Siste anskaffelse på bokfronten er Min kamp 6 av Knausgård! Hvem ellers?

Eg er inne i ein god periode for tida og les ein del i boka. Eg er einig med deg og andre som seier at kvaliteten varierer.

På fredagar har eg forresten fått ein god rutine etter arbeid: Rett til svømmehallen med tusen meter før badstu, så middag og deretter ein eller fleire episodar med Dickens på dvd. I går begynte eg på Nicholas Nickleby og såg ein episode på ein time. Både Newman Roggs (Robert James) og Squeers (Derek Francis) såg slik ut som deiskulle, ja! Dette er kanskje den BBC-versjonen som ein del av dykk har sett i fjernsynet. I alle fall lovar dette godt!

Jeg skal lese den, og boka er allerede i hus. Selvfølgelig har jeg lest de fem foregående! Dessverre må jeg vente et par ukers tid før jeg får begynt på 6´eren, pga. en del andre presserende lese-oppgaver ... og det er bare SÅ kjipt!

Den egentlige historien om Henry M. Stanley

Tomm Kristiansen (f. 1950) er først og fremst kjent som utenrikskorrespondent for NRK. Han var utplassert i Afrika i to perioder, og dette har gjort at han har en helt unik kjennskap til forholdene i denne verdensdelen. Dette har ført til utgivelse av flere bøker om Afrika, bl.a. "En vakker dag" som utkom i 2006. Det var denne boka som gjorde at jeg for alvor oppdaget hvilken fantastisk forteller Tomm Kristiansen er! Bøker som "Presidentens mann - oppdrag i Sør-Sudan" (utkom i 2009) og "Utenriks - hendelser verden ikke må glemme" (utkom i 2008) ligger allerede på vent hos meg. Dersom jeg gjennom mine omtaler av bøkene hans klarer å få flere til å bli oppmerksom på dem, er dette svært gledelig! Her kommer man nemlig dypere inn i Afrikas historie enn det som er mulig gjennom mediene for øvrig.

I "Mørk safari" forteller Kristiansen historien om Henry M. Stanley, en mann verden frem til 1998 stort sett hadde hørt heltehistorier om. Etter å ha lest "Mørk safari" bør ingen være i tvil: sannheten om denne mannen er mer sammensatt enn som så! Allerede i bokas forord settes stemningen:

Hans legendariske reise inn i det mørke og ville Afrika tilhører gutteboklitteraturens førstedivisjon... Etter å ha bodd noen år i Afrika, opplevde jeg at historien om eventyreren fikk andre farger... Da ble fortellingen anderledes, og ikke for barn.

Henry Morton Stanley ble født i Denbigh i Wales i 1941, og døde i London i 1904. Opprinnelig het han John Rowlands, men omstendighetene førte til at han fikk lov til å ta navnet Stanley. Stanley var journalist og er mest kjent for sine oppdagelsesreiser i Afrika, hvor han jaktet på den forsvunne misjonæren David Livingstone. Stanley fikk også en stor betydning gjennom grunnleggelsen av Kongo. Dessuten kartla han Nilen- og Kongoflodens kilder.

Gjennom å sammenligne en rekke skriftlige kilder - 32 i alt - har Tomm Kristiansen forsøkt å komme til bunns i hvem Stanley egentlig var. Var han den helten av en ekspedisjonsleder som verden frem til da hadde ønsket å oppfatte ham som, eller var han en brutal despot som undertrykket de afrikanerne han kom over under sine ekspedisjoner? Virkeligheten lå kanskje et sted midt i mellom, slik den gjerne gjør når sannheten skal oppsummeres etter store menns (eller for den saks skyld kvinners) endelikt ...

I første rekke plukker Kristiansen fra hverandre Stanleys sørgelige barndomsskildringer i selvbiografien hans. Mye av det som fremkommer der, stemmer rett og slett ikke med virkeligheten. Det som imidlertid stemmer er at Stanley, eller Rowlands som han opprinnelig het, slo seg opp fra fattigdom til å bli en mann av betydning. For spesielt interesserte anbefales det å ta en nærmere titt på en artikkel om mannen i Wikipedia. Her får man de "tørre" fakta - i Kristiansens bok de levende fakta!

Historien om Stanley og de grusomhetene vi etter hvert får høre i "Mørk safari" må for øvrig forstås ut fra den konteksten dette foregikk i. Vi befinner oss i siste halvdel av 1800-tallet, og forholdet mellom afrikanere og europeere var ikke det beste etter en århundrelang utbytting og slavehandel. Relasjonen bar nok derfor preg av manglende tillit og ikke minst en hel del gjensidig frykt. Når europeerne med Stanley i spissen kom med sine glassperler og andre varer i den tro at dette ville bety mye i handelen med afrikanerne, men i stedet ble møtt med et regn av giftige piler og fientlighet, handlet det kanskje først og fremst om hvem som skulle overleve? Jeg vet ikke, men det er i alle fall nærliggende å tenke dette. Uansett er det ikke til å komme forbi at europeerne, som var utstyrt med skytevåpen, var de mest brutale. Stanley var intet unntak i så måte.

Det er en spennende reise Kristiansen drar oss gjennom! Ikke bare får vi inngående kjennskap til hvem Stanley egentlig var, for få - om noen? - har gravd så dypt som Kristiansen - men i tillegg får vi også vite hvilke utfordringer Stanleys ekspedisjoner ble utsatt for i jungelen. Ville dyr, insekter, tropesykdommer, fuktigheten, den brennende sola, manglende pengestøtte ... Nettopp forfatterens spesielle kjennskap til dette kontinentet gjør at han klarer å levendegjøre historien om de strabasiøse reisene gjennom Afrikas jungel slik han gjør. At det er forfatteren selv som er oppleser, er utelukkende en fordel. Som et tilleggsmoment får vi som lesere (eller tilhørere) merke hans voldsomme engasjement for saken, der han tordner løs på teksten! Her blir det terningkast fem!

Helt til slutt tar jeg med en interessant bokanmeldelse som ble ført i pennen av Markus Markusson i Dagbladet 17.11.1998.

Denne omtalen kan også leses i bloggen min.

En midtlivskrise med sus over

Peter og Rebecca Harris er et par midt i førtiårene. De bor i en stilfull og moderne loftsleilighet på Manhattan; han er kunsthandler og hun redaktør i kunst- og kulturmagasinet Blue Light. Deres eneste barn, en datter, har flyttet hjemmefra, etter nokså store konflikter mellom henne og faren får vi etter hvert vite, og nå ligger livet altså foran dem slik at de atter kan nyte sitt otium uten altfor mange forstyrrelser i deres dagligliv. For å sitere fra forlagets presentasjon av boka: "De er respekterte samtidsurbanister med all grunn, skulle man tro, til å være lykkelige."

Men så dukker altså Ethan, Rebeccas yngre bror, opp ... Mistaket eller Mizzy som han også kalles innad i familien. Dermed forrykkes den skjøre balansen mellom ektefellene på ny, men det på en helt annen måte enn noen av dem kunne ha forestilt seg på forhånd.

Som en vandrende katastrofe entrer Mizzy det velordnede livet til Peter og Rebecca. Han insisterer på at han har sluttet med dop, men det viser seg nokså snart at dette er langt fra sannheten. Mizzy er en vakker, atletisk ung mann, som til forveksling ligner Rebecca som ung kvinne, og som ikke klarer å finne "seg sjæl" tross mangfoldige og iherdige forsøk på dette. Uten at Peter helt skjønner hva som skjer, blir han voldsomt tiltrukket av Mizzy, som lever et liv totalt annerledes enn ham selv. Tidligere har han aldri merket noen homofile tendenser hos seg selv. Selv om han sjokkeres over sin egne følelser, klarer han ikke å motstå Mizzy. Mens han funderer over hva han skal gjøre, influerer hans forelskelse i Mizzy på mange av hans avgjørelser i yrket som kunsthandler. Vi blir vitne til en midtlivskrise av det dypere eksistensielle slaget, hvor Peter med ett stiller spørsmål ved det meste av det han har tuftet sitt liv på. Men det skal vise seg at livet har enda flere overraskelser i ermet til ham ...

I tillegg til å være en interessant roman om en midtlivskrise hvor hovedtemaet er en slags kjønnsidentitetskrise, er "Før kvelden kommer" kanskje først og fremst en morsom bok, slik jeg ser det. Dessuten er den meget godt skrevet, selv om man selvsagt kan stille spørsmål ved om karakterene Cunningham tegner blir vel overfladiske og stereotype. Han går for eksempel ikke spesielt dypt inn i Peters sjelsliv, og de øvrige personene Peter omgir seg med, forblir bipersoner i boka. Peter blir stående som en nokså overfladisk mann som i alle fall så langt i livet mest av alt har vært opptatt av ytre staffasje. Og disse verdiene har han gjort til et levebrød ved at han forsøker å prakke eksperimentell "kunst" på litt for rike damer som lever liv med litt for lite innhold og nerve. Men det er altså her humoren kommer inn! For beskrivelsene av personene vi møter samt enkelte episoder er mildest talt lattervekkende!

"Mizzy har fått den så til de grader - familien Taylors evne til å breie seg uten blygsel. Det dreier seg ikke så mye om stolthet som om ganske alminnelige selvtillit, som fremstår som noe ekstraordinært bare fordi det er så lite av den blant folk flest. Se på ham, med den svære, tunge boken i fanget, mens han ser på landskapet, ikke fjern, men rolig, slik en fyrste ville være med sin rett til å oppholde seg der hvor han er, og om noen har ansvaret for underholdning og adspredelse, så er det iallefall ikke ham." (Side 203)

Og når han beskriver Peters mor:

"Hun var i stand til å klage nesten ustanselig uten noensinne å virke triviell eller sytete. Hun var mer kongelig enn grinete, hun var blitt sendt til denne verden fra en bedre en, og hun unngikk å henfalle til ren og skjær smålighet ved å by på resignasjon i stedet for edder og galle - ved at hun hver time i livet tilkjennega at selv om hun hadde innvendinger mot nesten alt og alle, så var det fordi hun hersket over et slags utopia, og dermed av erfaring visste hvor mye bedre vi alle kunne gjøre det." (Side 202)

Jeg storkoste meg med denne boka! Etter en del midt-på-treet-leseropplevelser i det siste, var det deilig endelig å ha en bok mellom hendene som holdt et høyt nivå på det litterære planet. Her blir det uten tvil terningkast fem!

Michael Cunningham er tidligere kjent for sin roman "The Hours", som utkom i 1998 og som senere ble filmatisert med Nicole Kidman, Meryl Streep og Julianne Moore i hovedrollene. Han fikk Pulitzerprisen for denne boka. For øvrig er han homofil av legning, uten at han ønsker å bli kategorisert som en homofil forfatter. Like fullt er det ikke til å komme forbi at dette påvirker hans litteratur. Foreløpig er kun to av hans i alt seks bokutgivelser oversatt til norsk. "Timene" ("The Hours") er en av dem.

Nei, det er dette som eg har klaga over. Utan å få svar. Dei skulle berre visst, der borte, kor mykje vil les her aust!

Jeg anbefaler den nyutgitte klassikeren "Khirbet Khizah" av S. Yitzhar. Jeg har skrevet om den her. Dessuten anbefaler jeg Amos Oz´ "Hvordan helbrede en fanatiker".

Eg vart positivt overraska: Kjempegod oppbygging, spenning på spenning, stadig fleire tråder - og topp opplesing av Helge Winther-Larsen (burde ha hatt dansk lydbok, da!). Litt usikker på assistenten og bakgrunnen hans - er han der for å få litt ekstra hjelp på sida av lova? Motivet og handlingane til skurken kunne verke litt usannsynleg, men så kom 22. juli ...

Altså: Bra, teknisk sett. Pluss ein del riktig gode formuleringar. Men flat som dei fynske alpar i personteikning og ikkje minst på temaplanet. Ingenting anna enn spenninga ber denne boka oppe. Men visst er ho spennande!

Synd det var så mange trådar her, for ein einaste roman.