Så var det dei tekstene i omsetjingane til norsk som står før det fyrste kapitlet av handlinga:

I den spanske utgåva kjem «Fortale til lesaren» før tileigninga. Altså: Prólogo al lector. Her nemner forfattaren «otro Quijote», altså den utgåva som ein annan person – kalla «Alonso Fernández de Avellanada, natural de la villa de Tordesillas» - hadde skrive. Cervantes vil heve seg over dette og går ikkje inn i polemikk – bortsett frå at han sjølvsagt lyt forklare kva som har ramma han i krigen. Han er einarma, noko som skriv seg frå «la más alta ocasión», nemleg slaget ved Lepanto . Cervantes var soldat, og han er stolt av det. Rivalen har tydelegvis ikkje noko å stille opp med her. Vil Cervantes byggje opp under eige ry? Ja, sikkert, men han har nok grunn til å ta til motmæle: LAM seier at heile fortalen til Avellaneda er eit einaste stort og frekt åtak på Cervantes og forfattarskapen hans.

Cervantes seier at den andre forfattaren «no osa parecer a campo abierto y al ciel claro, encubriendo su nombre, fingienda su patria», dvs. at han ikkje vil stå fram i dagslys med opplysningar om namn og fedreland, og LAM meiner at denne måten å uttrykkje seg på viser at Cervantes kjenner identiteten. Skulle vi møte på denne skurken, skal vi fortelje historia om «un loco» i Sevilla og «otro loco» i Córdoba …

Til slutt ønskjer Cervantes at «el gran conde de Lemos» (sjå nedanfor) og «don Bernardo de Sandoval y Rojas» (erkebiskop av Toledo; Cervantes stod under hans vern), og han fortel oss lesarar at «la pobreza puede anublar a la nobleza, pero no escurecerla del todo» - fattigdommen kan kaste skugge over adelskapen («sjelens adel» skriv G&K; det er nok rett), men ikkje formørke han heilt.

Så trøystar han oss med at Persiles og andre delen av Galatea òg er ferdige.

Då var det Dedicatoria al conde de Lemos: Greven av Lemos, som blir nemnd i fortalen, var don Pedro Fernández Ruiz de Castro (1576-1622), den sjuande greven av Lemos og visekonge av Napoli (1610-1616), som jo var spansk, og han hadde Cervantes tileigna andre verk til tidlegare. Det er litt artig at han seier at don Quijote spente på seg sporane for å dra til greven. Også her skriv han om «otro don Quijote», den andre don Quijote, som nokon annan altså hadde gitt ut bok om.

Og vi kan trygt gå i gang med kap. I.

«Casi un mes sin verle,» står det om barberen og soknepresten; nesten ein månad har det gått utan at dei har sett han, dvs. don Quijote. Det har altså gått berre ein månad sidan han kom heim att etter andre turen, og våren er kommen (jf. II.11 om Corpus Christi-festen, som er i mai). Del I gjekk føre seg om sommaren, men det vart aldri sagt noko om vinteren.

Vår mann kjem seg, meiner folk, og barberen og soknepresten besøker han. Dei finn ut at han kan prate fornuftig om styre og stell. Men så snart dei kjem inn på den tyrkiske flåten (som faktiske var ein reell fare på denne tida og emne for fleire riddarromanar, seier LAM), får don Quijote vind på mølla og meiner at det er dei vandrande riddarane som best kan forsvare fedrelandet. Og sjølv vil han døy som vandrande riddar: «Caballero andante he de morir.»

Barberen fortel historie frå Sevilla om ein galen mann. LAM har ingen kommentar til dette innskotet. Men det har don Quijote, som nok viser at draumen om å opprette det vandrande riddarskapet på ny, er intakt. Han nemner helten Amadís og andre – som Lisuarte de Grecia, som er son av Esplandián og barnebarn av Amadís. Verre er vel trua hans på kjemper, som han meiner å ha inngåande kunnskap om, og den klippefaste oppfatninga av at Amadís har eksistert. Stort verre enn dette har han vel aldri vore? Verket Cosmografía av ein Turpín lyt vere ein tittel som Cervantes finn på, men er nok, seier LAM, ein ironisk allusjon til historiene om Karl den stores ekspedisjonar til Spania, som er omtala hos Ariosto.

Dei to verselinjene mot slutten av kapitlet er Cervantes si omsetjing av dei to linjene hos Ariosto som avslutta del I. Meir uklart er passasjen om Sacripante og Roldán, seier LAM, og det kan vi jo halde med han i.

Kap. II, som handlar om kranglinga som Sancho Panza hadde med systerdotter og hushalderska («Ama de Stanás») til don Quijote, startar med «Cuenta la historia», historia fortel, noko som LAM seier er ein formel med lang tradisjon i riddarlitteraturen. Dei to damene gir Sancho Panza skylda for å ha ført don Quijote på galne vegar. Men don Quijote lyt vel her gi uttrykk for eit visst innsyn i forholda, ettersom han er redd for at væpnaren «tocase en puntos que no le estarían a su crédito», altså at han (væpnaren) skulle nemne ting som ikkje ville vere til hans (framleis Sancho Panzas) fordel? Barberen har i alle høve sett at don Quijotes galskap (locura) står mot Sancho Panzas einfald (simplicidad).

Sancho Panza fortel don Quijote kva folk seier om den vandrande riddaren, og dette er ikkje smigrande: grandísimo loco - ein stor tulling - er i deira auge don Quijote, mens Sancho Panza går for å vere no menos mentecato, ikkje mindre tåpeleg. Når det gjeld spørsmålet om å setje don føre namnet, var det slik, seier LAM, at los hidalgos, lågadelsmennene, som stod under riddarane (los caballeros) i rikdom, som klasse hadde ikkje rett til å kalle seg don.

Don Quijote ser omdømmet sitt som uttrykk for bakvasking – og samanliknar seg i staden med Julius Cæsar og andre såkalla store menn, som òg vart offer for slikt.

Heilt på slutten seier Sancho Panza at sonen til Bartolomé Carrasco – Sansón, som vi skal sjå at han heiter – har fortalt at historiene om don Quijote hadde vorte gitt ut i boka El ingenioso Hidalgo don Quijote de la Mancha av ein Cide Hamete Berenjena. LAM opplyser at Sancho Panza her blandar dette namnet saman med Benengeli fordi han tenkjer på at arabarane er glade i berenjenas, auberginar (G&K løyser dette elegant ved å kalle forfattaren for Bengel og la don Quijote seie at han har høyrt at dei fleste arabarar er nokre digre benglar). Og så får vi i neste bolk lese kva Sansón, som har eksamen frå vidaregåande opplæring (bachiller) har å fortelje om denne boka.

I dette fyrste innlegget mitt vil eg konsentrere meg om sidene før II.1 begynner (eg har, for å spare tid og plass, gått over til å nemne kapitla på same måten som Luis Andrés Murillo (heretter LAM), redaktøren av den spanske utgåva mi av Don Quijote, gjer: romartal for bindet og arabisk tal for kapitlet). Eg held meg her til denne spanske utgåva, for i den norske utgåva til Grønvold og Kjær (G&K) står berre «Tilegnelse» og «Fortale til læseren». LAM har teke med langt fleire tekster, men fyrst skal eg leggje fram dei mest relevante punkta i innleiinga til LAM:

Introducción Bind I var delt inn i tre hovuddelar. Cervantes har ikkje delt bind II inn på tilsvarande måte, men kritikarane bruker å seie at dei 74 kapitla kan delast inn i slik (i etappar eller fasar):

• I: kap. 1-30: hendingane i Montesinos hole og om biletet til meister Pedro
• II: kap. 30-58: det lange opphaldet til don Quijote og Sancho Panza på slottet til dei to hertugane
• III: kap. 59 og ut boka: ei uventa hending og andres oppfatning av det som Cervantes har fortalt til no
  

Cervantes begynte å skrive bind II i 1609. Bind I hadde vorte enormt populært både i Spania og i koloniane rett etter utgivinga i 1605, forfattaren vart feira – og lova oppfølging. Han vart ferdig med bind II på nyåret i 1615; i mellomtida hadde det dukka opp eit falskt framhald, «el falso Quijote». Prologen skreiv han våren 1615, ved dei tider han vart 67 år. I april begynte helsa å skrante; anten var det levera eller diabetes som var årsaka til at han døydde fredag 22. april 1616 i Madrid, seier han faktisk, enda det var den 23., for 23. april er verdas bokdag fordi Cervantes døydde den dagen. Uansett: Gravstøtta har ingen funne.

Så var det tekstene før II.1:

Fyrst kjem ein TASA, ei slags prisfastsetjing, forfatta av Hernando de Vallejo, som var escribano (skrivar, dommarfullmektig eller notar) i kongens råd, og han seier kor mange maravedís (ei gammal spansk mynteining) boka var verd. Ingen rettleiiande prisar der i garden (eller hoffet), ingen bokskred og ingen rabatt ved kjøp direkte frå forlaget, altså.

Deretter møter vi FEE DE ERRATAS av El licenciado Francisco Murcia de la LLajan som meiner at boka er i orden, før vi får tre tekster som alle heiter «Aprobación», «Godkjenning», skrivne av reelle personar:

• Doctor Gutierre de Cetina seier i sin Aprobación at boka ikkje inneheld noko som er i strid med verken trua eller god skikk og bruk («no contiene cosa contra la fe ni buenas costumbres») – og at ho er underhaldande på ein lovformeleg måte og inneheld mykje moralfilosofi. Poenget er at boka kan trykkjast. Cervantes slapp igjennom sensuren, altså.
  

• El Maestro Joseph de Valdivielso har òg ein Aprobación; han seier det same – at boka ikkje bryt med den heilage katolske trua og god sed og skikk, Han krydrar godkjenninga med sitat frå klassiske forfattarar og seier at ho er til «honra y lustre de nusetra nación, admiración y invidia de las estrañas»: til heider og ære for nasjonen vår og til beundring og misunning for dei andre.
  

• Den siste *Aprobación er lang og er forfatta av El licenciado Márquez Torres, som heller ikkje finn noko å utsetje på romanen, verken teologisk eller moralsk, tvert imot.
  

• Ei anna tekst heiter Privilegio og har, så vidt eg skjønner, med trykking, sal og distribusjon å gjere. Under står «Yo el rey» («Eg, kongen») og at ein Pedron de Contreras har skrive teksten på ordre frå kongen.
  

Om jakten på det gode liv

Aldri før har vi hatt så mange materielle goder, så mye fritid og så mange muligheter som nå. Likevel klager vi verre enn noen sinne. Hvorfor er vi ikke lykkelige? Og hva er egentlig lykke og livskvalitet? Kanskje handler det om å finne noen fellesnevnere for hva som skal til for å leve "det gode liv"? Å finne en balanse mellom rask tid og langsom tid, slik at vi verken stresser oss ihjel eller kjeder oss fordervet ...

Sosialantropologen Thomas Hylland Eriksen leser i et heseblesende og engasjerende tempo sin egen 280 siders bok i løpet av drøyt syv timer, og det er nesten ikke den ting han ikke er innom. Boka, som mer har preg av et morsomt og poengtert talkshow enn et vitenskapelig dypdykk, er etter mitt skjønn meget god og fortjener faktisk å bli lest mer enn en gang. Er det virkelig slik han hevder at alt handler om å ha litt mer enn naboen for å bli lykkelig eller føle seg vellykket? For noen handler det nok mye om dette, mens atter andre rammes av lokalsamfunnets klamme krav til konformitet, hvor man på død og liv ikke bør skille seg for mye ut fra resten av flokken. Ellers risikerer man å bli rammet av misunnelse, sjalusi og sosial utstøtelse. Fordi ens egen vellykkethet i for stor grad minner de andre om deres egen utilstrekkelighet ... Og den prisen - utstøtelse - kan for mange bli så høy at man heller velger middelmådigheten i det lange løp.

Mange ganger underveis begynte jeg å skoggle. Som for eksempel da forfatteren og sønnen sitter i sin relativt lille og lite påkostede båt, og det kommer en svær cabincruiser "seilende" forbi. Da sønnen utbryter at "Å, pappa! Kan ikke vi også få en sånn båt?", ville nok de fleste ha svart noe slikt som at "Er du klar over hvor dyr en sånn båt er?!" Men ikke Thomas Hylland Eriksen! I stedet svarer han at han nok ikke tror at de har det koseligere ombord på sin båt, fordi de f.eks ikke kan kjenne på badetemperaturen med tærne fra sin båt, må bruke masse tid på å rydde og gnikke på alt som er blankt for at det skal skinne (noe de selv ikke behøver å tenke på), bekymrer seg for å få skrammer på båten osv. Og sønnen? Han godtar denne forklaringen helt uten videre, og så fortsetter far og sønn og kose seg i den lille båten deres ... Herlig historie!

Hylland Eriksen problematiserer dessuten om det er veien eller målet som er lykken, og ingen bør bli forbauset over at det er veien til målet som fyller oss med mest lykke. Og kanskje er nettopp dette vår tids svøpe? At vi ikke trenger å vente så lenge på å få oppfylt våre ønsker og mål ... Dermed går vi glipp av gleden ved å gå og vente på noe godt, nyte kriblende forventninger etc. Visst kan man til en viss grad "kjøpe" litt lykke, men anskaffelser av materielle goder og den lykken som følger med dette er dessverre skuffende kortvarig. For før vi får snudd oss, er flatskjermen, den fine nye bilen eller lignende blitt en selvfølge likevel. Som vi så til de grader tar for gitt og derfor ikke ofrer en tanke.

Mange mennesker innser antakelig for sent at det ytre aldri kan bli noe mer enn en kulisse, og at du ikke har noe annet valg enn å ta med deg selv når du drar fra et sted til et annet. Dersom man ikke trives i eget selskap, hjelper det ikke å forflytte seg til et sted med asurblått hav og ellers paradisiske forhold.

Denne boka elsket jeg rett og slett! Jeg synes at Hylland Eriksen på en klok og interessant måte åpnet opp mange porter for meg hva gjelder storeulvsyndromet! Og som forfatteren nevnter opp til flere ganger i boka: Jo flere muligheter vi har, dess mer går vi glipp av. Mange valg som aldri blir tatt, gir seg imidlertid selv. Som når Hylland Eriksen påpeker at han f.eks. aldri kommer til å begynne å spille fiolin og at naboene hans ikke aner hvor heldige de faktisk er!

"Slangen i vårt jordiske paradis heter håpløshet. Du mister til slutt håpet hvis du er ekstremt fattig, men tro om du ikke også gjør det når du er ekstremt rik? Det er lite å løfte seg selv etter håret for om dagen. Drømmene er små, private og stort sett realistiske. Det er neppe bra i det lange løp. Når du tilbringer novemberkveldene med å drømme om en ferie ved en smaragdgrønn lagune på en tropisk koralløy, og kommer deg dit allerede neste år, er drømmen for liten og for realistisk. (Du blir uansett skuffet når du kommer dit og stedet viser seg å være søvndyssende og stillestående.)"

Dersom det ikke hadde vært for at denne type bøker aldri får terningkast seks av meg (dette forbeholder jeg kun bøker jeg mener holder en høy litterær kvalitet), ville nettopp denne boka oppnådd dette av meg. I stedet må den nøye seg med terningkast fem! Og jeg som nettopp har funnet ut at jeg liker Thomas Hylland Eriksens fortellerstemme, kommer til å lese flere av hans bøker i fremtiden!

Det gjør selvsagt jeg også! Her er min:

Rose-Maries litteratur- og filmblogg

Boka er rett og slett helt fantastisk! Men vær forberedt på at den er krevende å lese fordi den favner over så mye. Jeg er veldig sikker på at dette er en bok jeg kommer til å lese om og om igjen.

Ja! Men for ein nedtur å komme frå ein velskriven og fascinerande roman med to interessante parallellhistorier til ein så stor haug med tråder ...

Dei aller fleste av oss er einige om at dette er svært godt skrive. Eg like rkorleis språket flyt og korleis forfattaren skildrar seg sjølv og pyromanen. Skulle berre mangle! Betre enn Knausgård, dette!

Her er dei bøkene i samlinga mi som handlar om Bjørnstjerne Bjørnsons liv og dikting.