Hun la armene om ham. "Du er tynn", sa hun, nesten formanende, "du bør spise mer", fortsatte hun og sukket. Vannet sprutet ut av vannrennene. Han trakk henne inntil seg og holdt henne fast, smeltet sammen med henne, hun var nesten nøyaktig like høy som ham, hans tynne kropp mot hennes unge og muskuløse. Han kysset henne på halsen, ikke slik en mann kysser en kvinne, mer som man kysser et spedbarn.

"Andre rom, andre undere" av Daniyal Mueenuddin (boka er en perle!!!!!)

Ja, og denne børa er vel førebudd. Jo fleire gonger ein les eit verk av Ibsen, desto meir ser ein samanhengar - dette gjeld også her. Etter få sider er vi rett oppe i alt saman: pengar, lån, arv og kvinnas stilling i ekteskap og samfunn. Og sjå korleis Ibsen utnyttar rommet med dørene, der nokon går inn og andre ut - heile tida, nesten. Dette skapar bokstavleg talt dramatikk; opptrinn etter opptrinn, replikk etter replikk, har ein dobbel funksjon - både å avsløre fortida og samtidig drive handlinga framover.

Vi er mange titusenar som dei siste dagane har sunge Nordahl Griegs "Til ungdommen". Biskop Kvarme siterte frå Griegs "17. mai 1940": "Vi er så få her i landet, / hver falden er bror og venn." Lat meg òg få minne om det kanskje aller, aller viktigaste, frå "Den menneskelige natur":

Fortvilelsen kan være bunnløs,
så hvorfor kan ikke håpet?

Et mesterverk!

Etter å ha reist gjennom Andalucia tidligere i sommer, hvor det fremdeles er så tydelige tegn etter maurernes/arabernes herredømme fra 711 til 1492 e.Kr., har jeg lyst til å lese absolutt alt jeg kommer over av litteratur om denne epoken. Da jeg ble tipset om Maaloufs "Leo Afrikaneren", måtte jeg bare ha den! Og jeg ble virkelig ikke skuffet, for dette er en fantastisk roman om en periode i Europas historie som var preget av uroligheter, grusomheter og krig gjennom flere år. Ingen som har lest denne boka, kan være i tvil om at de spor araberne etterlot seg i Andalucia bar preg av en kultur så velutviklet at det er helt forfeilet å kalle okkupasjonen barbarisk. Ja, at man faktisk kan stille spørsmål ved hvem som i realiteten var barbarere på den tiden ... Da araberne og jødene - rundt 300 000 i alt - ble fordrevet fra den iberiske halvøy på slutten av 1400-tallet, var de spanjoler på lik linje med landets øvrige innbyggere. Og den landflyktighet de andaluciske araberne og jødene ble sendt ut i, skulle vedvare i atskillige år ... Det er dette denne boka handler om.

Leo Afrikaneren - eller Johannes Leo av Medici - som bokas jeg-person ble hetende etter at han kom til Roma, het egentlig Hassan, sønn av Muhammed al-Wazzan. Han ble født av muslimske foreldre i Granada i 1487. I årene forut for 1492 levde sultanen et liv i stor overflod på palasset Alhambra. Hans livsførsel førte til vrede blant folket, og dette bidro vesentlig til at det var relativt enkelt å nedkjempe maurerne da de kristne med kong Ferdinand og dronning Isabella i spissen, gjenerobret Andalucia i 1492. På denne tiden sto inkvisisjonen i fokus i den kristne delen av Europa, og alle som ikke frivillig gikk med på å omvende seg til kristendommen, ble drept. Jøder og muslimer, som tidligere hadde levd fredelig sammen med de kristne, fikk nå tre år på seg til å bli omvendt eller forlate Andalucia. Men i inkvisisjonens ånd hjalp det likevel ikke å bli omvendt, fordi det var lite som skulle til for å bli anklaget for å utøve sin opprinnelige religion i smug. Både jøder og muslimer måtte derfor flykte over til det afrikanske kontinent for å komme i sikkerhet. Underveis lurte landeveisrøvere, som visste at karavanene med flyktninger inneholdt absolutt alt de eide ... Man var heldig om man kom seg unna med livet i behold.

Da Hassans foreldre flyktet fra Andalucia til Fez, var han kun syv-åtte år. I Fez var flyktningene på mange måter uønsket. Jødene var ikke ønsket noe sted - verken hos de kristne eller hos muslimene. Området ble oversvømmet av folk i nød, og skuffelsen over at de andaluciske muslimene heller ikke fikk hjelp av sine egne, var stor. Etter hvert begynte ryktene om at de kristne var på erobrertokt i Nord-Afrika å florere. Dessuten var trusselen fra ottomanerne sterk. Men før det kom så langt at Fez var truet på alvor, rakk Hassan å vokse opp, få seg familie, bli velhavende på grunn av sin velutviklene forretningssans og evne til å ta visse risiki i en urolighetens tid. Og hadde det ikke vært for et mord på en av stedets despoter, kunne nok Hassan ha levd i Fez en god stund til. I stedet blir han sendt ut i landflyktighet, forvist av stedets hersker, og havner denne gangen i Kairo. Så fører skjebnen ham til Roma, hvor han etter hvert blir vitne til opptøyer grunnet lutheranernes protester, som først starter i Tyskland og til slutt nesten ender med Romas fall i 1527 ... I mellomtiden blir han satt i lære og tvangskonvertert til kristendommen, noe som gjorde ham velegnet som diplomat når kristne og muslimer sto mot hverandre.

Leo Afrikaneren er en historisk korrekt person, selv om man vet relativt lite om hans liv. Forfatteren Amin Maalouf har plassert ham i en del av de viktigste historiske hendelsene på denne tiden. Som reisende og diplomat befant Leo Afrikaneren seg i Granada under Boabdils herredømme - den siste mauriske herskeren i Granada. Videre var han i kontakt med Selim I og Suleiman den store, og i årene i Roma pleiet han nær omgang med pave Leo X, Adrian VI og Clement VII. Gjennom dette fortellergrepet får vi som lesere en spesiell nærhet til de viktige og skjellsettende historiske hendelsene på den tiden. Maalouf skriver svært godt - så godt at jeg er fristet til å kalle denne boka et mesterverk! Jeg vet allerede nå at dette er en bok jeg kommer til å lese igjen på et senere tidspunkt.

Fortellerformen har preg av memoarer - ført i pennen av Leo Afrikaneren, som opptrer som jeg-person - og boka er delt inn i fire; en om Granada (1488 - 1494), en om Fez (1494 - 1513), en om Kairo (1513 - 1519) og til slutt en om Roma (1519 - 1527). Hele tiden er det kontroverser mellom kristendommen og islam som står i fokus, uten at det egentlig handler så mye om religion i seg selv. Religionene bidrar derimot mer til å skape skillelinjer mellom dem som er med eller i mot, slik religion i all tid er blitt (mis)brukt når det hisses til motsetninger og krig. I dette perspektivet er dette er en ytterst interessant og velskrevet bok! Jeg gir terningkast seks!

Amin Maalouf debuterte med "Leo Afrikaneren" i 1986, og han har senere skrevet en rekke bøker om møtet mellom religioner og kulturer. Jeg kommer helt klart til å bestrebe meg på å få tak i flere av hans bøker!

I dagens bolk, som eg sender kommentar til før ein liten ferietur (som m.a. vil gå forbi Utøya; slik er dei tilfeldige tinga i livet), møter vi kraftig krangling, i kap. XLV, om “la duda del yelmo de Mambrino y de la albarda” – om Mambrinos hjelm og det som i den spansk-danske ordboka mi er sett om med “paksadel”, men så er vel “eselsal”, det mest presise, då. Det spanske ordet yelmo er sjølvsagt germansk av opphav; det kjem av helm, som har gått til hjalmr i norrønt (og hjelm i moderne norsk) pga. den lydovergangen som heiter bryting. Og salen – var det eit barberbekken, bacía?

Nicolás, barberen vår, hausar opp stemninga; han vil drive spøken vidare (“llevar adelante la burla”) og soknepresten støttar opp: Her skal dei gi don Quijote vatn (eller heller: vind) på mølla.

Vi får tre nye gjester, “vogtere av veifreden”, står det; Cervantes seier cuadrilleros. Den spansk-spanske ordboka mi er taus, men den spansk-danske ordboka forklarer at ein cuadrillero er ein “sjakbajs” eller ein bandeleiar. Heldigvis har eg Politikens retskrivnings- og betydningsordbog i huset, kjøpt i Skagen for nokre år sidan, og her får eg vite at sjak er “flok, bande”. Litt rart at desse skulle passe på freden etter vegen, men også her kan eg vike for Grønvold og Kjær. Kanskje ikkje bande har negative konnotasjonar på dansk? Likevel: Enn om eg hadde klart å ta dei på noko …

Eg er ikkje sikker, men eg kunne tenkje meg at Cervantes her gjer narr av disputasar. Vi har tidlegare sett korleis don Quijote har drøfta konflikten mellom penn og våpen, og her blir det altså disputt om noko er hjelm eller barberbekken og esel- eller hestesal. Eg tenkjer på disputasane hos Ludvig Holberg i Peder Paars og Erasmus Montanus - kanskje er vi inne på noko av det same hos Cervantes?

I alle fall blir det mekling, og don Quijote får halde fram med å tru at han har hjelm og ridesal og at han oppheld seg på ei borg, “hasta el día del juicio”, heilt til dommedag. Men kva hjelper det, når ein av desse cuadrilleros har arrestordre på don Quijote fordi han sette galeislavane fri?

I kap. XLVI ser vi korleis don Quijote er riddar i det som hos Holberg heiter «udi egen Indbildning» (eit av stykka hans heiter *Philosphus udi egen Indbildning), en su imaginación», som det står hos Cervantes. Don Fernando betaler rekninga på borga – unnskyld: vertshuset – og så er don Quijote klar til å fullføre det store eventyret sitt. Dette prosjektet blir hindra av krangling med Sancho Panza, som jo har oppdaga at Dorotea ikkje er så fin ei dame som herren hans trur. Eg synest forresten at det er viktig å merke seg at Sancho Panza, i motsetning til herren, avviser hekseri som forklaring. Sancho Panzo er forskjellig frå don Quijote – «Sólo Sancho, de todos los presentes, estaba en su mesmo juicio y en su mesma figura; el cual, aunque le faltaba bien poco para tener la mesma enfermedad de su amo», men det held altså hardt, av og til, å ha sunn dømmekraft.

Planen til barberen og soknepresten er å låse don Quijote inn i et bur på ei vogn som blir trekt av oksar, og hovudpersonen blir endå sikrare på at han har med hekseri å gjere. Cervantes viser kor samansett den til tider kloke Sancho Panza er ved at han lèt han snakke om «las escrituras andantes», altså om dei vandrande skriftene i motsetning til dei vandrande riddarane.

Eg nemner at verten gir soknepresten «Novela de Riconete y Cortadillo», som Murillo seier at Cervantes truleg hadde skrive i 1604, men som vart publisert i 1613 før vi får ei oppvisning i kritikk av riddarromanar – og eg skulle tru at det er Cervantes sjølv som bruker el canónigo de Toledo, domprosten, til å kritisere denne litteraturen, men frå mi side kjem det altså ingen kommentarar til dei forfattarane og dei titlane som blir nemnde. Det som står klart, er at don Quijote fram til kap. XL held fram med å forveksle røyndom og fantasi.

Kva meir kan så Murillo, han som kommenterer den spanske utgåva mi, hjelpe oss med denne gongen?

I kap. XLV, når diskusjonen går som hardast, blir don Quijote mint om ei tilsvarande scene, “la discordia del campo de Agramante”, usemja i Agramantes leir, og han ber barberen og soknepresten ta rollene som kong Agramante og kong Sobrino. Dette er to karar som opptrer i Ariostos Orlando Furioso, i songane 14 og 27, og som altså mekla i ein strid (som ikkje dreidde seg om nokon hjelm, berre så vi veit det).

I kap. XLVI ber han oss leggje merke til alle dei kyrkjelege allusjonane i kranglinga mellom don Quijote og Sancho Panza. Uttrykket reducille al gremio de su gracia («i Eders bevågenheds skjød,» seier omsetjarana mine) har kaptein Ruy Pérez brukt i kap. XL, seier han.

Då blir eg borte frå diskusjonen ei stund - saman med henne som eg ser meg «ayuntado en santo y debido matrimonio con [mi] querida Dulcinea de Toboso», altså ho som eg har bøygd nakken min saman med under ekteskapets milde åk.

Kommentarbindet i "Henrik Ibsens skrifter" viser her til Dr. Chillips spørsmål til Davids tante i David Copperfield (som ein del av oss skal lese i samband med Dickens-jubileet): "Some local irritation, ma'am?" Dette heitte i den omsetjinga som Ibsen kan ha lese: "Nogen local Smerte, Madame?"