Enig - denne triologien er fantastisk bra! Et godt driv, bra historie og godt språk.

IV Kana i Galilea
Kapitlet heiter «Kana i Galilea». Vi veit kva Kana står for (tja – for å unngå misforståingar: Ikkje den staden i Hurum, men i det gamle Israel, der det eingong stod eit bryllaup, og Jesus gjorde vatn til vin, som skildra i Joh 2, 1–11)

Ved båra til staretsen er Aljosja nå rolegare, sjølv om han ikkje får konsentrert seg om å be. Far Paisij les teksta om bryllaupet i Kana, der Jesus gjorde det fyrste underet sitt, vatn til vin –«han ville at menneskene skulle være glade». Dette får Aljosja til å tenkje på staretsen; det er som om festlokalet i Kana og rommet med kista flyt saman for han. Det skjer eit under med Aljosja òg:

Hans sjel var så fylt av glede og henrykkelse at den tørstet etter frihet, vidde og rom. […] – jordens hemmelighet og himmelens mysterium berørte hverandre …

Han omfamnar og kyssar jorda og græt, og «disse talløse Guds verdener ble knyttet sammen i hans sjel» (s. 105).

Dette er vel uttrykk for ei sterk og mystisk religiøs oppleving før han oppfyller profetien og dreg frå klosteret.

III Løkstengelen
Nå er det Grusjenka som står for tur, Agrafena Aleksandrova, ho med den «usedvanlige skjønnhet», elska av både den eine og den andre. Mannen ho leiger av, er kjøpmann Samsonov, som ho nok ikkje kjem til å arve så mykje av som ho legg opp til. Den vakre er driftig i pengesaker. Hit kjem Rakitin og Aljosja, men ho har venta ein annan. Rakitin får svar på tiltale: «Den som spør meget, blir fort gammel.» Mot Aljosja er ho, ser det ut til, blid og positiv, og det er til henne at Aljosja seier «Du har gjenopprettet min sjel». «Han kalte meg min søster, og det skal jeg aldri glemme», seier ho, på si side. Og så var det Grusjenka som betalte Rakitin for å ta med Aljosja?

Det er ikkje lett å bli klok på Grusjenka: «Først gir hun Mitenka [dvs. Dmitrij] dødsstøtet», mumlar Rakitin, «og så ber hun ham huske det resten av livet. For et rovdyr!»

Kapitlet sluttar med at Rakitin vender seg mot både Grusjenka og Aljosja; den sist nemnd går tilbake til klosteret.

Eg har ikkje dette kapitlet heilt i boks. Desse kommentarane skriv eg for min eigen del – mest for å halde orden på handlinga og personane. Av og til skriv eg inn tilleggsinformasjon, av og til ikkje. Om nokon finn glede i desse notata som berre er på eit tidleg stadium til ein analyse av heile romanen, er det jo gledeleg. Eg har har undersøkt i Akademika på Blindern om det skulle vere ei komemntert utgåve av romanen på russisk der, men det var det ikkje. Så vi går vidare, i fyrste omgang med kva vi kan notere oss og finne ut sjølv.

II.7.II Et slikt øyeblikk

Forteljaren går fyrst inn i ein slags daialog med lesaren om far Paisij og Aljosja. Aljosja «kunne ikke tåle at den rettferdigste av de rettferdige nå var blitt fornedret av usle og lettsindige mennesker». Forteljaren spør – med Dostojevskij – «det blir alltids tid til fornuft hos en mann som ikke er dum, men viss han ikke viser kjærlighet i et slikt øyeblikk, når skal den da komme?». Til Rakitin seier han at han ikkje gjer opprør mot Gud; han «kan bare 'ikke godta den verden han har skapt',» held han fram. I replikken ligg eit av dei mange sitata i boka som eg ikkje klarer å plassere. Rakitin skulle eigentleg gå til fru Khokhlakova, men vil i staden til Grusjenka, så får vi halde kontakten med henne òg. Dessverre for henne, for Rakitin, fortel forteljaren, «var en beregnende mann som aldri foretok seg noe som ikke var til hans egen fordel». Måla – også hos Dostojevskij finst det målstyring – er hemn og ein materiell fordel.

Eit kort kapittel, ein mellomstasjon for å komme vidare, og med påminning om kjærleiken.

Landstrykere kjem på Riksteatret til hausten!

Langdrygt fra John Irving!

John Irving (f. 1942) er en forfatter som har fascinert lesere over hele verden i årtier. For mitt vedkommende begynte det med "Garps bok" tidlig på 1980-tallet, og det fortsatte med "Hotel New Hampshire", "Siderhusreglene" og "En bønn for Owen Meany". Joda, jeg hang fremdeles med da "Sirkusbarn" og "Enke for et år" kom på 1990-tallet, men da var det også klart for meg at noe av magien ved John Irvings bøker var på hell. Likevel leste jeg "I en og samme person", og den boka fikk meg faktisk til å få lyst til å lese John Irvings bøker igjen.

Den 27. januar i år var John Irving på Litteraturhuset i Oslo, og jeg kunne rett og slett ikke la muligheten til å treffe ham, gå fra meg. Jeg har også skrevet om dette arrangementet på bloggen min. (Linken peker til mitt blogginnlegg.) Under dette arrangementet fortalte Irving om bakgrunnen for "Mysterieavenyen". Skuffende nok kunne han ikke møte sine lesere etter arrangementet, slik vi er vant til at forfattere gjør når de er på Litteraturhuset ...

Handlingen i "Mysterieavenyen" er enkel nok. Det handler om Juan Diego som vokste opp i slummen i Mexico. Der var han et såkalt "søppelbarn", som levde av å samle og selge søppel. Senere ble han og søsteren Lupe plukket opp av jesuittene, og trent opp på et sirkus. Slik ble han en "himmelvandrer", dvs. en som gikk på line (uten sikkerhetsnett). Jesuittene fant ham interessant fordi han var et lesende søppelbarn. Lupe var tankeleser, men ute av stand til å kommunisere med omverdenen. Broren Juan Diego var hennes tolk. Moren livnærte seg som prostituert og var dessuten vaskedame. Begge møtte etter hvert en ublid skjebne.

Juan Diego ble bortadoptert til USA, og oppdratt av en transvestitt og en homofil mann. Han utdannet seg til lærer og ble senere forfatter. Han giftet seg aldri, og er i bokas åpningsscene en aldrende mann som ser tilbake på livet sitt. Han er avhengig av betablokkere. For å kunne fungere seksuelt må han ta Viagra, og akkurat dette - seksuallivet hans - har en nokså sentral plass i boka. En mor og en datter blir hans elskerinner, og vi får inngående kjennskap til det som skjer mellom laknene.

Underveis følger vi ham på en reise til Filippinene, via Manila og Hong Kong. Innimellom drømmer han, og ikke bare får han problemer med å skille drøm og virkelighet, men det får også vi lesere ...

"Mysterieavenyen" har absolutt sine gode øyeblikk, men mest av alt ble dette langdryg lesning. Jeg har ingenting imot tykke bøker og mye detaljer, men her ble det i meste laget. Detaljeringsnivået i dialogene mellom hovedpersonene ble så voldsomt at jeg til tider lurte på om jeg kom til å orke å høre lydboka ferdig. Lydboka er på mer enn 20 timer, bare for å ha nevnt det. Kyrre Haugen Bakke leser fantastisk - det står ikke på dét! Men boka er og blir for lang, og i perioder blir det hele rett og sett usigelig kjedelig. Jeg kjente også på at detaljeringsgraden på Juan Diegos seksualliv ikke klarte å engasjere meg, og at jeg ikke fant forvekslingen mellom betablokkere og Viagra særlig morsomt. Forfatteren gjør nemlig et stort poeng av akkurat dette - dvs. at Juan Diego tar feil medisiner til stadighet. Når det er sagt er rammen for historien spennende nok, men et strammere fortellergrep hadde gjort seg her! Kanskje handler det om at forlaget hans har vært tilbakeholden med å redigere boka, fordi den feterte forfatteren kunne bli fornærmet og velge et annet forlag i stedet? Ikke vet jeg. Uansett sitter jeg igjen med et inntrykk av en forfatter som enten snart burde gi seg, eller som burde lytte til noen velmente råd på veien. Og så er det vel noe der med at han uansett selger et tilstrekkelig antall bøker på sitt gode navn og rykte ... For meg ble dette for kjedelig! Og når jeg likevel kom gjennom boka, skyldes det at jeg hørte den siste halvdelen mens jeg sto og malte noen vegger i heimen. Da var det greit nok at det ble en del gjentakelser og treg fremdrift.

Dersom du er ihuga John Irving-fan, bør du sikkert får denne boka med deg. For meg tror jeg det holder å vende tilbake til Irvings tidligere bokutgivelser og lese disse om igjen. Akkurat dét tror jeg ville ha gitt meg mye mer!

Bare for å ha nevnt det: Det er ulike oppfatninger av denne boka! Blant de profesjonelle bokanmelderne får boka alt fra stryk til terningkast fem.

Stor novellekunst!

William Trevor (f. 1928) er en irsk forfatter, som fremfor alt er mest kjent for sine noveller. Samtidig må det understrekes at han også har skrevet mange romaner og skuespill. Han har bodd mesteparten av sitt liv i England, men han skriver visstnok alltid om Irland og irske forhold.

Trevor anses som en av Irlands viktigste nålevende forfattere, og han har skrevet en rekke prisbelønte romaner og novellesamlinger. Han regnes som en av novellekunstens store mestre, kan vi lese på bokas smussomslag. "Å jukse i canasta" er den første novellesamlingen hans som er oversatt til norsk. Fra før av er det bare romanen "Kjærlighet og sommer" som finnes på norsk.

"Å jukse i canasta" inneholder 12 noveller. Felles for samtlige av novellene er at de tilsynelatende beskriver hverdagens trivialiteter, men så er det likevel noe uventet som skjer ...

I "Sydamens barn" møter vi Cahal og faren som driver et bilverksted. En dag kommer det to fremmede, en mann og en kvinne, til verkstedet. De ønsker å få skyss ut til den hellige jomfru. Jomfruen skal visstnok kunne velsigne et ekteskap. Cahal kjører dem dit, og paret er henrykt. På vei tilbake kjører Cahal på noe ...

"Det var da, like etter at de hadde kjørt forbi de døde trærne, at barnet kom løpende. Hun kom ut av den blå hytta og løp mot bilen. Han hadde hørt om det før, barnet ved denne veien som løp ut mot bilene. Det hadde aldri skjedd med ham selv, han hadde ikke engang sett noe barn de gangene han hadde kjørt forbi, men det ble ofte nevnt. Han kjente dunket bare et sekund etter at frontlysene hadde fanget opp den hvite kjolen ved veggen og deretter den plutselige bevegelsen til barnet som kom løpende ut.

Cahal stoppet ikke. I speilet var veien blitt mørk igjen. Han så noe hvitt som lå der, men sa til seg selv at det var noe han hadde innbildt seg. I baksetet på Cortinaen fortsatte omfavnelsen ..." (side 16)

Noe av den samme uhyggen fortsetter i flere av novellene, toppet av den aller siste - "Folie á Deux" - der to gutter, Anthony og Wilby, dytter en luftmadrass til sjøs, vel vitende om at hunden Jericho, som ikke innser sine egne begrensninger, vil følge etter for å hente inn madrassen. Det klarer han ikke, og han drukner der ute i sjøen ... uten at det var bølger å snakke om i det hele tatt ... Hemmeligheten som de to vennene deler, preger dem for resten av livet.

"Gulfargen på luftmadrassen, som allerede var langt borte, ble utflytende på vannet, forsvant, dukket opp og forsvant så igjen, og bjeffingen tok til og ble til jamring ..." (side 212-213)

William Trevors noveller rører ved noe eksistensielt, noe som utfordrer det menneskelige i oss, som skiller oss fra dyrenes verden - eller rettere: som burde skille oss fra dyrenes verden ... Når vi tror oss usett og innbilder oss at vi kan slippe unna med det, følger det oss like inn i døden ... For hvem har vi å stå til ansvar for, om ikke andre enn oss selv?

Novellen "Fortrøstning" begynner slik:

"Hun var en vanskelig kvinne, hadde vært et viljesterkt barn, en humørsyk, trassig ungjente med hang til sinneutbrudd; strengheten og mistenksomheten kom senere. Folk visste ikke alltid hva de gjorde, likte hester å påpeke, nølte ikke med å si akkurat hva hun mente, noe hun oftest gjorde til broren, Bartholomew. Hun var førtito nå, han tre år yngre. Hun hadde aldri giftet seg, hadde aldri villet." (side 183)

Vi trekkes med fra første linje, der tonen i novellen er satt. Noen ganger er det skam og anger som er tematikken - andre ganger sorg og tilgivelse. Felles for samtlige noveller er at det er mellommenneskelige forhold som skildres og at det alltid er Irland som utgjør bakteppet. Selv om det er mye mollstemte følelser i novellene, vil jeg ikke trekke det så langt som å hevde at novellene av den grunn er dystre. Selv novellen "En ettermiddag" har på et vis noe vakkert over seg, selv om vi aner at en meget troskyldig jente er i ferd med å bli dratt inn i noe hun ikke helt skuer konsekvensene av.

I den rørende tittelnovellen møter vi Mallory og hans demente kone Julie, som han har lovet å spille kort med, "uansett hva som skjer". Og spille kort gjør de hver gang han besøker henne ...

"... for selv nå som hukommelsen var borte, litt mer for hver dag - barna var tatt fra henne, huset, blomsterbedene, eiendelene, klærne - var partiene i fellesstuen en virkelighet sykdommen fortsatt tillot. ... Han tok kongene og knektene, åtterne og tierne som falt på gulvet fra de fomlende fingrene hennes. Han la dem til den ene siden, det var ikke viktig hvor. Han jukset i canasta, og hun vant ..." (side 62)

William Trevors "Å jukse i canasta" er etter mitt skjønn stor novellekunst! Selv har jeg veldig sans for forfattere som legger vekt på den første setningen i en novelle - en setning som får oss til å få lyst til å lese videre med en eneste gang. Dessuten liker jeg noveller som har fyndige poeng. Her innfrir Trevor til fulle. Jeg opplever også at han beskriver persongalleriet på en svært troverdig og levende måte, skarpt observerende som han er.

Jeg anbefaler denne novellesamlingen varmt! Og jeg kan ikke skjønne annet enn at det må komme flere oversettelser av William Trevors bøker etter hvert!

En stor liten roman om et spesielt vennskap

John Steinbeck (f. 1902 d. 1968) er ansett som en av de ledende amerikanske forfattere i det 20. århundre. Han mottok Nobels litteraturpris i 1962 for sin «på en gång realistiska och fantasifulla berättarkonst, utmärkt av medkännande humor och social skarpsyn». (Kilde: Wikipedia)

I løpet av Steinbecks forfatterkarriere - det vil si fra debuten i 1929 og i noen år etter hans død - utkom det i alt 30 Steinbeck-bøker. "Of Mice and Men" utkom i 1937 - midt i de harde tredveårene. I denne perioden skrev Steinbeck også "Dagdrivergjengen" (1935) og "Vredens druer" (1939). "Perlen" (1947), "Øst for Eden" (1952) og "Alle tiders torsdag" (1954) kom senere (samtlige linker peker til mine tidligere blogginnlegg). Jeg har tidligere også omtalt kortromanen "Om mus og menn".

Bakteppet i romanen "Om mus og menn" er de harde tredveårene i USA. Etter børskrakket i 1929 måtte mange gå fra gård og grunn, og dette førte til at mange gårder ble slått sammen til større gårdsbruk. Gårdeierne var avhengige av innleid hjelp i forbindelse med innhøsting, og dette førte til at mange måtte reise fra gård til gård for å få arbeid. Løsarbeiderne hadde lav status og tjente så vidt nok til å overleve.

George og Lennie lever et omflakkende liv som løsarbeidere på ulike gårder i California. Det er høyst uvanlig at to voksne menn reiser sammen på denne måten, og George må alltid forklare hvorfor det har blitt slik. En gang avga han et løfte om å ta seg av Lennie, som er tilbakestående. "Om mus og menn" handler om deres helt spesielle vennskap.

" ... Jeg har ikke sagt han er noe hue. Det er han ikke. Men jeg sier han er en jævli god arbeidskar. Han kan lempe en balle på fire hundre pund." (side 28)

George er liten av vekst og egentlig nokså puslete, mens Lennie er stor og sterk. Han jobber for minst to mann. Slik sett kan man si at de utfyller hverandre. Hadde det ikke vært for at Lennie alltid roter seg opp i trøbbel, ville dette samholdet vært riktig så hyggelig ... Vi aner imidlertid at det er besværlig for George å farte rundt sammen med Lennie, fordi hvert opphold i en bygd ender med at de må flykte hals over hode på grunn av et eller annet Lennie har gjort.

Lennie har en forkjærlighet for alt som er mykt og godt å ta på. I første rekke handler dette om dyr med myk pels, men han er også glad i kjolestoff og jentehår. Og han klarer ikke alltid å dimensjonere kreftene sine, og dermed ender han som regel alltid med å ta livet av små mus, kaniner og hundevalper. Uten at det var meningen ... For han ville jo bare være god og snill.

Når det er vanskelig og de to er på flukt, holder George motet oppe i Lennie ved å snakke om den gården de en gang skal få seg. Og Lennie er opprømt ved tanken på at han da skal holde kaniner. Innerst inne drømmer George om en natt på et horehus, der han kan glemme alle sorger og ha det fint en liten stund. Dette kommer frem hver gang han er rasende på Lennie.

Nå har de flyktet fra Weed og har kommet til en ny gård hvor det er arbeid å få. En kveld betror George seg om Lennie til en av de andre arbeiderne på gården, Slim. Han forteller om bakgrunnen for flukten fra Weed ...

"Vel, han fikk se en jente i en rød kjole. Som den tosken han er, må han endelig røre ved alt han liker. Han vil bare røre ved det. Så tar han og rekker handa ut for å kjenne på denne røde kjolen, og jenta setter i et hyl, og dermed blir Lennie skremt og holder fast fordi det er det eneste han kan finne på å gjøre. Vel jenta hyler og skriker. Jeg var bare et lite støkke vekk, og jeg hørte all skrikinga, så jeg kommer løpendes, og da er Lennie blitt så redd at det eneste han kan tenke på å gjøre er bare å holde fast. Jeg måtte denge ham over hue med en gjerdestaur for å få ham til å sleppe. Han var så redd at det var umulig for ham å sleppe den kjolen. Og du vet hvor helvetes sterk han er." (side 47)

Oppasseren Krølle er en skikkelig drittsekk som bare er ute etter å demonstrere makt. Her gjelder nemlig hakkeordenen i sin fulle konsekvens. Den avmakten man føler oppover i systemet, tas til gangs igjen nedover i systemet. Krølle er nygift, og hans unge kone Candy er en ensom sjel som oppsøker gårdsarbeiderne i sin kjedsomhet. Hun har silkehår og en fin kjole, og en kveld forteller hun Lennie om at hun egentlig kunne ha vært skuespillerinne. De to er helt alene, og hun leker med ilden. Lenge før det skjer, skjønner vi hvordan dette kommer til å ende ... Ja, det skjønner vi egentlig helt fra den første tonen i romanen er satt.

Handlingen i "Om mus og menn" bærer sterkt preg av den tiden den ble til i. Steinbeck bodde selv i California i de harde tredveårene. Han opplevde hvordan desperate mennesker kom strømmende fra prærien, hvor de hadde mistet gård og grunn, for å få arbeid i det forgjettede California. Løsarbeiderne hadde lav status, og som regel hadde de bare det de sto og gikk i. Enten var du sterk, ved god helse og sto på i arbeidet, eller du bukket under. Og dersom de hvite løsarbeiderne hadde lav status, hadde de fargede det enda verre.

Hun snudde seg hånlig mot ham. "Hør her, nigger," sa hun. "Du vet hva jeg kan gjøre med deg hvis du åpner kjeften din?"

Kroken stirret på henne, Så satte han seg i køya igjen og lukket seg til.

Hun trengte innpå ham. "Du vet hva jeg kunne gjøre?"

Det var som om Kroken ble mindre, han trykket seg inn mot veggen. "Ja, ma´m Krølle."

"Ål reit, så hold deg på plassen din da, nigger. Jeg kunne få deg hengt opp i et tre så lett at det er´ke noe gøy engang."

Kroken hadde svunnet inn til ingenting. Det fantes ikke noe personlig i ham lenger, han var blitt borte, likesom --- det var ingenting igjen som kunne vekke verken medfølelse eller motvilje. Han sa: "Ja, ma´m Krølle," og stemmen hans var tonløs.

Steinbecks forkjærlighet for outsiderne preger også denne romanen, og med god psykologisk innsikt skildrer han det sosiale spillet mellom arbeiderne på gården, og ikke minst det spesielle forholdet mellom George og Lennie. Georges omsorg for Lennie er rørende skildret - helt til siste slutt. Nettopp slutten, som jeg ikke ønsker å røpe, har vært oppfattet som såvidt kontroversiell at romanens status har variert betydelig siden den kom ut. Jeg vil også anta at det ikke var så vanlig å skildre rasisme i litteraturen i 1930-årenes USA, slik Steinbeck gjorde det i denne romanen. Uansett hva man måtte mene - vi snakker tross alt om en Nobelprisvinner i litteratur! Dessuten er dette en av de 1001 bøkene man bør ha lest før man dør! Boka er nydelig skrevet. Det tidvis vulgære språket er en del av tidskoloritten, og hører derfor med.

Denne lille romanen er en liten perle som fortjener å bli gjenoppdaget av nye lesere!

II.7.I I forråtnelsen

Vi er nå over på tredje delen. Den fyrste boka her, som er den sjuande i heile romanen, heiter naturleg nok «Aljosja», som jo var den som hadde skrive ned dei biografiske notata til starets Sosima. Munken, sikkert talsperson for Dostojevskij, er nå daud, og opninga skildrar korleis liket vart stelt og vaka over. Aljosja tek dødsfallet tungt. Vi møter «den lille munken frå Obdorsk» og vår gamle kjenning Rakitin – og fru Khokhlakova. Kvar sitatet om «dine små rørende tårer» (s. 63) skriv seg frå, har eg ikkje klart å finne ut.

Alt dette er overgang og opptakt til «noe helt uventet», «denne tomme og forargerlige begivenhet»: At også staretsens lik rotnar opp, noko søm fører til splitting mellom dei ulike oppfatningane av staretsinstitusjonen, eksemplifisert gjennom ordstriden mellom far Paisij og far Ferapont (jf. II.4.I).

Aljosja går frå klosteret (slik staretsen rådde han til å gjere?).

Oppsummering av andre delen

Andre delen består av seks bøker - det var eg fyrst ikkje klar over; eg trudde at andre delen var slutt da eg hadde lese ut bind 1 i Solums utgåve. Derfor har eg eingong før lagt inn ei oppsummering, som altså omfatta berre ein del av andre delen. Her utvider eg oppsummeringa:

Eg ser at eit par lesarar synest at det til nå har vore for mykje snakk om religion i Karamasovbrørne. Blir ikkje denne innvendinga som å klage over for mykje grønsaker i ein vegetarrett? Det blir ikkje mindre religion i dei siste kapitla - som, utan at eg her tek stilling for eller mot slike åndsretningar - er noko av det vakraste eg har lese om kristen tru.

Inspirerande tankar om Tolstoj og Dostojevskij fann eg i eit foredrag av Geir Kjetsaa.

Tilfeldigvis kom eg over at Elena Ferrante nemner Dostojevskij og Karamasovbrørne i kap. 32 i L'amica geniale:

Marisa a volte ci tirava palle di sabbia, a volte irrompeva gridando: «Finitela, chi se ne frega di questo Dostoevskij, chi se ne frega dei Karamazov.»

og

Nino odiava il padre con tutte le sue energie, ecco perché parlava tanto dei Karamazov.

Det mest interessante her er sjølvsagt legenda om storinkvisitoren (her er ein av mange kommentarar). Som før sagt: Karamasovbrørne er ikkje fyrst og fremst ein roman, men ei teologisk avhandling, med kraftig drøfting «Pro og contra».

Ikkje berre historia om storinkvisitoren er ei historie i historia, men også det som blir framstilt som dei etterlatne papira til starets Sosima, er eit brot med hovudhandlinga og den tradisjonelle romansjangeren, sjølv om brev og andre tekster ikkje er eit uvanleg innslag i ein roman. I desse papira, som Aleksej har ført i pennen, møter vi kjernen i Dostojevskijs tenking, eksemplifisert gjennom desse sitata frå respektive s. 52 og s. 54:

Brødre, frykt ikke menneskenes synd, elsk mennesket også når det synder, for dette er et bilde av Guds kjærlighet, og høyere kan man ikke nå i kjærlighet.

Det finnes bare én redning: å gjøre seg selv ansvarlig for alle menneskers synder.

II.6.III Fra starets Sosimas samtaler og belærende ord

e) Noe om den russiske munk og hans mulige betydning
Starets Sosima drøfter - via Aleksej - kva den russiske munken er: «kanskje er [det] fra disse fromme og ydmyke mennesker at den russiske jords frelse på nytt skal komme!» fordi dei si einsemd framleis har bevart «bildet av Kristus skjønt og uforfalsket». Han går vidare til tankar om fridom og det moderne mennesket (her har vel lite endra seg sidan Dostojevskijs dagar) trong til å oppfylle sine eigne, private behov noko som får katastrofale følgjer, meiner han. Det har han jo rett i; sjå berre kva han seier om verda i 2016 (s. 45):

Det forsikres at verden mer og mer vil forenes og at menneskelige kontakter stadig vil bli bedre ved at avstandene forkortes og tankene overføres gjennom luften. Å, tro ikke på en slik sammenslutning mellom menneskene!

Stosima - altså Dostojevskij -kritiserer folk for å jage etter ytre status («Å kunne gi fine middager, ha flotte ekvipasjer, høy rang og mange tjenere»), og også dei fattige, som utviklar misunning og drukkenskap. Derimot blir munken sett på som eit ideal, i kontrast til dei som jagar etter materielle gode.

«Det er folket som er Russlands frelse», står det, og (s. 47)

Ta vare på folket, beskytt folkets hjerte. Oppdra folket i stillhet. Det er vår store oppgave som munker, for dette er Guds utvalgte folk.

Da er det vel Russlands folk, og ikkje berre munkane, som Dostojevskij ser på som «Guds utvalgte folk».

f) Noe om herre og tjenere: Er det mulig for herrer og tjenere å bli brødre i ånden?
Vi har altså sett at kritikken blir retta mot både høg og låg, i samfunnet, og òg sjølvsagt mot samfunnet. Redninga skal komme «fra folkets tro og ydmyke fortrøstning»

Og, jo, han meiner at det er «mulig for herrer og tjenere å bli brødre i ånden»; han sett ikkje spørsmålsteikn ved klassesamfunnet, men vil vere tenaren åt tenaren sin. Folk spør: «Skal tjeneren kanskje sitte i sofaen og få servert te av sin herre?» (slik romarane gjorde ein gong i året, under Saturnaliafesten), og Sosima svarar: «Ja, hvorfor ikke? Iallfall en gang iblant.»

g) Om bønnen, om kjærligheten og om berøring med andre verdener
Bønn er oppdraging, seier staretsen. Denne delen av papira inneheld vakre ord om kjærleik, om verdien av å elske kvar ting på jorda («For hvis du elsker hver ting, skal du også nå frem til Guds mysterium i tingene»), og - så klart, vi har skjønt det nå- elske mennesket også når det syndar («for dette er et bilde av Guds kjærlighet») (s. 52).

At Sosima forkastar vald til fordel for å «handle i ydmyk kjærlighet» (s. 53), kjem heller ikkje som noka overrasking: «Brødre, kjærligheten er vår beste lærer, […].» (s. 53).

h) Kan man være dommer over sine likemenn? Om troen inntil enden
Sosima ordlegg seg som Kristus når han oppfordrar oss til ikkje å dømme (Matt 7,1), og særleg når han utdjupar det kristne kjærleiksbodskapet (s. 57):

Når du er alene, skal du be. Fall gjerne på kne og kyss jorden. Kyss jorden, og elsk den umettelig; elsk alle, elsk alt, søk glede og henrykkelse. Væt jorden med din gledes tårer, og elsk disse tårene.

i) Om helvete og helvetes ild: en mystisk betraktning
Der helvete hos Sartre er «les autres», er det hos Dostojevskij «[l]idelsen ved at man ikke lenger kan elske». Slagordet er ikkje som hos Descartes («Cogito, ergo sum»), men «Jeg er, og jeg elsker». Den «åndelige pinen», dvs. lidinga over at vi ikkje kan elske, er av indre art.

Dei siste linjene i kapitlet skildar korleis staretsen døydde og sluttar med eit frampeik om noko «eienbdommelig, foruroligende og ubegripelig», som han nå skal fortelje om.

II.6.II Av den i Herren hensovede og ærverdige prestemunk starets Sosimas levnedsbeskrivelse, sammenstillet etter hans egne ord av Aleksej Fjodorovitsj Karamasov

Dostojevskij går nye vegar for å lyfte fram bodskapet. Vi har før sett at legenda om storinkvisitoren står fram som ei eiga historie i hovudhistoria. I dette kapitlet møter vi fyrste delen av ei tekst inne i hovudhistoria, forfatta av ein annan person enn den forteljaren vi har diskutert tidlegare: Aleksej Fjodorovitsj har ført Sosimas munnlege sjølvbiografi i pennen. Notata er delte inn systematisk, fyrst biografiske notisar:

a) Om starets Sosimas eldre bror
Den eldre broren heitte Sinojiv og var sjuk. Han har desse visdomsorda om lykke, skyld og tilgiving:

[…] livet er et paradis, og vi er alle i paradiset, bare at vi ikke vil erkjenne det, hvis vi ville erkjenne det, ville det i morgen den dag være et paradis over hele verden.

[…] hver og en av oss er skyldig overfor alle i alt

[…] hvert eneste menneske er skyldig overfor alle og for alt

Selv om jeg har syndet mot alle, får jeg likevel tilgivelse, og det er det som er paradiset.

Denne Sinojiv får Kristusliknande dimensjonar når han tek på seg all verdas synder.

b) Om Den hellige skrift i fader Sosimas liv
Her fortel Sosima om ei sterk religiøs oppleving. Under ei høgmesse ser vi at (røykjelse står sentralt i den ortodokse kyrkja). Det er Jobs bok det blir lese frå, den teksta i Bibelen som handlar om å lide og godta lidinga – og framleis prise Gud, altså det same som vi har høyrt før om lidinga. Sosima fortel om møtet med ein ung gut, som han får til å innsjå at «alt er så godt og vakkert i Guds verden».

c) Erindringer fra starets Sosimas ungdomsår, mens han ennå levet i den verdslige verden. Duellen.
Sosima var ikkje noko dydsmønster mens han gjekk på krigsskolen, fortel han. Han utfordra rivalen til duell og slo tenaren, Afanasij, sin i ansiktet. Sjølvsagt - Dostojevskij skal vise oss ein kar som ber om forlating, ein som «angrer sin dumhet og bekjenner sin skyld». Vi les - på ny! - at «livet er et paradis, for hvis vi bare hadde forstått det, ville jorden med all sin skjønnhet vært et paradis».

d) Den hemmelighetsfulle gjest
Paradistankane blir følgde opp da vi møter ein «eldre mann» på femti år (!). «Paradiset er skjult i hver og en av oss», seier han (s. 31), og «ethvert menneske er skyldig for alle og for alt».

Reint tilfeldig - om noko er tilfeldig i litteraturen - las eg nettopp i ei av fjorårets store bøker, Olav Duun. Kunsten, døden og kjærlighetens dikter av Grethe Fatima Syéd:

'[V]i er alle medskyldige i alt som hender ikring oss', heter det i Ettermæle (102). Dette er mye sitert i Duun-litteraturen, gjerne som påvirkning fra Dostojevskij - den store slavaren eller russern, som han ifølge Groven ble kalt i Duuns ungdom).

Dei stores stiar kryssar kvarandre (Syéd referer til Lars Grovens På sporet av Olav Duun. Artiklar og kommentarar). Mannen seier vidare: «For at verden skal fornyes, må menneskene slå inn på en ny åndelig vei» (s. 31), ) - nesten som hos Ibsen, som skriv om «menneskeåndens revoltering», og, derfor, eit ofte brukt motiv i forfattarskapet til Martin Nag…

Her er vakre ord om mennesket som isolerer seg (s. 32), for langt å sitere; vi nøyer oss med «Ironisk nok begynner nå den menneskelige fornuft å se bort fra at personlig sikkerhet ikke består i den enkeltes isolertes anstrengelser, men i almenmenneskelig solidaritet».

Den eldre mannen har drepe, fortel han. Blir dette nærmast uinteressant i det store perspektivet med nåde og tilgiving og alles skyld og ansvar? Og at hovudpoenget igjen er Joh 12,24, Jesu ord om kveitekornet?

Dette var en spesiell bok som jeg likte veldig godt. Her lå det mye mellom linjene og jeg måtte ofte stoppe opp litt og tenke og samle tråder. Den er vakkert skrevet med beskrivelser av natur og tanker. Slutten hadde veldig nerve.

Jeg lar meg imponere av forfatterens kunnskap og av det gode språket. Boka er mektig og flott og gir et oversiktsbilde over nær norsk historie. At jeg ikke triller en sekser på terningen skyldes nok at det ble litt i overkant mye på slutten - den var en anelse for lang og jeg tok meg i å lengte litt etter at den skulle slutte...