Men Chr. Collin skreiv at Østbye enkelte stader var betre enn originalen ...

Eg har vore gjennom store delar av Odysseen på gresk, og heile gjendiktinga til Østbye fleire gonger, men eg har til gpde å finne bevis for at Collin har rett. Men Østbye er stor - han burde ha fått ein statue.

Om en av Nansenshjelpens skjebner

Den jødiske gutten Edgar var sønn av Max og Rea Brichta, ble født i 1930 og vokste opp i Bratislava i det som i dag er kjent som Slovakia. Etter hvert som Hitler-Tyskland okkuperte land etter land i Mellom-Europa, og dessuten gjorde forholdene mer og mer vanskelig for jødene, valgte Max og Rea å sende sønnen Edgar i sikkerhet til Norge.

Totalt ble 37 jødiske barn plukket ut av Nansenhjelpen for transport til Norge. Forut for dette forelå mye arbeid med å innhente tillatelser i et heller lite velvillig byråkrati i Norge. Som en av disse 37, hvorav også Berthold Grünfeld var blant barna, kom Edgar til Norge høsten 1939. På forhånd hadde Nansenhjelpen klarert med pleiefamilier som sto klare til å ta imot barna. Edgar kom som et av ni barn til Bergen, mens de resterende ble igjen i Østlandsområdet. Pleieforeldrene Arne og Agnes Normann bodde i Laksevåg like utenfor Bergen.

Da tyskerne invaderte Norge om morgen 9. april 1940, forsøkte Vidkun Quisling å erklære kupp av statsmakten, bare for å bli satt til side av de tyske invasjonstroppene, som innsatte Reichskommisar Josef Terboven som øverste makthaver i Norge. Arne og Agnes reiste sammen med fostersønnen til Nordfjordeid for å komme unna tysk nærvær, bare for å oppleve at nettopp denne bygda skulle bli sterkt invadert av tyske soldater. Fra før av bodde rundt 600 nordmenn i denne bygda, og nå kom det til 800 tyske okkupanter. Mens familien holdt til i Nordfjordeid, gjorde tilfeldighetene det slik at Edgars tyskkunnskaper kom til nytte. Ingen tenkte vel på at denne lyshårede gutten i realiteten var jøde. Dette kombinert med at han må ha vært utstyrt med bøtter av sjarme og utadvendthet, gjorde at han klarte seg godt, nesten uansett hva som skjedde. Over alt møtte han velvilje og hjelpende mennesker.

I august 1940 meldte pleiefaren Arne seg inn i NS, og senere ble han ordfører i Bergen. Dette skulle i forbindelse med landssvikoppgjøret koste ham dyrt, uten at Edgar egentlig merket noen vesentlige endringer mens dette pågikk. Da kravet til registrering av alle jøder ble pålagt, gjorde pleiefaren intet for å angi sin fostersønn. Mens de åtte øvrige barna som kom til Bergen ble sendt i sikkerhet til Sverige, ble Edgar - det niende barnet - igjen. Nansenhjelpen var nemlig redd for at det skulle vekke mistanke dersom Edgar plutselig ble borte. Dessuten var de engstelige for å pådra seg fosterfarens harme, noe som i verste fall kunne gå ut over sikkerheten også til de andre barna. Vinteren 1942/1943 ble Edgar likevel flyttet til noen andre, og fra han var 14-15 år måtte han mer eller mindre klare seg selv.

Etter hvert ble alle jøder som ikke hadde klart å rømme, internert og sendt med skipet Donau til Tyskland. Samtlige barn som ble sendt ut av Norge, ble umiddelbart gasset i hjel da de kom frem til Auschwitz. De var uansett for unge til å kunne utnyttes som gratis arbeidskraft.

Etter krigen var Edgar besatt av å finne ut hva som hadde skjedd med hans egen familie, og han reiste noe rotløst rundt i Tsjekkoslovakia et par års tid uten egentlig å få noen svar. Svarene fikk han først mange, mange år senere. Etter hvert utdannet han seg til lege og bosatte seg i USA, hvor han fikk fem barn og etter hvert en rekke barnebarn. Uten Nansenhjelpen og hjelp fra mange andre han møtte underveis, ville hans slektsledd ha dødd ut som en følge av Holcaust.

Denne boka gjorde et sterkt inntrykk på meg! Den er for det første godt skrevet, inneholder for det andre en helt spesiell historie og viser for det tredje hvor mye det hadde å si at noen stilte opp for disse jødiske barna i en tid hvor antisemittismen regjerte i hele Europa, og dessverre også i Norge. Selv om mest sannsynlig ingen tenkte seg en slik løsning som Hitler-Tyskland gjennomførte i all sin gru i løpet av krigen ... Midt oppi alt tok imidlertid likegyldigheten også mange liv, for utryddelsen av bl.a. jødene kunne aldri ha funnet sted i den utstrekning den gjorde dersom flere hadde brydd seg.

Forfatteren Frank Rossavik har i forordet til boka redegjort for sin skepsis til å skrive boka i utgangspunktet. "Trengs virkelig enda flere bøker om rett og galt, samt ofre, helter og skurker i dette triste kapitlet av verdenshistorien?" spurte han seg.

Edgar Brichta hadde det godt i Norge, forholdene tatt i betraktning - så godt at han holdt god kontakt med de fleste av dem han bodde hos og ble kjent med under sitt Norges-opphold, ja, selv med nazisten Arne Normann! Uten hans innsats kunne ikke Edgar ha overlevd, og det er han smertelig klar over.

Jeg synes i alle fall ikke at denne boka er et overflødighetshorn! Og jeg har endelig vært borti noen av den typen, som tror at bare Holocaust er nevnt på baksiden av boka, så skal den selge nærmest uansett. Noe av det jeg kanskje likte aller best med denne boka er at det faktisk er en glad-historie, hvor hjelpen den jødiske unggutten fikk, etter hvert ga støtet til et flott og godt liv i voksen alder!

Ut fra mitt totalinntrykk av boka, som er forsøkt holdt i en så objektiv tone som mulig, og med mange kildehenvisninger som viser at forfatteren har belegg for det meste av det han skriver om og ellers er åpen om når han gjetter og spekulerer, synes jeg den fortjener terningkast fem! At på til er jeg blitt kjent med en forfatter jeg ikke visste noe om fra før av, men kommer til å være obs på i fremtiden.

Etter tretten kapittel: Vi skjønner at det er noko som koplar Oliver til måleriet. Og Bill Sikes er introdusert. Det lyt vere ein grunn til at han er med i forteljinga ...

Dickens har altså klart å skape interesse hos "the intelligent reader" for korleis dette skal utvikle seg - heilt nødvendig, for romanen vart fyrst seld som hefte, som ein føljetong.

Gode observasjonar!

Jo, eg har sagt før her ein gong at i 1615 var bind I godt kjent rundt om. Ikkje så rart!

Da var to vise damer tidleg ute med innsiktsfulle kommentarar, og fordi det for meg er forbi med ferie og avspasering, vil eg få mindre tid enn før til å fordjupe meg i og informere om kommentarane i den spanske utgåva.

Så eg har ikkje så mye å føye til. LAM seier at namnet Sansón gir assosiasjonar til den sterke Samson i Det gamle testamentet, men eg ser ikkje heilt poenget ved dette.

Eg er einig med Hedvig når ho peikar på den korte tida som har gått etter den andre utferda. På den andre sida, om vi nå held oss til dei historiske og ikkje dei litterære kjensgjerningane, opplyser LAM at det alt i 1611 hadde komme ti utgåver av DQI.

I II.3 er det ei omskriving av eit uttrykk hos frå Horats: aliquando bonus dormirat Homerus (G&K skriv quandoque bonus dormitat Homerus, slik det eigentleg står hos Horats i Ars poetica). Uttrykket stultorum infinitus est numerus er henta frå Fork 1,15, men omsetjinga til norsk er litt forskjellig frå Vulgata, der det står at talet på dei som ikkje veit – dårar, kanskje – er uendeleg. Ja, det kan det vere noko i.

I II.4 sier G&K at replikken «Eso es cosa fácil …» («Det lar seg lett gjøre og er ingen ny opfindelse») blir sagd av Sansón, men den spanske utgåva er utan denne informasjonen, og LAM seier at det er umogleg å vite om det er Sansón eller don Quijote som seier dette. I alle tilfelle har vi her å gjere med nok ein allusjon til Orlando Furioso.

Elles i II.4 spør don Quijote om ikkje forfattaren har lova ei oppfølging. LAM seier at det gjer han ikkje i bd. I, men derimot i prologen til Novelas ejemplares.

LAM har fleire kommentarar, men dette lyt klare seg. Eg ser at vi saman klarer å halde orden på hendingane – og takk til annelingua for fornuftig inndeling av øktene.

Eg bør vel prøve å få lese denne romanen (men når?), for tittelen er den same som hos Sjolokhovs serie om kollektiviseringa (langt svakare enn Stille flyter Don) - og tittelen er nok ikkje tilfeldig vald ...

Så godt å vere tilbake i barndommens Oliver Twist, denne gongen i original språkdrakt og i uforkorta utgåve!

Eg har ennå ikkje lese så mykje som ein firedel, men eg koser meg over korleis Dickens hudflettar samfunnet ved hjelp av ironi og satire, korleis han viser den råe vaksenverda gjennom eit barns auge og ikkje minst korleis han begynner å leggje ut tråder som vil bli nøsta opp: Vi har hørt om fødselen, vi har så vidt møtt Nancy og vi ser korleis Mr. Brownlow undrar seg over trekk i ansiktet til Oliver ...