Jeg liker ikke mennesker som aldri gjør noe galt, aldri faller eller snubler. Deres dyd er død og lite verd. Livets skjønnhet har ikke åpenbart seg for dem.

Man kan ikke, uten følger for sin helse, dag ut og dag inn si det motsatte av hva man føler, med liv og sjel gå inn for noe man ikke liker, glede seg over noe som bringer en ulykke. Vårt nervesystem er ikke bare innbilning, det er i høy grad en del av vårt fysiske legeme.

For det er jo bare i dårlige bøker at menneskene er delt i to leirer som ikke kommer i berøring med hverandre. Men i det virkelige liv fletter jo alt seg sammen, alt og alle blander seg med hverandre! For et ubetydelig null man måtte være for å spille bare en eneste rolle i livet, for å innta bare en eneste plass i samfunnet, alltid bare bety ett og det samme!

Hva er det studenter er til for, om ikke for at unge piker skal bli forelsket i dem?

Tilbake står bare menneskets medfødte godhet og velvilje ovenfor sin neste, men den står der som en uerfaren, uprøvd kraft, naken og ribbet til skinnet.