Tone Selboe skreiv i Morgenbladet for 4.-10.11.2011 eit bokessay om den siste Dickens-biografien. Her seier ho det same som eg har svara deg om føljetongprinsippet - bortsett frå at ho seier at alle romanane hans vart til på denne måten.

Mtp. det siste du spør om: Nei, selvfølgelig ikke! Men jeg tror det noen av de andre debattantene her er mer opptatt av er at mangel på formell utdanning heller ikke utelukker at du kan være en dyktig anmelder ... ;-) Det er nok absolutt færre av dem (dvs. dyktige anmeldere uten utdanning versus med utdanning), men de er der like fullt.

Kjedelig rammefortelling, men spennende "roman i romanen"

Jeg er en av dem som faktisk likte forfatterens bok "Øya". Vel vitende om at "Hjemkomsten" ikke akkurat har blitt skrytt opp i været, valgte jeg likevel å lese denne boka. Planen var å lese den før jeg dro på ferie til Spania (en tur som bl.a. innbefattet Granada), men så langt kom jeg altså ikke. Men først litt om handlingen i boka ...

Sonja giftet seg for noen år siden med James. De er midt i 30 årene, og lever for så vidt et vellykket liv, men ekteskapet er like fullt på hell. At de ikke har fått noen barn er ikke avgjørende for deres ekteskapelige lykke. Verre er det at ektefellene har glidd fra hverandre. Alt de gjør sammen er å arrangere selskaper eller delta i slike, og som for James´vedkommende inkluderer alt for mye drikking. Han har en tendens til å latterliggjøre Sonjas spesielle interesse for dans, og han ønsker ikke at hennes interesser skal komme i veien for ham.

Sonja og hennes venninne Maggie begynner på dansekurs i London, og etter hvert fører dette til at de reiser sammen på ferie til Granada for å perfeksjonere dansen. I skyggen - eller kanskje helst i lyset? - av byens mauriske storhetstid, hvor palasset Alhambra rager over byen, blir de bl.a. kjent med tapaskulturen i Granada. Ved et slumpetreff blir Sonja kjent med den eldre kaféinnehaveren Miguel, som har en spennende historie å fortelle om eierne av den baren han driver.

Sonja skjønner at hun må tilbake til Granada, for hun er rett og slett nødt til å høre mer om hva Miguel har å fortelle. I mellomtiden har hun funnet noen gamle bilder av moren sin, som i sin tid forlot Spania og senere giftet seg med hennes far. Miguels historie drar Sonja tilbake til den spanske borgerkrigen, som førte til at landets innbyggere ble tvunget på flukt fra Francos tropper. Datteren av familien Ramirez, Mercedes, danset på den tiden flamenco og hadde forelsket seg i gitarspilleren Javier. Borgerkrigen førte til at hun bega seg til fots for å lete etter ham. I mellomtiden havnet hennes yngre, homofile bror i Francos klør. Hele familien ble splittet.

Mens Mercedes beveger seg til fots gjennom Spania, får vi høre mange detaljer fra den blodige spanske borgerkrigen. Blant annet er også bombingen av den baskiske byen Guernica viet plass i boka. Til slutt havner Mercedes i Bilbao, uten å ha funnet sin elskede Javier. Og så er spørsmålet om hun skal våge å bli eller flykte fra det hele og over til England? Hvilke valg har hun i en tid da hele Europa er på randen av sammenbrudd og krig. Og vil hun noen gang få se igjen Javier?

De om lag 3-4 første CD´ene av i alt 14, var så kjedelige at jeg faktisk vurderte å gi opp hele boka. Men akkurat da jeg var der at jeg for alvor vurderte å legge den til side, begynte den så smått å ta seg opp. Årsaken var at temaet da vekslet over til den spanske borgerkrigen. Dermed steg min interesse igjen. Men hvorfor Hislop måtte pakke inn historien om den spanske borgerkrigen i nøyaktig samme form som "Øya", med samme ytre handling (kvinne gift med kjedelig mann søker sin mors hemmelige historie i et annet land, finner seg selv og bestemmer seg for å skilles), skjønner jeg ikke.

Det jeg opplevde som originalt og et litt spennende fortellergrep i "Øya" (som senere er blitt kopiert av flere andre bestselgende kvinnelige forfattere), blir i "Hjemkomsten" kun en kjedelig repetisjon. I stedet for å skrive 500 sider (som virkelig var altfor mye i dette tilfellet), kunne hun med fordel ha kuttet ut hele rammefortellingen og gått rett på den spanske borgerkrigen. Dermed hadde hun antakelig sittet igjen med rundt halvparten av boka, jobbet litt mer med språket, som ikke er dårlig, men som mangler et hvert tilløp til litterære virkemidler (for å sitere en annen bokelsker jeg har stor respekt for) - og da tror jeg at hun som forfatter hadde kommet mer styrket ut av det hele. Slik det er nå vil jeg betenke meg veldig før jeg går i gang med en ny bok fra denne forfatteren. Jeg er i tvil om jeg skal gi terningkast tre eller fire, men faller ned på en firer. Hun skal ha for at hun har satt seg grundig inn i den spanske borgerkrigen! Noe trekk riktignok for at det ble litt for mange "tilfeldige" sammentreff på slutten, men den slags kunstneriske friheter er vel uansett ikke ulovlige ...

I denne boka skriver forfatteren om sine år som internert "pasient" på psykiatrisk klinikk - en straff han fikk fordi han hadde skrevet samfunnskritiske artikler mot det russiske regimet. Etter press fra Vesten slapp han gjennom Jernteppet. Livet i Vesten ble imidlertid ikke helt slik han hadde tenkt. Det som har gjort sterkest inntrykk på ham er den likegyldighet folk fra Vesten har til grunnleggende borgerrettigheter som frihet, retten til å velge, ytringsfriheten etc. Samt hangen til å la oss underholde av intetsigende ting ... Sånn sett en meget tankevekkende bok!

Bøker i samlinga med tekster frå fleire land i den engelskspråklege verda

Vår store kunsthistorikar H.P. L'Orange var relativt ung da han i 1932 gav ut Mussolinis og cæsarernes Rom i billeder fra reguleringen og de siste utgravinger. Det var ikkje Mussolinis styre; den farlegaste motstandaren åt den fascistiske diktatoren, Antonio Gramsci, hadde da sete i fengsel i seks år. Likevel viser nordmannen at han var fascinert (!) av Mussolini og dei arkeologiske utgravingane som statsleiaren sette i gang. Dette blir nyttig lesing om ei interessant side ved mellomkrigstida: På den eine sida kan vi i dag nyte resultatet av utgravingane frå denne tida, og seinare, sjølvsagt, og på den andre sida kjem vi ikkje utanom at utgravingane tente Mussolinis politiske prosjekt: Det han såg som Italias stolte fortid, skulle fram i lyset og gå inn i fascismens ideologi om eit stort Italia. Dette ser ikkje L'Orange i noko kritisk lys; derimot skriv han stolt om korleis han med ærefrykt intervjuar Mussolini ...

Eit interessant tidsdokument, altså, med flotte tolkingar av arkeologiske objekt og ikkje minst sjeldant presise "lesingar" av arkitektur og kunst i byen over alle byar. Glad eg fann denne boka på eit antikvariat i Oslo i vår.

Mine altfor få antologiar frå det tysktalande språkområdet.

Eg har nå sett ferdig dei 12 episodane av Oliver Twist i BBcs The Charles Dickens Collection. ein dvd i ein "Charles Dickens Box" eller noko slikt som eg kjøpte i julegåve åt meg sjølv i fjor. Eg har sett frå éin til tre episodar ein kveld i veka, anten fredag, laurdag eller sundag. Helst ville eg ha hatt eit heilt fast tidspunkt, med neter, sukkerfri sjokolade og raudvin eller portvin, men ettersom eg er einig med Bibelen i at det ikkje er godt for mennesket å leve aleine, jenkar eg meg etter den andre her i huset. Men i kveld er eg ferdig med dei 12 episodane, og reaksjonen min er todelt:

For det fyrste: Dickens karikerer; det er noko av poenget, noko av heile prosjektet hans (det er så moderne å snakke om "prosjekt"). Men han gjer det lunt, med hint, og med humor. Ingen gjer han dette etter.INGEN. Men enkelte av skodespelarane overspeler, og da blir resultatet overdriving, og alt det lune, det som vi humrar til, forsvinn.

For det andre: Ja, det er så, men som heilskap er desse 12 episodane store. Å, så godt å sjå på det frodige folkelivet i London i fyrste halvdelen av 1800-talet! Her er fleire store scener, som eg humrar til og bøyer meg i støvet for: Ikkje minst tenkjer eg på jakta på Bill Sikes der oppe på taka, og - særleg - på scenene med Nancy. Dette er gripande, dette er livet, dette er Dickens på sitt beste, fordi han skildrar livet slik det er, med alle fasettane som tenkjast kan. Og her har også Bill Sikes sin plass. Og Fagin: han blir spelt av Eric Porter, som spelte Soames i The Forsyte Saga, frå slutten av 1960-åra. Gledeleg gjensyn! Neste fredag skal eg sjå på ein spelefilm. Å, så godt å ha starta feiringa av Dickens-året!

Har prøvd å rette overskrifta. Vanskeleg å gå inn i andre folks hjerne ...

Ja vel. Du har mest. Om både Ibsen, Bjørnson og Hamsun. Kanskje er eg breiare. Men "In der Beschränkung zeigt sich erst der Meister". Eg kastar inn handkledet (på dette området).

Nyttig oversikt!

Eg har drive mykje med Holberg både som student, lektor og for meg sjølv, så eg har visst i mange år at Hioøberg bygde på ein Bidermann, og eg slo opp ein stad da eg skulle skrive innlegget for å sjå kva boka heitte og når ho kom; kanskje var det Wikipedias artikkel om Jeppe pa Bierget? Fint at du har sett på årstala og tenkt, midt på natta til og med, og eg reknar med at om det ikkje var direkte påverknad, så var motivet med den forvandla bonden kjent. Vi lærer og lærer.

Heldigvis for oss lesarar har ikkje II.35 så mange utfordringar; LAM har faktisk nesten ikkje kommentarar til det lange diktet, som derfor ser ut til å vere skrive av Cervantes utan allusjonar og referansar.

W skriv at det var ein pønitent i kvar vogn; G&K bruker «en der gjør kirkebod». Dette er i og for seg greie omsetjingar av «un diciplinante de luz», men lesarane går på denne måten glipp av det LAM seier er forskjellen mellom en «un diciplinante de luz»(«lys») og «un diciplinante de sangre» («blod»). Dei sist nemnde angrande syndarane ber altså ikkje lys og faklar, men blir piska. I følgjet ser vi òg «una ninfa» og ein kar med spesielt fine og lange klede, rozagantes, som er «la mesma figura de la muerte», «selveste dødens ansikt».

Balladen opnar med «Yo soy Merlín», men LAM gjer oss merksame på at i II.23 var det Merlin som i hola forheksa Durandarte og Belerma, men her er Merlin den vismannen som seier korleis dei skal løysast frå forheksinga.

Men eg tenkte at eg skulle undersøkje litt om dei skjellorda som dQ lèt hagle over SP: W skriv

Å, du ulykkelige væpner, du hjernetomme sjel med hjerte hårdt som korkek og et forherdet indre dekket med kampesten og flintesten!

G&K har

O du elendige våbendrager, din pjalt, din ufølsomme hund, dit uhyre!

Cervantes vil sikkert ha eit ord med i laget, han òg:

¡Oh malaventurado escudero, alma de cántaro, corazón de alcornoque, de entreñas guijeñas y apedernaladas!

Éin ting er at G&K verkar litt raske på labben her med å slå saman uttrykk og vere friare enn W. Men kva seier dQ eigentleg etter å ha vendt seg til den elendige våpendragaren? Hjernetom eller pjalt – det er spørsmålet. Han blir altså kalla alma de cántara, og alma er «sjel», så kva slags sjel har eller er han? Substantivet cántara tyder «(mælke)junge», det kan vere eit rommål («godt 16 liter») og det kan vere det same som cántaro: «stor hankekrukke; vandkrukke», ikkje nokon kompliment i noko tilfelle, sikkert. CLAVE seier det same, presiserer at målet er 16,1 liter og fortel at ordet kjem av det latinske cantharus, beger med to hankar, men seier ingenting om det som skjellsord. G&Ks pjalt har eg heller ikkje hørt som skjellord, men eg ville ikkje like å bli kalla det. Meiner Cervantes at dQ samanliknar sjela til væpnaren med ei tom krukke, og er det derfor W seier «hjernedød»? Kanskje er det ikkje så dum ei løysing – i alle høve betre enn «pjalt».

Andre som har idear? Eg skal lufte saka for henne som eg har slege pjaltane mine saman med, min praktiske livsledsagar.

Og du har sett at eg skriv om Jacob Bidermanns roman Utopia - og ikkje den meir kjende Utopia av Thomas More?

Bøker om Jens Bjørneboes liv og forfattarskap

;-) Takk for hyggelige ord!

Ja, det brukte eg for ganske nøyaktig to år sidan ...

Nei, ikkje i farta, men eg ser at Ellen har ordna opp. Svenskane er forresten verdsmeistrar i gode dikt i dødsannonsar. Er eg i Sverige,kjøper eg svenske aviser, og eg ser da alltid etter slike lyriske minneord - som "Døden tänkte jag mig så", av Bo Setterlind.

Takk for det! ;-) Jeg er jurist og jobber innenfor ledelse. Jeg kunne nok godt tenke meg å skolere meg mer innenfor litteraturvitenskap, men tiden strekker dessverre ikke til. Jeg bare leser og anmelder, men har en drøm om å skrive noe selv en gang ... Sikkert som veldig mange andre. ;-)

"- Bare en vanlig jævlig eik, sa gutten til treet. - Snaue femten meter høy, det er ikke mye å være kry av.

• Og ikke er du hundre tusen år heller.

• Snaut hundre, sa han og tenkte på farmoren sin, som var nærmere nitti og bare en vanlig gnålete kjerring.

Navngitt, oppmålt og sammenlignet fjernet treet seg fra gutten.

Men fremdeles kunne han høre at det sang i den store kronen, vedmodig og bebreidende. Da grep han til vold og pælmet den runde steinen, som han så lenge hadde spart i bukselommen, rett inn i stammen.

• Nå tenker jeg du holder kjeft, sa han.

I samme øyeblikk ble det store treet taust, og gutten, som visste at noe vesentlig hadde skjedd, svelget klumpen i halsen og ville ikke kjennes ved sorgen." (side 7)

Slik innledes boka om Simon og eiketrærne, som så mange har trykket til sitt bryst og erklært som noe av det beste de har lest noensinne - en bok Marianne Fredriksson (født i 1927, død i 2007) skrev i godt moden alder. Innledningen bærer bud om noe nærmest poetisk, og det er vel blant annet dette som har gjort at så mange elsker denne boka.

Simon Larsson vokser opp som adoptivsønn av Erik og Karin. Senere viser det seg at hans mor - Karins søster - ble besvangret av en jødisk spillemann. Naiv som hun var trodde hun lenge at hennes romanse med denne spillemannen var en slags drøm, og hun skjønte ikke før barnet var nesten fullbårent at hun faktisk var gravid. Siden hun ikke var gift, måtte hun gi fra seg barnet, og hennes barnløse søster fremsto dermed som et godt alternativ for sønnen hun etter hvert fødte.

Vi befinner oss i Gøteborg før, under og etter andre verdenskrig. Selv om Sverige ikke deltok i krigen, kunne jødehatet merkes svært godt også der. Simon vokser opp med bevissthet rundt at han er av jødisk avstamning, men det er først etter at han møter Isak, som også er jøde, at han blir mer bevisst sin egen opprinnelse. Isak kommer fra Berlin, og har så vidt unnsluppet nazistene.

Vi følger Simon og Isak fra de er i tiårsalderen og frem til de er rundt tredve år gamle. Der Isak tilsynelatende meget lett forserer de utfordringer han står overfor gjennom livet, strever Simon mer med å finne et slags fotfeste for sin egen identitet. Mye faller riktignok på plass den dagen han endelig får vite hvem hans mor og far var, skjønt vissheten om at hans mor ikke ville ha ham, plager ham sterkt. Underveis skjer merkelige ting, og noen ganger er det vanskelig å skille det virkelige fra det uvirkelige. Simons utvikling forvanskes av problematiske følelser som misunnelse og sjalusi mht. hva Isak får til med sitt liv, og som han selv ikke mestrer. Isak er født inn i en overklassefamilie hvor mye tas som selvsagt, mens Simon har vokst opp under nokså enkle kår. Men på tross av alle ulikhetene dem i mellom, er de nærmest som brødre å regne. Vi blir også vitne til hva litt for tette bånd mellom adoptivmoren Karin og Simon gjør med ham i hans løsrivelsesprosess.

Denne boka er svært vakker og vár, og er nydelig skrevet! Samtidig som det fortelles om mange hverdagslige trivialiteter, er det både dybde og mange lag i historien - så mange at jeg er sikker på at man kan lese denne boka flere ganger og stadig oppdage nye sider ved den. Katja Medbø var absolutt den rette til å lese denne boka! Jeg tror ikke dette er siste gangen jeg leser den - særlig ikke fordi jeg nettopp har kjøpt papirutgaven som akkurat nå selges for 59 kroner (innbundet) i Bokklubben. I mellomtiden kom jeg over lydbokutgaven på biblioteket og valgte derfor å høre på lydboka i stedet. Her blir det terningkast fem!