Bokelskere.no

Her er min omtale:

En dag ankommer Ulf Vågsvik den imaginære nordmørske øya Vaksøy. I nær fortid har han har skiftet navn og han har planer om å avlegge kvinnen Berit et uanmeldt besøk. De to kjenner hverandre fra før. Fra hvor får vi imidlertid ikke vite. Vi får heller ikke vite hvilken fortid Ulf har, men det som i alle fall er temmelig åpenbart, er at han har en fortid det haster med å få lagt bak seg. Ulf er for øvrig godt over middagshøyden i livet. Han har fått en generell invitasjon fra Berit om å komme på besøk, men det hun ikke vet er at han har planer om å bli. For godt ...

Det har vært spekulert på om Ulf egentlig er en forkledd Elling, men det vil jeg på det sterkeste ta avstand fra. Ulf er ingen nevrotisk sjel, slik Elling er/var det, selv om også han har ett og annet han er engstelig for. Han står dessuten mye mer støtt på sine egne bein. På den annen side er det nokså klart at han har en fortid som både er vond og smertelig. Og at Ulf har sett lenger inn i dypet av sin mørke sjel enn de fleste andre, er hevet over enhver tvil.

Dette er ikke den blant Ingvar Ambjørnsens bøker som har gjort sterkest inntrykk på meg. I begynnelsen av boka lurte jeg på om jeg skulle fortsette, for jeg syntes liksom aldri at det løsnet ordentlig. Samtidig har jeg aldri avbrutt noen av Ambjørnsens bøker tidligere, så jeg tenkte at jeg absolutt burde gi den en sjanse. Det er jeg glad for at jeg gjorde, for boka kom seg betydelig etter hvert.

Boka har ikke mye ytre handling. Derimot skjer det mye på det mer indre planet, og midt opp i alt blir vi vitne til at kjærligheten vokser i det stille. Etter hvert kommer forholdet mellom Ulf og en 12 år gammel gutt, som har trukket seg inn i seg selv, til å stå nokså sentralt. Og under den tilsynelatende lykken han finner med Berit, kvinnen som får ham til å føle at han har kommet hjem, lurer det et mørke, skjult i hans sjels irrganger ... Og så er spørsmålet om han egentlig kan komme bort fra seg selv og sin egen fortid når det kommer til stykket likevel ...

Mye av den mollstemte stemningen i boka gjenkjenner jeg fra Ambjørnsens noveller, som kjennetegnes av vakre naturskildringer, mye mørke både av utvortes og innvortes art og av mennesker som lever litt på siden av det mer etablerte samfunnet. Dette er i det hele tatt noe som går igjen som en rød tråd gjennom hele Ambjørnsens forfatterskap. Ambjørnsen bruker ikke store ord, og det gjelder å konsentrere seg godt dersom man skal få med seg alle nyansene i hans fortellinger. Mye ligger nemlig mellom linjene.

Selv om jeg til å begynne med var skuffet over boka, gikk dette over etter hvert som jeg mer og mer gjenkjente den gode, gamle Ambjørnsenske stilen. Og i valget mellom terningkast fire og fem, har jeg endt på en svak fem´er. Det er først og fremst det sterke språklige uttrykket i boka som gjør utslaget i forhold til fem´eren, mens det er det noe svakere drivet over historien som trekker noe ned.

Det kan du da ikke mene?

Jeg tenker at begrepet "snobb" eller for den saks skyld "snobberi" - uansett på hvilket område man bruker dette - har med nedlatende holdninger å gjøre, og ikke med at man er kvalitetsbevisst. Uansett hvilken litteratur man måtte like, kan jeg ikke skjønne at en smak i seg selv kan karakteriseres som snobbete. Men i det øyeblikket man begynner å se ned på andre fordi disse i egne øyne ikke har så god smak som oss selv, da er man over i snobberiets verden. Og det er en uting, mener nå jeg!

Begrepet "snobberi" misbrukes for øvrig etter min oppfatning vel mye. Når man karakteriserer andre som snobbete utelukkende pga. deres smak (som nødvendigvis er annerledes enn ens egen smak), synes jeg dette sier mer om den som kommer med karakteristikken enn den som får den ...

Det er uten tvil Donna Tartts "Den hemmelige historien"! I boka beskrives en snikende uhygge, som krøp inn under huden på meg. Et mesterverk!

Det er noen år siden jeg leste denne boka, men det jeg husker er at den gjorde et dypt, dypt inntrykk på meg! Kampen for overlevelse, sultkatastrofer når ris-sesongen slo feil - dette ga for mitt vedkommende nyheter vi hører på TV et slags menneskelig ansikt. For uansett hvor fattige disse menneskene var, var de opptatt av de samme, store spørsmålene som menneskeheten for øvrig er opptatt av. Av slektens gang, hvordan sikre seg mot all verdens ulykker, sørge for såkorn og nok mat til neste sesong etc. En sterk bok!

Fint det der med Holberg. Eg trekte kanskje fram ein del parallellar på det generelle planet da vi dreiv med bind I (draum og røyndom, kva verd er den verkelege). Fint med konkret parallell, ja.

Bøker som inneheld tekster på både gresk og russisk og/eller bøker med omsetjingar frå både gresk og russisk

Bøker med tekster på både gresk og latin og/eller omsetjingar frå både gresk og latin. Pluss litt sekundærlitteratur.

Ættesogene er prega av ein knapp stil, veksling mellom scener og referat, underdriving og ein autoral og referarande synsvinkel. Skal ei ættesoge dramatiserast, lyt ein bruke heilt andre litterære verkemiddel. Og det har Radioteatret gjort. Resultatet har vorte eit rått, sydande, framfust, ironisk og levande stykke der vi - gjennom vår tids øre - får høre kva som kunne ha vorte sagt og tenkt der soga referer på sin ordknappe måte. For herer det liv frå fyrste stund, eller frå fyrste hogg, dvs. når hovudpersonen bruker øksa på leikekameraten. Mye er lagt til, og deter gjort på ein så artig måte at får å gjere med ein satire, ikkje berre over vikingtida, men òg over vår eiga tid: Egil Skallagrimsson blir ein Dickie Dick Dickens i kamp mot fortidas Jim Kjøtthue, Eirik Blodøks. Lytt og le!

Og eg har lese ein stad at Dickens godt kunne ha teke hardare i for å skildre skolemeistrane slik dei kunne vere på verste. Forferdelege saker, ja.

De rien. Her er Yves Montand.

Esel? Sa eg esel? Eg ser at G&K set rucio, dyret som Sancho Panza rir på, om med «esel», mens W bruker «gråskimmel». Ordbøkene mine seier litt forskjellige ting her, men interessant er at Cappelens ordbok skriv (1) «esel» og (2) «dyr med lys el. grå pels», «lysebrun, blakk, hvitspraglet».

Uavgjort? Men Gustav Doré, som har illustrert G&K-utgåva mi, har teikna eit dyr som eg synest liknar på eit esel …

Eg er einig med annelinga i at det er interessant å samanlikne forskjellige omsetjingar. Og ein kan aldri pass på nok. Her skriv G&K, friskt og freidig, at ein ikkje skal kaste perler for svin. Det skal ein jo ikkje heller; eg tumlar ofte med tanken om å skrive libretto til ein ny opera, Perlekastarane. Orda kjem frå Jesus, og det er ikkje dei Cervantes bruker i det heile tatt: «no es la miel…., etcétera,» står det der: «Det er ikkje honning…., osb» - det er ikkje honning for munnen til eselet, heiter det i eit ordtak, seier Lam: «Det er ikkje honning for eselmunn,» står det hos W, som her går opp i leiinga. I ordtaket blir det brukt asno for «esel». Kanskje er dyret til Sancho Panza ein gråskimmel likevel? For gråskimmel og esel er da ikkje det same?

Vi får kose oss over det som vi skjønner: «No huye el que se retira,» seier don Quijote, og han er vel neppe den einaste krigsmannen i historia og litteraturen som vel å trekkje seg tilbake framfor å flykte … Og el barco encantado, den «fortryllede» (G&W) eller «berømmelige» (W) båten (uavgjort igjen, eller, slik eg ser det, er G&W eit lite esel- eller gråskimmelhovud føre?) er, som vi kunne tenkje oss, eit velkjend motiv i riddarlitteraturen, opplyser LAM.

Der Sancho Panza hos G&K forvekslar distans med dans, held W seg til latinen - longinqui og logincus. Som hos Cervantes. Eg begynner å få sansen for W, ja. Hos G&K les vi om «jevndøgnslinjen» og «løgnslinjen», og W bruker «jevnløgnslinjen». Flott ord! Det spanske ordet er leña, «ved» og «juling, straff».

G&K har ei artig omsetjing, som rimer, attpåtil, av prestens ord om riddaren: «Denne Don Quijote eller Don Idiote, eller hvad han nu heter». W skriv «Denne don Quijote, eller don Fehode eller hva han nå heter» - bra, det også, med tendensar til rim også her. For det har ikkje Cervantes: «don Tonto». Ordet tonto tyder «idiot», «tulling», «dumskalle» … - eg kan hugse frå barndommen at vi las om «den ensomme rytter», «The Lone Ranger», var det vel i original, og denne helten (i 1950-åras riddarromanar?) hadde ein medhjelpar frå den amerikanske urbefolkninga som heitte Tonto, utan at vi den gongen kunne nok spansk til å problematisere namnebruken.

Eg har denne gongen sett mest på omsetjingane. Og skjønt at ein ideelt sett bør lese begge dei norske parallelt med den spanske originalen.