksej var ventande). Har opptrinnet i II.4.III som funksjon å vise at Lise har rett når ho seier at «etter dette må man jo tro at De bare er en liten guttunge»)? Nå vil Lise, av forståelege årsaker, ha att brevet frå I.3.XI.

Katerina Ivanovna, er der òg, i samtale med Ivan; dermed er neste kapittel førebudd. «[…] hun elsker Deres bror Ivan Fjodorovitsj, men prøver å innbilde seg at det er Deres bror Dmitrij Fjodorovitsj hun elsker», seier fru Khokhlakova til Aleksej.

Chilensk råskap i novelleform

Alejandro Zambra (f. 1975) er en chilensk poet og romanforfatter. Han ble født i Santiago, men vokste opp i Las Terrazas i Maipú. Zambra studerte ved Instituto Nacional General José Miguel Carrara og ved University of Chile, hvor han tok en grad i latinamerikansk litteratur. Senere tok han en master ved et universitet i Madrid, og etter dette fikk han doktorgrad i litteratur. I dag underviser han i litteratur ved Diego Portales University i Santiago. (Kilde: Wikipedia)

Zambra debuterte med sin første diktsamling i 1998, 23 år gammel. I årene fra 1998 til 2013 har han utgitt til sammen åtte bøker (i alle fall dersom jeg kan stole på Wikipedia) - i alt tre diktsamlinger, tre romaner, et essay og herværende novellesamling. Novellesamlingen "Mine dokumenter" kom ut på Solum forlag tidligere i år.

"Mine dokumenter" har allerede rukket å gjøre seg bemerket ved at den har blitt anmeldt i flere norske aviser allerede. Stikkordet som går igjen er at det nå er slutt på magisk realisme i latinamerikansk litteratur. Novellesamlingen byr nemlig på den ene brutale novellen etter den andre. Alt med et lett gjenkjennelig chilensk uttrykk, fordi det politiske bakteppet, som også vi nordmenn kjenner så godt, hele tiden anes, mer eller mindre direkte. Pinochets diktatur (1973 til 1990) utgjorde det meste av Zambras egen oppvekst.

"Mine dokumenter" inneholder 11 noveller, og allerede titlene på disse bærer bud om at mye inspirasjon er hentet fra forfatterens eget liv. Blant annet har en av novellene tittelen "Instituto Nacional", skolen der Zambra i sin tid gikk selv. Her gis lærerne det glatte lag.

"De første månedene på Instituto Nacional var forjævlige. Lærerne sørget for å få fortalt oss gang på gang hvor krevende denne skolen var; de ville ha oss til å angre, til å vende tilbake til nærskolen nede i svingen, som de pleide å si, hånlig, i den evig arrogante tonen som kunne ha gjort oss fnisete, men som skremte oss.

Jeg vet ikke om det er nødvendig å presisere at disse lærerne var noen skikkelige rasshøl. ... De var hensynsløse og middelmådige. Dumme og frustrerte mennesker. Spyttslikkere. Pinochet-tilhengere. Møkkafolk. Men jeg holdt på å fortelle om nummer 34 og ikke om de idiotene vi hadde til lærere. " (side 106)

Samtlige elever ble tiltalt ved nummer, mens lærerne selv hadde både fornavn og etternavn. Novellen handler tilsynelatende mest om nummer 34, klassekameraten som hadde dumpet og gikk året om igjen. Hvilket var en skam, en pinlig affære. Det fascinerende med hele novellen er hvordan nummer 34 ikke lar seg affisere av dette, men har hodet høyt reist - enda han enda en gang skal komme til å dumpe ... For novellens jeg-person er det en gåte hvordan nummer 34 faktisk får lov til å gå samme klassetrinn om og om igjen. Han må ha forbindelser på skolen ... Mens underteksten forteller noe helt annet, nemlig at han nettopp ikke har det ...

Tittelnovellen "Mine dokumenter" har helt åpenbare paralleller til forfatterens eget liv. Fortellinger - muntlige og skriftlige - går igjen som en rød tråd i novellen, som avsluttes med "Faren min var en data, moren min en skrivemaskin. Jeg var en tom side og nå er jeg en bok." (side 29)

Enkelte av novellene er så brutale at det gjør vondt å lese dem. Som "Takk", hvor en chilensk mann og en argentinsk jente opplever å bli ranet for alt de eier og har, og hvor fokuset til slutt er en overveldende takknemlighet fordi ranerne har latt dem leve, slik at livet kan gå videre ... I en annen novelle voldtas en kvinne gang på gang, og får på den måten sitt seksualliv for evig og alltid redusert til noe mekanisk som hun ikke på noen måte klarer å forbinde med kjærlighet.

I "Minner tapt, minner skapt" møter vi Yasna, kvinnen som skjøt faren sin i brystet og kvalte ham med puten. Før var hun ingenting - nå er hun en som har drept, som sitter i fengsel og som venter på matrasjonen sin. Som om det tross alt er bedre enn ingenting ...

Felles for novellene er at fortellerstilen er svært presis og beskrivende. Her pakkes lite inn. Fortelleren vet imidlertid mindre enn oss lesere. Vi innvies i et perspektiv som gjør oss mer allvitende enn fortelleren. Dette - underteksten - blir likevel etter mitt syn alt for tydelig, som om forfatteren ikke våger å ta sjansen på at vi vil forstå poengene av oss selv.

Noe av det jeg kanskje likte dårligst, og som kom tydeligst frem i novellen "Familieliv", som handler om en mann som har fått som jobb å passe katten, støvsuge og vanne noen inneplanter mens familien er utenlands, er de overtydelige avslutningene. En historie bygges opp, vi møter flere personer, hvor alle har ulike perspektiver på det som skjer. Så kommer familien hjem til slutt, og et helt annet bilde dukker opp ... I novellens siste setning kræsjer to perspektiver, men dette skjønte vi jo allerede i det som kom forut. Uansett blir fortellingen en påminnelse om hvor skjørt livet kan være. Hvordan våre narrativer påvirker andres virkelighetsoppfatning, for så plutselig å bli revet bort. Hva var det egentlig, det vi opplevde? Var det virkelig eller bare en drøm?

Jeg er selv en leser som blir svært nysgjerrig hver gang det kommer ut bøker om og fra andre kulturer. Dessverre kommer det litt for mange såkalte "dameromaner" skrevet av forfattere i eksil, og hvor det handler om å reise tilbake til morens/foreldrenes hjemland for å finne tilbake til røttene sine. Slike romaner går det tretten på dusinet av for tiden. "Mine dokumenter" er definitivt ikke en slik bok!

"Mine dokumenter" inneholder sterke historier om livet i Chile - på godt og vondt. Derfor krever novellesamlingen at man ikke "rusher" gjennom den, men lar hver historie få tid til å synke inn. Selv brukte jeg litt tid på denne boka, og jeg måtte også få den litt på avstand før jeg klarte å skrive om den. Jeg har lest en del litteratur fra Latin-Amerika i løpet av mitt liv, og registrerer at fortellerstilen har endret seg i årenes løp. Selv er jeg ikke i tvil om hvorfor det er slik. På et kontinent hvor tettheten av diktaturer har vært stor, måtte sannheten pakkes mer inn. Metaforbruk og historier fordekt i "magisk" realisme er/var virkemidler som ofte tilførte historier dobbelt bunn. Folket eller folkene er ikke vant til å kunne si ting rett ut, slik de er, fordi det er/var forbundet med stor risiko. Folk har forsvunnet for godt for mindre forseelser enn det ... Nå har det politiske landskapet endret seg betydelig, i alle fall i Chile, som er et av de mest vellykkede landene i Latin-Amerika. Akkurat hvor fritt og demokratisk landet er blitt, synes godt i Zambras noveller. Her er det nemlig svært så brutale skildringer, særlig av det som en gang var (les: Pinochet og hans vanstyre), og lite pakkes inn. Nå er det stuerent å kritisere det som har vært, uten å risikere noe som helst. Det kan imidlertid bli litt for brutalt også. Selv må jeg si at jeg gleder meg til tidspunktet da den Latin-Amerikanske litteraturen beveger seg et hakk videre, der antydningens kunst blir mer fremtredende.

Alt i alt er dette en novellesamling som jeg anbefaler sterkt!

II.4.III Et møte med skolegutter

Det ville ha vore interessant å lage ei tidslinje med utgangspunkt i korleis Aleksej, for det er han vi følgjer, blir gjennomgangsfiguren frå det eine opptrinnet til det andre; etter besøket hos faren er han nå på veg til fru Khokhlakova. Han møter steinkastande gutungar; ein av dei bit, til og med. For meg, som for Aleksej, er dette ei gåtefull hending.

II.4.II Faren

For eit driv over forteljinga! Vi har følgt Aleksej frå den eine til den andre - faren og brørne, Dmitrij, dei to kvinnene, Dmitrij, munkane og nå tilbake hos faren. Ivan og Smerdjakov har gått. Fjodor Pavlovitsj er sur og tverr («jeg akter å leve et lastefullt liv til det siste»). Faren tek avstand frå tanken om evig liv. Han seier at han vil gifte seg med Grusjenka, og at Ivan prøver å få Dmitrij til å ekte henne så han sjølv kan ta over Katerina. Og drivkrafta bak alt dette er pengar.

II.4.I Fader Ferapont

Starets Sosima får den siste oljen og talar til dei som er samla i cella: «Dere skal elske hverandre, […]. Dere skal elske Guds folk. […] hver enkelt av oss er skyldig for alle og for alt på jorden, […] hvert enkelt menneske er skyldig for alle mennesker og for hvert enkelt menneske på jorden. […] Vær ikke redd for synden om dere bare erkjenner den og føler oppriktig anger.»

Folk klarte seg før mobiltelefon og fjesbok òg, Twitter er det visst òg noko som heiter, kva det nå kan vere: Raktin dukkar opp att, denne gongen med «et underlig brev fra fru Khokhlakova», om at ei av dei truande bondekonene har vorte bønnhøyrd.

Så blir det fortalt om møtet mellom han som har gitt namn til kapitlet, einebuarmunk og fanatikar far Ferapont, som er motstandar av Sosima, og ein framand munk. Dei snakkar om fasten, ein djevel og «Helligånden» (visstnok noko anna enn «Den hellige ånd»). Sosima sender Aleksej ut, der far Paisij talar om at det ikkje lenger er noko av det som var heilagt og at «også de som fornekter kristendommen, bærer Kristi uforgjengelige bilde i sin sjel, ennå har ikke visdommen maktet å skape et høyere bilde for mennesket enn det Kristus ga oss.»

Far Paisijs ord verkar positivt på Aleksej.

Fyrste delen inneheld tre bøker, «En families historie», «Et uheldig møte» og «Vellystinger» - det er jo det dei er, både den eine og den andre, «Vellystinger», med unntak av Aleksej. Dostojevskij har vist oss familien Karamasov, med alle dens motsetningar, spenningar og konfliktar. Litt i utkanten har Katerina Ivanovna og Agrafena Aleksandrova segla opp som aktive figurar. Men fyrst og fremst har vi møtt starets Sosima og læra hans. For meg blir Dostojevskij ein teolog som er fantastisk god til å skrive romanar; han bruker romanforma til å sette dei store spørsmåla i relieff - gudstrua og nådens makt.

I.3.XI Enda et ødelagt rykte

Kven andre enn Dmitrij møter Aleksej etter at han har gått frå Katerina Ivanovna - ikkje tilfeldig nær ein korsveg! Og Dmitrij behandlar Aleksej som Katerina fyrst behandla Grusjenka.

Tilbake i klosteret les Aleksej brevet frå Lise, dotter til fru Khokhlakova (jf. I.1.IV): «Kjære Aljosja, jeg elsker Dem» - denne tilståinga er altså det øydelagte ryktet.

Mottakaren av brevet ber («Herre, forbarm deg over dem alle, hjelp du disse ulykkelige og urolige, og led dem inn på dine veier») og sovnar roleg. Alt ligg vel nå til rette for ein samtale med starets Sosima.