Eg har sett at nokon har laga ei samling med ordtaka til Sancho Panza. Dersom annelingua gir oss litt pause før del II, kan det kanskje bli plass til å finne fram til og til og med lese litt sekundærlitteratur.

Richard Herrmann på sitt beste – om Mary, Queen of Scots, elles Maria Stuart, som ho heiter hos oss. Det er ikkje enkelt, det som Herrmann driv med; resultatet berre ser slik ut – etter mykje arbeid for å gjere historia og linjene tilgjengelege for folk flest. Og samtidig: Ei stilistisk nyting.

I dette nummeret skriv Martin Nag "Omkring Ibsens Trondhjemstale, 14.6.1885 - en dokumentasjon", og eg har ein studie som eg kalla "Arbeids- og livsglede hos Henrik Ibsen - to sider av same sak?". Og tre artiklar av Ivar Digernes om Henrik Ibsen: "Henrik Ibsen", "Henrik Ibsen og Thranittbevegelsen" og "Ibsen i sammenheng".

Feil og feil - det kjem, meiner eg^i alle fall, an på perspektivet. For å snu på det: Desse folka i Amazonas kunne vel på si side kanskje seie at dei hadde oppdaga dei som kom dit? Det var derfor eg meinte at "la llegada de Colón", altså at Columbus kom dit, er mindre eurosentrisk enn dette med oppdaging.

Eg er einig med deg i at det fekk meir å seie for verdsutviklinga at Columbus kom til kontinentet enn at asiatar og vikingar gjorde det, men vi lyt vel avslutte denne debatten inntil vidare med å seie at vi likevel har ulike perspektiv på 1492. Eg for min del ville ikkje, om eg kom til ein stad der det budde folk frå før, ha sagt at eg hadde oppdaga denne staden.

Jeg har så vidt kommet i gang med lydbokutgaven, og du godeste! Jeg kjenner at jeg nesten er på gråten hele tiden. Tomm Kristiansens engasjerte oppleserstemme tar nesten innersvingen på meg! Det er godt mulig at han gaper over for mye og at noen av konklusjonene blir for lettvindte, men dette er først og fremst en slags dokumentar - ingen hovedoppgave! Jeg kjenner så langt på meg at dette er en viktig bok som kommer til å forandre meg selv og ikke rent få av mine holdninger (les gjerne: fordommer).

Til orientering: Eg surra litt med kapitla sist, så det neste avsnittet i dette innlegget har ein del av dykk lese før. Men eg flytte det hit:

Vi går her tilbake til historia om slaven og jenta, som Murillo seier er dramatisk knytt til det som skjer i vertshuset – til forskjell frå forteljinga “Novela del curioso impertinente”: Her kombinerer Cervantes, seier han, (1) historia om barn og far som lenge har vore skilde frå einannan før dei kjem saman att, med (2) forteljinga om hendingar i spansk historie i åra 1567–1574, m.a. ei skildring av livet til dei kristne slavane i Argel, noko som fell saman med dei personlege erfaringane til Cervantes og (3) forteljinga om korleis kapteinen vart fri og Zoraida vart kristen (eit vanleg tema i den typen romanar som handla om muslimar som konverterte). Heile forteljinga tolkar han som ei idealisering av dei åra Cervantes sat i fangenskap og at han kom seg fri i 1580. “Og no er æ just ved poenget,” syng Bør Børson jr. – det var i 1589 eller 1590 at far og son fann einannan att etter å ha vore frå einannan heilt frå 1574, og på dette tidspunktet var det at Cervantes var like gammal som slaven som kjem til vertshuset (noko vi altså hugsar frå sist). Når slaven i kap. XXXIX seier “Éste hará veinte y dos años que salí de casa de mi padre” (“I år blir det tjueto år sidan eg drog frå fedraheimen min”), er dette eit ekko av eit brev som Cervantes skreiv til kongen 21. mai 1590, der han seier at han har tente majesteten i 22 år (“dice que ha seuido a V.M. muchos años en las jornadas de mar y tierra que se han ofrescido de veinte y dos años a esta parte”). I mai 1590 var Cervantes 42 år, og Murillo meiner at han sikkert skreiv forteljinga om fangenskapet nettopp i dette året. Også dette var ein kortversjon av kommentarane. Forteljingar om ein far med tre søner som dreg ut i verda, var forresten vanlege på denne tida, seier Murillo.

Så ser vi at don Fernando skjønner at den don Pedro de Aguilar som blir nemnd av slaven, er broren, som attpå til er sonettdiktar. Ingenting tyder på at dei to sonettane som innleier kap. XL, ikkje skal vere skriven av Cervantes, meiner Murillo, som litt seinare fortel at denne “Klosterbroren”, som Grønvold og Kjær seier, – el Fratín, med kjælenamnet “el frailecillo” – hadde oppført nye festningsverk, var den italienske ingeniøren Giacome Paleazzo, som leidde reparasjonane av festningsverka under Karl 5. og Filip 2. Men Grønvold og Kjær kallar han for Giovanni Palearo. Murillo får støtte av Cervantes-leksikonet, som eg ikkje visste om før eg begynte å undersøkje kven som har rett, Murillo eller Grøvold og Kjær. Fyrst: Her er lenkje til papirutgåva. Google gir ingen treff på “Giovanni Palearo”. Om namna ser like ut, er jo Giovanni (“Johannes”) og Giacome (eller helst: Giacomo) (“Jakob”) to forskjellige namn. Kor mykje dette hjelper oss til å skjønne meir av boka, kan nok diskuterast, ja.

Herren til slaven, “el Uchallí”, hadde som modell ein ‘Ulūŷ ‘Alī, som ikkje døydde få månader før erobringa av Goleta i 1574, men derimot i 1587, opplyser Murillo, som legg til at det var heilt sikkert noko som Cervantes var klar over. Herren vart kalla Uchalí Fartax, som på tyrkisk skal tyde el renegado tiñoso, altså den skurvete, eller skabbete, renegaten. Og ein renegado var opphavleg ein fråfallen kristen, ein som hadde konvertert til islam. Ja, alt heng saman med alt; ein del av oss har jo lese Ibsens Kejser og Galilæer, om renegaten Julian).

Fleire namn: Den venetianske fråfalne Azán Agá, “el más cruel renegado que jamás se ha visto” (ein av dei verste som nokon gong har levd), var ῌasan Bāšā, som vi høyrde om sist, venetiansk renegat og konge av Argel mellom 1577 og 1580, han som gifte seg med Zahra og var herren til Cervantes og ettergav straffa hans tre gonger. Og forfattaren vår nemner forfattaren vår med namn: “un soldado español llamado tal de Saavedra”. Men her i boka møter vi altså ei blanding av historiske rammer og fiksjon i denne forteljinga. Eg skal ikkje gå i detalj; ta det med ro.

Men nemnast bør at det ikkje er kommentert hos Grønvold og Kjær at renegatane forsoner seg med kyrkja – “se reconcilian con la Iglesia”, står det: Når ein renegat kom tilbake til Spania, måtte han nemleg melde seg hos Inkvisisjonen. Attpå til kjem han til min kjære by Granada! Elles forklarer dei ein god del, ser eg, og då gjer vel Worren det same. Grønvold og Kjær skriv at Zoraida seier “Ved Alláh”, men det gjer ho nok ikkje, for ho seier “Gualá” (uttalen er wa-l-lāh), som er arabisk og tyder “Ved Gud”. Men eg synest nok at ein fotnote kunne ha vore på sin plass der slaven viser til den staden der Cava er gravlagd: “en aquel lugar está enterrada la Cava, por quien se perdió España” – ho som hadde skylda for at Spania gjekk tapt (dvs. til arabarar og berbarar). Dette, minner Murillo meg om, viser til segna om grev Julián og kong Rodrigo, som eg faktisk kjenner fordi eg har studert historia til Cervantes sitt land. De kan lese kort om Cava her og lytte til eit intervju (nr. 004) som den engasjerande læraren min, Jørgen Yri, har gjort med ein spansk ekspert her (Yri har ein undervisningsnettlogg som inneheld mykje nyttig stoff for den som er interessert i spansk: kosmikomiko).

Og så var historia om jenta til ende. Slike innslag var vel ikkje uvanlege i riddarromanane, og Cervantes ville vel trekkje inn si eiga tid i fangenskap.

Ja, tredje akt passar veldig godt nettopp som tredje akt: Enkelte tråder blir nøsta opp - og nye blir lagde ut. Det var ei kjensgjerning at enkelte - mange? - reiarar sendte ut skip som ikkje var sjødyktige fordi dei ville ha forsikringspengane. Ibsen hadde utan tvil god innsikt i kva som var drivkrafta for den samfunnsklassa som nå erobra den økonomiske og politiske makta i land etter land. Og alt dette skapar spenning (sjølv om dei to neste stykka blir meir elegante enn Samfundets støtter på dette området ...

Ferdig med gjenlesing av andre akt: Synspunkta som Aune representerer, tilhøyrer kanskje ikkje ei heilt anna historie, for det er nettopp perioden med "maskinstorming", som det heiter når arbeidarane går til åtak på maskinane meir enn på bruken av - og herredømmet over! - dei, som skipsbyggjaren vår representerer. Her viser Ibsen samfunnsforholda slik dei var.

Vi som kjenner samanhengen, ser korleis fortida gradvis blir avslørt og korleis Bernick lyt kjempe for å halde på fasaden. Uttrykket "kalkede graver" i fyrste akt var altså så absolutt på sin plass.

Stilig!!!! ;-)

Han er absolutt interessant! Jeg har "Hva nå lille mann"liggende ulest. Har sikkert rasket den med meg fra et eller annet loppemarked i sin tid. Nå kommer jeg til å lese den! Vær du sikker!

"Men det viktigste er at vi er annerledes enn dem, at vi aldri lar oss tvinge til å være slik eller tenke slik. Vi skal ganske enkelt ikke bli noen nazister, selv om de seirer over hele verden."

"Og hva oppnår vi med det, Trudel", spør Otto Quangel lavt. "Jeg ser ikke hva vi skulle oppnå med det."

"Far", svarer hun, "til å begynne med forsto jeg det heller ikke, og selv nå forstår jeg det ikke helt ordentlig ... "

"Alle dør alene" av Hans Fallada

Jeg har helt konkrete planer om å lese Den siste glæde og En vandrer spiller sordin. Lydbøkene ligger bare og venter på å bli hørt!

Innsiktsfullt om tysk motstandskamp under andre verdenskrig

I bokas åpningsscene møter vi ekteparet Anna og Otto Quangel som får overlevert en beskjed fra postbudet Eva Kluge om at Lille-Otto, deres eneste sønn, har falt i kamp mot Frankrike. Året er 1940, vi befinner oss i Berlin og andre verdenskrig har så vidt begynt.

Ekteparet Quangel, som i likhet med tyskere flest, så lenge har vært Føreren evig takknemlig for alle fremskritt Tyskland har gjennomgått etter mange harde år med både arbeidsledighet, sult og elendighet, har en stund vært vitne til en utvikling de gremmes over. Det er særlig den påtakelige forskjellsbehandlingen mellom medlemmene av partiet og de vanlige borgerne som opprører dem mest. I tillegg til at jødene behandles så dårlig ... Er ikke jødiske fru Rosenthal et vel så godt menneske som de andre rundt henne?

Quangels er kanskje noen unnselige og ubetydelige mennesker i det store og hele, men inni dem vokser det frem et ønske om å GJØRE noe. Og slik unnfanges idéen om å skrive postkort med kritikk av Hitlers regime, som legges ut i den hensikt å vekke folk opp fra apatien og likegyldigheten. Anna dikterer og Otto skriver, og deretter legges kortene ut i bygninger hvor de vet at det er mange mennesker som kommer og går. Bygninger med advokater og leger for eksempel ...

Lite aner ekteparet at kortene, etter hvert som de blir funnet, nesten utelukkende skaper frykt og angst, og at de aller fleste havner hos Gestapo nær sagt uten å bli ordentlig lest. Kortene skal til slutt koste en enda mer ubetydelig mann livet fordi etterforskeren på Gestapos kontor også er under et sterkt press mht å oppklare saken. Man trenger et offer og det snart! Skjønt kortene fortsetter å strømme på også etter at Enno Kluge, postbudet Eva Kluges udugelige og forstøtte ektemann, er død ...

Interessen rundt postkortskriveren i Gestapos hovedkvarter er økende, og vies en uforholdsmessig stor interesse. Som om en liten mus er i stand til å true en stor elefant, for å sitere forfatteren i hans etterord. Mens jakten på kortskriveren pågår, møter vi flere personer som på en eller annen måte står i forbindelse med ekteparet Quangels - venner, familie, fiender etc. Slik lykkes forfatteren i å tegne et stemningsbilde av Tyskland under andre verdenskrig, som favner atskillig mer enn den voldsomme forakten som stort sett ble det tyske folk som helhet til del både under og etter andre verdenskrig. Det handler om frykt for angiveri, frykt for eget liv, redselen for å si sin mening - og hvor anarki hele tiden truer med å ta overhånd. Den grusomhet som skildres når nazistene hadde internert fanger de ønsket å få noe ut av, er omtrent til å føle på egen kropp, slik Fallada beskriver den. Når egenskaper som dumhet og ondskap er samlet i et menneske, og det er dette mennesket som skal utøve makt over alminnelige mennesker hvis eneste forbrytelser består i et ønske om å bevare sin egen verdighet, da skal det ikke mye fantasti til å tenke at det finnes en skjebne verre enn døden ...

Denne romanen er basert på virkelige hendelser fra andre verdenskrig. Forfatteren fikk innblikk i nazistenes arkiver etter at krigen var slutt, og han gikk motvillig med på å skrive en roman om ekteparet Elise og Otto Hampel, som Quangels het i virkeligheten. Det han presterte var faktisk en perle av en roman! Ja, boka er tykk, men de siste 400 sidene slukte jeg på 2-3 dager. Jeg måtte finne ut hvordan det gikk til slutt! Fallada skriver glitrende, og på en slik måte at jeg ble helt oppslukt av historien. At romanen nå foreligger i en nyoversettelse som visstnok er mer tro mot originalteksten enn den første oversettelsen som ble utgitt i 1954, er fantastisk! I den første utgaven hadde man - slik jeg har forstått det - forsøkt å tone ned de verste brutale beskrivelsene, men disse hører med for å gjøre historien komplett. Den som tror at boka vil gi mer innsikt i krigen som sådan, blir skuffet over å lese denne boka. Derimot handler boka om hvordan nokså alminnelige tyskere levde under krigen, og om at det faktisk var motstand i det tyske folket! I den grad flertallet fulgte Føreren, var dette mest av alt på grunn av frykt og ikke ektefølt lojalitet.

Ut fra en helhetsvurdering av boka har jeg kommet frem til at den fortjener terningkast seks! Boka har nemlig alle kvaliteter som kjennetegner en klassiker; denne boka er interessant langt utover sin tid, den er glitrende skrevet, forfatteren beskriver menneskene i boka med dyp psykologisk innsikt og han har også lykkes i å bygge opp en spenning som gjør at man som leser drives fra skanse til skanse. Jeg vil imidlertid protestere mot at boka skal karakteriseres som krim.

Avslutningsvis ønsker jeg å sitere noen ord fra en bokomtale som sto i Bergens Tidende 30. mai i år:

"Grunnen til at slike skildringer har så stor appell for lesere i dag, er antagelig at situasjonen tvang folk til å vise hva som bodde i dem. Romanen viser også hvordan Hitler-regimet råtnet opp innenfra, fordi det hele tiden belønnet svik og nedrighet, mens det straffet alle tilløp til godhet. Falladas fremstilling samsvarer i så måte med Hannah Arendts berømte formulering om «ondskapens banalitet», som forteller oss at ondskapen aldri kan være sublim (som i «Ringenes Herre»), men at den tvert imot alltid er tarvelig, sneversynt og smålig."

Når en slik perle av en bok graves frem igjen etter så mange år, så lurer jeg på hvor mange andre uoppdagede perler som bare ligger der og venter ... Venter på at et eller annet forlag skal ta sjansen på en nyutgivelse ...